tirsdag 30. august 2011

En stein i min lomme sier hvem jeg er

Det var tidlig søndag formiddag. Jeg var tung i kroppen, liksom litt stiv og nattekald. Hadde kanskje sovet dårlig. Regnskyene lå tungt nedover fjellsidene, de bare ventet på rette anledning til å vaske landskapet under seg.

Så sier min datter meget bestemt at hun vil dra på stranda. "Når skal vi dra på stranda, mamma?" Ikke OM vi skal dra, men NÅR.

Jeg hadde ikke lovt henne det. Jeg hadde ikke engang snakket om å dra på stranda, men hun hadde altså våknet denne søndagen med et strandønske. Og når man er tre år, da har man fortsatt den forunderlige, deilige egenskapen i seg at det man har lyst til å gjøre, det gjør man. Uten forbehold. Uten "tenk om" eller "hvis" eller "kanskje".

Så vi dro på stranda. I tykke fleece-jakker, med støvler på beina og spaden i bøtta.
Det var en herlig tur. Duskregnet dekket oss med fine, små regndråper. Vinden rusket oss i pannelugger og bet oss litt i kinnene, men det tenkte vi ikke på.
Vi plukket stein og skjell. Vi fant skatter! En liten bit av et porselensfat, med blå, fine blomster. En død krabbe. To store, flotte fuglefjær. Alt ned i bøtta.


Vi snakket. Om hvorfor krabben døde, om hvorfor fugler mister fjær. Og kan en fjær fly? Og hva bor inni et skjell? Og hvorfor er skjellet tomt nå? Hvorfor kan vi ikke gå barbeint i dag?

Etterpå var det godt å varme seg i bilen. Vi var litt slitne, begge to. Og lykkelige.

Jeg plukket en stein med meg fra stranda. En marmorgul, glatt stein som ligger så fint i hånden. Når jeg studerer den nøye, ser jeg at det glitrer som i gull der inne. Steinen har også noen lysere, grå felt.

Jeg lover meg selv å ha steinen i lomma. Hver gang jeg kjenner den i hånden, kommer jeg på den fine strandturen vår. Jeg minner meg selv på hvem jeg er. Jeg minner meg selv på å takke for det enkle, men likevel viktige, i livet.
Jeg lukker hånden rundt steinen og tar grep om meg selv. Om livet.

lørdag 27. august 2011

Reportasje om dugnadsånden

Jeg har bestemt meg for å legge ut noen av de reportasjene jeg har hatt på trykk siden jeg ble frilanser. Og - noen av de reportasjene jeg har skrevet tidligere. Dette for å vise litt hva jeg skriver om, og for å gjøre litt ære på de jeg har intervjuet...Er du redaktør/reportasjeleder og ønsker å kjøpe en reportasje, ikke nøl med å ta kontakt.

Denne reportasjen tok utgangspunkt i en Oslo-kvinnes utsagn om at hun "hatet dugnader". Jeg ønsket å finne ut hvordan det sto til med dugnadsånden, og fikk intervjuet et knippe herlige dugnadsfolk som velvillig stiller opp for at blant annet kirkegården vår skal se fin ut.

Reportasje om en reise i en fjelldal

Jeg har bestemt meg for å legge ut noen av de reportasjene jeg har hatt på trykk siden jeg ble frilanser. Og - noen av de reportasjene jeg har skrevet tidligere. Dette for å vise litt hva jeg skriver om, og for å gjøre litt ære på de jeg har intervjuet...Er du redaktør/reportasjeleder og ønsker å kjøpe en reportasje, ikke nøl med å ta kontakt.

Denne reportasjen ble til på en varm søndag i juni, nærmere bestemt Villblomstenes dag. En dag hvor vi søkte etter det lille i det store...

Reportasje om en mastergrad på et fjell

Jeg har bestemt meg for å legge ut noen av de reportasjene jeg har hatt på trykk siden jeg ble frilanser. Og - noen av de reportasjene jeg har skrevet tidligere. Dette for å vise litt hva jeg skriver om, og for å gjøre litt ære på de jeg har intervjuet...Er du redaktør/reportasjeleder og ønsker å kjøpe en reportasje, ikke nøl med å ta kontakt.

Første kvinne ut er Elisabeth. Hun valge en noe utradisjonell utdanning, og tok sin mastergrad på et fjell i Balsfjord.


fredag 26. august 2011

De gode beskjeders dag

Magefølelse (intuisjon, om du vil) er en artig sak. Jeg har stor tro på at magefølelsen kan fortelle oss mye. Den har kanskje ikke alltid rett, men det er utrolig hvor mange ganger den første, intuitive tanken viser seg å stemme. Lytter vi for sjelden til den?

I morges, da jeg møtte blikket mitt i speilet, slo det ned i meg: Jeg kommer til å få gode nyheter i dag.
Så sterk var følelsen at jeg kjente smilet bre seg i fjeset. Jeg gikk på jobb i forvissing og forventning om at det ville dukke opp noe godt.

Dette bildet er tatt fra loftsstua vår, en kveld månen skinte helt magisk.


Jeg hadde vært på jobb i en knapp time da den kom. Den gode beskjeden. Den kom i form av en bekjent, en person som fra dag en har hatt stor tro på bokprosjektet mitt. (Se under "skriverier".) Han spurte først om jeg hadde hørt noe konkret fra forlaget jeg kontaktet i vår. Og jeg svarte som sant var; det eneste jeg vet er at en konsulent har hatt manuset til gjennomlesning. Jeg venter fortsatt på et klart svar fra dem.
Vel, sa min bekjent, jeg har en plan b om forlaget sier nei.

Så ba han meg lage en presentasjon av boka, et sammendrag som kan ta med seg og vise til sine ledere. Det kan nemlig vise seg at stedet han jobber for, er interesserte i et samarbeid med meg!

Jeg ble utrolig glad. Nå vet jeg sikkert at boka VIL bli gitt ut, uansett hva forlaget sier. Noen har hatt tro på meg, og tro på manuset. Det føles som å få en varm klem!

Kanskje det til og med viser seg at den veien som nå åpner seg, er mye bedre enn den jeg var på? Tiden vil vise hvilke valg som må tas. Men jeg kan sove bedre om natta, og vite at alle intervjuene jeg har foretatt, alle timene foran pc-en, ikke var forgjeves.

Hva sier magefølelsen nå? At fredagskvelden skal fortsette med reker og hvitvin! Jeg må jo feire de gode beskjeders dag! (Ja, for jeg fikk også vite at jeg får fri i morgen, og i postkassa lå jaggu siste utgaven av favorittbladet mitt!! Dagen kan knapt bli bedre!) 

onsdag 24. august 2011

Hagelangs en duggvåt morgen

Jeg våknet tidlig i dag. Blikket mitt søker alltid til vinduet med det samme jeg våkner, ja, nesten før jeg egentlig er våken. Det er som om kroppen min vil finne ut hvordan dagen ser ut før sjela har rukket å hekte seg på.

I dag var det disig ute. En gråhvit kappe lå over hele landskapet, bare det øverste av fjelltoppene stakk opp. Alt var badet i et gyllent lys, noe som avslørte at sola var der. Bak disen, klar til å sende varme stråler ned i hagen min.

Etter litt morgenkaffe og frokost ruslet jeg ut. Det er en slik morgen. En skatt av en morgen som har skjenket meg ekstra tid, en morgen som gir god energi til resten av dagen.


Overalt i hagen fant jeg små skatter. Det er ofte slik, at når en tar seg tid til å se, tid til å sanse, da oppdager man den store skjønnheten rundt seg. Skjønnheten som ligger gjemt i alt, fra de små duggdråpene på et blad til de mektige fjell som ruver i horisonten.


Det er denne skjønnheten som stråler energi. Jeg føler jeg kan bade i den, drikke av den og la den fylle meg. Det er en god energi, en uendelig kilde som alle mennesker kan benytte seg av.

Jeg liker hagen min. Den er ikke all verden til hage å se på ved første øyekast. Men den er full av vakre detaljer.
Og neste vår skal den fylles med flere smaksopplevelser også. En liten kjøkkenhage skal få vokse frem, med gulrøtter, tomater og kanskje noen urter. Jeg gleder meg allerede.


I hagen lar jeg naturen være til stede. Jeg forsøker ikke å temme den overalt, men lar den dukke opp i kriker og kroker. Utemmet, naturlig og vakker. Det er nemlig en slik hage jeg vil ha; full av dufter og villblomster, blandet med det jeg selv har plantet og stelt. Slik vil hagen by på overraskelser gjennom hele året.
Jeg slutter aldri å være ydmyk og forbauset over livskraften i naturen.


Jeg lar livskraften fra hagen min, den bittelille firkanten på den enorme, vakre planeten vår, følge meg resten av dagen.
Også sender jeg deg et ønske om en god dag.

mandag 22. august 2011

Skolestart, høststart og stjernestart

Tenk deg at det fra april-mai er helt lyst ute. Døgnet rundt. Kvelden skumrer ikke, natta blir lysere og lysere til den er like opplyst som dagen. Slik er det her i Nord-Norge.
Det gjør sommeren til ei unik tid. Alt vokser og gror like godt om natta som om dagen. Lyset fyller oss opp, slik at vi klarer ei tid uten sol midt på vinteren.
Jeg liker å bo et sted som skifter utseende og humør gjennom hele året.

Det jeg riktignok savner gjennom disse lys-månedene, er å se stjernene. De er mine venner. Jeg liker følelsen av å ha at tak over meg. Vite at der oppe er uendeligheten. Sommeren kan bli intens med sitt lys-nærvær. Alt blir litt gjennomsiktig.

Nå er det tid for stjerner igjen. Nå skumrer kveldene, og i den siste tida har jeg sett flere og flere stjerner. Jeg smiler til dem og sier "Velkommen tilbake".
Det er tid for skolestart, barnehagestart. Høsten starter. Velkommen, høst. Velkommen, skumring.

onsdag 17. august 2011

Hva føler du nå?

Hva føler du nå?
Spørsmålet har blitt stilt tusenvis av ganger i den sportslige verden. Ja, så "vanlig" er spørsmålet at det nærmest har blitt en klisje å stille det. I dag regnes det som lurt å finne noe annet å spørre førstemann om idet han kom over mållinja.

Men dette spørsmålet er faktisk det viktigste du kan stille deg selv.


Jeg lærte av ei klok dame en gang, at når jeg føler det slik, er det slik. Jeg forklarte henne hvordan jeg følte det, og hele tiden la jeg til: "Men jeg vet jo ikke om det faktisk er slik, eller om jeg bare føler det slik." Det var da hun sa det. Hun ba meg nærmest instendig om å forstå at når jeg føler det på en bestemt måte, så er det det som er virkeligheten. For meg.

Det gikk et lys opp for meg den gang. Og siden har jeg forsøkt å spørre meg selv hva jeg faktisk føler.

De svarene du får når du stiller det spørsmålet, kommer fra dypet av din sjel. Fra dine innerste hjertekamre. Hvis du tør være ærlig, da. Og hvorfor skulle du lyve for deg selv?

I enhver situasjon, i hverdag og fest, kan du bruke spørsmålet for å komme på hvordan du egentlig har det. Etter hvert blir det en vane, en god vane, å lytte til seg selv. På den måten begynner du sakte, men sikkert, å ta hensyn til deg selv. Du jobber ut fra følelsene dine.


Du liker gode følelser, ikke sant? Hvis du begynner å ta hensyn til hvordan du føler det, og sier nei til de tingene som ikke føles bra... Ja, da blir din hverdag forandret. Bare prøv, skal du se. Det er bare å spørre: Hva føler jeg nå?

Ha en flott dag!


tirsdag 16. august 2011

Frihetens pris i Krukmakaregatan

Tenk deg at livet ditt er staket ut for deg på forhånd. At det du skal arbeide med for å tjene til livets opphold, er planlagt nærmest før du blir født. Veien er lagt opp, du må bare gå den. Du har ikke noe annet valg.
Slik var det for de som ble født i Krukmakaregatan, Piteå, på 1700-tallet.


Familien og jeg var i Piteå ei langhelg i begynnelsen av august. En av kveldene benyttet jeg en deilig fritime til å vandre rundt i byen med kamera og et åpent sinn. Det er en fin liten by, Piteå. Brosteinsgater, parkanlegg og mange gamle trehus. Akkurat slik jeg liker det.

Så kom jeg altså til Krukmakaregatan. Her leste jeg om de generasjonene av krukkemakere som bodde akkurat her, og som gata dermed var oppkalt etter.
Yrket gikk vanligvis i arv fra generasjon til generasjon. Ble du født i denne gaten, med en far eller mor som krukkemaker, ble du krukkemaker. Slik var det bare.

Det gikk opp for meg at vi som lever i dag, har en frihet vi skal prise oss lykkelig for. Tenk å kunne ta egne valg. Tenk å ha mulighet til å gjøre det du vil - når du vil. Utvikle dine evner. Lytte til hva hjertet forteller deg - og gjøre det!
Det er VÅRT ansvar å forvalte den friheten. Hvis alle gjør det, blir verden et bedre sted å leve i.

Nyt friheten i kveld, det skal jeg!

lørdag 13. august 2011

Livet vandrer utenfor

Frosken kikker klandrende opp på meg. Han ser svært streng ut, men i neste øyeblikk kanskje også litt medfølende? Lett for ham å være streng, som bare sitter og mediterer hele dagen. Jeg skulle gjerne prøvd det samme! (Skjønt, å sitte slik en hel dag er vel ikke ment for oss mennesker...) Jeg vet hvorfor han sukker over meg, det er fordi jeg ikke gjør som ham. Tenker. Mediterer. Lytter innover. Men hvordan kan man det når det hele tiden er noe som skjer rundt en?

 
Livet har kastet seg ut i hurtigtogtempo igjen, slik det har en tendens til å gjøre av og til. Det er travelt nok å være selvstendig næringsdrivende, men gjennom sommeren har vi tross alt hatt hjelp på kafeen. Det har vært veldig verdifull, fordi vi har fått litt mer spillerom både til å gjøre andre ting, og til å gjøre oss ferdige med lokalet.
Nå er sommerjentene vekke, og hverdagslivet ruller videre. I hastig tempo.

Jeg skal ikke klage, for det er egne valg som har ført til at dagene mine er fylt til randen. Jeg vet også at det ikke kommer til å være like hektisk alltid, og det er jeg glad for. Ingen har godt av å ha stor arbeidsbelastning over lengre tid.

Ei vakker lysekrone på et hotell i Piteå...

Skrivelengselen min verker dagen lang. I går kveld, på et tidspunkt jeg egentlig burde ha lagt meg, fisket jeg pc-en opp på fanget og putret ned en novelle. Vel, helt ferdig ble jeg vel ikke, men det føltes godt å ha skapt noe...Det føltes godt å få ned en av de utrolig mange historiene som popper opp i hodet mitt om dagene.

Det føles litt som at livet vandrer utenfor akkurat nå. Der ute, i hagen, der går livet rundt på myke barføtter i kveldsvått gress. Det nyter det solfylte kveldslyset, trekker inn duften av sentblomstrende busker og smiler lurt. Jeg nikker til det gjennom vinduet.
Kanskje jeg skulle ta meg en tur ut.

Ha en fin lørdagskveld. I livet ditt, der du er.

torsdag 11. august 2011

Den engelske kvinnens oppdagelse

Vi mennesker er rare. (Frosken nikker gjenkjennende, og ser forventningsfullt på meg. Hva skal jeg skrive videre?)

Da vi var i England sist september, overnattet vi to netter hos ei frodig dame i kystbyen Penzance. Hun drev en Bed&Breakfast i det tre etasjer høye huset sitt. Det hadde hun gjort siden hun ble enke for en god del år siden.
Vi likte dama. Hun var utadvendt, morsom og pratsom. Vi likte også rommet vi fikk, og vi slappet så godt av at vi som sagt ble her to netter.
Hver morgen samlet hun sine gjester, maks åtte, rundt et stort, rundt bord. Der satt vi og pratet med de andre som om vi var gamle kjente, spiste ristet brød og nystekt egg.

Det hun fortalte den siste morgenen, da vi satt der og skravlet i munnen på hverandre, ga oss alle en god latter.
Hun sto der, ved enden av bordet, med hendene hvilende på stolryggen foran seg. Hun kikket seg rundt, fra gjest til gjest, og ristet på hodet. Til slutt måtte hun heve stemmen og faktisk bryte inn i samtalen.
- Vet dere, det er nesten så jeg angrer på at jeg plasserte ett stort bord her inne!
Vi skjønte lite, og så ut som spørsmålstegn.

Penzance - en vakker kystby.


- Ja, for tidligere hadde jeg flere små bord stående her inne. Bordene sto i hvert sitt hjørne, og når det var slik, var det ingen som pratet med hverandre. Jeg syntes det var trasig, derfor byttet jeg dem ut med dette, store. Etter det har det nesten ikke vært mulig å komme til orde!

Vi skjønte at hennes påtatte fornærmede uttrykk var hjertelig ment, og lo med henne.
Deretter gikk praten igjen...

onsdag 10. august 2011

Et mål i skogen. Hvorfor skal vi utvikle oss?

Det dukket opp et mål da jeg trådte av stien...

I morges kom jeg meg endelig ut igjen. I skogen, langs stien. Med kameraet i hånden, eller rettere sagt: Over skulderen. Det er ikke alltid jeg har det med på tur, i og med at det er ganske stort og tungt.

Jeg gikk litt bort fra den skogsveien jeg vanligvis går, og der bugnet det av blåbær! Jeg plukket et par never av de søte, blå, og ingenting er vel bedre enn modne skogsblåbær?

Da jeg løftet blikket for å gå videre, dukket målet opp. Rett og slett et skilt, der det sto "MÅL". Det har sikkert vært brukt i en eller annen konkurranse, skiløp trolig. Nå sto det her, midt i skogen, forlatt og lenende inntil ei gran.


Det fikk meg til å forstå en ting: Alle burde ha som mål å finne frem til sine beste ressurser.

Selvutvikling er et tema som de siste tiårene har blitt stadig mer aktuelt. Noen fnyser kanskje av at å utvikle seg som menneske er egoistisk, at det er selvdyrking og selvherligelse. Bare det å skrive blogg er jo en form for selvdyrkelse, vil enkelte si. For meg er bloggen et sted for refleksjon, ettertanke og inspirasjon.

Jeg mener absolutt at selvutvikling er til samfunnets beste. At et menneske finner frem til det beste i seg selv, at det finner sine sterke sider og sine ressurser, er rett og slett til gode for oss alle. En lærer som er lærer fordi han , og ikke fordi han egentlig vil, er vel slett ingen god lærer? Hvis vedkommende mistrives med yrket sitt, er det da ikke bra både for ham og skolen at han tar noen nye valg? At han spør seg selv hva han vil, hva er mine muligheter og hvor skal veien gå?
I det øyeblikket denne personen finner frem til sitt indre ønske, og lever etter det, har samfunnet også tjent på det. For i stedet for ham kommer en ny, mer dedikert lærer inn. Og samtidig vil kanskje læreren få en annen jobb, et annet yrke, hvor han gjør en mye bedre jobb?

Jo, selvutvikling er viktig! Vi har alle ansvar for våre egne liv, for å løfte frem våre drømmer og skape egen hverdag. Vi kan ikke forvente at samfunnet, eller våre foreldre, våre søsken eller partnere, skal finne veien for oss.
Alle har godt av å tenke over målet en gang i blant.




tirsdag 9. august 2011

Den dagen frosken ble med meg hjem

Vi har vært i Sverige, hele familien. Reiste tidlig fredag morgen, kom hjem sent mandag kveld. Ei langhelg i barnas tegn, men også for avslapning, avkobling og avspenning...

Jeg fikk en ny venn denne helga. Jeg snublet innom hans hjemsted i Piteå, lørdag formiddag. Inne i en blomsterbutikk som duftet tungt av grønnplanter og roser, der satt han. Majestetisk, munter, ytterst på en hyllekant. Han sa: Hei du. Ser du meg? Jeg vil gjerne være med deg hjem.

Dermed kjøpte jeg en frosk. Jeg har aldri kjøpt en frosk før, for jeg har egentlig aldri reflektert over om jeg liker frosker. Men når jeg kjenner etter, kjenner jeg at jo, jeg liker dem. Og særlig denne. En tenkende frosk, med smil om munn. Vitende, oppmuntrende.

Frosken - min nye venn.

Han får meg til å smile. Han minner meg på å søke, undre og lengte. Meditere. Lytte innover.
Han  minner meg om meg selv, og samtidig er han til å le av. Kanskje minner han meg også på å le av meg selv en gang i blant?

Han har ikke fått noe navn. Han må nok bo seg til litt her hos meg, men jeg har lovt at han skal få sitt hjem ved arbeidsplassen min. Ved pc-en. Der kan han sitte, ytterst i øyekroken min, i sin avslappede positur.

Jeg har avlagt et løfte til meg selv, nemlig å ta meg selv på alvor. Frosken, min nye venn, forteller meg at den veien jeg nå skal ut på, kan bli vanskelig. Fordi det er mer utfordrende å velge sine egne veier enn å bare følge de stiene som allerede er der.
Men med hele sin utstråling forteller han meg også at det er verdt det.
Tør du ta deg selv på alvor?


Nå er det pakke-ut-av-koffert-tid, deretter kafe-tid. Du skal få høre mer om min reise i Sverige senere. Ha en flott dag!

fredag 5. august 2011

Sommerfugldans

I skogholtet, ved bjørkene
Letter en sommerfugl
Glitrende i sommerlys
Vinger av støvete gull


Uten tanker, uten frykt
Danser den hit og dit
Flagrende lett, flagrende lys
På vei mot udødelighet

onsdag 3. august 2011

Morgenhilsen fra en grå, liten venn

Tredje dag i august, tredje morgen med skogstur. En fersk vane, som jeg gjerne fortsetter med! Jeg vil imidlertid ikke pålegge meg selv å komme meg ut hver morgen. Det har jeg prøvd før, og det fungerer ikke. Men jeg vil love meg selv å gjøre det så ofte jeg kan!

For det er fantastisk å hilse på skogen så tidlig om morgenen. Være i den, lytte og sanse. Finne ut om naturen kan fortelle meg litt om dagen som står foran meg.
Dronning sommer gjør så godt hun kan for å skjule at det snart er høst. Hun strutter fortsatt, av soldampende enger og fuktig, energisk blomstring. Men høsten kommer litt nærmere for hver dag, og hun vet det. Under de vaiende, duftende blomstrene på skogsenga ligger et og annet bevis. Et blad som ikke lengre er grønt, men rødt. Et visnet strå. En anelse gulning i den ellers så grønne skogsbunnen.

Jeg fikk en hilsen fra en grå liten venn på min morgentur. Jeg måtte smile. Inni granene jeg passerer, hørte jeg litt hissig tsi-tsi tsæ tsæ tsæ...Den som lagde lyden, viste seg for meg. Satt der, ytterst på grangreina og liksom kjeftet litt. 
- Det er vel ingenting å sørge over, at det er høst, skjente den.
- Neivel, hvordan da?
- Når høsten kommer, får vi som bor her hele matfatet for oss selv, skjønner du vel!
Jeg nikket. Trekkfuglene, de som oversvømmer landet vårt hver vår og er gjester hos oss gjennom sommeren, de samler seg snart. I store flokker flyr de hit og dit, trener vingene og viser oss andre at de reiser snart.
Når de er dratt, er det min lille, grå venn og en håndfull andre igjen. Sammen skal vi gå inn i høsten og inn i vinteren.
- Du husker vel at du må legge ut mat til oss, skjente den lille. Jeg smilte igjen, vinket og sa: 
- Jeg lover. Bare du kommer og besøker meg når vinteren ligger kald utenfor ruta.

Granmeis - Poecile montanus. En tøffing som tåler harde vintre! (Bildet er lånt)

mandag 1. august 2011

En ny morgen, en ny start

Jeg har alltid likt den første. Den første dagen i et nytt år. Den første dagen i ny uke, ny måned. I dag er en slik dag; det er både mandag og den 1.august! Det er starten på noe godt.
Den første symboliserer noe ubrukt, noe nytt. Blanke ark. Vær så god, ta fargestiftene og fargelegg dagen slik du ønsker.

Jeg har farget min morgen grønn. Bugnende, levende dypgrønn ispedd gylne solstråler gjennom et duggvått løvtak.
Jeg startet nemlig morgenen med å stå opp tidlig. 


Skogen og engene tok imot meg og vekket meg på det aller beste vis. De viste meg sine ubegrensede lager av ny, ren natur-energi. Og jeg kunne bare smile, åpne nevene og ta imot. Jeg lot meg fylle opp, fylte lungene, huden og hodet med livskraft. Naturkraft.

Det, mine venner, kaller jeg en god morgen. Nå sitter jeg her med et glass vann og litt frokost, og gleder meg over å ha bloggen min. I dag er det syv måneder siden jeg startet å blogge. Om jeg får det som jeg vil, skal jeg aldri slutte. Bare bli bedre. For deg, og for meg.

Håper din morgen var god. Nå begynner en ny dag!