fredag 30. september 2011

Ordsankaren

Tindane helsar meg
i mi ferd mot
ord

gråtrauste ryggar
kviler i dagen eg
snirklar
langs fjordar

ved hus og grind
ser dei meg driva
forbi

henter orda frå
lufta
frå havet
frå elva
frå dei som bur
der ser dei meg

ordsankaren


onsdag 28. september 2011

Reportasje om nydyrking i Lyngen

28. september hadde jeg på trykk en ny reportasje i Nationen, denne gang om et omfattende nydyrkingsprosjekt i Lyngen kommune.

Reportasje om Troms fylkes største kufjøs

7. september 2011 hadde jeg en tresiders artikkel på trykk i avisa Nationen. Artikkelen handlet om en ny æra i Troms-landbruket: Store fjøs og større enheter.

mandag 26. september 2011

Ett minutts indre skogtur. (Naturenergiskolen 4.del)

Min barndom ble slik at jeg fikk anledning til å streife mye rundt i skogene. Min barndoms skog med høyreiste, hvite bjørker, fugleliv og solstråler ned gjennom løvtaket, var med på å forme meg som person. Jeg trengte ikke andre mennesker å dele dette med. Jeg hadde nok med meg selv. Og kanskje katten, som plutselig bare dukket opp fra intet. Vi to kunne gå lange turer, til skumringa begynte å leke mellom trestammene og jeg visste at jeg burde gå ned igjen.


Jeg har et ønske om å formidle den energien jeg som voksen har forstått ligger i naturen. For meg er naturen og alt i den, en uendelig kilde til ren energi. Det var noe jeg som barn ikke forstod å sette ord på, jeg bare kjente at jeg ble glad av å være der. Naturen var min venn, og alt livet i den var spennende og givende å lære om. Elvene snakket, trærne snakket. Ja, selv fjellene hadde sin egen stemme. Etter jeg var 11 år begynte jeg å tilbringe somre og ferier i en fjelldal i indre Troms, og der var det energi, der! Stedet er tilnærmet uberørt av mennesker, og her får følelsene våre og energien fra naturen fritt spillerom.

Alt i naturen har sin egenverdi. Naturen er ikke der nødvendigvis for at vi mennesker skal utnytte den til vår fordel, den bare er. Vi kommer fra den. Vi lever av den. Vi er avhengige av et samspill.


I dag vil jeg gi deg et tips som kan være til nytte for å hente naturenergien frem i deg selv! Du kan for eksempel prøve det ut en hektisk morgen hvor alle skal hit og dit og du egentlig bare tenker på hvordan du skal organisere dagen:
Bruk et par minutter på dette. Lukk opp ei dør eller et vindu, slik at du hører noen naturlyder utenfra. Fugler, ei elv, litt bris i tretoppene. Kanskje sola kan skinne på deg? Lukk øynene og pust dypt noen ganger. Begynn å vandre innover et skoglandskap du ser for deg. Eller et annet naturlandskap, om du ønsker det. Det viktigste er at du føler deg omgitt av natur.

Se for deg at du vandrer innover. Det er lyst og varmt rundt deg, og du er en del av et fantastisk landskap. Rundt deg er det kanskje frukter du kan spise av, og ulike lukter fyller nesen din. I trærne, eller rundt deg, flyr fugler i vakre farger. Sommerfugler dukker opp og lander på blomster langs stien du går på.

Etter at du har vandret en stund, og konsentrert deg om lydene utenfra og pusten din, kan du kjenne energien strømme til deg fra landskapet. Alt livet vibrerer og sender kraftig energi rett til deg. Trekk pusten og kjenn at den fyller deg opp!

Håper du får en energirik dag! :)


Titt tei - her er jeg! Søte støvler, eller hva?

lørdag 24. september 2011

Fellesskapet under den varme høstsol

Det er en lørdag i september. Tre måneder til julaften. Sola skinner skrått innover hagen, inn vinduene, med vennlig varme. Ja, for hun varmer godt fortsatt. Selv om det er septembersol, så har hun strøk av sommer i seg. Rart å tenke på at om et par måneder ser vi nordboere henne ikke mer. I slutten av november, frem til slutten av januar, er sola borte fra min himmel. Da starter det jeg ikke vil kalle mørketid, men lystid. Sola blir borte, men et annet lys får lov til å tre frem. Et magisk lys, bestående av himmelhvelvet, nordlyset, stjernene og månen.

Jeg ser gul-varme stråler legge et gyllent slør over fjelltoppene, og jeg ser de treffe fjorden der nede. Den skinner som overjordisk gull. Samtidig strekker de seg innover bordet der jeg sitter og skriver. Det får meg til å føle meg som en del av noe større. Et fellesskap.
I går, på kafeen, fikk jeg spørsmålet: Hvilken bok av Arne Næss er det du leser? Du skrev jo ikke tittelen på boka.
Vedkommende blinket lurt til meg. Jeg forstod selvfølgelig at han leser bloggen min, og jeg smilte tilbake og fortalte at boka heter “Livsfilosofi – et personlig bidrag.”
Senere på kvelden tenkte jeg nærmere over hvordan det føltes å få vite at noen leser det jeg skriver her inne. Misforstå meg rett, jeg vet jo at det er noen der ute som leser. Det ser jeg av kommentarer jeg får, av statistikken på siden her.
Men det var noe annet å få en slik kommentar. Det dro den litt fjerne internett-følelsen ned hit, til lokalmiljøet rundt meg. Hva følte jeg?
For det første stor glede. Jeg tror at de som har valgt å lese her inne, gjør det fordi de får noe ut av det. Ikke fordi de ønsker å grafse i mitt privatliv, det er for øvrig lite å grafse i, men fordi ordene mine gir noe. Og det er jo det jeg ønsker mer enn noe annet.
For det andre følte jeg ydmykhet. Jeg – et helt vanlig menneske med en forkjærlighet for ord – kan inspirere. Oppmuntre. Vekke tanker, ideer. Gi refleksjoner. Det gjør meg ydmyk.
Den tredje følelsen jeg satt igjen med, var en fellesskapsfølelse. I går, på Skavlan, ble en kvinne fra Sverige intervjuet. I 30 år var hun i Amerikansk fengsel. Nå har hun sonet ferdig sin straff, og må forsøke å tilpasse seg et samfunn hun ikke lenger kjenner. Hun trakk frem “fellesskapsfølelsen” som vesentlig også innenfor murene. Alle mennesker er avhengige av mennesker, sa hun. Jeg tror hun har rett.
Jeg tror at når man er i en modningsprosess som menneske, så trenger man en blanding av ro og ytre inspirasjon. Jeg føler at jeg modnes. Jeg er på en ferd som vil avdekke en del ting, som vil modne meg og gjøre meg til et menneske som står nærmere seg selv. Når man skal lytte til hjertet, trenger man ro og muligheter til å gjøre nettopp det. Det blir som Megan skriver, hjertet roper ikke. Det hvisker.
Parallelt med behov for ro, tror jeg på den inspirasjon andre mennesker kan gi meg. De som tør snakke om livets andre dimensjoner. De som tør la meg forstå at de leser bloggen min, og samtidig avslører at de er interessert i filosofi. De som gir av seg selv, forteller sin historie og lar meg få innblikk i noen av deres hjertetanker. De som forstår at hverdagen består av noe mer enn de ytre rammene.

Jeg blir inspirert av andre mennesker hver dag. Dette samspillet mellom oss, synlig og usynlig, fasinerer meg og gir meg håp. Håp om at vi kan utvikle det menneskelige samholdet videre, slik at vi over hele kloden kan styrke hverandre i en felles forståelse og respekt.
Vi er tross alt beboere under den samme sol. Den sola som nå får tregulvet i stua mi til å gløde, den skaper også de ytre rammene i din hverdag.
Fellesskap, ydmykhet og respekt. Det skal jeg ta med meg videre i denne dagen. Denne lørdagen i september, tre måneder før jul.

torsdag 22. september 2011

Høsten er varm, men frosken er sur.

Frosken er definitivt sur. Han har spisset haka, og han holder den høyt til vers. Nekter å møte blikket mitt. Jeg ser bare den sure munnen hans, en tynn strek i en omvendt "u".
"Hvor ble det av deg", kvekker han på sitt tørre froskespråk. "Jeg har sittet her og ventet på deg. I en hel evighet, faktisk."
Jeg rynker brynene. Ventet? Du gjør jo ikke annet enn å sitte her, uansett. Hvordan kan du si at du har ventet på meg?
"Vi hadde en avtale."

Jeg klør meg i hodet. Jeg må tilbake og se hva jeg skrev Den dagen frosken ble med meg hjem. Ordene lyser mot meg: Frosken minner meg på å søke, undre og lengte. Meditere. Lytte innover. Videre står det:
Jeg har avlagt et løfte til meg selv, nemlig å ta meg selv på alvor. Frosken, min nye venn, forteller meg at den veien jeg nå skal ut på, kan bli vanskelig. Fordi det er mer utfordrende å velge sine egne veier enn å bare følge de stiene som allerede er der.
Jeg løfter blikket denne torsdags morgen. En varm høstdag. Ja, for høsten her nord har så langt vært underlig varm. Gløden fra sommerdagene har flettet hender med høstlufta, og sammen danser de en langsom dans, innhyllet i høstfarger på alle kanter. Vi vet alle at dansen ikke kan vare. Frosten nærmer seg.
Jeg kan forstå deg nå, sier jeg til min lille, mediterende venn.
Jeg skjønner hvorfor han er sur. Jeg har begynt å gå på den veien som lokker mest. Jeg har tatt noen usikre steg på den veien som blant annet innebærer mer tid til skriving.
Det er bare det at det ikke tok mange skrittene før jeg måtte stoppe. Jeg trengtes et annet sted. Jeg måtte gå til side, gjøre et annet arbeid. Jeg forlot undringen og det som var i ferd med å vokse frem i meg.
"Nå forstår du hva jeg mener. Du har ikke ofret meg et blikk de siste ukene. Hvordan kan jeg minne deg på å ta deg selv på alvor når du glemmer meg?! KVEKK!" Frosken benåder meg med et aldri så lite blikk, men han er fortsatt sur. Fornærmet. Oppgitt.
Jeg tenker på dette med stien. Jeg har forlatt den akkurat nå, det er riktig. Det er ting som MÅ gjøres og BØR gjøres. Først. Men - stien er der. Den vil alltid være der. Jeg kan når som helst sette foten min på den igjen, og ta nok et steg.
Slik er det for deg også. 
Jeg lover å holde meg i nærheten av stien, sier jeg til froskevennen min. Jeg kan se den der, gjennom det fargerike løvverket. Den lyser som en gyllen strek i høstskogen. Det gir meg stor glede bare å vite at den er der. Nært.
"Nå har du latt meg gjøre det jeg skulle gjøre. Minne deg på deg selv." Frosken er med ett smørblid igjen, og jeg ser det rampete i blikket hans har kommet tilbake.
Ute virvler gullblader rundt og rundt, i en dans til ære for vinden.

fredag 16. september 2011

Du lager ringer i vann

Vi ser på verden ut fra oss selv. Vi vurderer våre omgivelser basert på egne tanker og følelser, basert på vår underbevissthet og våre sanser. Vi er midten av vårt eget univers. Hvert menneske er alene, men i samspill med andre.

Jeg tenker på livet, på hvordan de ulike menneskene rundt meg påvirker meg. På en dårlig dag kan en slengbemerkning gi meg et trist øyeblikk. Jeg kan bli sint og irritert av mennesker jeg møter. Motsatt så kan jeg selvfølgelig bli kjempeglad for et smil, en oppmuntrende samtale eller et kompliment.
Menneskene rundt meg lager ringer i vann. Noen av ringene treffer meg, og påvirker meg på ulikt vis.


Men jeg har ikke før nå reflektert så mye over de ringene JEG lager. Hvordan påvirker JEG mine omgivelser? Er jeg en positiv energi, eller er det noen jeg har såret? Skuffet? Helt sikkert. Man kan ikke vandre gjennom livet uten å påvirke, eller uten å bli påvirket. Men man kan velge positiv energi foran negativ...



Internett er som et teknologisk hav der vi mennesker dupper omkring og lager ringer. Vi fanger opp nye impulser, vi svømmer i andres ringer og påvirkes konstant. Tenk litt på det i dag, hvor mye du påvirkning du utsetter deg selv for, og hvilken påvirkningskraft du kan ha på andre.

Hvis jeg klarer å være en positiv kraft, hvis jeg klarer å løfte en dag for et annet menneske, da vil det også smitte tilbake på meg. Positiv kraft, positiv energi, gode ringer i vannet, de deler mellom oss. Og det er nok til alle.


søndag 11. september 2011

Det nære, det enkle. Det gode.

Jeg har vært på en fantastisk jobb i dag, og jeg føler meg priviligert som får lov til å være journalist. Bare utenfor de vante rammene som fast ansatt. Journalist, skribent...og en dag forfatter...Det er DET jeg er. Det er det jeg gjør. Det er godt å ikke være i tvil om hva man vil. Og jeg er så priviligert at det jeg skriver, blir lest! Hittil har jeg levert mest avisartikler, men jeg vet at det kommer andre ting i fremtida. Prosjekter. Bånd knyttes, ord blir sagt.

Samlet på Elvebakken, Balsfjord.

Men tilbake til i dag. Jeg satte meg i bilen, og kjøre en drøy halvtime til en liten gård. Gården Elvebakken eies av Fortidsminneforeningen i Troms, og er bevart i sin opprinnelige stand. Gården er fra første halvdel av 1900, og inne i den lille stua er en liten verden av oppdagelser.
Anledningen var Kulturminnedagen 2011. Resultatet var en dag utenom det vanlige, med anledning til et unikt innblikk i fiskerbondens hverdag anno 1930...

Ei temmelig bratt loftstrapp...

Jeg gikk rundt på Elvebakken og følte meg ydmyk. Takk til de som gav gården fra seg til bevaring. Takk til de som har brukt tid, penger og krefter på restaurering. Og takk for at jeg får skrive om det, slik at flere kan få vite om den lille perlen.

Takk for det nære og enkle.
Takk for at du leste!

lørdag 10. september 2011

Jeg lar tida komme som den vil

Lørdags morgen. En kopp te og en skive med ost inntas ved kjøkkenbenken, hvor jeg kan sitte og betrakte sjurene og kråkenes evige matjakt. Eller deres evige erting av vår og naboens katt. Det er en hel verden der ute. Et helt skuespill.


Jeg funderer litt videre på dette med tid. I dag, før jeg sto opp, bestemte jeg meg for å la tida komme. Jeg skal ikke storme hit og dit i dag, men rett og slett ta dagen som den kommer. Joda, jeg vet jeg skal på jobb etter hvert, men heller ikke der skal jeg la knapphet på tid overmanne meg. Har jeg bestemt...

Egentlig er det litt slik at tida jobber for meg. Jeg har mange følere ute. Ting jeg har skrevet, som i denne stund vurderes av andre. Og kanskje blir antatt. Mailer jeg har sendt, forespørsler jeg har gjort. Det lever sin egen verden der ute et sted. Tida må gå før jeg får mine svar.

Jeg kikker opp, og ser gråtroster samlet i flokk. De har landet i rognebærtreet, og der sitter de og napper ett og ett bær. Har de dårlig tid? Eller god? De tenker kanskje ikke over tida i det hele tatt, men følger sine instinkter for å overleve hver dag? Ser de at bladene skifter farge, merker de antydningen til vinterlukt i vinden?

Gråtrosten har det behagelig enkelt, men samtidig uhyre vanskelig. Det handler om liv og død. Det gjør det for oss også, men det slipper vi å tenke på. I alle fall vi, her i den rike delen av verden. Vi kan heller sitte mette og gode, og fundere på noe så abstrakt som tid.

Mens klokkene tikker rundt meg...

(Bildene er fra vår Englandstur i fjor. Et år har gått siden da...)

tirsdag 6. september 2011

Tåkete ute, klarvær inne

Ved kanten av hagen starter et hav. Et tåkehav. Det er sølvgrått og glitrende overalt. Hvert eneste gress-strå er fylt med blanke, lubne dråper. De ligger tett i tett oppover strået, de klumper seg sammen på kløveren og de pryder rylliken med sin blinkende, fuktige tilstedeværelse.
Tåken gir meg en følelse av å være innhyllet. Jeg ser ikke horisonten der fremme, jeg ser ikke hvor jeg skal gå. Men det gjør ingenting, for det er godt å være her jeg er. Jeg kan sette meg ned og dvele litt ved øyeblikket, i stedet for å haste videre. Tåken gir meg ikke utsyn, men muliggjør innsyn.
Det er akkurat som at naturen vil fortelle meg noe. Den vil gi meg en morgenstund med ettertanke. Ikke bruk sansene utover hit. Bruk dem innover, og se hva du finner, sier den.
Jeg nikker. Drikker te. Funderer litt. Filosoferer. Finnes det noen svar i denne dagen, tro? Denne tirsdagen? Eller finnes bare spørsmål, gode spørsmål, laget for å åpne nye veier?
Jeg vet ikke. Men jeg vet at vi aldri kan vite helt hvordan dagen blir. Jeg bestemmer meg for at den skal bli god. Jeg liker å filosofere. Tenke. Selv når det er hektisk rundt meg, og jeg må gjøre mange ting på en gang, kan jeg finne et rom. Som vender innover, og som innbyr til filosofering over de store spørsmål. Jeg kan kikke inn der, smile litt og vite at jeg kommer tilbake. En annen dag. Kanskje ved neste, tåkete morgen?

mandag 5. september 2011

Reportasje om Ketil Stokkan


Ketil Stokkan gir nå ut sin første plate på 17 år. I april intervjuet jeg ham om den nye plata, om livet generelt og om hvorfor han valgte å legge lærerjobben på hylla for å bli artist igjen. I alle fall for en periode.

søndag 4. september 2011

Hvilket landskap vandrer du i?

Høstlandskapet er over oss. Det mørkner om kveldene, det skoddes i fjellene og gulner i skogen. Overalt bugner det av frukter, frø og grøde. Markens grøde. Det er bare å høste.
Jeg nyter denne tiden. Den er vemodig, men på en god måte. Den innbyr til mer fred, ja faktisk så gleder jeg meg til vinteren. Da blir det enda mer "fred", i vinterdekket landskap der alle lyder er dempet, og lyset halvveis slått av.



Vi befinner oss alle i et eller annet landskap. I et kontorlandskap, i et hagelandskap, i et bylandskap. Et ytre landskap har du rundt deg hele tida.
Men har du tenkt over hvordan ditt indre landskap ser ut? En norsk filosof som jeg leser en bok av nå, Arne Næss, beskriver det å leve så godt. "Å leve er som å ferdes i et landskap med lett eller ulendt terreng, lyse eller mørke steder, med skjulte overraskelser."
Videre sier han at "å føle at man hører hjemme i livet, krever både målrettet vandring, og bare å være til. Mulighetene i dette landskapet er uante, men underveis kan alt skje. Ferden er åpen."

Tenk noe så fantastisk som at "ferden er åpen". Det er nøkkelen til fantastiske muligheter, men også til ansvar for eget liv.