tirsdag 28. februar 2012

Innesnødd skrivelyst og slutten på ei bok

Halsbetennelse. Det smaker ikke godt, hverken av ordet eller halsen. Men det er trolig det jeg har, for det er så vondt å svelge at jeg i det lengste prøver å unngå det. Jeg klapper munnen igjen og tier.

Varm te med honning lindrer. Det samme gjør den gode følelsen av å faktisk MÅTTE slappe av. Legge seg på senga med ei bok, sitte blekslapp foran tv-en med god samvittighet. Er sykdom kroppen sin måte å få slått av på?

Apropos bok. Jeg leste ut "The Distant Hours", altså En svunnen tid, i går. Jeg fikk lyst til å gråte, både av måten den sluttet på, og fordi jeg måtte forlate den verden. Jeg følte det som om ei dør måtte lukkes igjen, mens jeg ville har mer, jeg ville være der lengre, jeg ville ikke gå derfra.

Det er kanskje slik virkelig gode bøker er for en ivrig leser. Det blir som en avhengighet, et kjærlighetsforhold du aldri vil skal slutte. Men så en dag ender det, du møter den harde permen og det er ingen flere ord igjen.
Trøsten min er at Kate Morton garantert har flere perler på lager.

I dag skal jeg altså være hjemme. Snøen laver ned ute, jeg føler det er bomull både inni hodet og utenfor veggene. Det gjør ingenting. Jeg kan godt være hulekvinne i dag, med min såre stemme og lave energi.
Jeg har nemlig litt skrivelyst, og den følelsen skal jeg ta godt vare på. Jeg skal sette meg ned foran ordene og la det som vil komme, komme.
Det er godt å ha en avtale med ordene. De kommer, jeg skriver dem ned, og best av alt: Jeg skåner stemmen min. For i dag skal jeg bare bruke den indre stemmen.




fredag 24. februar 2012

Så var jeg på det toget igjen...

For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg følgende på bloggen:

"Dagene forsvinner forbi utfor vinduet! Og ukene? Ja, de ruller avgårde de også, i litt for høyt tempo. Livet kjemper seg fremover, dag for dag, som et bråkete damplokomotiv. En må liksom bare holde fast på sin plass i kupeen.
Søndag er eneste dagen toget stanser ved en stasjon. Etter et hvinende jammer mot togskinnene, og et dampende utpust, blir det stille. Endelig. Det er tid for å stige av og bare nyte.
Søndag er for meg blitt enda mer betydningsfull enn før. Hva gjorde jeg før vi startet kafé, og før jeg startet diverse andre krevende prosjekter? Jeg må jo ha hatt utallige stopper på en rekke holdeplasser!"

I de siste par ukene har jeg vært på det toget igjen. Brått og uten forvarsel ble jeg dyttet inn i kupeen, noen blåste i en fløyte og så bar det avsted. Jeg har klamret meg fast til setet, mens farten har vært for høy og landskapet der ute rast for fort forbi.

Men å, hvor jeg kjenner tegnene nå. Jeg kjenner meg selv så mye bedre i dag enn for et år siden, og ikke minst for enda flere år siden. Kroppen blir stiv og hard, protesterer med "vondter" både her og der. Hodet fungerer dårligere for hver dag, humøret legger seg på et jevnt lavt nivå. Og inspirasjonen? Vel, den dukker opp i korte glimt der utenfor vinduet, som et solstreif gjennom det støvete kuperommet, som en gyllen åpning i et ellers tåkete landskap. Men øyeblikkene blir færre og færre etter hvert som den vanvittige togturen fortsetter.

I går kom jeg meg av toget. Jeg dro i nødbremsen, overså de sinte blikkene fra den strenge, mørke konduktøren og snublet ned på perrongen. Jeg snudde meg ikke et eneste øyeblikk, hørte bare maskineriet starte opp igjen og forlate meg.
Neste gang skal jeg klare å se at toget er på vei for å hente meg. Så skal jeg trekke pusten dypt, si "nei takk" til turen og heller spasere innover den lett skjulte stien som starter ved togstasjonen. Hvem vet hvor den kan ende?

Det ER hektisk å drive kafe, være frilansjournalist, småbarnsmor, ektemake, huseier og alt mulig annet. Men det kan ikke bli så hektisk at jeg ikke ser konturene av landskapet rundt meg. Da er det fare på ferde.
Ha en god helg, alle!

(PS: Onsdag dukket det en journalist fra avisa Nordlys opp hos oss. Dagen etterpå (altså torsdag denne uka) var det derfor reportasje med oss to fra kafeen. For de som måtte være interessert!)

tirsdag 21. februar 2012

Jeg forelsker meg hver eneste kveld

Det er så utrolig deilig å bli oppslukt i ei bok. Det er som en forelskelse. Du vil ingenting annet enn å tilbringe tida med det som er mellom permene. Du tenker på boka, på innholdet, meningen og ordene, hele dagen. Du blir nesten litt forvirret når det viser seg at verden er her, ikke der.

Slik har jeg det nå. Jeg har akkurat startet forelskelsen, men jeg kjenner den sitre i kroppen allerede. Boka er "En svunnen tid" med Kate Morton. Jeg har fulgt forfatterskapet hennes siden jeg oppdaget "Tilbake til Riverton", og veien har gått via "Den glemte hagen" og til kolossen jeg nå fordyper meg i.
Det som trollbinder fra første stund, er stemningen. Legg til at jeg elsker alt som kan forbindes med det dunkle, mystiske og romantiske England, så sier det seg selv at det er full klaff mellom meg og min nye flamme.


 
Jeg klarer ikke la vær å lese så snart jeg har anledning. Og når jeg ikke leser, har jeg stemningen i kroppen. Deilig!

(PS: Hun er bare tre år eldre enn meg, og har likevel skrevet slike bøker og hatt internasjonal suksess. Det viser at det går an, kjære skrivende venner!)
Ha en herlig, forelsket dag!

torsdag 16. februar 2012

En sjøsyk journalist langt til havs!

Hu hei, i dag har jeg vært med på en heftig tur! For ganske nøyaktig 12 timer siden gikk jeg om bord i en 35-fots fiskebåt, sammen med tre elever og lærer fra Senja videregående skole.
Målet var nordvest-siden av Senja, en drøy times gåing fra kaia i Botnhamn (for de som måtte være lokalkjente).
Det var stiv kuling der ute. Havet møtte oss gråhvitt og skummende, rundt oss var det snøbyger og tett kov.
Bildet er tatt ut vinduet fra kahytten.

Gjett om jeg ble sjøsyk!! Jeg har vel egentlig aldri vært i akkurat denne typen båt før, og definitivt ikke i såpass vær og bølger. Flau og jamrende kvalm måtte jeg "gi meg hen" over rekka, og akkurat der og da var jeg ikke mye til journalist!

Men jeg elsket det. Når kvalmen endelig ga seg (omtrent i samme øyeblikk som vi la til kai igjen), var jeg klar for en ny tur...(I alle fall i fantasien.)



Fiskeyrket er fritt, herlig og beintøft. Jeg ble imponert over de tre guttene, som myndig og med erfaring i blikket gikk løs på garnene. De satt forøvrig og spilte kort inne i kahytten mens jeg "koste meg" ute på dekk.
En kjempeopplevelse!


(Reportasjen kommer i flere aviser etter hvert.)


tirsdag 14. februar 2012

Lengselsløs

Uten lengsel


Et lengselsløst øyeblikk

i vinterklang

i månesang

i frihet



under isen rant bekkene

og stjernene lo

i stille fryd

i stille fred


Lill-Karin Nyland, desember 2011

lørdag 11. februar 2012

Når begynner det virkelige livet?

"Noe av det gåtefulle i vår natur er vår higen etter mer."
Ordene kommer fra forfatter Michael Cunningham, intervjuet i "Bokprogrammet" på Nrk. Et av mine favorittprogrammer, ikke bare fordi det handler generelt om bøker og forfattere, men fordi programmet tar opp viktige filosofiske emner.

Det siste programmet het "Når begynner det virkelige livet?". Tre forfattere er intervjuet, menn som alle har skrevet om - og selv kjent på - den merkelige higen etter "mer". Når det nye kjøkkenet endelig er på plass, da blir vi lykkelige. Eller, når vi har nok penger til ny bil. Eller, bare den der jobben blir min, DA blir jeg lykkelig.

Det er forunderlig nok slik at vi mennesker har en iboende, utålmodig lengsel i oss. Noen mer enn andre, men den er i oss alle. Det er kanskje et av trekkene som skiller oss fra andre skapninger på jorda? Stammer ikke vitenskap, forskning og utvikling fra en lengsel etter "mer"?

Den siste boka til Cunningham handler om en relativt suksessfull gallerist i New York. Han og kona har et godt samliv, han gjør det bra i jobben og har et interessant liv. Likevel higer han etter mer.
Han forelsker seg - av alle ting - i sin kones mye yngre bror, til tross for at han aldri har vært interessert i menn før. Denne yngre mannen blir en besettelse for ham, som et perfekt kunstverk han bare eie.

Journalisten i programmet spør forfatteren om han også har kjent på denne rastløsheten. Den suksessfulle forfatteren, med familie og venner i et anerkjent miljø, svarer "Ja. Familielivet mitt går bra, men ja." Videre sier han: "Forfatteren Eudora Welty sa en gang at en forfatter ikke kan skrive troverdig om en følelse forfatteren selv ikke har kjent."

Jeg grublet over disse tingene i mange dager etter programmet. Ja, jeg grubler fortsatt. På en måte blir jeg litt trist over tanken på at vi kanskje aldri blir helt fornøyde. På den annen side - jeg vet med meg selv at min iboende lengsel er nøkkelen til et rom med utallige historier, et rom med utallige følelser som kan brukes til det jeg ønsker å gjøre: Være forfatter.
Jeg kan ikke være uten min indre lengsel, for den er min drivkraft. Min motor. Mitt hjertes uendelige påfyll.

Lengselen som er i oss, kan vi likevel bestemme retningen på. Vi kan si til oss selv at vi er gode nok. At vi ikke trenger å hige etter materielle goder hele tiden. At vi har gjort det bra så langt.
En av de andre forfatterne sa at "Livet begynner flere ganger". Den tanken kan jeg like.

Hva tenker du om lengsel? Når begynner livet, egentlig?
Programmet i sin helhet kan du se her:

onsdag 8. februar 2012

Livgivende hvile i en bløt favn

Tirsdag hadde jeg skrivedag. Det føles veldig godt å ha minst to dager per uke som er satt av til det. Skriving. Om det er avisartikler, noveller eller manus jeg jobber med, er ikke så nøye. Jeg vet at hele dagen er min. Til å bruke på ord. Disse dagene lyser til meg som små soler i kalenderen.

Tirsdag altså. Jeg visste det lå en reportasje uferdig og ventet på meg. Jeg visste også at jeg i løpet av dagen skulle gå en skogtur.
Da de andre var dratt hver til sitt, ble huset så stille. En tretthet smøg seg inn på meg, kroppen fyltes og ble tung som bly. Jeg gjespet høylytt. Var jeg virkelig trett nå, rett etter ei natts søvn?

"Nå har du mulighet til å faktisk kjenne etter", kom det fra tankene. Jeg gjorde det. Jeg følte meg virkelig gjennomgripende trett!
Fortumlet trakk jeg et pledd og ei bok med meg til sofaen. Der sank jeg ned i dens bløte favn og ballet det myke pleddet rundt meg.
Jeg leste ikke mange ordene før jeg sov dypt.
Jeg drømte at jeg våknet i sofaen hos bestemor. Hun døde for åtte år siden. I drømmen mumlet jeg noe om at jeg måtte komme meg opp, jeg hadde jo så mye å gjøre. Bestemor svarte, med omsorg i stemmen: "Ligg nå bare litt til. Du trenger å hvile deg."

Jeg sov i over to timer. Helt borte. Da jeg endelig slo øynene opp, hadde jeg fått selskap av katta også. Han smilte lurt til meg, som om vår felles formiddagslur skulle være en hemmelighet bare mellom oss.

Resten av dagen satt den gode hvilen i kroppen. Jeg kom frem til at hvile er undervurdert. Vi trenger hvile. Vi er så flinke til å "ta oss sammen", "få ting gjort", yte og prestere. Men er vi flinke til å hvile?
Dagen ble god. Takk til sofaen, og takk til bestemor!

mandag 6. februar 2012

Rå energi rett i sansene

Huset har inntatt kveldsposisjon. Det pakker mørket rundt seg som ei tykk vinterdyne, men lar så vidt det varme innelyset flimre svakt ut gjennom sine ruter.

Ungene er lagt. Den minste sover allerede, myke pustelyder visler forsiktig fra rommet hennes og ned i stua der jeg sitter.
Jeg leser en bok.

Med ett når en slags irriterende rastløshet frem til meg. Den dukker opp mellom ordene, snor seg rundt setningene jeg prøver å lese. Det går opp for meg at de siste minuttene har gått med til å lese det samme om og om igjen, uten at jeg har fått med meg det som står.
Noe lokker.

Rastløsheten slipper nå til for fullt, det prikker i musklene og en varme sprer seg fra magen. Kroppen vil ha meg opp, den gleder seg allerede!

Jeg legger boka fra meg og kikker ut i mørket. Lytter innover. Når øynene har vendt seg til det svake lyset, fester blikket seg på en funklende stjerne der ute. En enslig stjerne, langt nede på horisonten slik at jeg får øye på den fra lesestedet i stua.
"Det er flere av oss her ute. Bare kom og se."

Nå kan jeg ikke komme fort nok i vinterklærne. Kroppen synger, endelig fikk den vekket meg! Jeg pakker meg inn i bobleklær, skjerf og lue. Votter, selvfølgelig. Snørte vintersko.

Så er jeg endelig der. Ute, under den veldige stjernehimmelen. Jeg snur ryggen til huset, som forskrekket trekker seg enda mer inn i kveldsdyna si.

Rå energi rett i sansene. Månelyset er så sterkt at jeg må blunke. Nordlys flammer over hodet mitt, jeg smiler til det og kjenner dets kraft slik mennesker har gjort før meg.

Natur er energi. Natur gir energi. Også vinternaturen, tenker jeg mens jeg går innover skogen i knasekald snø. Veien snor seg foran meg, og jeg skal følge den. Helt til topps, helt til den øverste bakken. Der skal jeg snu meg og møte vinterlyset.

Der skal jeg la meg fylle av den evige, pulserende energien som omgir meg. Selv i den kaldeste vinterkveld. 

(Bildet er fra en annen tur, en annen dag, i et annet lys...)