søndag 27. mai 2012

Tanker om litteratur II

Karl Ove Knausgård, Gert Nygårdshaug, Atle Næss, Arne Næss, Karin Fossum, Vigdis Hjort og Herbjørg Wassmo er noen av de norske forfatterne jeg har lest i år. Kjente navn, kjente forfattere. Alle skriver de på en måte som kryper under huden på en, det blir vanskelig å legge bøkene fra seg. Hele tiden videre, videre.
Atle Næss. (Foto fra Gyldendal)
 
Gert Nygårdshaug. (Foto fra CappelenDamm)

 Herbjørg Wassmo. (Foto fra Gyldendal)
 

J.R.R Tolkien er en forfatter som har gjort dypt inntrykk. Stephen King, Kate Morton, Knut Hamsun, Margit Sandemo, Jo Nesbø, er alle forfattere jeg har lest en god del av.
Kan du sette meg i bås ut fra de navnene jeg har nevnt?

Mitt forrige innlegg handlet om akkurat det; å bli satt i bås ut fra hva man leser. Det var ikke ment som en forsvarstale av en type litteratur foran en annen, men et innlegg i debatten omkring hva litteratur betyr for oss.

Ut fra for eksempel de utrolig mange bokbloggene som finnes, kan man konkludere med at litteratur ER viktig. Nordmenn elsker bøker. Og for de blant oss som også liker å skrive selv, er det å inspirerende å høre en av sine favorittforfattere bli intervjuet.

Jeg liker all slags litteratur. Kanskje fordi jeg selv er skiftende av natur. Når det har vært sol i mange nok dager, vil jeg gjerne ha regn. Jeg elsker årstidenes evige runddans. Jeg spiser helst ikke to brødskiver på rad med samme pålegg...En sammenheng der, kanskje?

Ikke vet jeg. Og fasitsvar på hva som er god litteratur har jeg IKKE.
Hva leser du?
Og hvorfor leser du? Eventuelt, hvorfor leser du ikke?

Vil gjerne høre fra deg. 

torsdag 24. mai 2012

Tanker om litteratur

Litteratur: i videste forstand ethvert skriftlig vitnesbyrd om menneskelig åndsarbeid, i snevrere forstand et folks diktning eller skjønnlitteratur som foreligger i skreven (trykt) form.

Det er definisjonen på "litteratur", ifølge Store norske leksikon. Hva er litteratur for deg?

Jeg har alltid vært en lesehest. Da jeg gikk i 6.klasse (sjokkerende ung!), begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo.
 
Når jeg leser serien i dag, blir jeg like lett fanget inn i Sandemos verden, jeg koser meg med karakterene som jeg føler jeg kjenner.
Etter å ha lest et stort antall andre romaner, ser jeg jo at språket er enkelt. Men betyr det at det er dårlig? Gjorde serien slikt inntrykk "bare" fordi jeg var et barn første gang jeg leste den?


Serier, såkalt kiosklitteratur, blir ofte sett ned på av mer "høyverdige" forfattere. I alle fall kan man tolke det slik, all den tid ingen serieforfattere (arrester meg om jeg tar feil) har fått innpass i for eksempel Forfatterforeningen. Frid Ingulstad, en av Norges mest kjære forfattere, har skrevet både skjønnlitterære verk, historiske romaner og serier. Hun er ikke "god nok" for foreningen. Hvorfor?

Er alle ukebladnoveller enkle? Er det å skrive en serie ensbetydende med at du ikke er god nok for mer "høyverdig" litteratur?
Er det ikke opp til leseren å vurdere hva som er god litteratur? Står ikke en roman, en serie eller en novelle på egne ben så snart den GIR leseren noe?

En forfatter som har gjort begge deler, altså både skrevet serie og en enkeltstående roman (Gyldendal), er Kristine Storli Henningsen. Jeg utfordret henne til å skrive litt om sine erfaringer, og det gjør hun i bloggen sin.

(Bildene er lånt fra hennes blogg.)


Jeg misliker båssetting, og kanskje er det derfor jeg har disse tankene rundt litteratur. Det kunne ikke falt meg inn å kaste Isfolket i søpla i frykt for å havne i en eller annen bås.
For oss som vil skrive, og kanskje har en drøm om å leve av det, er det selve GLEDEN som er drivkraften. Gleden i å skape karakterer, gleden i å forme univers.
Unner vi ikke leseren den samme gleden? 

mandag 21. mai 2012

A new beginning always starts at the end

Så var beslutningen tatt, og både lettelse og vemod følger i dens farvann.
Kafeen vår stenges etter 30.juni.
Jeg vil ikke dvele med hvor, hvordan og hvorfor her, du kan lese detaljer om det på facebooksida vår. Om du vil.

Det er trist, men som det heter i teksten til "Mother earth" med Within Temptation:

A new beginning always starts at the end.

mandag 14. mai 2012

Progresjon i bokprosjektet

Mandagen min er skrivedag. Slik må det være, ikke bare mandagene fremover, men også de andre dagene. Jeg har mange prosjekter gående nå, og de fleste handler om ord. Tenk at så mange ting kan handle om akkurat det - hvordan vi setter sammen ordene! Hvilke ord vi velger, og hvordan vi setter dem etter hverandre til setninger, avgjør arbeidsdagen for meg. Er det et portrettintervju jeg skriver, eller er det en sak fra landbruket? Er det kanskje et dikt? Eller et blogginnlegg? Ordene må formes i de rammene de skal inn i. Slik er det bare, og slik er min mandag.

Fredag handlet også om ord og rammer. Da hadde jeg et positivt bokmøte med de fra Midt-Troms museum som skal hjelpe bokmanuset opp og frem. Jeg hadde forventet mer pirk, men etter å ha gått gjennom side for side, følte jeg at jeg hadde bestått. Boka skal ut, ingen tvil om det!
Vi skal prøve å få den ut innen midten av november. Senest.
Tenk, nå har jeg en dato å forholde meg til også!

Dermed blir det mye ord fremover. Ordene må komme først, deretter spilling i korpset, hagearbeid, foreldremøter i skole og barnehage...Jeg klager ikke, merk deg det! Jeg tar ordkappa på og danser vårens hektiske puls i møte. Fordi jeg vil.

Bildet er fra da jeg holdte foredrag om bokprosjektet på Fjordmuseet i Balsfjord.

søndag 13. mai 2012

Tid til å vente

Noe hadde skremt våren, nok til at hun trakk seg tilbake. Som ei snegle gjemmer seg i skallet sitt, bare med følehorn stikkende ut, bevende, søkende. Eller som en kattunge som kryper sammen i støvet innerst, under sofaen, der det er mørkt og trygt.

Det var vinden som skremte henne. Vinden, og de hvite, fuktige snøfillene som kom så brått ei natt.

Våren løftet blomsterkjolen sin opp så de nakne anklene kom frem, og la på sprang. Til skogen, innerst ved tjernet, der det fortsatt lå noen solstråler og blinket på overflaten. Der krøp hun sammen under ei bjørk, trakk ei mosedyne over seg og ventet.

Ventet gjorde også kvinnen. Hun trakk et teppe over seg, lot kroppen hvile. Den måtte hvile, ellers ville den ikke fungere. Det visste hun, med samme visshet som at kaffe smaker deilig og at det vil bli vår. Igjen.

Våren gjemte seg og hvilte. Kvinnen hvilte og ventet.
Alt kan vente. Også en vår.


onsdag 9. mai 2012

Reportasje om en annerledes reise

Julie driver egen hudpleiesalong. I januar i år satte hun seg på flyet og reiste til Cape Town i Sør-Afrika. For, som hun sier, å kunne hjelpe. Utgjøre en forskjell. Reportasjen var på trykk i Nye Troms i mars 2012.


Reportasje fra F/F "Johan Ruud".

Turen min om bord i F/F "Johan Ruud" resulterte i tre reportasjer. Her er den ene av dem, på trykk i Nationen 2.mai 2012.



tirsdag 8. mai 2012

En fot i Knausgårds verden

Jeg er litt ordløs for tida. Har vårvinden feid avgårde med dem? Har snøspurven fanget dem i nebbet sitt og fløyet nordover med dem?

Neppe. De kommer tilbake. Jeg kjenner meg selv nå, når det gjelder dette med ord. De kommer plutselig, brått, som lyssøyler inn over skrivebordet. Eller de kommer som dalende snøfiller mot jorden, hvite, rene, langsomme.

En dag. Kanskje i dag?

Mens jeg venter på de riktige Ordene, jobber jeg med andre ord. Artikler, intervjuer.
Og ikke minst så leser jeg.

Jeg har endelig tatt steget og funnet frem Knausgårds Min Kamp 1.

Det er en merkelig verden å trå inn i. Boka fanger meg umiddelbart, med sin grådystre stemning og konkrete, nakne tekst. Knausgård er gull, han er gråstein og han er alt i mellom også.
Fordi jeg selv er et skrivende menneske, er mye av det han beskriver både interessant og gjenkjennelig.

Noe er tyngre å komme gjennom, og enkelte ganger kjeder jeg meg. Andre ganger klarer jeg ikke fri meg fra boka, selv om jeg legger den fra meg. Setningene klamrer seg fast i meg, og jeg får dem ikke løs fra tankene.



torsdag 3. mai 2012

Kvinnen og den første våren


Og hun trådte ut i kvelden. Og kvelden tok henne imot.
Hun fant veien, den hun ikke hadde glemt, men forsømt.
Og tåkeslør veltet ned fra blåsvarte åser, presset seg inn mellom bjørkestammer og drev som våt luft gjennom skogene. Hun pustet det inn, og det fylte henne med den første våren og den første duften av rå jord.
Hun så, og hun så ikke.
Våren så, at kvinnen gikk der, og den ville vise seg for henne og den vendte seg mot kvinnens sanser.
Kvinnens stanset på veien, og hun hørte at det gjennom skogene flimret et løfte. Det rant fra greiner og stammer, dråper falt ned i mosens favn, og det var en døende vinter som gråt.

I luften var fuglene, svarte over stammene eller skygger i greinene. Og de sang, og det var den første sangen kvinnen hørte i sitt liv.
Hun falt mot jorden, hun la seg i bekkene, hun drev med tåken og hun fløy over granspissene, på ryggen til vårens fugler.
Og hun drakk av luften og våren strøk mot hennes hud og fylte hennes kropp.
Det var hennes første vår, men aldri mer den siste.