tirsdag 30. oktober 2012

11: Bokens ord



Dette er kapittel 11 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
*****************************
 
Datteren våknet da dagslyset var på det klareste. Hodet verket, og hånden som holdt boken, var øm av å ligge i den uvante stillingen.

Hun gikk på badet, skylte ansiktet i kaldt vann og så seg selv i speilet. Øynene var såre etter nattens lesing. Hun hadde grått for første gang på så lenge hun kunne huske. Hun sendte seg selv et forsiktig smil, gikk tilbake på sengen og åpnet boken.
Ordene satte i gang noe i henne.
Fortellingen var stille, forsiktig, ordene vare og poetiske. Men handlingen var så rå, brutal og dramatisk at hun ikke klarte holde tårene unna.

Den lille jenta var som en alv. Alltid mild, alltid søkende med sine åpne, uskyldige øyne. Hun elsket hagen rundt det store godset, der vandret hun sent og tidlig mens beboerne ofte bare hørte hennes lave, trillende latter mellom prydbuskene.
Sorgen var stor den dagen hun plutselig forsvant.

Hele landsbyen lette.

Det eneste de fant, var den hvite sommerkjolen. Istykkerrevet, full av sort muld.
 

Boken snakket til henne, rett til sjelen. Det var som om hvert ord var skrevet til henne, hvert ord satte ord på hennes sorg, på hennes tap. På hennes søken etter svar.

Moren i boken ble gal av tapet. Og kanskje var det like greit at hun ble innesperret på asyl.

For da boken sluttet, var sannheten så grusom at datteren ble liggende lenge og stirre i taket.

Den lille jenta ble avlet i vold. Nå hadde voldsmannen kommet tilbake og hentet datteren sin. For å hevne seg på kvinnen som hadde holdt henne skjult, tok han det kjæreste hun hadde. Han hadde skjønt alt den dagen han kom til godset og så jenta, den skjønne blomsterjenta som gikk rundt og smilte med hans øyne, hans munn og hans lange bein.

 

Datteren kledde seg, forlot hotellrommet og steg ut i de travle gatene. Det var godt å se folk feie forbi henne, godt å føle seg som en del av menneskehetens varme.

Hun satte seg på kafé, bestilte frokost og stirret ut på elven av passerende mennesker.

Hun måtte tenke.

For det som hadde slått henne med full tyngde nå når historien i boken var foldet ut, var at dette var skrevet av hennes egen mor.
Etter siste side snudde hun boken og bladde opp på de første sidene igjen. Nå hadde hun skjønt hva ordene nederst på første side betød:

«Til min datter. Måtte du en dag finne mot i ditt hjerte, til å legge ut på veien for å finne svar.»

 

 

 

søndag 28. oktober 2012

10: De hvite roser


Dette er kapittel 10 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
***********************************
 
Mens mørket senket seg over byen og gatelysene tegnet seg som gylne stjerneveier, lå datteren på hotellsengen og leste.

Hun hadde pakket ut boka med én gang, på flyplasskafeen, og bestilt seg en ny kaffe mens hun studerte omslaget. Forfatterens navn var nokså kjent, men et hun selv ikke hadde festet seg stort ved. Hun var kjent for å skrive store slektsromaner, men denne boka var ikke det.

På omslaget var det bilde av ei jente med ryggen til. Hun var kledt i en enkel, hvit sommerkjole, og gikk liksom ut av bildet og nedover en bugnende allé med enorme rosebusker på hver side. Rosene var også hvite, og det så nesten ut som jenta kom til å forsvinne inn i alleen og bli til en hvit rose, hun også.

Det var ikke bilde av forfatteren på omslaget, noe som i og for seg ikke var uvanlig på den tiden boka var skrevet.

Boka var skrevet to år etter at hennes mor forsvant. På et underlig vis visste datteren at den inneholdt noe som var viktig for hennes videre søken. Noen ville at hun skulle lese boken før hun tok neste steg på reisen.
 

Mange timer senere begynte en skjør demring å endre lyset mellom de grå bygningene.
Datteren hadde sovnet. Hun holdt fortsatt boken i den ene hånden, med tommelen som sideskiller. Den andre armen lå over ansiktet, som for å skjerme øynene mot virkeligheten.
Nedover kinnene var det blanke spor etter tårer.

 **************

«Du må gi henne tid.»
Han hadde selvfølgelig rett.
Men nå verket det av savn i hele henne. Havets beroligende rytme gjorde ikke annet enn å distrahere henne. Vinden på toppen av klippene, den som før hadde strøket av henne alle tunge tanker, den feide nå bare med seg lengsel og sårbarhet, og slynget det mot henne av all kraft.
«Jeg vet ikke om hun har tilgitt meg.»
«Har du tilgitt deg selv?»
Ja, hun trodde det. «Men jeg kan ikke leve med meg selv om hun ikke tilgir meg.»
«Du må gi henne tid. Til å bli kjent med deg, til å høre din historie.»
«Jeg håper jeg kan få henne til å forstå, at jeg, på tross av alt som har hendt, alltid har elsket hennes sjel.»
«Det kjenner hun i sitt hjerte, min kjære. Hun er ikke datter av deg for ingenting.»

Kvinnen så opp på mannen. Hun følte seg nesten så tom, forlatt og sårbar som den natten hun hadde oppsøkt ham for første gang.

Men bare nesten, kom hun på da hun lente seg inn mot varmen hans.
Denne gangen hatet hun ikke seg selv.

 

 

Reportasje om ei "mamma" til 23 barn

Jeg var så heldig å få besøke Britt-Eva Elvejord Jakobsen, som gjennom årene har huset intet mindre enn 17 utvekslingsstudenter. Dette er ei hjertevarm og tvers gjennom gjestfri dame, som sammen med sin mann har skapt et hjem både for sine egne seks barn, og for alle andre som måtte ha lyst til å "komme innom".
 
Reportasjen sto på trykk i ukebladet Familien nummer 22-2012.
 
 

Reportasje fra flomgården

Flommen i Målselv, juli 2012, rammet blant annet bønder i Kirkesdalen. Jeg fulgte dem da landbruksministeren var på befaring, og nå har jeg fulgt dem igjen. Denne gang var det styret i FK Agri som gjestet gården, og som en av bøndene sa: De har vært "nedrente" av besøk etter flomkatastrofen.
Om ikke annet, så har de lært seg å være gode verter...
 
Reportasjen sto i avisa Nationen oktober 2012.
 


Reportasje om lokalhistorie på nettet

Sosiale medier kan brukes til så mangt. Hvorfor ikke lage lokalhistoriske grupper, der medlemmene kan utveksle bilder og informasjon? Det har i alle fall noen i Målselv gjort.
Reportasjen sto på trykk i Nye Troms oktober 2012.
 


Reportasje om gitarbyggeren

Sigmund Johannessen reiste til Canada på ferie i 1994. Tilfeldige møter gjorde at han bestemte seg for å flytte dit og følge drømmen: Bli gitarbygger.
 
Reportasjen sto i Nye Troms i oktober 2012.
 


Reportasje om undersjøiske enger

Nå er det en stund siden jeg har lagt ut noen av reportasjene mine. Her er en jeg hadde i lokalavisa Nye Troms, om de grønne engene på havets bunn. En interessant artikkel å skrive!
 
 


onsdag 24. oktober 2012

9: Pakken

 

Dette er kapittel 9 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
 *******************************************************************************
«Hun er på vei hit».

Mannen strøk en finger over kvinnens kinn, og så på henne med alvorlige, brune øyne.
«Hun har kontaktet manageren min, og spurt hvor jeg bor og om det er mulig å treffe meg. Hun har forstått noe, oppdaget noe.»
Han smilte.
«Hun vet ikke at vi er her, og trolig ikke at du er sammen med meg. Men du må kanskje begynne å forberede deg på å bli funnet.»
Kvinnen nikket. Hun var forberedt. Hun lengtet. Var rastløs. Fant ikke ordene, fant ikke roen.
Hun var klar til å møte fortiden i datterens ansikt, og nå føltes det som hun ikke klarte vente mer.
Hun var klar, men hun kunne ikke reise ut i verden og finne datteren.
Datteren måtte finne henne.
Bare da visste kvinnen at datteren ønsket sin mor sterkere enn noe annet.
Brått husket kvinnen sin første bok. Hun smilte da hun skjønte hva hun måtte gjøre.
«Bli her, min elskede. Jeg har noe viktig å gjøre.»
Mannen så etter henne idet hun gikk. Stillheten senket seg over ham og det lille huset.
Han reiste seg, gikk ut på balkongen og så utover sjøen.
Fra nå ville ikke livet deres være det det hadde vært.
Fra nå ville en ny vei åpne seg foran dem.
 
*********************
 
Hun var kommet til landet forfatteren bodde i.
Manageren hadde svart at han ikke kunne ta imot besøk sånn uten videre.
Men hun ga seg ikke.
I hjertet visste hun at han var svaret til hvor moren var blitt av.
 
Han hadde betydd noe for moren, nok til at hun hadde tatt hans bok med seg.
Som det eneste fra sitt gamle liv, hadde hun plukket boken fra hyllen og gått sin vei.
 
Hun hadde valgt boken foran sin egen datter.
 
 
 
Hun svelget den siste kaffen og reiste seg fra kafébordet på flyplassen.
Idet hun tok sekken sin og reiste seg opp, så hun en mann komme rett mot henne.
Han hadde en pakke under armen.
 
Mens han holdte blikket hennes, la han pakken på bordet og nikket.
«This is for you.»
Så smilte han svakt, snudde ryggen til og forsvant ut av kafeen.
 
Det siste hun så, var den lysende, hvite jakken hans mot alle de mørke, dresskledte menneskene i stille flyt mot sitt neste reisemål.
 

mandag 22. oktober 2012

Tiden flyter forbi...

... og jeg må bare flyte med.
 
Det er hektiske tider.
Men om et par dager roer det seg ned.
Og jeg får tid igjen.
Til andre ting.
 
Takk for at du fortsatt besøker bloggen min.
Jeg er her. Snart.
 
(C) Lill-Karin Nyland

lørdag 13. oktober 2012

8: Det første sporet

Dette er kapittel 8 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
**************************************
 
 
Hun kom inn i bokhandelens tette luft og så seg rundt. Uten særlig vanskeligheter fant hun hyllen der forfatteren var representert med flere bøker. Lengst til venstre, inn mot veggen, sto et eksemplar av boka som manglet. Hans første verk, skrevet for tiår siden.
 
Hun takket høflig for vekslepengene, gikk ut i kveldsstille gater og fant en kafe´
 
Hun var fornøyd over å ha funnet den første utgivelsen. På dette coveret var det bilde av en gyllen strand og en blå horisont. Hun tok frem postkortet fra moren og la det ved siden av boken.
Det var nøyaktig det samme landskapet, nøyaktig det samme bildet.
Datteren smilte og varmet seg på kaffekoppen.
Hun var ett skritt nærmere.
 
Hun fant forfatterens kontaktinformasjon på nettsiden hans. Hun sendte en e-post til adressen som var oppgitt, men visste at hun ikke kom til å få svar.
Hun måtte oppsøke ham.
 
********************
 
Kvinnen hadde dedikert alle sine bøker til datteren.
Hun visste ikke om datteren hadde lest noen av dem.
Men hun trodde helt sikkert hun var blitt glad i bøker. Hvis da ikke biblioteket på skriverommet, skrikende tomt etter morens forsvinning, hadde fått henne fra å lese?
Kvinnen dro en tynn hånd gjennom det tykke, mørke håret.
 
Alt fra fortiden hadde hun lagt bort. Hun hadde tilgitt, akseptert. Ikke ham, men seg selv.
Hun hadde innsett at det hadde skjedd. Smerten var borte etter årene med Reisen og Forfatteren. Hun hadde skrevet ut hvert minne, hver smertefulle følelse, lagt dem inn i ordene sine og samlet dem mellom permer.
Men hun hadde aldri glemt datteren.
 
Det var som om selve kroppen hennes lengtet.
Armene ville holde rundt henne.
Kinnene lengtet etter hennes kinn.
Hendene ville stryke gjennom hennes hår.
Øynene ville se ansiktet hennes, munnen ville kysse det.
Hjertet aldri glemme det.
 

torsdag 11. oktober 2012

Anledning

Anledning: høve, gunstig tidspunkt, gunstig vilkår, grunn, foranledning, forbindelse.
 
Anledning ble det siste ordet.
Nå er siste korrektur lest, siste punktum satt, siste bilde justert, siste sidetall satt på. Siste ord rettet.
 
Orddelingen av ordet "anledning" ble det siste jeg gjorde med bokmanuset.
Nå er det i trykkeriets hender.
 
 
 (C) Lill-Karin Nyland
 
Det er noe som heter at "Veien blir til mens man går". Det er et godt uttrykk.
Men vi må lære oss å gripe anledningen også.
 
Boka hadde ikke blitt til uten at jeg hadde gitt meg selv anledning til å skrive den. Gitt meg selv tid, gitt meg selv gunstige vilkår. Grepet sjansen.
 
Gir du deg selv anledning til å følge hjertet?
 
Nå er jeg tom. Matt. Jeg har gått langt på denne veien, nå stopper ferden min.
Men veien, den fortsetter. Opp bakken, inn i skogen...

mandag 8. oktober 2012

Takknemlig

 
 
Takknemlig lar jeg sansene fylles av høst.
Takknemlig fyller jeg lungene med tunge dufter.
Takknemlig lukker jeg det gylne løvet inn i mitt hjerte.
Takknemlig lar jeg høstens fargestråler fylle sjelen og sinnet.
 
Takknemlig lever jeg. I høsten.
 
 
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland, oktober 2012. 

lørdag 6. oktober 2012

Lytter du til tvilens stemme?

Oktober feier løvet av greinene. Oktober gjør skogbunnen sleip og dampende. Oktober legger slør over engene og krydrer snø nedover fjellsidene.
Oktober gjør kveldene mørke, brer et sort silketeppe over himmelen for å vise oss stjernene.
Oktober er i oss og rundt oss.
 
 
Lytter du til tvilens stemme?
Det er høsten som spør. Den er kommet, og gjør det den alltid skal. Selvsikkert sprer den gyldenrøde blader på skogsstiene, uten å nøle lager den nattefrost og morgentåke og iskrystaller på vanndammene.
Fordi det er det den gjør. Høst er høst.
Og du er deg.
 
Tvilens stemme vil alltid komme frem fra skyggene. Svak, snikende, med spørsmål som ingen kan svare på. Aller minst du selv.
Tvilen kan blåse ut en gryende flamme av håp. Den kan tråkke på en spire av tro, den kan omgi en varm kjærlighetsstråle med den mest isende kulde.
Hvis du lar den få lov.
Tvilens verste fiender er tro, håp og kjærlighet.
 
Hvis det du gjør, hvis det du tenker og føler gir deg en gnist av tro, av håp eller kjærlighet, da skal du ikke lytte til tvilens stemme. La den mumle for seg selv i skyggene, helt til ditt indre lys er så sterkt at også skyggene forsvinner og tar tvilen med seg.
 
Høsten er i oss. Naturen gjør seg klar til vinter, og i vinterens favn ligger der alltid en vår.
Lytt til naturen. Den er aldri i tvil.


fredag 5. oktober 2012

7: Huset ved klippene

Kvinnen la boken ned i fanget og så på mannen. Han satt urørlig, rett i ryggen, med ansiktet vendt mot solen. Øynene var lukket, hver muskel hvilte. Han utstrålte fred. Hun visste at han var langt inne i sin egen verden nå.
 
På myke føtter reiste hun seg og la boken på bordet. Den hvite kjolen hennes blafret lett i vinden idet hun bøyde hodet og gikk inn i husets svalende skygger.
 
Hun lot fingrene streife over de få eiendelene de hadde. Bøker de ikke ville gi slipp på. Steiner og figurer, de representerte reisene de hadde tatt. Vandringene.
 
Noen få bilder hang på veggen ved senga, bilder av de to sammen, et av ham alene i en sjø. På det nederste, det hun så tydeligst når hun la seg, var en kvinne avbildet mens hun sov. Håret hennes skjulte halve ansiktet, men man så øyelokkenes myke bue, og et avslappet søvnsmil.
 
Det bildet hadde han tatt  av henne den natten hun kom til ham.
 
Hun hadde en uro i kroppen nå. Hun visste hvorfor.
"Jeg venter på deg, min datter", tenkte hun og strøk en hånd nedover kroppen.
Så mange år hadde gått siden hun bar et barn under hjertet. Så mange år hadde gått siden hun forlot den lille jenta.
Ville hun noensinne tilgi?
 
Kvinnen tok på seg sko og en stråhatt, til beskyttelse mot solen. Så gikk hun ut gjennom døren, rundet hushjørnet og fant stien oppover mot klippene.
De hadde slått seg til ro her, i det hvite, lille huset ved sjøen. Det var så få som visste om det. De fikk fred, de fikk hvile. De fikk leve med hverandre og naturen så nært de bare ville.
 
Hun tenkte gjennom livet sitt. På alle bøkene hun hadde skrevet. Hun var forfatter nå, som ham, men hadde aldri stått frem med sitt tidligere navn. Selvfølgelig ikke. Den andre kvinnen, den hun hadde vært før, var borte.
Hun visste at datteren kom til å finne henne. Det var bare et spørsmål om tid.
Inntil da, fikk hun vente. Hun måtte hvile i vinden, la bølgene vaske bort rastløsheten.
 
Hun stilte seg ytterst på klippene og løftet armene mot himmelen.
 
 
 


mandag 1. oktober 2012

6: Kvinnens hemmelighet

Lyset flommet skarpt innover det blanke gulvet. Hun satt på en myk sofa, i myke, tørre klær. I hendene holdt hun en varm kopp med krydderduftende te. Hun skalv.
 
"Du forlot din datter. Det må bety at den smerten du føler nå, er mindre enn den du føler når du er sammen med henne. Hvorfor?"
Forfatteren slo av tv-en og snudde seg mot henne. Det var morgen. Hun hadde vært nevnt på nyhetene, og han hadde lyttet uten å se på henne. Savnet kvinne. Etterlyst.
 
Hun så på ham, lurte på hva han tenkte.
Sant å si lurte hun på hva hun selv tenkte også.
Hvordan kunne hun forlate sin datter?
Hvordan kunne hun greie å leve uten å forlate henne?
Skjelvende satte hun koppen fra seg og hvilte hodet i hendene. Lot håret henge ned, skjule skammen hun følte blusset i kinnene.
 
"Ansiktet hennes."
"Hva mener du? Er det vansiret?"
"Nei, nei. Ingenting sånt." Hun så opp, og tåreperler rant ned mot haken, som hun løftet litt, som for å stålsette seg.
"Hun ble avlet i vold. Jeg ble mishandlet. Hun fikk hans ansikt. Jeg klarer ikke elske henne, for da må jeg også elske ham."
Ordene kom i raske støt, og etter det siste ble hun helt stille. Hun stirret tomt foran seg.
 
Han reiste seg og gikk bort til henne.
"Jeg forstår. Jeg ser din smerte. Har datteren din en god far i dag?"
Hun nikket svakt.
"Da er hun trygg."
Han reiste seg, vandret litt rundt i rommet. Mumlet lavt for seg selv, plukket frem noen bøker fra bokhyllen som fylte hele langveggen i stuen hans. Bladde litt, satte dem tilbake. Så satte han seg ved henne igjen, og tok hånden hans.
 
"Jeg skal ta deg med på en reise."
"Til en øde øy?"
Han smilte svakt, og hun oppdaget fine rynker rundt øynene hans.
"Nei, ikke en øy. En vei. En vandring. Et mål. Etterpå vil du kanskje se deg selv. Etterpå kan du begynne på veien tilbake. Til deg selv."
Hun forsto ikke alt han sa, men nikket og kjente en underlig, strålende varme fra hendene hans.
 
For første gang på flere år sovnet hun brått og stille, som et barn. Muren var borte.