onsdag 27. februar 2013

Sørpepoesi og sterke bølger

Ser du himmelhjertet? (C) LK Nyland
 
 
Mildvær. Brått kom det, over natten sløret stjernehimmelen seg til og pakket seg bort for en stund.
 
Som erstatning for det vinterlige himmellyset la et gråhvitt teppe seg over oss, og ned fra det kom regnet.
Ikke vår-regn. Vinterregn.
Av den sorten som kjemper ned snøen i det ene øyeblikket, for å gjøre seg om til sludd i det neste.
 
Og vannet, det fosser alle veier i sin ville søken etter havet. Vinterlandskapet blir endret til gule, små hav som lokker småbarnsføtter til plaskedans, og kråkene til morgenvask.
 
Og vi, arme nordboere, er fullstendig prisgitt værets omskiftelighet.
Vi må bare leve med, om vi vil eller ei. Så kan man velge, da. Om man lar det bløte fra himmelen ergre seg, eller om man benytter anledningen til en pause? En pause som senere kan vise seg å komme godt med, fordi man rundt neste sving trengte å ha energi på lager?
 
Jeg lar regn være regn, vind være vind.
Jeg lar til og med bølger være bølger, der jeg går langs havets kant og ser de vaske steinene.
Det er poesi i alt, det har jeg innsett.
 
Og en annen lærdom kom inn med havet denne våte dagen i februar. Ord som red på bølgene og dusjet over meg, med sjølukt og friskhet i sin kraft:
 
Jeg trenger poesi i min hverdag.
 
Hvert øyeblikk i livet kan romme inspirasjon til neste steg på veien.
Hver bølge kan bære en ny tanke, en ny spire.
Hvert vindkast kan føre med seg dufter fra fjerne land, lyder av vår og vrimmel og mennesker jeg ikke har møtt.
Hver flommende elv kan fylle sansene med villskap og nytt liv.
 
Poesi i sørpe?
Ja, slik er det.
 
Sørpepoesi. I februar. I vinden. I oss.
 


tirsdag 19. februar 2013

Har du fyr?

Hekla Stålstrenga er et band som mange har fått øynene opp for. De kan beskrives som et folkrock-band med utgangspunkt i den nordnorske folkemusikken.
 
Vokalisten, Anne Nymo Trulsen, skal i april gi ut egen plate for første gang.
Kommende lørdag har jeg portrett av henne i avisa Nye Troms.
 
Her kan du høre den sangen som nå spilles oftes på radio:
 
 
 
Teksten er av Ola Bremnes, bror til Kari Bremnes:
 
Ytterst i verden
Ytterst i vest
Kan hende du seile di skute
Kan hende du seile tilfeldig som gjest
Kan hende du går der i rute
Uansett treng du et punkt som e fast
Der du frakte din skjøre last
Det e nok at det står der å brenn
En trofast gammel venn

Har du fyr?
Har du lykter langs din vei?
Har du fyr?
Et signal om riktig lei.
Ei lampe som gløder i mørket
Og loser deg ut og frem.
Som tar deg bort og hjemmefra
Men også tar deg hjem.

Vår Herre han sa det da jorda vart te
“La det bli lys,”
Og det ble det.
Så satte han sol og måne og stjerner
Opp sånn at vi kunne se det.
Men de som har glemt det i skapningens gry
Og alle de som er dømt til å fly
På havet i vær og vind
Når skodde og mørket sett inn.

Har du fyr?
Har du lykter langs din vei?
Har du fyr?
Et signal om riktig lei.
Ei lampe som gløder i mørket
Og loser deg ut og frem.
Som tar deg bort og hjemmefra
Men også tar deg hjem.
 
 
 


torsdag 14. februar 2013

Flytende påminnelse

Er alt tilfeldig? Eller er det slik at en kjede av små hendelser kan vise seg å henge sammen og få deg til å endre kurs?
 
Du kjenner kanskje følelsen.
Etter å ha grublet en stund på et problem, kommer du tilfeldigvis over en artikkel som omtaler emnet. Du leser, kjenner deg igjen og tenker videre.
Så fanger øyet ditt noe om samme tema på nettet et par dager senere. Du tenker at det var pussig at dette dukket opp akkurat nå.
 
Du grubler enda mer, og senere samme dag møter du en person i butikken. Du har ikke sett vedkommede på lenge, men dette er faktisk akkurat den personen som kan hjelpe deg.
Du griper anledningen, og starter en samtale. Etterpå vet du hva du skal gjøre for å løse problemet, eller hvordan du skal gå videre for å finne svar.
 
Er alt dette tilfeldig?
 
Jeg tror ikke det.
Det er dette flyt handler om.
Å flyte betyr - for meg - å følge den kreative og positive strømmen som egentlig finnes rundt oss hele tiden. Stadig oppstår det små hendelser som kan gi svar, eller ledetråder, til den videre veien.
 
Tegn.
Det kan være et ord som plutselig fanger din oppmerksomhet.
Det kan være at du hører fra et menneske du ikke har sett på år og dag, og som helt konkret gir deg inspirasjon til et nytt, givende prosjekt.
Det kan være bruddstykker av setninger du hører på trikken. En tankerekke starter, og det ender med at du tar valg. Som igjen fører deg videre.
 
Hvis vi er helt lukket for det som skjer rundt oss, og lever i våre egen boble (gjerne omringet av negativ tankegang som "dette kan jeg ikke", "jeg tar ikke sjansen" osv), går vi glipp av de mulighetene livet faktisk gir.
Det handler om å være oppmerksom på de små tingene.
 
Hvilke tegn får du i dag? Prøv å vær oppmerksom, følg flyten, så kan det fort være du oppdager at verden er magisk likevel.
 
PS: Jeg hadde en periode "glemt av" å gjøre nettopp det. Følge flyten, lese tegnene. Så satt jeg en kveld og klippet i gamle ukeblader. Ordet "flyt" dukket opp. Jeg kom på hvor viktig det er å "flyte", og klippet ut ordet.
Da jeg senere ryddet bordet, var utklippet forsvunnet.
 
Et par timer senere passerte jeg bordet der jeg hadde sittet. Plutselig daler ordet ned foran meg, som om det kom fra oven. Det landet på gulvet rett foran meg, jeg plukket det opp og måtte smile.
Det var på sin plass at jeg ble påminnet om å følge flyten igjen.
 
Kanskje dette innlegget var akkurat det du trengte å lese, akkurat i dag?
 
Foto: LK Nyland
 
Både i desember og januar var boka mi på topp 10-lista til Libris i Tromsø. Jeg hadde IKKE vært forfatter i dag hvis jeg ikke hadde vært oppmerksom på de mulighetene som finnes rundt meg, hele tiden.
De finnes rundt deg også.
Ha en herlig dag!
 
 


torsdag 7. februar 2013

Fossekallsang

 
fossekallen synger
akkurat nå
banker et fuglehjerte
på isen
setter spor
i menneskesinn
 
(C) Lill-Karin Nyland

fredag 1. februar 2013

Mørket er en annen type lys

Skumringen har listet seg frem. Luften er tettere, lyset svinner hen og trekker seg tilbake.
 
Jeg kler meg til skogtur. Kvinne i skumring, tenker jeg og tuller skjerfet rundt halsen. Det er kaldt, men ikke så kaldt at det hindrer en tur. Kulde og vinter hører sammen.
 
Det er alltid lysere i mørket når man er i det. Sitter man inne og ser ut, virker mørket kompakt. Men i mørket kommer lyset bedre frem.
 
Mørket er en annen type lys.
Setningen ramler på plass idet jeg er på vei over broa. Det knaker i frossen snø. På elveisen er det spor, tause vitner om livet som lever her når mennesket ikke ser. Oter, hare, rev. Skogsbeboerne.
 
Hvordan kan mørket være en annen type lys?

Jeg grubler over spørsmålet og går videre i vinterkvelden. Det er ikke egentlig mørkt ute. Det er bare en annen type lys. Fravær av sollys, men tilstedeværelse av stjerner, nordlys, kanskje en måne.
Det er i mørket at vi kan se disse lysene.
 
Er det slik i menneskenes liv også? At når det er som mørkest rundt en, ser en lys på steder man aldri ville komme på å lete?
 
Skumringsskogen venter, jeg går inn i den og ser alt i et nytt lys. Et mørkelys, tenker jeg, og bruker ord som nok ikke finnes. Det bryr jeg meg lite om, tvert imot så smiler jeg litt over at jeg kan finne opp nye ord.
Det var mørket som lokket det frem.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
 




Portrett av en prest

Å skulle fange essensen av et annet menneske på to sider i en avis, er utfordrende. Som journalist handler det om å ta valg. Hva er det med dette mennesket jeg vil ha frem? Hva er særtrekkene, hvorfor prater jeg med vedkommende? Hvilke sider skal vektlegges?
 
 
Fra og med i år skal jeg hver måned portrettere en person i Bardu, Målselv eller Balsfjord. Portrettet skal på trykk i avisa Nye Troms. Jeg er glad for å få sjansen til å skrive i denne sjangeren, for selv om den er utfordrende er det alltid spennende å se om man klarer å "fange" mennesket som sitter der. På andre siden av bordet, klar til å fortelle om seg selv.
 
I januar var det kommende sogneprest Leif Hafnor jeg intervjuet. Vi snakket om tvil og tro, om psykisk helse og det å møte mennesker som har det vanskelig.
Takk for praten, Leif!