onsdag 20. november 2013

Over i ei ny tid

 
Ei ny tid
Mørketid
Vintertid

Tid for lys


Det er både noe dempet og intenst i lyset i dag. Solas siste stråler ligger på fjellets rygg og liksom venter litt, før de tipper bakover og forsvinner. Som en doven katt som langsomt glir ned fra sitt sovested i en bløt sofa. Varmen henger igjen som et minne, til også den er borte.

Mørketidslandet.
Det er her jeg bor. I dette landet, denne landsdelen som lever så i takt med årstidenes skiftninger. Som byr på nye sammensetninger av lys, himmel og landskap hver eneste dag. Hver morgen ligger en ny fargepalett klar, det er bare å begynne å male. Blir det dypblått med gullskimmer? Sort med dryss av hvite stjerner? Eller lyseblått med spor av lilla?

For nettopp i mørketidslandet er fargepaletten full av farger. Du må ikke tro annet. Mørketid, heter det, men jeg kaller det lystid.

Aldri er lyset så synlig som i mørketiden.
Aldri er fargene så intense, så klare og dype.
Mørketiden - lystiden - er en gave.
Jeg tar den imot og går ut i lyset.


Slik så november ut fra mitt hjemmekontor i dag - 20. november 2013.



lørdag 16. november 2013

Filosofer og venner som blir

Filosofer.
Hvilket bilde får du opp?
Menn i sandaler som står på et torg og roper ut sine oppdagelser? Gjerne med en bokstabel under armen?
Eller kanskje støvete professorer som vandrer rundt i universitetets mange labyrinter, mumlende på ord ingen forstår?
Kanskje ser du Arne Næss, fjellklatreren med det lekne forhold til livet, filosofen vi alle ble litt kjent med i vår tid?
Er vi kanskje alle hverdagsfilosofer?
 
Denne høsten har jeg tatt forberedende til universitetet. Det betyr at jeg må avlegge eksamen i fagene examen facultatum og examen philosophicum. Populært kalt exfac og exphil. I fagene finner vi underkategoriene samfunnsvitenskap og vitenskapsteori, etikk og filosofihistorie.
 
Dette første møtet med universitetet er ikke bare-bare. Oppgavene og pensum er ikke noe man suser gjennom, eller klatter litt på med bred pensel. Stoffer krever at man tar seg tid. Til å lese, til å la temaene synke inn. Og ofte må man ty til andre kilder hvis pensum ikke er nok til å forstå.
 
Her er det filosofene kommer inn. De store tenkerne. Jeg blir bare mer nysgjerrig på noen av dem ettersom tiden går. Sokrates og Platon. Aristoteles. Og senere: Descartes, Hume og Kant. Det fascinerer meg at mange av de emnene de tenkte på, og forslo løsninger på, er de samme som opptar oss i dag. Lykke og meningen med livet. Moral og etikk. Finne "Det Gode Liv". Hvordan skal man leve best, til fordel for seg selv og resten av samfunnet? Og hvordan bør samfunnet bygges opp?
Og ikke minst, synet på forholdet mellom menneske og natur. Er naturen noe vi egentlig aldri kan forstå, og hvor er vår plass i forhold til dyrene?
 
 
Jeg kjenner dyp takknemlighet for at jeg har gitt meg selv den gaven det er å studere. Det er utviklende. Det er inspirerende. Som å være på en reise tilbake i tid, der man møter mennesker man kjenner seg igjen i. Selv om de levde for 2500 år siden.
Når eksamenene er avlagt før jul, går ferden videre innen faget historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Men de gamle filosofene vil henge med meg, nå som jeg endelig har fått blitt kjent med dem.
 
Og Arne Næss, han blir definitivt. Vi skal bli bedre kjent, han og jeg. En venn har kommet for å bli.
 
 
Bildet er lånt fra denne siden.
 
 
Hvem er vår tids filosofer? Og hva filosoferer de om?
Nettopp det har jeg tenkt å finne ut...