torsdag 27. mars 2014

Vårlengt og ordlengt

Det er fortsatt mars.
Hun hadde mye vinter i foldene på kjolen sin denne gangen. Slaps og kulde avløste hverandre.
Tykke dyner med snø la seg over landskapet.
Så en dag med lette, forvirrede regndråper, de falt ned fra det grå himmelrommet.
Neste dag? Snø igjen. Dovne, lurvete filler som lo og fniste. Vinteren er ikke over, ropte de i kor, mens de landet i hauger på hagemøbler, biler, veier og trær.
Med det samme solen kom frem, måtte de gi tapt og la seg smelte om til de fineste dråper.
Slik var den, runddansen i mars. Den danser fortsatt.
 
Landskapet er sort og hvitt, slik det har vært i så mange måneder. Sorte greiner, sorte stammer, sorte skoger. Hvite jorder, hvite hustak, hvite skogbunner og fjell.
Jeg hører folk mumle om at de er lei. Et halvt år med vinter? Ja, jeg forstår dem. Alle kan bli lei av det. Vi ønsker variasjon, vi ønsker at snøen skal smelte, renne vekk, vi ønsker å se hva som er under, kommer hagen frem i år?
Vi vil se brun sølejord, blekgrønne gresstuster, at steinene i blomsterbedet velter frem, at jorden der blir blottet. Vi vil grave i den sorte mulden, puste i solvarm luft, kjenne at livet våkner fra dvalen.
Men ennå må vi vente. Det er fortsatt mars.
 
Det er fortsatt travelt.
Oppdragene har stilt seg opp i en rekke, alle med sine deadliner og rammer.
Jeg ser på dem, nikker. Er glad for at jeg har nok å gjøre. Var det noe stillhetsprosjektet i januar lærte meg, var det jo å la alt falle til ro. Ha tillit til at ting kommer flytende likevel. Og det har de i sannhet gjort.
Travelheten minner meg på mitt daglige, livsnødvendige behov for stillhet og kreativitet. Noen dager uten, og jeg rykkes ut av posisjon. Mitt indre landskap blir like stille som snødynene utenfor vinduet. Hvitt og tomt.
 
Vårlengt og ordlengt. Runddans og balanse.
Med ett forstår jeg: Ordene er jo her. Jeg må bare skape rom for å se dem, plukke dem opp, gjøre dem om til en historie.
Og våren? Den er her, den også. Snart børster Mars de siste snøkorn fra kjolen, og frem kommer de vidunderligste farger av vår og håp, solskinn og liv, snøsmelt og kaffe i husveggen.
Jeg lengter. Men jeg vet.
 
En lørdag i mars våknet vi til full vinter. Skogene var fylt til randen. Men elva var åpen, og ved vannet sto det røde båthuset og visste. At det blir vår i år også. (C) Lill-Karin Nyland
 
 
 
 

mandag 17. mars 2014

Noe om kreativitet


Kreative skriverier.
Jeg liker ordene. Kreativ. Skriverier. Alt kan skje. Ingen vegger er spikret fast, ingen bås har lukket seg. Grobunn og blanke ark.
To sort-hvite skjærer hopper rundt i greinene utenfor vinduet. Ser seg tilbake av og til, inn vinduet mitt. Venter. Hva skaper hun i dag? I hvilken skuff skal det? Blir det en ny karakter, en side i romanen, er det kanskje noe hun produserer til et blad? Eller, kanskje en skoleoppgave?
Nei, mine venner, må jeg smile.
De hopper, skifter grein å sitte på, så snøen drysser ned i glitrende krystaller.
 I dag, på denne morgenen, bare skriver jeg. Jeg prøver nemlig å la være å skrive for noe.
Å, sier de, hopper, bytter plass, kikker inn igjen.
Bare skrive altså? De flakser litt, retter på vingene, stjertene vipper opp og ned.
Jeg nikker.
 Bare skrive. La ordene flyte, om dere skjønner.
De ser på hverandre. Flyte er et ord de ikke har hørt. Men fly, det kan de.
Å skrive er å skape.
Å skrive er å fly, på ryggen av ei ørn, over landskap som åpner seg. Å skrive er kanskje mer å fly enn å flyte, når jeg tenker meg om. Når man flyter, skaper man ringer i vann. Og man vet ikke hva som er under en, der man trør i vannet og ikke når bunnen.
Men å fly, det er å være fri. Uten at noe sitter fast. Å fly er å la landskapet åpne seg, bølgende, nakent og frodig, grønt og hvitt, flatt, sletter, fjell, åser, daler, hus, øde.  
Jeg har alltid drømt om å kunne fly.
Og jeg har alltid drømt om å kunne skrive.
Nå skriver jeg.
På ryggen av ei ørn.
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

torsdag 13. mars 2014

Kan vi bare være stille


Kan vi bare være stille
Uten tanker uten ord
Kan vi bare være stille
Høre gresset, om det gror
 
Samtalen forstummer
Et annet språk tar til
Lyden mellom ordene
Kan høres om vi vil
 
Sjelens stemme roper aldri
Den hvisker, som vind i strå
Lyden av luft mot vinge
Dråpedrypp med sollys på
 
Kan vi bare være stille
Uten tanker uten ord
Kan vi kanskje høre sangen
Fra vår egen moder jord
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

lørdag 8. mars 2014

Gaven

Min første skrivereise gikk mot slutten.
Det var lørdag. Dagen etter, tidlig søndag morgen, skulle jeg pakke de siste tingene i kofferten og lukke døren til rommet mitt. Rommet i øverste etasje på Sinai house, det ytterste loftsrommet med utsikt over byen, klippene, havet og skogene.
Rommet som i en uke hadde huset en kvinne på reise i ord.
Rommet der kvinnen opplevde sterk inspirasjon og dyp glede.
Rommet der spiren til en roman ble lagt i fruktbar jord.
 
Jeg sprang rundt i butikkene denne lørdag ettermiddag. Gaver til de der hjemme hadde jeg allerede funnet. Nå var det noe til meg selv jeg var på jakt etter, et smykke, en ring, noe som kunne symbolisere denne reisen.
Jeg lette og søkte. Studerte kjeder og perler, sølv og glitter. Ingen av de mange smykkene og ringene var meg. Ingen av dem ropte på meg.
Butikkene stengte. Mismodig måtte jeg gi opp jakten på symbolet.
 
Det var ikke før på togreisen mot London at det gikk opp for meg;
Jeg hadde fått en annen gave.
Gaven fra denne turen var et møte. Et menneskemøte.
 
Det var tredje eller fjerde dag i reisen. Jeg hadde vært på tur, med matpakke, drikke og varme klær. Veien gikk over broen, opp åsene, til slettene over byen. Så ned igjen, gjennom duggdryppende, gamle eikeskoger.
Etter en kopp te i byen ved havet, skulle jeg tilbake til rommet.
Det var i de siste bakkene jeg møtte ham.
 
Jeg sto og pustet på, kikket utover de grønnblå bølgene som landet mykt mot bukten nedenfor.
- Er du en filosof? Du ser ut som en.
Jeg snudde meg, og der sto en mann i 60-årene. Med lang, vindtett jakke og hette over hodet. Sekk på ryggen og et vennlig smil.
 
Jeg smilte litt, fortalte at jeg var der for å skrive en artikkel om stedet til et norsk magasin. Som jo også var sant.
Men mannen så på meg og sa:
- Skriver du en roman også?
Jeg kjente hvordan jeg hevet øyenbrynene.
- Hvordan visste du det?
- Jeg sier det jo, du ser ut som en som tenker og filosoferer. Et skrivende menneske.
 
Den underlige samtalen fløt videre, og for hvert ord var det som om han beskrev meg som det jeg er:
Forfatter, historieforteller, ordsamler.
Da han til slutt fortsatte nedover bakken, og jeg opp, var det nesten så jeg ikke turte snu meg.
Kanskje ville han ikke være der.
 
Møtet var Gaven.
Gaven til meg selv som en skrivende kvinne.
Et møte som for alltid vil minne meg på hvem jeg er, og hva jeg gjør.