Det er fortsatt mars.
Hun hadde mye vinter i foldene på kjolen sin denne gangen. Slaps og kulde avløste hverandre.
Tykke dyner med snø la seg over landskapet.
Så en dag med lette, forvirrede regndråper, de falt ned fra det grå himmelrommet.
Neste dag? Snø igjen. Dovne, lurvete filler som lo og fniste. Vinteren er ikke over, ropte de i kor, mens de landet i hauger på hagemøbler, biler, veier og trær.
Med det samme solen kom frem, måtte de gi tapt og la seg smelte om til de fineste dråper.
Slik var den, runddansen i mars. Den danser fortsatt.
Landskapet er sort og hvitt, slik det har vært i så mange måneder. Sorte greiner, sorte stammer, sorte skoger. Hvite jorder, hvite hustak, hvite skogbunner og fjell.
Jeg hører folk mumle om at de er lei. Et halvt år med vinter? Ja, jeg forstår dem. Alle kan bli lei av det. Vi ønsker variasjon, vi ønsker at snøen skal smelte, renne vekk, vi ønsker å se hva som er under, kommer hagen frem i år?
Vi vil se brun sølejord, blekgrønne gresstuster, at steinene i blomsterbedet velter frem, at jorden der blir blottet. Vi vil grave i den sorte mulden, puste i solvarm luft, kjenne at livet våkner fra dvalen.
Men ennå må vi vente. Det er fortsatt mars.
Det er fortsatt travelt.
Oppdragene har stilt seg opp i en rekke, alle med sine deadliner og rammer.
Jeg ser på dem, nikker. Er glad for at jeg har nok å gjøre. Var det noe stillhetsprosjektet i januar lærte meg, var det jo å la alt falle til ro. Ha tillit til at ting kommer flytende likevel. Og det har de i sannhet gjort.
Travelheten minner meg på mitt daglige, livsnødvendige behov for stillhet og kreativitet. Noen dager uten, og jeg rykkes ut av posisjon. Mitt indre landskap blir like stille som snødynene utenfor vinduet. Hvitt og tomt.
Vårlengt og ordlengt. Runddans og balanse.
Med ett forstår jeg: Ordene er jo her. Jeg må bare skape rom for å se dem, plukke dem opp, gjøre dem om til en historie.
Og våren? Den er her, den også. Snart børster Mars de siste snøkorn fra kjolen, og frem kommer de vidunderligste farger av vår og håp, solskinn og liv, snøsmelt og kaffe i husveggen.
Jeg lengter. Men jeg vet.
En lørdag i mars våknet vi til full vinter. Skogene var fylt til randen. Men elva var åpen, og ved vannet sto det røde båthuset og visste. At det blir vår i år også. (C) Lill-Karin Nyland