mandag 21. juli 2014

Det jeg ikke fant

I en rød solstol av tøy, under en blå parasoll, sitter en kvinne og skriver.
Under føttene har hun gyllengul sand.
Ved havets kant samler menneskene seg. De ser sine fotspor oppstå og forsvinne. Kanskje leter de etter svar i havets toner.
Eller kanskje trår de ut i vannet og er sorgløst til stede, i et øyeblikk fylt av vann, lek og liv.
 
 
 
Stedet er Thailands østkyst.
Turen kom til meg, av familiære grunner. Thailand har ikke lokket før, men nå fikk jeg altså en fin anledning til å reise.
Jeg bestemte meg for å stille meg åpen for inntrykk.
Og ble fullstendig overkjørt.
 
 
Kaoset i Bangkoks gater var som en levende vulkan, glødende het, alltid i bevegelse. 
Bangkok er et sted uten ro.
Det er som om menneskene i menneskehavet røres sammen til en masse.
Enkeltindividet har aldri tenkt tanken på å gå sin egen vei.
For hvor skulle man gå?
Hvor er enkeltmenneskets sjel i denne gryten av sjeler?
Har de noensinne, i løpet av hele sitt liv, fra det første skriket, opplevd et øyeblikk i total stillhet?
 
 
Kanskje er jeg urettferdig. Eller u-opplyst.
Kanskje ble mitt første møte med Thailand farget av den åpenbare fattigdommen, skitten, søppelet.
Gatehundene med betennelser og sår.
Barna som sov bak foreldrenes vogner, der de voksne solgte frityrstekte kjøttbiter, eller vasket opp i skitne baljer. Mens bilene drønnet forbi få centimeter fra beina deres.
Kanskje var det summen av støyen og skitten som til slutt ble til små dyr som kravlet over kroppen, som fikk meg til å ligge våken om nettene og stille spørsmål.
Om menneskeheten og den tapte stillhet, om menneskeskapt fattigdom og forurensning.
 
Så dro vi fra Bangkok og sørover.
Til min brors svigerfamilie.
Også her var det støv og bråk og hunder med tre bein.
Men havet er her.
 
 
 
Havet, som byr på naturkraft og ekthet. Jeg har gått i vannkanten og latt det salte vannet skylle over føttene, igjen og igjen.
Jeg har funnet skjell i alle farger og varianter. De skal med meg hjem.
Jeg har kjent solens sløvende hete, og de milde vindene som kommer i brå kast og rusker i parasoller og hår.
 
Jeg har lært av det jeg har savnet.
Jeg har også lært av min brors nye familie. Som ikke er rike i materiell forstand, men så rike i hjertene sine at de flommer over av kjærlighet og varme.
Jeg ser nå, hvorfor jeg skulle hit.
Jeg fant ingen stillhet, ingen ro. Men jeg fant puslespillbrikker som hører med til min sjels videre reise.
Og i kofferten ligger et skjell og suser med havets evige kraft.
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 
 
 


tirsdag 15. juli 2014

Bangkok

Bangkok
 
I den gylne bukt ved Thailands kyst
Ligger en drage og sover
I hans gater er det aldri tyst
Der er alltid et barn som gråter
 
I dagslysets sløvende varme
 
Kveiler dragen seg sammen i ro
Slumrende hviler dens harme
Mens mennesket drikker dens blod
 
I skumringen våkner hans hjerte
Natten er dragens venn
Når håpet slukner i smerte
Tennes gatenes lys igjen
 
Og mennesket samler sin uro
Under lyset, i de levendes elv
De vet at i glitterets skygge
Leter dragen etter sin sjel
 
 
 
(C) Tekst: Lill-Karin Nyland
(C) Foto: Morten Skoglund
 
Bangkok er uvirkelig i sin intensitet og voldsomhet.
Jeg er her.
I menneskehavet.


fredag 4. juli 2014

August feirer sommeren

- Du har glemt å feire.
Det er Juli som snakker, hun er ved min side i brosteinsgaten.
Jeg traver av sted, har noe jeg må rekke, stedet er rett rundt hjørnet, kanskje stenger det snart.
- Jeg vet det, men jeg har ikke tid akkurat nå, mumler jeg, men så må jeg stoppe.
 
En kvinne kommer ut i veien, hun har rød sommerkjole og gul sykkel.
Med kurv på.
I kurven ligger fire-fem store, solmodne appelsiner, en mørkebrun sjokolade og en flaske med gyllent innhold.
Kvinnen snur seg mot meg, hun smiler, det lyse håret vifter mykt.
- Juli har rett. Det er viktig å feire sommeren. Og seg selv, sier hun før hun snur seg og triller vekk.
 
Jeg rister forvirret på hodet.
Hvordan kunne kvinnen vite...?
Jeg mener, ser hun?
Vet hun?
Jeg hører Juli fnise, hun er rett ved min side igjen.
- Henne kjenner jeg. Hun nyter hvert sekund av sommeren. Hun feirer livet. Det burde du også gjøre.
Jeg snur meg mot Juli.
- Hva mener du med at du kjenner henne? Er det virkelig flere som snakker med dere slik jeg gjør?
- Det finnes noen få. Men den kvinnen, hun er ikke en slik en, sier Juli.
Solen steker, selv her nede mellom de smale bygningene.
 
 
- En slik en?
- Ja, som du. Hun er ikke et menneske.
- Nå tuller du, sier jeg og setter meg rett ned på fortauet.
Jeg kan like godt gi opp planene. På et blunk har dagen endret seg.
Juli setter seg ned ved min side. Hun legger hodet bakover, og lukket øynene.
Hun får visst aldri nok av sol.
 
Så ser hun på meg.
- Skjønner du ikke? Vi møtte August!
- Var det August? Med sommerkjole og appelsiner?
- Ja, hva hadde du trodd? At hun ikke fantes så lenge det ikke var hennes tid?
Jeg rister på hodet. Vet ikke hva jeg hadde trodd.
 
- Du skaper ditt eget liv. Du skaper din egen vei. Hvorfor skulle du ikke nyte det? Du har fortsatt mange overraskelser i vente. Mange historier å fortelle. Derfor må du stoppe opp og feire en gang i blant.
Jeg trekker pusten. Det lukter sol og by.
- Nyte sommeren, slik August gjør?
Jeg smiler forsiktig til Juli.
Hun reiser seg, børster kjolen  og retter på sommerhatten.
Den er av strå, og full av sommerfugler som letter og lander i et eventyrlig fargespill.
- Jepp. August venter ikke på tiden. Hun griper den nå, selv om det er sommer og egentlig min tid. Og nå må jeg gå.
- Hvor skal du? Jeg reiser meg også.
- Fortelle noen andre at de også må huske å feire, vel. Og i mellomtiden må du gjøre det du kan best.
 
 
(C) Tekst og foto: LK Nyland