lørdag 27. september 2014

Jenta og blåklokken

Høsten har gått videre. Fra å hvile i skyggene av sommeren, som en kjølig vind mot fjeset en augustkveld, har den nå reist seg og begynt sin vandring. September dypper sin pensel i høstfargespannet og former verden slik hun ønsker den. Hun vet nøyaktig hva hun vil. Hun vet nøyaktig hva hennes oppgave er, hennes livsoppgave. Hun nøler ikke, og vet også at alt har sin tid. Hun har sin tid.
Ei lita jente vandrer ved Septembers side.
De snakker ikke.
Jenta tumler med egne tanker, og hopper bortover stien på lette bein.
September lar henne gå, hun vet at menneskebarnet er på reise både i egen sjel og i skogens sjel.
I neste sekund begynner det å regne. Store, tunge dråper smeller ned på skogbunnen med små plask. Jenta går ut av stien og søker ly under skogtaket. Hun finner en trestamme og setter seg. Øynene glir igjen. Luktene og lydene blander seg til . Hun liker , for det får huden til å nuppe seg og hjertet til å banke så levende.
Hun trekker pusten dypt og åpner øynene. Ved siden av treet står en enslig blåklokke og nikker med hodet. Jenta smiler. Den er så vakker, som en prinsesse i blå, glitrende kjole.
– Hei lille venn, sier jenta og stryker blåklokkehodet med en finger.
– Hei, menneskebarn, svarer den, og jenta lar seg forundre bare et lite øyeblikk.
For hun vet jo at naturen kan snakke. Det er likevel så fortryllende hver gang det skjer, at hjertet fylles med fryd. Hun skakker på hodet og studerer blåklokken. En regndråpe lander rett på den, og den svaier hit og dit en stund.
– Er du ikke lei deg, lille blomst? For at høsten er her, og at du snart blir dekket av frost og snø?
– Jeg er ikke lei meg. Jeg har levd og blomstret siden lyset tentes i meg, og snart skal det slukkes for at nytt liv skal oppstå. Det er livets rytme, og den er jeg en del av, akkurat som du, svarer blomsten og rister av seg enda flere dråper.
Jenta lener seg tilbake til stammen og sukker.
– Dere blomster er så vakre. Med det samme våren kommer, våkner dere, og strekker dere og folder dere ut, så vi som går forbi kan se hvor nydelige dere er. Og slik står dere hele sommeren, mens vindene stryker og solen skinner, dere lever og er akkurat .
Blåklokken duver forsiktig i vinden, og er stille en lang stund. Så sier den:
– Men lille jente, mener du at dere mennesker ikke gjør det samme? At dere ikke våkner i livets vår og strekker dere etter lyset? At dere ikke blomstrer i all deres fullkommenhet, slik at alle kan se deres skjønnhet?
Dette grubler jenta lenge på, hun tenker på menneskenes travle liv og alt man måtte gjøre. Hun tenker på hva de voksne sier, som de mener er viktig, og på hvor ofte de klager på at tiden går for fort. Hun tenker på hvor ofte menneskene ikke er glade, men heller slitne og triste, og kan ikke se at noen av dem ligner en blomst.
– Jeg tror ikke menneskene lever livet til fulle som du, sier hun endelig, og lener seg tilbake til blåklokken og snuser på den.
– Lov meg likevel at du vil gjøre det, menneskebarn. For det finnes ingen annen måte å leve på – enn å leve livet til fulle, sier blåklokken og vet at den er den siste av sitt slag i skogene denne høsten.
Og nå visste den hvorfor den hadde fått leve så lenge.
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 

fredag 26. september 2014

Novellen Tid for tilgivelse

Novellen Tid for tilgivelse skrev jeg for lenge siden, og trodde først den ville ende sitt liv i skrivebordsskuffen. Men slik skulle det ikke gå, da ukebladet Familien ønsket å kjøpe den. Så i nr. 20/2014 kom den sannelig på trykk. Illustratør Marianne Vinge i Danmark har gjort en fin-fin jobb.
 

torsdag 25. september 2014

Reportasje om et unikt bibliotek

Biblioteket TioTretton i Stockholm har fått internasjonal oppmerksomhet for sin originale løsning: Det er nemlig åpent kun for de mellom 10 og 13 år. Voksne har altså ingen adgang. Jeg besøkte biblioteket sist sommer, og reportasjen kan du lese i fagbladet Bok og bibliotek nr. 4/2014.

mandag 22. september 2014

Reportasje om en fødselshjelper

I Psykisk helse nr. 4/2014 har jeg på trykk en reportasje om Trine Løftingsmo, som etter en dramatisk førstegangsfødsel bestemte seg for å bli en doula (fødselshjelper).
 
  

fredag 19. september 2014

Huset i England: Ny serie

Høsten 2010 besøkte jeg første gang den lille kystbyen Lynmouth, i North Devon, England. Jeg falt hodestups for stedet. Og nokså umiddelbart kom en historie svevende gjennom luften, og liksom landet i hjertet mitt. Her var det noe jeg skulle skape...
Våren 2014 var jeg så heldig å få en Englandsreise i gave. Turen gikk til Lynmouth igjen. Jeg måtte tilbake. Jeg var spent  - ville historien være her? Ville den vise seg for meg igjen, og la seg fange?
Det gjorde den.
Og resultatet finner du i Hjemmet nr. 38-2014, og syv numre fremover.
Illustratør er dyktige Erlend Tønnesen.
God lesning!
 
 
 
 

mandag 15. september 2014

Reportasje om en viktig forfatter og kvinnestemme

Jeg har skrevet om henne før, skuespillerinnen, legefruen og forfatteren Ågot Gjems Selmer. Men det var ekstra moro at en artikkel om henne også ble ønsket velkommen i ukebladet Familien. Mitt ønske er at Ågot Gjems Selmer ikke skal glemmes. Artikkelen var på trykk i nr. 19/2014.
 
 

mandag 1. september 2014

Skaperen og September

Første september.
De to ordene utgjør den første tanken, den er der før jeg åpner øynene.
Så: Kanskje vil hun være her?
Sitte utenfor vinduet, på verandagelenderet? Vifte med beina, smile, vinke?
Jeg husker hennes ertende replikker og kvikke væremåte fra i fjor.
Er hun den samme?
 
Jeg slår opp øynene.
Den første dagen i september er gyllengul. Sollyset utenfor går rett i hjertet, og dagen løftes opp og legges i mine hender. Hva vil jeg gjøre med den?
Men september, hun er ikke her.
Verandaen er tom.
Ingen rusler i hagen min nedenfor, ingen nynner og sprer høstfarger i duggvått gress.
 
Hvor er hun?
 
 
Det er ikke før etterpå, når huset har falt til ro etter morgentravelheten, at jeg hører hennes stemme.
Nynningen, den jeg husker så godt fra i fjor, når ørene som en svak dur.
 
Jeg reiser meg fra arbeidsbordet og lener meg mot vinduet. Langt der borte, på andre siden av åkeren over veien, går hun. Langs skogkanten, mens det fargerike skjørtet blafrer i vinden.
 
Jeg springer ned i gangen, hiver en jakke over skuldrene og går ut.
- Hei September. Jeg håpet å treffe deg.
- Hei igjen. Så du husket på meg?
- Selvsagt. Du var det første jeg tenkte på i morges.
 
Hun stopper opp, og ser på meg med et strengt blikk.
- Det ville jeg ikke trodd. Jeg ville mer trodd at du hadde glemt oss.
 
Hun rister på hodet og går videre. Under armen har hun noen lange, brede pensler. Er det for å sette farge på skogene og markene i dagene som kommer?
 
- Hva mener du med glemt?
- Du skrev ikke et eneste ord om August. Da hun var hos deg, så du henne ikke. Hvorfor skulle jeg forvente at du ser meg?
 
Jeg blir gående ordløs en stund i Septembers spor, mens en smerte stikker i hjertet. Gresset bøyer seg under mine steg, men rører seg ikke for henne. Hun er sporløs, men like fullt til stede.
 
- Det er sant. Jeg skammer meg litt for det.
- Skammer du deg over oss? Månedene, skriveriene, kreativiteten?
 
 
Hun har stoppet opp, og ser på meg. Jeg rister så kraftig på hodet at jeg blir helt ør.
- Nei! Så klart ikke! Jeg mener...det har bare vært så travelt... Jeg rakk ikke å hilse på August før hun var dratt, skjønner du! Det er jeg lei meg for.
 
Jeg synker litt sammen, og September kommer et steg nærmere.
- Du lille menneske. Når du lurer på om du skal fortsette dine kreative skriverier... Når du lurer på om du skal skrive om oss, om meg. Når du lurer på om dine lesere bryr seg om å lese det DU vil skrive, eller om de helst vil lese noe annet... Da er det bare ETT spørsmål du trenger å svare på.
 
Jeg kikker opp. Hun står med armene i kors, munnen har et bestemt drag. Hun ønsker å være belærende i dag, jeg tar den. Sakte nikker jeg, venter på mer.
 
- Du må spørre deg selv om DU elsker dine skriverier. Gjør du det?
 
Jeg tenker på alle de små tekster, alle historier, vers, noveller og ordblomster jeg har skapt gjennom årene. Jeg elsker dem, alle som en. Jeg vil beskytte dem, verne om dem, aldri kaste dem. Fordi de er resultat av en skapelse, en kreativ prosess, av glede og undring.
Alle er de fragmenter av meg, av min sjel, for de representerer meg som den jeg var da jeg skrev det.
 
- Jeg elsker dere alle, sier jeg og kjenner øynene blir fylt med tårer.
- Godt.
 
September blir mildere i ansiktet. Armene løsner fra det stramme grepet, og hun tar omkring meg. Mens jeg står der og lar meg varme av en septemberklem, hvisker hun:
 
- For det eneste som betyr noe for oss, er at vår skaper elsker oss. Og vår skaper, det er du.
 
 
(Tekst og foto: (C) Lill-Karin Nyland)