søndag 30. november 2014

Reportasje om privatisering


I temahefte nr. 34 til Fagbladet var temaet privatisering. Her finner du min artikkel fra Narvik rådhus.

Reisereportasje fra North Devon


I bladet Pensjonisten nr. 6/2014 hadde jeg en tresiders reisereportasje fra min flotte tur i North Devon, England.

Reportasje om Bibliotekrom i Troms

 
I bladet Bok og bibliotek nr. 4/2014 sto min tresiders reportasje om prosjektet Bibliotekrom i Troms. Reportasjen er laget i Bardu og Tromsø.

lørdag 29. november 2014

fredag 14. november 2014

Undringen kommer fra et annet sted

Hvorfor skal vi undre oss? Og hva er egentlig det å undre seg?
 
Jeg trår langs kjente stier. Snøkrystaller glitrer i snøtepper og på bladløse grener.
Jeg tenker på forrige innlegg, da November sådde noen frø i min sjel.
Frø om undring. De skulle få lov til å vokse og gro.
Og her er jeg.
I undring.
 
Å undre seg er å stoppe opp. Trå til side.
Det er å invitere sjelen med på reise, der man stiller ubevæpnet og uten svar.
Undring er å åpne for et annet bilde enn det du hadde da du startet.
Et annet landskap.
 
 
- Helt rett min venn, sier November, hun trår frem fra de snøtunge greinene og slår følge.
- Og vet du hva? Dere kan alle undre dere. Hvis dere vil. Og tør.
 
Undringen fører oss fremover på vår vei. I skogen, i nuet. Og i livet.
 
- Hvor kommer undringen fra? spør jeg og kjenner hvordan den kalde luften kiler mot huden.
- Jeg har ikke svaret på alt.
November smiler, det glitrer i de perleblå øynene.
- Men jeg vet dette: At undring har en annen kilde enn rastløse tanker. Og svarene du får, er ikke de du kan tenke deg til.
 
 
 
(Tekst og foto: (C) LK Nyland)
 

onsdag 5. november 2014

En annen vei

Undring er svaret.
Ordene kommer til meg i det blikket møter månen. Den gylne skiven henger der, og holder på hemmeligheten om hva som er bak stjernene.
Hva er bak stjernene?
 
*****************************
 
November kom kledt i vinter. Jeg smiler til henne, der hun sitter på en snødekket hagestol og puster frostrøyk. Hver gang hun rører seg, drysser det fine snøkrystaller fra hennes hvite kåpe.
 
Du ser meg, sier hun fornøyd, og munnen trekker seg oppover til et bredt smil.
Ja, jeg ser deg, sier jeg og smiler tilbake.
 
 
 
Jeg står i varmen, innenfor vinduet, med en tekopp i hånden.
Landskapet hviler stille i morgenlyset. Alle bladene har falt av rognebærtreet. Men de sprikende greinene har pyntet seg likevel, med frosne rognebær i lubne klaser.
 
De andre sa du var så travel. At du ikke hadde tid til å lytte. At du var på tur til å bli en som ikke ser.
 
Jeg setter tekoppen på benken i ren forskrekkelse. Noen dråper av den varme vesken lander på tommelen, det stikker i huden.
Jeg vil formulere det ene spørsmålet etter det andre, men ordene stopper før de slipper til. Det blir bare et stille:
Hva mener du?
 
Hun reiser seg fra den gjenglemte hagestolen og kommer helt inntil vinduet. Jeg møter Novembers blikk. Øynene ser ut som perler av vinterhimmel, jeg ser nordlysflammer og dansende måneskygger i et gyllent lys av blått. Så forundret blir jeg over disse øynene, at tiden tar til vingene og blir borte.
 
Jeg sier bare det de andre sa. Men nå ser jeg at jeg tar feil. Du er ikke forandret. Du har ikke glemt. Du har bare skjøvet det vekk.
 
Jeg blunker litt, skifter vekten fra den ene foten til den andre. Ordene hennes treffer noe i hjertet, noe som er ømt og vondt. Hun har rett. Nok en gang kom travelheten og hentet meg, som en bølge som plukket opp en grein ved kanten av havet og førte den med seg. Jeg har vært på det åpne havet lenge, uten mulighet til å komme meg tilbake.
Men så en dag fant jeg en båt.
 
November der ute nikker. At hun kan lese mine tanker, har jeg for lengst godtatt.
Du fant en båt. Og nå er du i stand til å styre skuta med egne hender. Vet du hvor du skal?
 
Jeg rister på hodet.
Godt, sier hun og legger hendene sine på glassruten.
Jeg gjør det samme. Vi lener oss mot hverandre, og igjen fanges jeg inn i dette vinterblikket av lys og mørke.
 
Hvordan visste du at jeg fortsatt var en som så?
Med ett er vindusruten borte, hun er rett foran meg, tar mitt ansikt i sine hender og studerer meg.
 
Fordi du er i stand til å se mitt indre landskap. Husk dette, menneskebarn: Undring er svaret. Undring gir deg nøkkelen til en annen vei.
 
 
(C) Tekst og foto: LK Nyland