torsdag 18. august 2016

Ventetiden er over

«Du har strevd en stund nå. Med å finne ordene.»

Det var tidlig morgen. August hadde vandret barføtt gjennom det glinsende, duggvåte gresset. Nå sto hun rett foran meg. Med våt kjolekant, og med en geitramsbukett i hånden.

«Hei August. Jeg visste at du kom», sa jeg og myste mot solen for å se henne bedre.
«Det var bra», smilte hun og kastet et ertende blikk på meg. «At du kjente meg igjen.»
«Jeg har ikke mistet evnen. Til å se dere. Håper jeg aldri mister den», mumlet jeg.

«Det gjør du nok ikke. Den er en del av deg. Like mye som hjertet ditt er en del av kroppen din.»



Hun satte seg på kanten av bordet og viftet dovent med føttene.
«Men det er lenge siden du har skrevet. Her på bloggen. Om oss. Om livet. Du finner ikke ordene?»

 Jeg sukket og lente meg tilbake i stolen.

«Det har vært litt vanskelig. Det har vært så mange andre ord. Som skulle sies. Og skrives. Alt er ord for tiden.»

Det ble stille. August løftet buketten opp til ansiktet, og supte inn duften av blomstene. Ei humle kom tumlende forbi. Fra skogdypet bak huset steg bløte melodier.
«Men du som kan dette med ord, du burde ha skrevet noe om sårbarhet. Og styrke. For de henger sammen, vet du.»
Jeg nikket. Ventet.
«Så kunne du skrevet noe om at dere egentlig er veldig like. Dere mennesker.»
«Like?»
«Ja, dere er så like at dere vil ikke tro det.» 


Nå gled hun ned av bordet og tok til å gå frem og tilbake. For hvert steg hun tok, spratt det små duggperler opp rundt føttene hennes.

«Dere har alle de samme følelsene. Frykt, redsel, usikkerhet. Glede og begeistring. Håp. Lengsel. Men dere tror dere er alene om å føle, så dere snakker om alt annet i stedet. Om dette», sa August og pekte rundt seg. «Været! Sol eller ikke sol! Regn eller ikke regn! Kaldt eller varmt!» 
Nå lo hun høyt, og strakte armene mot himmelen så geitramsroser drysset ned i håret.

Plutselig ble hun alvorlig igjen. Armene gled ned, buketten falt ut av hånden og landet på bakken.

«Det er derfor du må skrive. Om oss. Om livet. For i det som skapes finner andre mennesker glede. Poesi. Trøst. Gjenkjennelse. De forstår at de ikke er alene.»

Jeg lot ordene synke inn. Kjente at de åpnet dører som hadde vært lukket. Lenge.

«Kom», sa August og rakte hånden mot meg. Jeg tok den, og reiste meg. Hun leide meg et stykke mot huset, slapp hånden og dyttet meg vennlig i ryggen.

«Gå nå. Inn dit. Til det hvite arket og de sorte bokstavene.»
Jeg satte foten på det nederste trinnet og kjente solen varme i ryggen. Ventetiden var over.

(C) Tekst og bilder: Lill-Karin Elvestad