Ord i landskap

Skiglede utenfor sporet

2012-03-04T11:15:00.000+01:00

For noen år siden "gjenoppdaget" jeg gleden med å gå på ski. Som barn og ungdom var jeg glad i aktiviteten, selv om jeg aldri var aktiv i konkurranseforstand. (Jeg har nok ikke et sterkt utviklet konkurranseinstinkt...)

Så fulgte noen år uten særlig skigåing. Skiene ble hentet frem et par ganger hver påske, ikke mer.

Derfor var det så utrolig godt da jeg forsto at skigåing faktisk er noe av det beste jeg kan gjøre for kroppen min. Jeg har fortsatt et trøblete bekken/hofter etter to graviditeter, men skigåing er en av aktivitetene jeg kan gjøre uten å få vondt. Så lenge jeg tar det i mitt tempo, så klart...

Mine spor - min tur...

Forrige helg ble det kjørt opp løyper i det området jeg pleier å gå i. Vel og bra, særlig for småbarnsfamilier og andre som helst ønsker slette flater og ferdige spor å gå i.

Jeg går også etter løypene hvis jeg har barna med.

Men ellers...jeg må innrømme at når jeg søker ut, er det for å få et lite rom med stillhet og alenetid. Da skygger jeg heller unna løypene. Også er det noe med å tråkke sine egne spor, i stedet for bare å følge i andres...
I dag blir det begge deler. En alenetur, en med familien. Det blir med andre ord en dag for utetid og kos, og da passer det perfekt at sola skinner fra skyfri himmel.
Ønsker deg en herlig søndag!

Jeg velger lyset

2012-03-03T11:10:00.000+01:00

Lyset faller mykt innover rommet. Jeg merker det før jeg åpner øynene. Det er dagen. Dagen er i gang, og lyset har våknet. Tidlig, tidligere enn dagen før. Sakte og nesten umerkelig er vårlyset over oss. Bløtt, skarpt, hvitt. Livgivende.

Jeg åpner øynene og møter det. Trekronene der ute nikker forsiktig, de er badet i morgenlys og strekker seg mot blå himmelsprekker. Hvite skyer driver dovent over horisonten, leker seg mot det blå dypet i himmelbuen over dem.

Lyset faller mykt innover rommet. Jeg har åpnet øynene nå, og blinker litt mot skarpheten. I lyset er våren. "Jeg er her allerede", hvisker hun lavt til meg gjennom strålene som danser på veggen. "Jeg vet", hvisker hjertet mitt tilbake. "Det kan være vår hemmelighet", smiler jeg forsiktig.

Hun svarer med å dusje sitt glitrende morgenlys gjennom bjørkegreinene.

Jeg vet det nå. Hun er her, våren, i lyset som faller så mykt og så skarpt. Ingen vil tro det ennå, men jeg vet.

Jeg vil ut i lyset i dag. Jeg velger lyset, jeg velger å la det fylle hjertet og sansene med vår. Jeg hører det i fuglekvitteret også, jeg ser det i det hvite på bølgetoppene og i kronene som vaier i brisen. Alle lengter, alle søker, alle venter.

Jeg vil ut og lengte, jeg også. Jeg vil ut i lyset.

Innesnødd skrivelyst og slutten på ei bok

2012-02-28T12:27:00.000+01:00

Halsbetennelse. Det smaker ikke godt, hverken av ordet eller halsen. Men det er trolig det jeg har, for det er så vondt å svelge at jeg i det lengste prøver å unngå det. Jeg klapper munnen igjen og tier.

Varm te med honning lindrer. Det samme gjør den gode følelsen av å faktisk MÅTTE slappe av. Legge seg på senga med ei bok, sitte blekslapp foran tv-en med god samvittighet. Er sykdom kroppen sin måte å få slått av på?

Apropos bok. Jeg leste ut "The Distant Hours", altså En svunnen tid, i går. Jeg fikk lyst til å gråte, både av måten den sluttet på, og fordi jeg måtte forlate den verden. Jeg følte det som om ei dør måtte lukkes igjen, mens jeg ville har mer, jeg ville være der lengre, jeg ville ikke gå derfra.

Det er kanskje slik virkelig gode bøker er for en ivrig leser. Det blir som en avhengighet, et kjærlighetsforhold du aldri vil skal slutte. Men så en dag ender det, du møter den harde permen og det er ingen flere ord igjen.

Trøsten min er at Kate Morton garantert har flere perler på lager.

I dag skal jeg altså være hjemme. Snøen laver ned ute, jeg føler det er bomull både inni hodet og utenfor veggene. Det gjør ingenting. Jeg kan godt være hulekvinne i dag, med min såre stemme og lave energi.

Jeg har nemlig litt skrivelyst, og den følelsen skal jeg ta godt vare på. Jeg skal sette meg ned foran ordene og la det som vil komme, komme.

Det er godt å ha en avtale med ordene. De kommer, jeg skriver dem ned, og best av alt: Jeg skåner stemmen min. For i dag skal jeg bare bruke den indre stemmen.

Så var jeg på det toget igjen...

2012-02-24T13:16:00.000+01:00

For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg følgende på bloggen:

"Dagene forsvinner forbi utfor vinduet! Og ukene? Ja, de ruller avgårde de også, i litt for høyt tempo. Livet kjemper seg fremover, dag for dag, som et bråkete damplokomotiv. En må liksom bare holde fast på sin plass i kupeen.

Søndag er eneste dagen toget stanser ved en stasjon. Etter et hvinende jammer mot togskinnene, og et dampende utpust, blir det stille. Endelig. Det er tid for å stige av og bare nyte.

Søndag er for meg blitt enda mer betydningsfull enn før. Hva gjorde jeg før vi startet kafé, og før jeg startet diverse andre krevende prosjekter? Jeg må jo ha hatt utallige stopper på en rekke holdeplasser!"

I de siste par ukene har jeg vært på det toget igjen. Brått og uten forvarsel ble jeg dyttet inn i kupeen, noen blåste i en fløyte og så bar det avsted. Jeg har klamret meg fast til setet, mens farten har vært for høy og landskapet der ute rast for fort forbi.

Men å, hvor jeg kjenner tegnene nå. Jeg kjenner meg selv så mye bedre i dag enn for et år siden, og ikke minst for enda flere år siden. Kroppen blir stiv og hard, protesterer med "vondter" både her og der. Hodet fungerer dårligere for hver dag, humøret legger seg på et jevnt lavt nivå. Og inspirasjonen? Vel, den dukker opp i korte glimt der utenfor vinduet, som et solstreif gjennom det støvete kuperommet, som en gyllen åpning i et ellers tåkete landskap. Men øyeblikkene blir færre og færre etter hvert som den vanvittige togturen fortsetter.

I går kom jeg meg av toget. Jeg dro i nødbremsen, overså de sinte blikkene fra den strenge, mørke konduktøren og snublet ned på perrongen. Jeg snudde meg ikke et eneste øyeblikk, hørte bare maskineriet starte opp igjen og forlate meg.

Neste gang skal jeg klare å se at toget er på vei for å hente meg. Så skal jeg trekke pusten dypt, si "nei takk" til turen og heller spasere innover den lett skjulte stien som starter ved togstasjonen. Hvem vet hvor den kan ende?

Det ER hektisk å drive kafe, være frilansjournalist, småbarnsmor, ektemake, huseier og alt mulig annet. Men det kan ikke bli så hektisk at jeg ikke ser konturene av landskapet rundt meg. Da er det fare på ferde.

Ha en god helg, alle!

(PS: Onsdag dukket det en journalist fra avisa Nordlys opp hos oss. Dagen etterpå (altså torsdag denne uka) var det derfor reportasje med oss to fra kafeen. For de som måtte være interessert!)

Jeg forelsker meg hver eneste kveld

2012-02-21T09:27:00.000+01:00

Det er så utrolig deilig å bli oppslukt i ei bok. Det er som en forelskelse. Du vil ingenting annet enn å tilbringe tida med det som er mellom permene. Du tenker på boka, på innholdet, meningen og ordene, hele dagen. Du blir nesten litt forvirret når det viser seg at verden er her, ikke der.

Slik har jeg det nå. Jeg har akkurat startet forelskelsen, men jeg kjenner den sitre i kroppen allerede. Boka er "En svunnen tid" med Kate Morton. Jeg har fulgt forfatterskapet hennes siden jeg oppdaget "Tilbake til Riverton", og veien har gått via "Den glemte hagen" og til kolossen jeg nå fordyper meg i.

Det som trollbinder fra første stund, er stemningen. Legg til at jeg elsker alt som kan forbindes med det dunkle, mystiske og romantiske England, så sier det seg selv at det er full klaff mellom meg og min nye flamme.

Jeg klarer ikke la vær å lese så snart jeg har anledning. Og når jeg ikke leser, har jeg stemningen i kroppen. Deilig!

(PS: Hun er bare tre år eldre enn meg, og har likevel skrevet slike bøker og hatt internasjonal suksess. Det viser at det går an, kjære skrivende venner!)
Ha en herlig, forelsket dag!

En sjøsyk journalist langt til havs!

2012-02-16T21:17:00.000+01:00

Hu hei, i dag har jeg vært med på en heftig tur! For ganske nøyaktig 12 timer siden gikk jeg om bord i en 35-fots fiskebåt, sammen med tre elever og lærer fra Senja videregående skole.

Målet var nordvest-siden av Senja, en drøy times gåing fra kaia i Botnhamn (for de som måtte være lokalkjente).

Det var stiv kuling der ute. Havet møtte oss gråhvitt og skummende, rundt oss var det snøbyger og tett kov.

Bildet er tatt ut vinduet fra kahytten.

Gjett om jeg ble sjøsyk!! Jeg har vel egentlig aldri vært i akkurat denne typen båt før, og definitivt ikke i såpass vær og bølger. Flau og jamrende kvalm måtte jeg "gi meg hen" over rekka, og akkurat der og da var jeg ikke mye til journalist!

Men jeg elsket det. Når kvalmen endelig ga seg (omtrent i samme øyeblikk som vi la til kai igjen), var jeg klar for en ny tur...(I alle fall i fantasien.)

Fiskeyrket er fritt, herlig og beintøft. Jeg ble imponert over de tre guttene, som myndig og med erfaring i blikket gikk løs på garnene. De satt forøvrig og spilte kort inne i kahytten mens jeg "koste meg" ute på dekk.

En kjempeopplevelse!

(Reportasjen kommer i flere aviser etter hvert.)

Lengselsløs

2012-02-14T12:23:00.000+01:00

Uten lengsel

Et lengselsløst øyeblikk

i vinterklang

i månesang

i frihet

under isen rant bekkene

og stjernene lo

i stille fryd

i stille fred

Lill-Karin Nyland, desember 2011

Når begynner det virkelige livet?

2012-02-11T11:51:00.000+01:00

"Noe av det gåtefulle i vår natur er vår higen etter mer."

Ordene kommer fra forfatter Michael Cunningham, intervjuet i "Bokprogrammet" på Nrk. Et av mine favorittprogrammer, ikke bare fordi det handler generelt om bøker og forfattere, men fordi programmet tar opp viktige filosofiske emner.

Det siste programmet het "Når begynner det virkelige livet?". Tre forfattere er intervjuet, menn som alle har skrevet om - og selv kjent på - den merkelige higen etter "mer". Når det nye kjøkkenet endelig er på plass, da blir vi lykkelige. Eller, når vi har nok penger til ny bil. Eller, bare den der jobben blir min, DA blir jeg lykkelig.

Det er forunderlig nok slik at vi mennesker har en iboende, utålmodig lengsel i oss. Noen mer enn andre, men den er i oss alle. Det er kanskje et av trekkene som skiller oss fra andre skapninger på jorda? Stammer ikke vitenskap, forskning og utvikling fra en lengsel etter "mer"?

Den siste boka til Cunningham handler om en relativt suksessfull gallerist i New York. Han og kona har et godt samliv, han gjør det bra i jobben og har et interessant liv. Likevel higer han etter mer.

Han forelsker seg - av alle ting - i sin kones mye yngre bror, til tross for at han aldri har vært interessert i menn før. Denne yngre mannen blir en besettelse for ham, som et perfekt kunstverk han bare må eie.

Journalisten i programmet spør forfatteren om han også har kjent på denne rastløsheten. Den suksessfulle forfatteren, med familie og venner i et anerkjent miljø, svarer "Ja. Familielivet mitt går bra, men ja." Videre sier han: "Forfatteren Eudora Welty sa en gang at en forfatter ikke kan skrive troverdig om en følelse forfatteren selv ikke har kjent."

Jeg grublet over disse tingene i mange dager etter programmet. Ja, jeg grubler fortsatt. På en måte blir jeg litt trist over tanken på at vi kanskje aldri blir helt fornøyde. På den annen side - jeg vet med meg selv at min iboende lengsel er nøkkelen til et rom med utallige historier, et rom med utallige følelser som kan brukes til det jeg ønsker å gjøre: Være forfatter.

Jeg kan ikke være uten min indre lengsel, for den er min drivkraft. Min motor. Mitt hjertes uendelige påfyll.

Lengselen som er i oss, kan vi likevel bestemme retningen på. Vi kan si til oss selv at vi er gode nok. At vi ikke trenger å hige etter materielle goder hele tiden. At vi har gjort det bra så langt.

En av de andre forfatterne sa at "Livet begynner flere ganger". Den tanken kan jeg like.

Hva tenker du om lengsel? Når begynner livet, egentlig?

Programmet i sin helhet kan du se her:

Bokprogrammet

Livgivende hvile i en bløt favn

2012-02-08T09:01:00.000+01:00

Tirsdag hadde jeg skrivedag. Det føles veldig godt å ha minst to dager per uke som er satt av til det. Skriving. Om det er avisartikler, noveller eller manus jeg jobber med, er ikke så nøye. Jeg vet at hele dagen er min. Til å bruke på ord. Disse dagene lyser til meg som små soler i kalenderen.

Tirsdag altså. Jeg visste det lå en reportasje uferdig og ventet på meg. Jeg visste også at jeg i løpet av dagen skulle gå en skogtur.

Da de andre var dratt hver til sitt, ble huset så stille. En tretthet smøg seg inn på meg, kroppen fyltes og ble tung som bly. Jeg gjespet høylytt. Var jeg virkelig trett nå, rett etter ei natts søvn?

"Nå har du mulighet til å faktisk kjenne etter", kom det fra tankene. Jeg gjorde det. Jeg følte meg virkelig gjennomgripende trett!

Fortumlet trakk jeg et pledd og ei bok med meg til sofaen. Der sank jeg ned i dens bløte favn og ballet det myke pleddet rundt meg.

Jeg leste ikke mange ordene før jeg sov dypt.

Jeg drømte at jeg våknet i sofaen hos bestemor. Hun døde for åtte år siden. I drømmen mumlet jeg noe om at jeg måtte komme meg opp, jeg hadde jo så mye å gjøre. Bestemor svarte, med omsorg i stemmen: "Ligg nå bare litt til. Du trenger å hvile deg."

Jeg sov i over to timer. Helt borte. Da jeg endelig slo øynene opp, hadde jeg fått selskap av katta også. Han smilte lurt til meg, som om vår felles formiddagslur skulle være en hemmelighet bare mellom oss.

Resten av dagen satt den gode hvilen i kroppen. Jeg kom frem til at hvile er undervurdert. Vi trenger hvile. Vi er så flinke til å "ta oss sammen", "få ting gjort", yte og prestere. Men er vi flinke til å hvile?
Dagen ble god. Takk til sofaen, og takk til bestemor!

Rå energi rett i sansene

2012-02-06T14:38:00.000+01:00

Huset har inntatt kveldsposisjon. Det pakker mørket rundt seg som ei tykk vinterdyne, men lar så vidt det varme innelyset flimre svakt ut gjennom sine ruter.

Ungene er lagt. Den minste sover allerede, myke pustelyder visler forsiktig fra rommet hennes og ned i stua der jeg sitter.

Jeg leser en bok.

Med ett når en slags irriterende rastløshet frem til meg. Den dukker opp mellom ordene, snor seg rundt setningene jeg prøver å lese. Det går opp for meg at de siste minuttene har gått med til å lese det samme om og om igjen, uten at jeg har fått med meg det som står.

Noe lokker.

Rastløsheten slipper nå til for fullt, det prikker i musklene og en varme sprer seg fra magen. Kroppen vil ha meg opp, den gleder seg allerede!

Jeg legger boka fra meg og kikker ut i mørket. Lytter innover. Når øynene har vendt seg til det svake lyset, fester blikket seg på en funklende stjerne der ute. En enslig stjerne, langt nede på horisonten slik at jeg får øye på den fra lesestedet i stua.

"Det er flere av oss her ute. Bare kom og se."

Nå kan jeg ikke komme fort nok i vinterklærne. Kroppen synger, endelig fikk den vekket meg! Jeg pakker meg inn i bobleklær, skjerf og lue. Votter, selvfølgelig. Snørte vintersko.

Så er jeg endelig der. Ute, under den veldige stjernehimmelen. Jeg snur ryggen til huset, som forskrekket trekker seg enda mer inn i kveldsdyna si.

Rå energi rett i sansene. Månelyset er så sterkt at jeg må blunke. Nordlys flammer over hodet mitt, jeg smiler til det og kjenner dets kraft slik mennesker har gjort før meg.

Natur er energi. Natur gir energi. Også vinternaturen, tenker jeg mens jeg går innover skogen i knasekald snø. Veien snor seg foran meg, og jeg skal følge den. Helt til topps, helt til den øverste bakken. Der skal jeg snu meg og møte vinterlyset.

Der skal jeg la meg fylle av den evige, pulserende energien som omgir meg. Selv i den kaldeste vinterkveld.

(Bildet er fra en annen tur, en annen dag, i et annet lys...)

Den sunne runddansen

2012-02-02T11:13:00.000+01:00

Torsdag. Skrivedag. Gå tur-dag. Hjemmedag. Min dag!

Bjørkearmene strekker seg mot kaldrosa himmel der ute. De svinger seg sakte, duver i en stille vinterdans mens våren sitrer i røttene. - Det er lenge til våren, nikker de til hverandre idet sola fyller kronene med rødmende lys. - Men den kommer.

Det er vel ingen overraskelse at jeg elsker å skrive. Jeg er journalist først og fremst, men det å få tommelen opp for sine skjønnlitterære evner betyr enormt mye.

Likevel - jeg kan ikke sitte en hel dag i ro med ordene. For det første av helsemessige årsaker - ryggen og bekkenet stivner hvis jeg bare er i ro. Det var en av grunnene til at jeg sa opp journalistjobben i avisa jeg var ansatt i.

For det andre er jeg en rastløs sjel. Det er ikke bra, hverken for meg eller ordene, at jeg blir sittende her og stirre inn i skjermen. Jeg trenger liv rundt meg. Bevegelse, landskap, mennesker. Ro og stillhet i passe doser, men ikke over for lang tid.

Derfor setter jeg også pris på å ha kafe-jobbedager. Med praktiske gjøremål, med masse kundekontakt, latter og travelhet.

Jeg kjenner at det passer meg å ha en slik runddans. Skjevheten kommer hvis det blir for mye av det ene, og for lite av det andre. Jeg MÅ ha rom for å skrive, for å reise ut på reportasjer og for å være journalist. Men det lar seg kombinere med kafeen. Og i fremtiden vil det bli en enda sunnere runddans, med en perfekt blanding av det praktiske og det kunstneriske. Og - alltid med rykende varm kaffe til!

For det er jo det skriving er: En kunstnerisk gesjeft myntet på de av oss som liker å dvele ved ord. Eller sloss med dem, alt etter som.

Jeg er tvilling, jeg sier "ja takk, begge deler." Men ordene kan jeg aldri forlate, det kjenner jeg i dypet av mitt hjerte. Det er godt å ha et slikt ankerfeste, en kontakt med mitt indre som ingen kan presse meg bort fra.

Har du en sunn runddans i hverdagen? Eller er det for mye av det ene, og for lite av det andre?

Skjer dette virkelig meg?

2012-01-29T10:06:00.000+01:00

En ny dag kommer sigende over fjellene. Den er godt i gang, for jeg har sovet lenge. Det ble sent i går. Vi var hos venner, hadde det sosialt og trivelig til langt på natt.

Da kan man godt unne seg litt ekstra søvn.

Om ikke lenge vil sola skinne inn i stua her. Forgylle alle detaljer, bringe glede og lys.

Jeg nevnte i sist innlegg at jeg fikk vite noe fantastisk sist mandag. Jeg må bare fortelle dere det.

Det har seg jo slik at jeg i fjor høst solgte min første novelle til et norsk ukeblad, nærmere bestemt Hjemmet. (Novellen har ikke vært på trykk ennå.) Mandag fikk jeg en mail fra ei dame i DANSK Egmont, altså den danske utgaven av Hjemmet.

Hun lurte på om hun kunne kjøpe novellen av meg, som hennes norske kollega hadde vært så søt å sende henne?

Jeg leste om igjen og om igjen. MIN novelle - på trykk i Danmark?? Selvfølgelig ville jeg det! Jeg kunne ikke fatte at det var mulig!

Et par dager senere, når det første sjokket så vidt hadde lagt seg, fikk jeg en ny mail. Denne gangen fra en hyggelig kvinne i SVENSK Hjemmet. Om også hun kunne få kjøpe novellen?

Det stopper ikke der. Dagen etter den svenske henvendelsen (som jeg selvfølgelig også ble jublende, hoppende glad for), fikk jeg mail fra fictionansvarlig i norske Hjemmet igjen. Hun ville gjerne kjøpe den novellen jeg sendte til dem tidligere i januar. Og - kunne hun sende også den til sine kolleger i Danmark og Sverige?

Det skjer noe magisk for tida. Jeg kjenner skaperkraften sitte i fingertuppene, jeg kjenner det bruse og boble og sitre i hele kroppen. Mine ord er ikke bare bra nok, de inspirerer på en slik måte at de også kan bli oversatt og trykket i andre land.

Jeg vil juble høyt ved tanken, men i bunn og grunn er jeg bare stum.

Gjett hvem som er inspirert til å skrive flere noveller??

Jeg ønsker deg en dag i skapende, jublende glede!

Januarsola skinner på fødselsminner

2012-01-25T12:31:00.000+01:00

I dag er det 25 januar. Det vil for alltid være en spesiell dag for meg, for det er min sønns bursdag. Min førstefødte begynner å bli stor gutt, og senere i dag fylles huset med klassevenner og familie. Det skal feires behørig, med godteri, skattejakt, gavedryss og kaker.

Sola skinner på kontorveggen...

Denne 25.januar ble også dagen jeg så sola ordentlig for første gang i år. Jeg husker som det var i går, da jeg som nybakt førstegangsmamma trillet rundt på sykehuset med gutten min. Plutselig kom jeg til en gang med masse vinduer, og møtte strålene fra januarsola der ute. Jeg utbrøt: "Er det virkelig en verden der ute?!"

Den litt fortapte og fortumlede følelsen man har etter en fødsel, skal vise seg å vare ved. Kanskje forsvinner den aldri når man har egne barn. Man vil alltid være fortapt i dem. Man vil alltid være sårbar på deres vegne, med et sterkt ønske om å beskytte dem fra det som er vondt i livet. Man slutter aldri å være mamma eller pappa.

Tatt ute i hagen i dag. Endelig er hun her igjen!

Sønnen min var stor da han kom til verden, og nå er han lang og hengslete. Gjennom hele svangerskapet visste jeg helt sikkert at det var en gutt, selv om vi ikke hadde sett det på ultralyd. Det var en guttemage jeg hadde, dermed basta.

På en slik dag kan man mimre, tenke tilbake på babytiden og kanskje bli litt rørt. Misforstå meg rett, jeg ønsker overhodet ikke flere babyer. Men det er en tid som er over for alltid, og det er litt vemodig uansett hvordan man ser på det.

Nå skal hus vaskes og kaker bakes. Ha en strålende dag, alle!

PS: Mandag denne uka fikk jeg en fantastisk nyhet. Fortsettelse følger!

Reportasje om en småbarnsfamilie innerst i en dal

2012-01-19T15:10:00.000+01:00

Denne reportasjen hadde jeg på trykk i avisa Nationen 16.januar i år. Den handler om Torgeir og Bente, småbarnsforeldrene som bor ved foten av Dividal nasjonalpark i indre Troms. Her har de og de tre guttene det som plommen i egget, med mye frihet og et hav lekemuligheter. At det er over tre mil til skole, barnehage og butikk, kan være upraktisk av og til. Men det er her de vil leve.

Blir du med og fanger lyset?

2012-01-15T21:56:00.000+01:00

Jeg satt en formiddag og skrev, oppe på kontoret. Blikket mitt løftet seg og gled ut vinduet, der det ble fylt med dagens blårosa lys mot kritthvite tinder.

- Ta nå med deg den lysfangeren, og gå deg ut en tur. Du trenger en pause fra den der reportasjeskrivinga.

Stemmen tilhørte frosken, som stadig sitter i sin avslappede meditasjonsstilling. Med fotbladene stikkende opp, og hendene hvilende oppå der igjen. Han smiler svakt til meg. Det er lenge siden han har sagt noe nå, men jeg vet at han stort sett har rett i det han sier. Han er en slags spion med kikkhull rett inn til hjertet mitt, der han til en hver tid kan se hva jeg egentlig vil. Trolig har han bedre peiling på akkurat det enn meg, så jeg reiser meg lydig fra stolen og tar kameraet over skulderen.

- Jeg tok den. "Lysfangeren", det er kameraet, ikke sant?

Han nikker svakt.

- God tur. Og husk det du selv skriver så mye om, nemlig de vakre, små detaljer, sier han.

Og jaggu blunker han også!

Jeg rister på hodet til den merkelige frosken som ble med meg hjem fra en interiørbutikk i Piteå for så mange måneder siden.

Så går jeg ut i lyset.

Du er hjertelig velkommen med.

Månekraft og de gode detaljer

2012-01-10T18:37:00.000+01:00

Månen er sprekkferdig for tida. Kulerund, varmgul eller hvit, alt etter hvor høyt den er på himmelen. Jeg går tur om kveldene og sukker henført. Ikke fordi det er så romantisk å rusle alene i sprengkulda, men fordi lyset er trolsk og mystisk. Blekt flimrer det mellom trærne, og snøen glitrer i tusen krystaller oppover åsene.

Jeg har ei fast løype jeg går i, og under føttene knitrer det i kald snø. Hver gang jeg stopper opp, er det rungende stillhet. Over meg er hele universet som en åpen bok, der stjernene forteller en historie om hvordan de hadde det for noen lysår siden.

Jeg er alene. Men langt fra ensom. Tvert imot, disse turene vil jeg gjerne ha for meg selv. Det er min meditasjon, mitt rom for egne tanker og funderinger.

Helt alene er jeg jo ikke. Månen følger hvert skritt jeg tar. Den henger der på himmelen, på sin faste plass, og kikker ned på meg. Lyser opp skogen for meg, så jeg ser hvor jeg kan gå.

Jeg lukker øynene og lar kun suset fra det store rommet der oppe fylle sansene. Jeg skal aldri mer glemme hvor vakker vinteren kan være. Hvor fylt av energi den kan være, til tross for at alt ligger i dvale.

Hvor full av lys den kan være, selv midt i mørketida.

Klarer du å se lyset i det mørke? Klarer du å kjenne energien fra månen, fra det endeløse universet som vi er små brikker i? Jeg håper det. For den egenskapen fører deg videre når du står fast og føler alt vil trekke deg ned.

Det er bare å løfte blikket, så ser du verden i en ny drakt. En hvitskimrende, glitrende vinterdrakt.

Bøker, bøker, bøker

2012-01-06T08:50:00.000+01:00

Liker du å lese? Sannsynligvis, siden du allerede er en blogg-leser. Men kanskje du ikke liker bøker? Jeg har møtt mange mennesker som aldri har lest en hel bok. Noen fordi de strever med bokstavene, andre fordi de ikke er interessert. For enkelte er det mer riktig å se en film. Alle er vi forskjellige, men det er rart for meg å forestille meg en hverdag uten bøker. Jeg leser "alltid" bøker, gjerne flere samtidig.

En dag kom jeg på en tanke: Tenk om jeg hadde ført en liste over alle bøkene jeg har lest! Fra de første barnebøkene, via Bokklubbens Barn-seriene og frem til nå! Det hadde vært kjempeartig å se den listen.

Enkelte bøker gir slikt inntrykk at man leser dem flere ganger. En slik bok fra barndommen er "Landet der tiden var borte" av Klaus Hagerup. Mange år senere husker jeg fortsatt alle detaljer om jenta som ønsket tiden skulle stoppe. Her om dagen kjøpte jeg boka. Jeg vil ha den i boksamlingen, og jeg vil lese den til barna mine.

(Bildet er lånt fra hjemmesiden til Bodø bibliotek.)

"Ringenes Herre" og "Hobbiten" er også store klassikere. Selvfølgelig. Krim har jeg lest mye av, faktisk så mye at jeg nå i en lang periode holder meg unna sjangeren. Jeg ble mett, i alle fall for en tid. En annen stor bok fra barndommen er "Anne fra Bjørkely", eller "Anne of Green Gables", som den heter originalt. Jeg glemmer aldri lille Annes vennskap med en gigantisk stor gårdshest!

I dag leser jeg gjerne historiske romaner, romaner fra viktoriatiden i England, eller bare bøker som byr på et ekte mysterier, en spennende historie. Jeg gleder meg alltid til å begynne på en ny bok. Det kribler av forventning når permene åpnes og de første linjene ligger der, klar til å bli plukket opp!

Hva leser du?

Filosofi og romanskriving på kafe

2012-01-04T19:45:00.000+01:00

Godt med hverdag, er det mange som skriver på bloggen nå for tiden. Jeg nikker og er enig. Er det ikke rart hvor vi mennesker trives med å gjøre noe? Vi lengter etter julen, etter alle disse dagene som ligger foran oss og byr på seg selv. Så koser vi oss, vi spiser, er late og gjør det vi ellers ikke har tid til.

Men bare for en stund. Vi kunne ikke klart å hatt det slik hele tiden! Det tror i alle fall ikke jeg.

Jeg er muligens en rastløs sjel. Riktignok har jeg blitt flinkere til å slappe av når jeg først kan, men det tar ikke lange stunden før jeg vil gjøre noe.

Er det den drivkraften som gjør oss til mennesker? Lengselen, virksomhetstrangen, nysgjerrigheten og utforskertrangen?

Tilbake til hverdagen, som innlegget startet med. Vi kom oss på biblioteket igjen nå etter jul. Jeg lånte med meg to vidt forskjellige bøker: "Klokkemakeren" med Gert Nygårdshaug og "Det frie mennesket. En innføring i Spinozas filosofi" av Arne Næss. Jeg gleder meg til begge.

Det er noe med Gert Nygårdshaugs skrivestil som fascinerer meg. Han lar meg synke ned i en verden av mysterier, samtidig som ordene oser god vin og utsøkte matretter. Jeg er med ham på reisen, om den går til Frankrike eller til jungelen i Sør-Amerika.

Han er kjent for å gjøre grundig research, noe som sikkert forklarer hans tydelige bilder, smak og lukt i teksten. En slik forfatter vil jeg være! Jeg vil være på stedet handlingen skjer! Jeg vil spise samme maten, kjenne luktene og kunne ta på bygningene der mine romanfigurer skal oppholde seg.

En gang i fremtiden skal det bli slik.

Men foreløpig nøyer jeg meg med å skrive i ledige stunder på kafeen. Et spesielt tidspunkt på dagen er det ganske stille. Da henter jeg meg kaffe, åpner pc-en og synker ned i den verden jeg selv holder på å skape.

Litt flaut er det da hvis det kommer en kunde, og jeg fortsatt befinner meg i den verden...

Beklager hvis du er en av dem som har opplevd en litt omtåkete kafevert! Ikke fortvil, jeg omstiller meg ganske kjapt!

Det er nemlig også en menneskelig egenskap - vi omstiller oss. Fra fantasi til virkelighet.

Fra jul til vidunderlig januar-hverdag.

Ha en fin kveld!

Et år som blogger, et år på reise...

2012-01-02T00:03:00.000+01:00

Hurra for 2012, og hurra for et år som blogger! 1.januar 2011 hadde jeg mitt første innlegg her i bloggland. Det var - og er - et spennende forum. Jeg har ikke angret, tvert imot har bloggen ført til at jeg har fått nye bekjentskaper og masse inspirasjon. Jeg har også blitt flinkere til å formulere meg, vil jeg påstå. Øvelse gjør mester...

I mai så lille-bedet i hagen slik ut. Vi hadde en fantastisk vår og sommer i Nord-Norge!

2011 var året jeg gikk fra den trygge tilværelsen som fast ansatt journalist, til å bli frilanser og kafe-eier. Et veldig annerledes år, og derfor passet det så godt å starte bloggen. Som fristed, et rom bare for tanker og ord. Et venteværelse, om du vil. Samtidig et sted for å samle tankene, samle ordene og kanskje vise frem noe av det jeg holder på med.

Et annet blomsterbed, senere på sommeren...Gode minner!

Ord i landskap. Det er nettopp det denne bloggen er - ord i et interaktivt landskap. Men også i et indre landskap. Det jeg har innsett i 2011, er at ordene er viktigere for meg enn jeg har trodd. Jeg er rett og slett avhengig av å skrive for å ha det bra.

2011 har også vært et arbeidssomt år, fordi det kreves mye når man etablerer seg. Da tenker jeg ikke på frilans-virksomheten, for der har dører åpnet seg for meg på en fantastisk måte. Jeg tenker på det å drive kafe. Alle som har drevet for seg selv, eller gjør det i dag, vet hva jeg snakker om. Mye arbeid, men også mye glede.

Jeg vil for alltid huske 2011 som et år da reisen startet. Hvilken reise, tenker du kanskje? Jo, den indre reisen. Når man kaster loss og fjerner de trygge lenkene som betyr fast inntekt på en fast dato hver måned, da starter en reise. Både praktisk og mentalt. En reise der man må finne ut hva man selv står for, hva man vil og hvilke evner man egentlig har. Ingen trygghetslenker, bare deg selv.

Også høsten ble lang og varm her nord. Et fantastisk år for skogturer!

Selv om det har gått et år, er reisen bare akkurat begynt. Jeg har bare så vidt begynt å forstå hva jeg kan klare, hvilke muligheter som finnes og hva jeg må gjøre for å nå dit jeg vil.

Derfor vil både reisen - og bloggen - fortsette!

Håper du vil følge med, også i 2012. Takk for at du leste!

Det lysner mot et godt, nytt år!

2011-12-31T16:22:00.000+01:00

Med dette bildet, tatt tidligere på dagen i dag, ønsker jeg alle der ute et riktig godt, nytt år. Jeg bor langt, langt mot nord, men du må ikke tro jeg lider av mørketidsdepresjon! Se bare på det lyset vi har!

Det er i den mørkeste tida du ser det vakreste lyset...

I morgen er det et år siden jeg startet bloggen. Det må feires, blant annet med en aldri så liten oppsummering av 2011. Takk til alle dere som følger meg, til dere som legger igjen kommentarer, og til de som bare stikker innom av og til.

Høres i 2012!

Reportasje om en skogsarbeider

2011-12-29T19:02:00.000+01:00

Aadne Olsrud har drevet profesjonelt i skogen i 10 år, og er i dag den største entreprenøren på skog i Troms. Tidligere i desember intervjuet jeg ham for avisa Nationen. Det var spennende å være oppe i hogstmaskinen, den plukker bjørker som om de var tannpirkere!

Tid til de gode øyeblikk

2011-12-28T11:37:00.000+01:00

Jula står i avslapningens tegn. Disse dagene har vært magiske, og ikke bare fordi julen generelt er fylt med magi. Men fordi de gir meg verdifull tid.

Vi bestemte oss allerede i november for at vi ikke skulle ha kafeen åpen i romjula. Vi husker fra sist jul, og fra sist påske, hvor livgivende de fridagene var. Alle trenger fri. Og kanskje særlig de av oss som er selvstendig næringsdrivende, som ikke kan forlate jobben selv om klokka viser 1600...

Jeg gleder meg voldsomt til 2012. Det kribler i kroppen når jeg tenker på de gode ting jeg vet kommer til å skje, og de gode ting jeg håper vil skje.

Men det er ikke 2012 ennå. Fortsatt er det romjul, og jeg fyller tiden med lesing, soving, musikk og barnelatter. Tid til samvær, tid til familieselskaper og god mat. Skuldrene senker seg, hjertet fryder seg.

Dette bildet er ikke fra i år, men skogen ser omtrent slik ut nå. Endelig snø og skiføre!

Jeg har lest Alkymisten av Paulo Coelho disse dagene. Boka rystet meg. Jeg skal lese den på nytt, og jeg skal lese flere av hans bøker. For ordene sang til meg, sang til hjertet og åpnet det. Ei vakker, poetisk bok som kan gi visdom til hver og en som leser den. Les den!

Og du: Nyt romjulsdagene. Slapp ekstra godt av, ta en time på sofaen med god samvittighet. Fordi vi fortjener det...

En modig kvinnes bekjennelser

2011-12-23T00:52:00.000+01:00

Det er kveld igjen, og klokka har forlatt midnatt. Det er faktisk lille julaften, tro det eller ei.

Og jeg har litt vanskelig for å tro det. Hvor ble Desember av? Hun lusker bare rundt hushjørnene her, og jeg har knapt lagt merke til henne. Hun har fortsatt ikke vært innom. Jeg skal gjøre mitt beste for å få henne til å føle seg velkommen de neste timene. Jeg vil jo gjerne ha besøk av henne, før det blir januar.

Kanskje hun ikke er modig nok, kanskje hun ikke tør vise seg fordi hun tror jeg skal jage henne? Kjære Desember, jeg har bare ikke hatt tid til deg. Før nå. Nå synker skuldrene mine litt ned, kjenner jeg. Jeg har begynt å glede meg til å møte deg. Kanskje litt sent å ønske deg velkommen på lille julaften, men bedre sent enn aldri?

Om ikke Desember er modig, så føler jeg meg modig for tiden. I alle fall når jeg tenker på hva jeg skal gjøre i januar. Da må jeg stå opp for prosjektet mitt, bokprosjektet om drukningsulykka i 1939. Kontrakter skal skrives, avtaler inngås. Økonomi, opplag og andre detaljer skal på bordet. Da kan jeg ikke sitte der å være redd. Da må jeg være modig og la fornuft møte hjerte.

Jeg tenker av og til på at vi mennesker i bunn og grunn er modige. Som tør leve. Som tør møte dagene med optimisme og håp, til tross for alt det vonde i verden. Som tør vise kjærlighet, motta kjærlighet og la dagene fylles med godhet. Vi må ha anlegg for mot, tror dere ikke?

Jeg håper Desember kommer inn i huset i natt. Hun kan føle seg velkommen nå, for jeg har vasket litt, ryddet masse og lagt juleduker på. Nå er det jul. Litt, i alle fall. Resten kommer i morgen. Hvis bare Desember er modig nok...

Jeg fant tid

2011-12-18T22:55:00.000+01:00

I det gule huset 18.desember 2011.

Jeg har skålet med meg selv. I rødvin, for mine drømmer.

Jeg har tatt et hett bad. Alene.

Jeg har fyrt i ovnen. Laget enkel mat. Én tallerken, ett glass.

Lest og sovet.

Skrevet. Intervju med Eva Huseby. En kvinne med tid.

Jeg har reflektert.

Fyrt enda mer.

Gått tur. Ute, søndag. En dag med lite lys. Skogen var stille, ventende. Stille for meg, slik at jeg skulle nyte det hele enda mer? Jeg fulgte hardtråkkede harestier.

Jeg har tenkt. Godt om meg selv. Min natur, mitt vesen.

Jeg har sovet, lest mer.

Hva har jeg kommet frem til? Jeg vet ikke. Ingen konklusjon, kan man si. Bare det at jeg har tid når jeg er her. Og jeg vil ha tid. Rom, jeg trenger rom. Og gjerne et i det gule huset.

Det har jeg funnet ut. Rom. Tid.

Stjernene var så mange lørdagskvelden. Men jeg lengtet ikke. Jeg var lykkelig.

En som gir meg energi

2011-12-14T19:27:00.000+01:00

...er denne!

Lengselen etter noe mer

2011-12-12T21:23:00.000+01:00

Det er desemberkveld. Månen forgyller landskapet nok en gang, som hun har gjort de siste dagene. Jeg har gått flere måneskinnsturer de siste kveldene, og det er medisin for kropp og sjel å trå ut i vinterlandskapet. Jeg elsker å legge hodet på nakken og bare undre meg over det uendelige der oppe.

Vi er jo på en reise, alle vi som bor på denne kloden. En reise gjennom tid og rom. Det er så ufattelig mye vi ikke forstår. Men for de som har evnen, er det også ufattelig mye vakkert vi kan se. Hvis vi bare vil.

Vi kan også velge å la livet være en reise. Noen av oss går gjennom livet nærmest uten å tenke over det. Vips, så er man gammel og mett av dage. Jeg har alltid stusset over ordtaket om "alle disse dagene som kom og gikk - ikke visste vel jeg at det var livet". Det vitner om en sløvskap og passivitet til den unike gaven som er gitt deg - selve LIVET.

Likevel - vi er småbarnsforeldre og tanter. Kjærester, ektemaker, jobbtakere og huseiere. Vi har lån i banken. Vi strever og kaver for å mestre hverdagen. Hvordan kan vi skape rom for å reise i vårt indre når verden raser utenfor?

Jeg beundrer de som faktisk legger ut på reise. Som brenner broene bak seg, og legger ut i verden. På jakt etter sannhet, forståelse. En indre søken, i kombinasjon med et ønske om å se planeten vår.

De fleste av oss er ikke slik. Vi kan ikke bare kaste oss ut i det. Vi har barn, hus og bil. Tråder som er vevd inn i livene våre, som vi ikke bare kan kappe av. Vi kan ikke uten videre legge ut på reise - hverken der ute eller i vårt indre.

Kanskje er det i krysningen mellom den hektiske hverdagen og behovet for indre utvikling at lengselen oppstår. For akkurat nå er livet litt på pause. Samtidig bryter og trekker det i sjelens tråder. Noe vil ut, opp og frem. Men det kommer ikke løs på kommando. Mellom klokka 21 og 22 på kvelden, når jeg endelig har tid. Da er det for sent. Eller for tidlig.

Så får vi leve med lengselen i oss, og trøste oss med de små skritt. For noen skritt kan vi ta, også i hverdagen. Vi kan trene oss på å være til stede. Vi kan trene på å se de vakre tingene. Og av og til kan vi være helt stille. Slik som månen i denne vakre desemberkvelden.

Mørketid ble ønsketid

2011-12-11T01:14:00.000+01:00

Ønsketid... Ja, det var ordet mobilen min foreslo da jeg satt og skrev en sms her om dagen. Jeg skulle skrive "mørketid", men det første ordet som kom frem, var altså "ønsketid".

Jeg måtte smile. Var det et hint, et aldri så lite vink fra underbevisstheten? Var det noen, eller noe, som ville at jeg skulle endre tankegang akkurat da, komme inn på et nytt spor?

Hvordan kan mørketid være ønsketid?

Jeg tenkte videre. Mobilen ble liggende i fanget mitt, mens ordet "ønsketid" lyste matt mot meg. Et ord som hadde fått meg til å stoppe opp. Et positivt ladet ord. Et ord jeg kjente jeg ble glad av.

Det er jo faktisk ønsketid. I desember går vi rundt og "ønsker" hele tiden. Vi hører "Hva ønsker du deg til jul?" rundt oss hver dag, og vi ønsker oss ei fredelig og tilfredsstillende jul. Der alle detaljer ble slik vi håpet og - ønsket.

Hvis du fikk et ønske oppfylt, hva ville det være?

I vår del av verden er de aller fleste av oss allerede heldige. Vi trenger ikke ønske oss mat på bordet, tak over hodet eller klær. Det har vi fra før. Vi kan gå videre, vi kan ønske oss en givende jobb, en riktig partner, kanskje barn. Hva når det behovet også er mettet? Hva ønsker vi oss da?

Bildet er fra mars i år. Det er tatt fra verandaen her hos oss, med lang lukkertid. Det er faktisk månen som er på tur opp bak fjellet!

På det året som har gått siden jeg startet bloggen, har jeg forstått noe. Jeg har skjønt at reisen starter i hjertet, ikke i alle omgivelsene rundt. Jeg har skjønt at de ønskene som kommer fra hjertet, er dem jeg er villig til å gå lengst for å nå.

Det handler ikke om nye bukser, nye gardiner eller mest mulig ting under juletreet. Det handler om det hjertet lengter etter. Det handler om å finne frem til det jeg faktisk ønsker meg, og deretter ønske det.

Jeg har funnet ut hva jeg ønsker meg. Og det gjør at jeg føler meg heldig. Det er ikke alle som vet hva de ønsker seg i livet!

Det er ønsketid. Hva ønsker du deg?

Være i den blå dagen

2011-12-07T15:40:00.000+01:00

Den blå dagen

bak stammene

lar seg fange i et glimt

lokker

ordene frem

Det blå lyset er dagen

du skal ha

Det blå lyset lokker

dit hvor skogen bor

Det blå lyset er der ute

og her

inne

Blått

Men lys!

Men håp!

En dag skal du kjenne

deg selv

stå i det blå lyset

i den gylne strålen

Og se

Reportasje om Tino og Sarah. Min første for Hjemmet!

2011-12-05T14:20:00.000+01:00

Jeg elsker virkelig å være frilansjournalist. De siste par månedene har jeg ikke skrevet så mye som jeg skulle ønske, men det kommer blant annet av at kafeen har krevd sitt.

I forrige uke kom imidlertid min første reportasje for et ukeblad på trykk. Den sto i Hjemmet nummer 38, og handler om Tino og Sarah. De er fra h.h.v øst- og vesttyskland, men havnet langt oppe i det kalde nord. Og her vil de bo.

Det er spesielt å se sin egen reportasje på glanset papir. Og ikke minst, dette er Norges nest største ukeblad, med nærmere 700 000 lesere. Jeg har vel aldri blitt lest av så mange!

Jeg er nå i gang med en ny reportasje for nettopp Hjemmet, som er et blad jeg selv har vokst opp med. Jeg kan også røpe at jeg har solgt to noveller dit, men mer om det kommer når de kommer på trykk!

Jeg gleder meg allerede til et nytt år, for da kommer jeg til å møte mange spennende og vakre mennesker jeg kan skrive om.

PS: Har du tips til meg, tar jeg gjerne imot.

Ha en fin dag i det blå lyset!

Håpet er ikke lysegrønt

2011-11-29T17:17:00.000+01:00

Ei annerledes uke har det vært. Med besøk sørfra, og aktiviteter hver en dag. Julegrantenninger, julekonserter, skolekafe og jobb har preget uka. Men vi - min mor og jeg - har også tatt oss tid. Til turer i skog og mark, en kaffekopp ved kjøkkenbenken og kanskje et glass rødvin om kveldene. For det er jo derfor man har besøk, man vil ha tid til den gode samtale. Til latter og minner, til samvær.

En av de tingene vi også gjorde, var å dra på julekonsert. Et av de mest profesjonelle korene her i området er Chorus Borealis - Nordlyskoret. Det består av nærmere 50 sangere og musikere.

Koret opptrådte i Målselv kirke, et av de fineste lydrommene vi har i mils omkrets. Og jeg - hvor var jeg? Jo, jeg satte meg på galleriet. Mutters alene, "bevæpnet" med kamera og ørene på stilk.

Konserten var magi. Den var frihet, den var gode følelser og melankoli. Den var vakkert, trist og forunderlig munter. Stemningene fløy gjennom meg der jeg satt, og jeg lukket øynene og lot sangen fylle hodet.

Hva handler julen om, tenkte jeg. Handler den om alt vi skal gjøre? Handler den om å innfri alle forventninger? Nei. Den handler om samvær. Tid. Være god, både mot seg selv og andre.

Korets dirigent var solist på "O helga natt". Det må være en av de vakreste julesangene vi har.

Hør bare her:

Och hoppets stråle går igenom världen,

och ljuset skimrar över land och hav.

Håpet er ikke lysegrønt. Det er strålende hvitt og gult, lik en flamme på et levende lys. Eller som en tindrende stjerne i ei kald natt. La det fylle deg med varme!

I det gule huset, der roen bor

2011-11-21T10:30:00.000+01:00

Farmor var et viktig menneske i mitt liv. Fra jeg var ni år, bodde jeg på gården der farmor og pappa bodde. Det ga meg en oppvekst som ikke var A4.

Huset til "mor" var gult. Varmgult. Og det var alltid varmt inne. Så varmt at vi andre helst satte dørene opp, men da ga hun beskjed. Hun likte å ha det varmt, sommer som vinter.

Mor var bestemt og sta, men også varmhjertet og raus. Hun levde nesten hele sitt voksenliv alene, siden mannen døde av kreft da hun var tidlig i 40-årene. Jeg spurte henne en gang om hvorfor hun aldri ville ha noen ny mann. Hun svarte bare at det ikke var riktig av henne å dra en fremmed mann inn i gårdslivet, og inn i livet til barna.

Det gule huset en fin høstdag.

Farmor døde i 2003. Siden den gang har slekta brukt huset hennes som samlingssted og feriehus. Vi finner en ro der. Det gule huset byr fortsatt på varme.

Lørdag kveld befant jeg meg i den varmen. Jeg var kokvarm i kroppen etter et bad, og den høye, smale vedovnen durte borte i kråa. En eiendommelig ro falt over meg. Samtidig begynte historier å strømme på - historier og karakterer som bare venter på å bli skrevet om! Var det farmor som sendte meg en varm inspirasjon?

Jeg lovte meg selv å besøke det gule huset oftere. Jeg trenger den roen som er der. Jeg trenger varmen.

Har du et sted der roen bor?

Endelig skjer det noe!

2011-11-17T18:25:00.000+01:00

Jeg har tidligere skrevet om bokprosjektet mitt, blant annet her. Til min store frustrasjon har forlaget jeg sendte manuset til, ikke fulgt opp det de lovte. Nemlig å gi meg et SVAR!! Det er en historie jeg ikke orker berette om her, i alle fall ikke nå, men mitt første møte med forlagsbransjen har altså ikke vært positivt. Jeg forventet strengt tatt mer seriøsitet.

Mens jeg gikk der og ventet, og tenkte på boka mi og hvordan den skulle se ut, dukket en person opp. En som var kjempeinteressert i prosjektet, og som kunne tenke seg å hjelpe det frem.

Det var i sommer. Nå er det høst, og manuset er oversendt denne personen og et par til.

Endelig skjer det noe!!!

Jeg er overveldet over å møte så masse positivitet, etter å ha ventet uten svar i mange måneder.

Fortsatt skal noen brikker falle på plass. Endelige kontrakter skal skrives, detaljer diskuteres. Men aldri før har jeg vært så sikker på at boka vil komme ut!

Neste år, på denne tiden, vil den være klar.

Det er viktig for meg at dette skjer. Men enda viktigere er det for de som har bidratt til boka. Og for alle oss i de neste generasjonene fremover. Dette er en historie som aldri må glemmes!

Utover nyåret ser jeg frem til å hente manuset opp fra skuffen igjen. Det skal arbeides videre med, kanskje dukker det opp nye momenter. Jeg er så glad for at det jeg har skrevet, blir lest og vurdert av fagpersoner. Som ser teksten med nye øyne. Som gir innspill, som har tanker og ideer. Resultatet blir veldig, veldig bra. Det vet jeg.

Det jeg også vet, er at det aldri er nyttig å gi opp!

Dagen bor i engene.

Er nå det meningen, da?

2011-11-14T16:08:00.000+01:00

"Det er en mening med alt som skjer."

Mange av oss har en bestemt oppfatning av at alt som skjer i livene våre, har en mening. Ting skjer fordi de får betydning for oss senere. Det ligger en bevisst mening bak, en slags vilje. Noen kaller den viljen Gud, andre skjebnen.

Hva tror du?

Jeg tror ikke noen styrer livet mitt, andre enn meg selv. Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken på at mange av de tingene jeg har erfart i livet, har blitt meningsfullt senere. Der og da virket det fullstendig meningsløst. Men senere, kanskje etter flere år, forstår jeg hvorfor det skjedde. Man kan si at det var en slags mening bak.

Jeg liker ikke tanken på å ikke styre mitt eget liv. Noen ganger kan man likevel spørre seg hvorfor ting skjer. Det heter seg at det man tenker på, vil man få. Men når ting ramler ned i fanget på en, som lyn fra klar himmel, vet man helt sikkert at dette hadde man ikke bedt om!

Kanskje det likevel vil dukke opp en mening bak. Om noen år?

Livet handler ofte om hvordan man takler hverdagen. Jeg ser ikke noe negativt i å lene seg litt på at det som skjer, har en slags mening. Men jeg vil helst ikke tro at "noen" har en plan med livet mitt, og at alt som skjer, er styrt.

Jeg liker å styre selv. Kanskje har jeg fått den sterke egenviljen fra min farmor, som av sine døtre ble kalt "Kommandora"!

Som jeg skrev sist, har jeg ønsket meg snø i det siste. Ønsket mitt ble hørt. Dette var utsikten fra kontoret tidligere i dag:

Ha en fin novemberkveld!

Har noen sett rytmen min?

2011-11-10T11:12:00.000+01:00

Nei, jeg mener ikke rytmen som i dans. Jeg leter etter hverdagsrytmen! Hvor ble den av?

Det er noe som skjer med meg for tiden, noe som bryter og får meg ut av posisjon. Jeg er ikke venn med ordene, jeg er ikke venn med husarbeid, kontorarbeid og hverdagssysler. Det er knapt så jeg får bakt kaker på kafeen. Til og med natta tuller med meg, lar meg ligge våken så jeg blir helt ør av tretthet.

Jeg vet ikke helt hva det er. Men jeg har en anelse om at det pussige været faktisk roter det til for meg.

Vi er i november. Lyset skranter for hver dag, og mørket slutter seg mer og mer rundt oss. Det er jo ikke noe nytt, slik har det vært de 31 andre novembrene jeg har opplevd.

Men det er jo så varmt! Og så vått! Og så rått!

Hvor blir det av frosten, snøen, rimet? Kong Vinter har ikke kastet så mye som et nedlatende blikk på Nord-Norge hittil i høst. Borte. Uteblitt. Avlyst.

Hallo, Kong Vinter, jeg trenger deg for å finne hverdagsrytmen!

Det våte, svarte og rå der ute plager meg. I så stor grad at jeg ikke får skrevet. Og DET, mine venner, er plagsomt! Det blir som når en fiolinist ikke får frem en eneste tone! Eller som en baker som må kaste alle deigene fordi han ikke finner den siste ingrediensen!

Jeg må bare vente, hører jeg noen hviske. Det blir vinter. Ordene kommer. Bare vent.

Javel. Så venter jeg da. Med en kopp te og favorittpleddet mitt.

Men jeg sturer, bare så det er sagt!

Kong Vinter er savnet i nord!

Fjellkraft og hverdagspause

2011-11-08T07:55:00.001+01:00

Både jeg og natta har vært av det urolige slaget. Jeg lå mye våken og ventet på søvnen, mens regn og vind holdte leven utenfor vinduet. Hver gang jeg var våken, hørte jeg tromlinga på taket.

Morgenen ser derimot ut til å være av et annet temperement. Hun har tent et skjørt lys i sør, og velver en kommende dag inn i et mykt, regnfritt slør.

Det er ny uke igjen, faktisk allerede tirsdag. Noen dager har gått siden jeg skrev det forrige innlegget – om plikten til å skape seg et godt liv. Et innlegg som engasjerte mange av dere, og som kanskje er et av de viktigste jeg har skrevet. Til meg selv. For det ligger mye selverkjennelse bak ordene. Jeg har ingen fasit, jeg er overhodet ikke noe super-guru som har oppskriften på det perfekte liv. (En slik fasit finnes vel knapt?) Men jeg har erkjent at denne livsplikten er noe vi alle har.

Livet – en gave og en oppgave, er det flere av dere som nevner. Jeg kjenner at ordene gir mening.

Av og til må man ha pauser fra hverdagen. Det er også en del av det å ta ansvar for seg selv. Derfor dro jeg til fjells lørdag. Ikke på tindebestigning, men til et sted i en dal omgitt av høye topper. Dette er mitt barndoms paradis, og tindene er kjære og kjente. Jeg har vært oppe på de fleste av dem. De er gamle venner av meg.

Dalen er som en fredet oase på jord. Her er ingen trafikk, ingen høyspentkabler, ikke innlagt vann eller strøm. Knapt noe annet enn ren, skjær natur. På et slikt sted kommer man så nært seg selv, og så nært det rene, enkle liv.

November i dalen.

Søndag vandret jeg innover dalen. Omgitt av mektige fjell på 1200-1400 m.o.h, vil noen og enhver føle seg liten. Det er da man blir slått av sin egen ubetydelighet i den store sammenheng. Men det ga meg en god følelse, en slags trøst. Fjellene vil være her, for alltid, uansett hva som skjer i mitt liv. Som trygge kjemper ligger de og bevarer hemmeligheter de har sett gjennom tusener av år.

Jeg sugde kraften fra fjellene til meg, og lovte at jeg aldri skal glemme den følelsen av ren energi som strømmet ned fra dem og inn i hjertet mitt.

Husk å ta pauser du også. Gjerne sammen med et mektig fjell!

En rett til livet. Og en plikt til å leve.

2011-11-03T17:34:00.001+01:00

Det føles som at jeg har tatt et valg. Det rare er at jeg ikke helt hva valget sto mellom. Men jeg vet at jeg har falt til ro. I meg selv. Høres det rart ut?

Jeg har lært så mye om meg selv det siste året. Da jeg startet bloggen i januar i år, begynte jeg å sette ord på noe av det jeg har lært. Og siden den gang - har lærdommen virkelig eksplodert!

Det kommer dels av dere der ute, som jeg henter inspirasjon fra, og som gir meg tankevekkere hver dag. Som flere av dere har skrevet om, det å blogge og å lese andres blogger kan endre en dag i positiv retning.

Og dels kommer det av at jeg har utfordret meg selv dette året. Jeg har både følt en indre trang til å utvikle meg, og presset meg til å gå inn på stier som kanskje føltes litt skumle først.

Det er der valget ligger. Denne høsten føles annerledes. Det er som at jeg for første gang faktisk lever - på godt og vondt. Som jeg har våknet fra en slags dale, og ser meg selv for første gang.

Jeg har valgt å leve.

Og jeg mener ALLE har en rett til livet sitt. Det gjelder ikke bare at vi har livets rett, men også PLIKT. Det er kanskje et negativt ladet ord, men jeg mener faktisk at alle og enhver har ansvar for eget liv. For å utvikle seg, for å gjøre noe med sin situasjon dersom den er vanskelig. Ansvar for å gripe dagen.

Det følger ansvar med å leve. Tar du det ansvaret? Tør du si høyt at du har ansvar for deg selv, og at det betyr å sette av tid til seg selv? Tid til selvinnsikt, tid til utvikling, tid til undring. Til å kjenne etter. Til å lytte. Gir du deg selv den tiden?

Jeg har valgt å gjøre det. Og aldri har jeg benyttet tiden på noe så givende!

Myke toner i et fargeløst venteværelse

2011-11-02T09:28:00.001+01:00

Det er halvmørkt her jeg sitter. Dagen har definitivt startet der ute, men dagslyset klarer bare såvidt å trenge ned hit.

Den siste tiden har gråvær og regn lagt seg mellom oss nordboere og himmelbuen.

Høsten har satt oss på et fargeløst venterom.

- Sitt her, sier den bestemt.

- Dere blir hentet når høststormene har lagt seg, når alle blader har falt til jorden og lufta er ren. Først da vil vinteren være klar.

Denne uka er en annerledes uke. Den er et avbrudd, en tidslomme jeg vil bruke all min evne på å nyte. Fri fra det travle, tid alene og med ordene. Jeg skriver, jeg går turer og jeg lytter. Jeg synes jeg kan høre myke toner et sted, toner som vil meg vel og som fyller meg med undring. Er det inspirasjon jeg hører?

Jeg er i november sitt venterom. Og selv om det er litt fargeløst, er det fredelig. Noen ganger trenger man fargeløse omgivelser for å oppdage nye fargetoner.

Slik er det i dag. For meg.

Hvordan er november for deg? Akkurat nå? Jeg blir glad for å høre fra deg.

Reportasje om en kvinnes erfaring med brystkreft

2011-11-01T22:15:00.000+01:00

Kreft. Bare ordet får oss til å skjelve. Den forhatte sykdommen som kommer snikende, som rammer blindt og som kaster et liv ut på usikker grunn. I denne reportasjen forteller en kvinne om sin erfaring med kreft fra den dagen hun fant en kul i brystet.

Det var et sterkt møte med en tøff kvinne. Takk, Anne K!

Novembersang en regntung morgen

2011-11-01T09:34:00.000+01:00

November. Smaker på ordet, finner det litt tungt, litt mørkt og vemodig. November er slik. Det er nå det går opp for oss at mørketida starter, det er nå vi begynner å lengte etter snø. For det er slett ikke kuldegrader ute, tvert imot så regner det i bøtter og spann. Og trår man ut på stien der ute, får man en varm vind mot kinnet og synet av svartsprikende trær som lurer på hvor frosten blir av.

Men fatt mot! Denne november blir fin, det kjenner jeg på meg! Ny måned, ny start og nye sjanser. Hver dag er faktisk en gave, uansett hva den inneholder når du har fått gavepapiret av.

Odd Nordstoga er en visekunstner jeg holder av, og han har en laget en sang til november. Her får du både visa og teksten. Start november med et smil!

Det er eit troll på loftet, og draugen er på dass I kjellaren bråkar ein skummel ein
Og ute er eit skrømt frå den tid slike fanst
Han dansar utpå marka ein skummel dans

Og veden vil ’kje brenne, og livet det er stutt
(så alle dei ringer og gjer det slutt)
Og koppane dei skranglar når toget fér forbi
Det skingrar gjennom byen, men det er ingen i

Ååå, d'er noko som fer
Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November

Og katten er så rar av det vonde han ser
på sin blodige tur der ute
iblant halvetne fuglar og livredde mus
som nok aldri kjem heim til sitt musehus

Ååå, d'er noko som fer
Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November

Det er eit troll på loftet og draugen er på dass
I kjellaren bråkar ein skummel ein
Og eg er ikkje heime, så alt det eg fortel
ja, det høyrde eg i lufta av ei daud og plaga sjel

Ååå, d'er noko som fer
Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November

En hilsen fra fortiden

2011-10-31T11:18:00.000+01:00

Ny mandag, ny uke. Snart ny måned også. Godt, tenker jeg. Av og til gjør det ingenting at tiden går. Hvis man venter på noe. Og det gjør jeg. I alle fall innimellom, når jeg kommer på at jeg venter. Og da venter jeg noe voldsomt!

Jeg sitter i nye omgivelser denne formiddagen. Eller, nye vil kanskje være feil å si. Men endelig er jeg ferdig med å male kontoret, og hele søndagen gikk med til å vaske og rydde på plass. Så nå har jeg og pc-en flyttet fra stua og til en mer "ordentlig" skriveplass. Det føles underlig godt å innvie denne plassen, på en perle av en frimandag.

Frosken har fått et nytt hjem!

Men det var ikke mandager jeg skulle skrive om, det var hilsener fra fortiden. For du har sikkert opplevd det, du også. Mens du rydder i gamle papirer, dokumenter og bilder, dukker underlige beskjeder opp. Ting du selv har skrevet og ment, som du nå, mange år etterpå, ikke husker. Det blir som at en tidligere utgave av den selv dukker opp og hilser på!

Jeg fant nemlig ei av mine mange "midlertidige" dagbøker. Ei stund var jeg håpløs med å kjøpe nye notatbøker, bare fordi jeg likte følelsen av de blanke sidene. Så var det å skrive i den en periode, før den ble glemt.

De første sidene var skrevet på, hele resten av boka blank.

Den siste delen av boka fikk datteren min til tegnebok.

Den første delen rev jeg ut, og satte meg for å lese.

Plutselig dukker denne setningen opp:

"Jeg har lyst til å bli forfatter, og jobbe med hester ved siden av. Og jeg er begynt på ei ny bok "

Jeg kikket på datoen. Det var skrevet en septemberdag i 1992. Det er 19 (!) år siden, og jeg var 13 år. Jeg husker hvilken bok jeg mente. Ei kladdebok fullskrevet av en historie som het "Jeg, Lene." Jeg har den historien fortsatt.

Jeg måtte smile for meg selv. Ei jente, nylig blitt tenåring, med hodet fullt av gutter og lengsler, ville bli forfatter. Det var jeg den gangen. Og det er jeg fortsatt.

Det er som å finne igjen en poetisk åre i seg selv. Som alltid har vært der, men som har ligget gjemt under alle lagene av bør/må/skal/kan ikke.

Jeg kan love den 13-åringen at ønsket skal bli oppfylt!

Har du noen gang fått en hilsen fra fortiden?

Ha en vakker dag!

Den gode samtalen

2011-10-27T08:35:00.000+02:00

I går befant jeg meg i skogen igjen. Det åpnet seg et pusterom midt på dagen, ei kjærkommen luke som plutselig bare var der. Jeg dro hjem, grep kameraet og satte foten ut i høstlig skog.

Det morsomme var at midt på veien, et lite stykke bortenfor huset, satt katta vår. Skogkatta Jimmy, med sin løvekrage og tykke pels, spankulerte meg i møte med duskehalen rett til værs. Om han kunne være med?

Jimmy hører måltider flakse i tretoppene.

Vi trasket avgårde, jeg med hodet på skakke av alle motivene jeg så, han med hodet på skakke av alle de deilige småfuglene han hørte i tretoppene. Pelsen hans er perfekt kamuflasje på denne årstiden, brun- og gråspraglete som han er. Hjertet mitt blør med tanke på at han sikkert har glefset i seg utallige små dunnøster!

Jeg sa det til ham også.

- Du rører vel ikke mor sine småfugler?

- Mjau?

- Du kan heller ete mus og slikt. Ikke fuglene, hører du? De er vennene våre.

- Mjooee...

Etter hvert som vi kom lengre innover skogen, fortsatte samtalen vår. På et tidspunkt pratet jeg mer med meg selv enn med katten, og oppdaget at jeg likte det. Var jeg blitt gal, som gikk der og snakket med meg selv?

Nei, ikke gal. Heller fornuftig.

Jeg har stor tro på den gode samtalen. Lene har sagt noe klokt, nemlig at man ikke skal tro alt man tenker. Og det er sant. For det man går for seg selv og tenker, og det som kommer frem når man setter ord på det, er ofte ulikt.

Den gode samtalen gir oss klarhet i hva vi føler. Når ordene passerer leppene våre, når de får liv og blir til lyd, blir de til små puslebrikker som vi kan sette sammen. Forstå.

Det er noe magisk som skjer fra ordene slippes løs, til de når ørene våre. Samtaler møter tanker.

Jeg oppdaget nytten av å sette ord på ting for noen år siden. Ved min side satt det en person som var der bare for å lytte, for å lede meg videre. Jeg måtte snakke, ellers skjedde ingenting.

Og jeg snakket. Sakte, men sikkert dannet det seg et bilde. For første gang så jeg tydelig mitt eget liv. Jeg kunne se den røde tråden sno seg gjennom mine levedager, og jeg forstod hvorfor jeg hadde tatt de valg jeg hadde tatt. Hvorfor livet mitt var som det var, frem til den dagen.

Egentlig visste jeg jo alt dette fra før. Jeg snakket bare om det som lå meg på hjertet. Men det var først da jeg uttalte ordene, at jeg selv så det som lå skjult der inne. Jeg fikk klarhet. Og etterpå følte jeg meg som et nytt menneske! Selv om jeg på mange måter var den samme!

Det lyser morskap og klokskap av det tamme rovdyret.

Man skal aldri undervurdere verdien av en god samtale. Med seg selv, en god venn eller tilfeldig bekjent. Eller, med ei buskehalekatt på en høstlig skogtur.

Ordene i morgenlyset

2011-10-25T07:29:00.001+02:00

Jeg sto opp før dagen i dag. Før morgenlyset begynte å strekke seg over fjellkanten i horisonten.

Det første jeg gjorde, var å gå ut på verandaen. Der oppe glitret tusenvis av stjerner, og nordlyset blafret et forskrekket morgenvink til meg. Det lurte nok på hva jeg våget meg ute for, i hennes blå time.

Det neste jeg gjorde, var å skrive ned et intervju jeg var på i går, og som skal leveres til lokalavisa senere i dag. Intervjuet er med ei livskraftig, tøff dame som i mars i fjor fikk diagnosen brystkreft. Jeg blir alltid ydmyk når mennesker vil dele sin historie med meg, og med lesere.

I lys av morgenen, og i lys av det jeg har skrevet om tidligere i bloggen min, ramlet disse ordene inn. De tar jeg med meg, mens morgenen sakte finner sin plass og jeg sakte nyter en kopp te.

Ønsker deg en god dag under stjernene.

***************************

Tør du være lei deg

Tør du synke ned

Tør du lede hjertet

Til det sorteste, mørkeste sted

Tør du være lei deg

Lei av livet, lei av alt

Tør du kjenne mismot

Tør du erkjenne at du falt

Tør du innse at du feilet

Kan du møte vemodets blikk

Har du styrke til å granske

Alle svakhetene du fikk

Først da kan du leve

Først da kan du se

At sorg og lys går sammen

Om å skape et menneske

Vi er ikke bare lys og liv

Våre liv kan ikke rammes inn

Det ser du nå

Når du møter ditt blikk

Og åpner ditt hele sinn

"En negativ følelselstilstand kan ha verdi"

2011-10-23T20:23:00.000+02:00

Jeg har tenkt og fundert over positive og negative følelser etter det forrige innlegget mitt. Dette er noe som engasjerer meg, fordi det har så stor betydning for hvordan jeg - og vi - lever våre liv. Jeg tror grunnen til at jeg skrev innlegget i det hele tatt, er dette voldsomme fokuset på rask lykke og velstand. Hvis man bare plukker fra ukeblader og aviser som med jevne mellomrom gir oss oppskriften på lykke, går man for raskt frem og blir sittende igjen med en tomhetsfølelse.

Samfunnet vårt i dag er nådeløst hektisk, altoppslukende og jagende. Oppskriften på "lykke" er tilpasset dette tempoet. Den er lettfordøyelig, gjerne spissformulert og med kulepunkter. Den er skapt slik for at vi skal kunne ta den under armen og haste videre. Og vi griper den i vår lengsel etter lettvinthet, og tenker "nå har jeg oppskriften og fasiten, så nå har jeg endelig funnet lykken."

En tid senere erkjenner vi at lykken ikke kom av seg selv likevel. For kan vi bli hele mennesker, modne mennesker med kjennskap til oss selv, med en hastverksoppskrift? Svaret er selvfølgelig nei.

Det første steget for å forstå seg selv, og deretter modnes som menneske, er å erkjenne hvordan vi har det. Det første steget er å faktisk lytte til hva følelsene sier deg. Og det er her jeg mener negative følelser har en nøkkelverdi.

Les overskriften på dagens innlegg. Ordene er igjen hentet fra Arne Næss' bok "Livsfilosofi - et personlig bidrag om følelser og fornuft". Det han skriver videre under denne tittelen, er blant annet: "Vi trenger å bli kjent med de negative følelsene, særlig hvilke sammenhenger de oppstår i. Hvorfor føler jeg det akkurat slik?".

En negativ følelse er viktig i den forstand at den forteller deg like mye om hvordan du har det, som en positiv følelse gjør. Den forteller deg for eksempel at "det jeg gjør akkurat nå, får meg i dårlig humør". Eller "samvær med denne personen gjør meg trist og energiløs". Da er det man skal stoppe opp og lytte mer. Stille spørsmål. Intervjue seg selv, rett og slett! Hvorfor føler jeg det slik? Betyr disse følelsene at jeg bør finne noe annet å gjøre, at jeg bør kutte kontakten med denne personen?

Eller kan jeg snu tankegangen min og jobbe positive følelser inn i situasjonene? Hva kan jeg sette pris på med det jeg gjør? Hvilke egenskaper er det jeg faktisk liker hos denne personen? Kan det bygges videre på?

Negative følelser som et "arbeidsverktøy" er én side av saken. En viktig side. Men fortsatt mener jeg at når man har jobbet med seg selv og kanskje oppnådd en mer positiv hverdagsholdning til livet, må man fortsatt erkjenne at de negative følelsene kan dukke opp igjen. De grå dagene forsvinner ikke nødvendigvis for alltid selv om du er lys til sinns.

Og det er ikke noe nederlag å føle seg trist.

Kanskje det ikke alltid er nødvendig å "ta seg sammen" og komme unna de triste følelsene. Tvert imot, det kan være nyttig å være litt trist en gang i blant.

Da jeg var lita jente, lærte jeg at man ikke skulle snakke om følelser. Følelser var noe man gjemte unna, skjulte for omverden og helst fortrengte. Er det noe jeg har lært de senere årene, er det at den barnelærdommen kan jeg la ligge i fred.

Sammen med høstløvet som nå har froset fast i plenen min.

Tør du være lei deg?

2011-10-21T23:04:00.001+02:00

Det er mye snakk om, skriving om, og fokus på, positive følelser. Hent frem de positive følelsene, og du blir lykkelig. Tenk positivt - få det bra. Fokuser på de positive tingene i livet, og du glemmer det vonde.

Det er selvfølgelig utrolig viktig, og en nøkkelbrikke i våre liv, det at vi kan finne positiviteten og livsgleden. At vi kan hente frem de gode detaljene i livene våre, og dvele ved dem. At vi kan glede oss over en ny dag.

Men glemmer vi å kjenne på de vanskelige følelsene? Tør vi være triste, melankolske?

Dette er tanker jeg gjør meg, og som jeg rett og slett kunne tenkt meg å høre fra dere om. Jeg er nysgjerrig på hva dere der ute mener om dette temaet!

Brighton pier brant ned for noen år siden. Bildet er tatt på Englandsturen vår i fjor.

De siste årene har jeg jobbet mye med meg selv. Det var på et tidspunkt rett og slett behov for å stoppe opp og spørre hva som var i ferd med å skje. Jeg var på vei inn i en mørk tunell, og trengte hjelp og selvinnsikt for å komme videre.

I dag forstår jeg mye mer av meg selv. Jeg har lært meg nettopp det med å finne de positive elementene i hverdagen, og jeg føler at jeg er på en reise som akkurat har begynt. Det er spennende!

Samtidig tenker jeg at vi må tørre å hente frem det triste. Det som er vanskelig, kan ikke bare trås over i jakten etter det som er enkelt og godt. Jeg tror i alle fall når det gjelder meg selv, at jeg må klare å hente frem det triste, kjenne på det og akseptere det. Først da kan man virkelig glede seg over det som er godt.

I disse tider, hvor fokuset på positivitet er voldstom, kan kanskje noen der ute føle at de ikke tør å si "jeg er faktisk trist". Det er liksom ikke aksept for de mørke følelsene, kan noen tenke. Og da er vi kanskje ute på en feil vei?

Brigthon, England.

Jeg tror heller ikke at man kan gå rundt og være "lykkelig" hele tiden. Livet er ikke slik at man bare kan fokusere på lykke, så vips-får man det. De grå dagene dukker opp likevel, om du vil det eller ei.

Kanskje henger skrivetrangen min sammen med slike skiftende følelser? En forfatter som er 100 prosent lykkelig og tilfreds hele tiden, kan vel ikke skrive bra om de vanskelige følelsene? Eller?

Ha en fin fredagskveld, alle der ute!

Reportasje om livet på Rydningen

2011-10-21T22:11:00.001+02:00

Anniken Dulin og Pål Thorstensen har funnet sitt paradis. Nemlig på den lille husmannsplassen Rydningen. Her har de tilbringt alle de siste 10 somrene, og langsomt forvandlet stedet fra et falleferdig bruk, til ei nydelig, lita perle. Og hvem vet, kanskje de flytter hit for godt en dag? Det er i alle fall tydelig at de trives godt her, begge to! En skikkelig artig reportasje å skrive.

Modne følelser, flyktige tanker

2011-10-18T21:19:00.001+02:00

Aftenstund ved kjøkkenbenken. Vi har passert midten av oktober, og ute har mørket svøpt landskapet inn i kveldskappa si. Det blåser en sørlig, varm vind. Den snor seg mellom bjørkene i alleen, får grantoppene til å suse og gresset til å hviske. Augustvind i oktober? Mange varmegrader nå, langt utpå høsten?

Moden høst. På bristepunktet før vinteren. Jeg liker ordene.

Det året var høsten så varm.

Ser du starten på en fortelling?

Et menneskes følelser modnes gjennom livet. Når vi begynner, eller i hvor stor grad, er selvfølgelig personavhengig. Arne Næss hadde tanker om det å modnes, han skrev blant annet:

"En viktig del av følelsesmodningen er å omskape negative følelser til positive. I en slik modningsprosess blir vi mer oppmerksomme på hvilke verdier i livet som er grunnleggende for oss. (...) Modning innebærer imidlertid ikke at vi skal tøyle eller moderere vårt følelselsliv - snarere å gjøre det mer tilgjengelig og bevisst for oss."

Jeg øver meg hver dag. På å lytte til følelsene, på å høre hva min indre stemme egentlig vil. Av og til roper den høyt, uten at jeg kan følge det den sier. Andre ganger tar det lang tid før jeg hører hjertesangen, og det går opp for meg at jeg er i ferd med å gå inn i noe jeg egentlig ikke vil inn i.

Det er en treningssak, det å modnes. Man øver seg hele livet. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg startet litt tidligere. Forstod jeg aldri at jeg kunne leve av å skrive? Så jeg ikke hvor mine evner lå, og at jeg kunne videreutvikle disse også faglig? Nei. Jeg tenkte ikke over at jeg hadde denne trangen, dette behovet, for å skrive. Jeg tenkte i alle fall ikke at jeg kunne bruke det til noe. Ikke den gangen.

Men i denne kvelden, i disse flyktige tankene, ser jeg at jeg har blitt mer moden. Jeg forstår. Jeg ser, og jeg smiler av det jeg har oppdaget. Jeg ville jeg ikke sittet her og forstått akkurat det hvis jeg hadde forstått det tidligere...

Ute er det oktobermodent.

Et digitalt glimt av inspirasjon.

2011-10-17T17:41:00.001+02:00

Fant denne filmen på Youtube. Den er inspirerende og tankevekkende. Fra meg til deg. Vær så god!

Ordene i min makt

2011-10-13T11:47:00.000+02:00

"Du har ordene i din makt." Det sa ei dame til meg på kafeen en dag. Hun hadde lest noe jeg hadde skrevet, en lørdagsreportasje i lokalavisa. Hun mente jeg ikke måtte slutte å skrive, for jeg hadde tydelig talent. Slikt blir jeg selvfølgelig utrolig glad for å høre.

Ordene i min makt. Hva betyr det, egentlig? Jeg føler ikke at jeg har MAKT over ordene. Av og til føles det mer som at ordene har makt over meg! Jeg kan sette meg ned for å skrive, men ordene vil ikke. De leker gjemsel med meg bak linjene, stokker seg og nekter å gjøre som jeg vil: Lage en historie.

Som journalist har man makt, uten tvil. Det bør alle som jobber som journalister være veldig klar over. Særlig de som jobber med tunge nyhetssaker og "vanskelige" tema må vite å trå varsomt. Jeg jobbet i seks år som fast ansatt i lokalavisa her. Den kommer ut i tre kommuner, i tre ganske små kommuner. Det er et lite miljø, og personene du skriver om kan like gjerne dukke opp på barnas fotballtrening noen timer senere.

Det handler om balanse, også på det feltet. En må balansere det man skriver. Være kritisk samtidig som man forholder seg til fakta.

Som frilanser kan jeg mer velge hva jeg vil skrive. Jeg trenger ikke være med "der det skjer", følge de store nyhetene eller det politiske spillet. Det trives jeg godt med.

Min første avissak hadde jeg på trykk i ei lita byavis i Harstad i 1999. Jeg var 20 år. Jeg har lært enormt mye siden da, blant annet at jeg skriver aller best når jeg er inspirert. Ja, jeg kan være disiplinert og skrive fra 9-16, men teksten blir definitivt best om jeg finner roen og inspirasjonen.

Ordene i min makt? For meg handler det ikke om makt, men om glede og sjelero. Jeg må skrive for å ha ro. Slik er det. På en torsdag formiddag, midt i oktober. Senere i dag skal jeg besøke en småbarnsfamilie med en litt spesiell historie. Den reportasjen skal i et kjent, norsk ukeblad. Mer om det en annen gang.

Ha en flott oktoberdag!
(Jimmy gir seg katta i både ord og makt, bare han får mat og kos!)

Tomhet i den første frostdagen

2011-10-10T19:30:00.000+02:00

Natt til søndag var den første frostnatta her nord. Og ganske mange andre steder, har jeg skjønt. Det var fint å stå opp til rimdekket hage og kald høstluft i fjeset.

Frost i blomsterbedet.

Det var forsåvidt en fin søndag, alt i alt. Avslapning, litt skriving, samvær med familien. Vi gikk skogtur, og måtte trekke midt inn i en granskog for å få det lunt nok til å tenne bål.

På tur i høstskogen.

Senere på dagen fikk vi besøk. Unger som lekte, voksne som snakket og hygget seg.

Fortsatt blått.

Likevel. Jeg gikk gjennom dagen med en stor tomhet innvendig. Som om ingenting brydde meg, verken gledet eller ergret meg. Tomt. Stille.

Hadde sjela en pause? Er det kroppen sin måte å "skru av" på? Var hjernen trett av tanker?

Jeg vet ikke. Det var ikke en sørgelig opplevelse, men kanskje litt tungt med en slik tomhet. Kan man bli tung i hodet av å være tom i hodet?

I dag er det mandag, og toget kjører videre på skinnene. Søndags-stasjonen sto ikke helt til forventningene. Ting ble ikke gjort. Tanker ble lagt til side, eller dukket aldri opp. Tomheten fikk fylle lufta og stemningene i meg.

Frost i tomhet.

Tomhet i frost.

Har du det slik av og til? Takk for at du leste!

Stillhet og ro samlet mellom to permer

2011-10-09T10:15:00.000+02:00

Søndag i oktober. Første frostnatta er i ferd med å gå over i dag. Den tines langsomt opp igjen, av den velsignede sola som det fortsatt er kraft i. Det er definitivt høst, og i natt kom et streif av vinter også. Nordlyset kastet liksom litt på sløret, og drysset frostperler ut på plen og nakne greiner.

Jeg ville dele en bokopplevelse med dere. Altså en opplevelse, ikke en anmeldelse. Jeg har verken lyst eller kunnskap, føler jeg, til å anmelde ei bok. Men en leseopplevelsen kan jeg gjerne dele!

Denne boka: "En øy i havet - Livet på Risøya" kom i 2004. Jeg fikk gleden av å møte forfatteren selv, Eva Huseby, på forfatterseminaret i Tromsø tirsdag denne uka. Hun åpnet seminaret med et foredrag om sitt møte med de to siste gjenlevende på Risøya, nemlig Jacob Carl Jacobsen og Elise Jensen.

Boka handler om disse to personene. Som slett ikke var ektefolk, hun var 14 år eldre enn ham. Det bare ble slik at de begge to befant seg på Risøya da livet gikk forbi uti havet. Og de bestemte seg for å bli.

Ingen av dem ønsket seg inn til Tromsø, til et mer lettvint og komfortabelt liv.

Jeg ble så rolig av å lese boka. Kanskje fordi stemninga er veldig rolig. Vi får innblikk i de gamles liv der ute på øya, både i fortid og nåtid. Detaljer fra huset, kaia og landskapet rundt krydrer sidene, men uten å bli pompøse. Replikkene mellom de gamle er skrevet på nordnorsk dialekt, og nesten hver eneste av dem sier noe mer enn det som faktisk står.

Tenk å bo på ei øy hele livet. Ei øy langt ute i havet, der lokalbåten bare anløper et par ganger i uka. Ei øy der fuglelivet, havet og været blir dine kompanjonger gjennom året.

Jeg blir rolig bare av å tenke på det.

Det de gamle sa var det aller beste med å bo her ute, var friheten. Har vi egentlig frihet i dag?

Reportasje om to litt uvanlige mennesker

2011-10-05T22:54:00.000+02:00

Denne reportasjen hadde jeg på trykk for ganske nøyaktig et år siden. Det var mens jeg fremdeles var fast ansatt i lokalavisa. Jack Bjørkhaug og Marit Ananiassen har gjort et gammelt skoleinternat om til et kunstner- og musikkverksted. Atelier i gammel atmosfære - kan det bli bedre?

Nylig hadde Marit sin debutantutstilling som kunstner.

Jeg surret som en møll rundt utelampa

2011-10-04T23:46:00.001+02:00

I kveld sitter jeg og fordøyer inntrykk. Etter en annerledes dag. En innholdsrik og inspirerende dag, der jeg traff innholdsrike og inspirerende mennesker!

Jeg var nemlig deltager på verdens første Fjørtoft-seminar.

Kjell Fjørtoft kjente jeg ikke personlig, men jeg har lest mye av og med ham. Han var en nordnorsk journalist og forfatter som satte spor etter seg.

Seminaret var lagt opp med ulike foredragsholdere, og jeg satt som en svamp i salen og bare tok i mot. Det var godt. Det var herlig!

Så lett alt glir når man er tilstede med hjerte og sjel!

Jeg traff ei spennende dame der også, som jeg skal intervjue. Hun har akkurat gitt ut si tredje bok.

Takk, Nordnorsk forfatterlag, for opplevelsen og inspirasjonen! Jeg kommer selvfølgelig tilbake neste gang! Som en surrende møll rundt lyset ei sein høstnatt!

Å finne sin indre glede

2011-10-02T10:48:00.001+02:00

"Glede er en prosess som forandrer deg." Det skriver Arne Næss i boka "Livsfilosofi - et personlig bidrag om følelser og fornuft."

Norges største filosof mente at følelser får for liten plass i samfunnet i dag. Han forklarer hvorfor følelser er viktige, og hvorfor vi skal lete etter hva vi egentlig føler.

Han skriver: "Det er følelsene som aktiverer deg underveis i livet. Ingen følelser - heller ingen bevegelse. Når en kommer til et veiskille, er det viktig å stille seg en del følelsesorienterte spørsmål, og ta innover seg hva som føles riktig, for eksempel hva jeg er og hvor jeg vil."

Jeg blir ydmyk når jeg tenker på at en så høyt aktet og respektert person setter følelser som den viktigste nøkkelen til å få et godt liv. Og jeg kunne ikke vært mer enig med han.

Bildet er tatt forrige helg, da jeg var med på saueleting i Malangen.

Jeg føler glede her jeg sitter. Akkurat nå er jeg i glede. Jeg ser ut i verden gjennom et vindusglass med små regnperler på. Fra radioen kommer myke toner. Lydene videre bakover er hverdagslige og familiære. Ungene snakker. Tv-en står på. Oppvaskmaskinen durer stille til venstre for meg.

Når jeg løfter blikket over pc-skjermen, ser jeg høsten. Den ene fargen overtar for den andre bortover skogen. Grønt, oransje, gult, brunt. Grått.

På verandaen står det fortsatt noen møbler. De skal jeg rydde bort i dag. Jeg skal også ta jordbærplantene ut av verandakassene slik at de kan overvintre. Jeg gleder meg.

Jeg gleder meg over de små tingene. At jeg kan sitte her og skrive. At jeg har en familie i ryggen. At jeg har skogen foran meg.

Av og til kjenner jeg en sterk glede over bare å være til.

Jeg lar gleden være grunnmuren i livet mitt. Glede, og forundring over selve livet.

Gleden i ditt liv kan være nøkkelen du har ventet på!

Ordsankaren

2011-09-30T08:56:00.000+02:00

Tindane helsar meg

i mi ferd mot

ord

gråtrauste ryggar

kviler i dagen eg

snirklar

langs fjordar

ved hus og grind

ser dei meg driva

forbi

henter orda frå

lufta

frå havet

frå elva

frå dei som bur

der ser dei meg

ordsankaren

Reportasje om nydyrking i Lyngen

2011-09-28T22:10:00.000+02:00

28. september hadde jeg på trykk en ny reportasje i Nationen, denne gang om et omfattende nydyrkingsprosjekt i Lyngen kommune.

Reportasje om Troms fylkes største kufjøs

2011-09-28T21:43:00.001+02:00

7. september 2011 hadde jeg en tresiders artikkel på trykk i avisa Nationen. Artikkelen handlet om en ny æra i Troms-landbruket: Store fjøs og større enheter.

Ett minutts indre skogtur. (Naturenergiskolen 4.del)

2011-09-26T21:46:00.001+02:00

Min barndom ble slik at jeg fikk anledning til å streife mye rundt i skogene. Min barndoms skog med høyreiste, hvite bjørker, fugleliv og solstråler ned gjennom løvtaket, var med på å forme meg som person. Jeg trengte ikke andre mennesker å dele dette med. Jeg hadde nok med meg selv. Og kanskje katten, som plutselig bare dukket opp fra intet. Vi to kunne gå lange turer, til skumringa begynte å leke mellom trestammene og jeg visste at jeg burde gå ned igjen.

Jeg har et ønske om å formidle den energien jeg som voksen har forstått ligger i naturen. For meg er naturen og alt i den, en uendelig kilde til ren energi. Det var noe jeg som barn ikke forstod å sette ord på, jeg bare kjente at jeg ble glad av å være der. Naturen var min venn, og alt livet i den var spennende og givende å lære om. Elvene snakket, trærne snakket. Ja, selv fjellene hadde sin egen stemme. Etter jeg var 11 år begynte jeg å tilbringe somre og ferier i en fjelldal i indre Troms, og der var det energi, der! Stedet er tilnærmet uberørt av mennesker, og her får følelsene våre og energien fra naturen fritt spillerom.

Alt i naturen har sin egenverdi. Naturen er ikke der nødvendigvis for at vi mennesker skal utnytte den til vår fordel, den bare er. Vi kommer fra den. Vi lever av den. Vi er avhengige av et samspill.

I dag vil jeg gi deg et tips som kan være til nytte for å hente naturenergien frem i deg selv! Du kan for eksempel prøve det ut en hektisk morgen hvor alle skal hit og dit og du egentlig bare tenker på hvordan du skal organisere dagen:
Bruk et par minutter på dette. Lukk opp ei dør eller et vindu, slik at du hører noen naturlyder utenfra. Fugler, ei elv, litt bris i tretoppene. Kanskje sola kan skinne på deg? Lukk øynene og pust dypt noen ganger. Begynn å vandre innover et skoglandskap du ser for deg. Eller et annet naturlandskap, om du ønsker det. Det viktigste er at du føler deg omgitt av natur.

Se for deg at du vandrer innover. Det er lyst og varmt rundt deg, og du er en del av et fantastisk landskap. Rundt deg er det kanskje frukter du kan spise av, og ulike lukter fyller nesen din. I trærne, eller rundt deg, flyr fugler i vakre farger. Sommerfugler dukker opp og lander på blomster langs stien du går på.

Etter at du har vandret en stund, og konsentrert deg om lydene utenfra og pusten din, kan du kjenne energien strømme til deg fra landskapet. Alt livet vibrerer og sender kraftig energi rett til deg. Trekk pusten og kjenn at den fyller deg opp!

Håper du får en energirik dag! :)

Titt tei - her er jeg! Søte støvler, eller hva?

Fellesskapet under den varme høstsol

2011-09-24T09:46:00.000+02:00

Det er en lørdag i september. Tre måneder til julaften. Sola skinner skrått innover hagen, inn vinduene, med vennlig varme. Ja, for hun varmer godt fortsatt. Selv om det er septembersol, så har hun strøk av sommer i seg. Rart å tenke på at om et par måneder ser vi nordboere henne ikke mer. I slutten av november, frem til slutten av januar, er sola borte fra min himmel. Da starter det jeg ikke vil kalle mørketid, men lystid. Sola blir borte, men et annet lys får lov til å tre frem. Et magisk lys, bestående av himmelhvelvet, nordlyset, stjernene og månen.

Jeg ser gul-varme stråler legge et gyllent slør over fjelltoppene, og jeg ser de treffe fjorden der nede. Den skinner som overjordisk gull. Samtidig strekker de seg innover bordet der jeg sitter og skriver. Det får meg til å føle meg som en del av noe større. Et fellesskap.

I går, på kafeen, fikk jeg spørsmålet: Hvilken bok av Arne Næss er det du leser? Du skrev jo ikke tittelen på boka.

Vedkommende blinket lurt til meg. Jeg forstod selvfølgelig at han leser bloggen min, og jeg smilte tilbake og fortalte at boka heter “Livsfilosofi – et personlig bidrag.”

Senere på kvelden tenkte jeg nærmere over hvordan det føltes å få vite at noen leser det jeg skriver her inne. Misforstå meg rett, jeg vet jo at det er noen der ute som leser. Det ser jeg av kommentarer jeg får, av statistikken på siden her.

Men det var noe annet å få en slik kommentar. Det dro den litt fjerne internett-følelsen ned hit, til lokalmiljøet rundt meg. Hva følte jeg?

For det første stor glede. Jeg tror at de som har valgt å lese her inne, gjør det fordi de får noe ut av det. Ikke fordi de ønsker å grafse i mitt privatliv, det er for øvrig lite å grafse i, men fordi ordene mine gir noe. Og det er jo det jeg ønsker mer enn noe annet.

For det andre følte jeg ydmykhet. Jeg – et helt vanlig menneske med en forkjærlighet for ord – kan inspirere. Oppmuntre. Vekke tanker, ideer. Gi refleksjoner. Det gjør meg ydmyk.

Den tredje følelsen jeg satt igjen med, var en fellesskapsfølelse. I går, på Skavlan, ble en kvinne fra Sverige intervjuet. I 30 år var hun i Amerikansk fengsel. Nå har hun sonet ferdig sin straff, og må forsøke å tilpasse seg et samfunn hun ikke lenger kjenner. Hun trakk frem “fellesskapsfølelsen” som vesentlig også innenfor murene. Alle mennesker er avhengige av mennesker, sa hun. Jeg tror hun har rett.

Jeg tror at når man er i en modningsprosess som menneske, så trenger man en blanding av ro og ytre inspirasjon. Jeg føler at jeg modnes. Jeg er på en ferd som vil avdekke en del ting, som vil modne meg og gjøre meg til et menneske som står nærmere seg selv. Når man skal lytte til hjertet, trenger man ro og muligheter til å gjøre nettopp det. Det blir som Megan skriver, hjertet roper ikke. Det hvisker.

Parallelt med behov for ro, tror jeg på den inspirasjon andre mennesker kan gi meg. De som tør snakke om livets andre dimensjoner. De som tør la meg forstå at de leser bloggen min, og samtidig avslører at de er interessert i filosofi. De som gir av seg selv, forteller sin historie og lar meg få innblikk i noen av deres hjertetanker. De som forstår at hverdagen består av noe mer enn de ytre rammene.

Jeg blir inspirert av andre mennesker hver dag. Dette samspillet mellom oss, synlig og usynlig, fasinerer meg og gir meg håp. Håp om at vi kan utvikle det menneskelige samholdet videre, slik at vi over hele kloden kan styrke hverandre i en felles forståelse og respekt.

Vi er tross alt beboere under den samme sol. Den sola som nå får tregulvet i stua mi til å gløde, den skaper også de ytre rammene i din hverdag.

Fellesskap, ydmykhet og respekt. Det skal jeg ta med meg videre i denne dagen. Denne lørdagen i september, tre måneder før jul.

Høsten er varm, men frosken er sur.

2011-09-22T09:19:00.001+02:00

Frosken er definitivt sur. Han har spisset haka, og han holder den høyt til vers. Nekter å møte blikket mitt. Jeg ser bare den sure munnen hans, en tynn strek i en omvendt "u".

"Hvor ble det av deg", kvekker han på sitt tørre froskespråk. "Jeg har sittet her og ventet på deg. I en hel evighet, faktisk."

Jeg rynker brynene. Ventet? Du gjør jo ikke annet enn å sitte her, uansett. Hvordan kan du si at du har ventet på meg?

"Vi hadde en avtale."

Jeg klør meg i hodet. Jeg må tilbake og se hva jeg skrev Den dagen frosken ble med meg hjem. Ordene lyser mot meg: Frosken minner meg på å søke, undre og lengte. Meditere. Lytte innover. Videre står det:

Jeg har avlagt et løfte til meg selv, nemlig å ta meg selv på alvor. Frosken, min nye venn, forteller meg at den veien jeg nå skal ut på, kan bli vanskelig. Fordi det er mer utfordrende å velge sine egne veier enn å bare følge de stiene som allerede er der.

Jeg løfter blikket denne torsdags morgen. En varm høstdag. Ja, for høsten her nord har så langt vært underlig varm. Gløden fra sommerdagene har flettet hender med høstlufta, og sammen danser de en langsom dans, innhyllet i høstfarger på alle kanter. Vi vet alle at dansen ikke kan vare. Frosten nærmer seg.

Jeg kan forstå deg nå, sier jeg til min lille, mediterende venn.

Jeg skjønner hvorfor han er sur. Jeg har begynt å gå på den veien som lokker mest. Jeg har tatt noen usikre steg på den veien som innebærer mer tid til skriving, mer tid til undring og til å finne svar. Eller spørsmål?

Det er bare det at det ikke tok mange skrittene før jeg måtte stoppe. Jeg trengtes et annet sted. Jeg måtte gå til side, gjøre et annet arbeid. Jeg forlot undringen og det som var i ferd med å vokse frem i meg.

"Nå forstår du hva jeg mener. Du har ikke ofret meg et blikk de siste ukene. Hvordan kan jeg minne deg på å ta deg selv på alvor når du glemmer meg?! KVEKK!" Frosken benåder meg med et aldri så lite blikk, men han er fortsatt sur. Fornærmet. Oppgitt.

Jeg tenker på dette med stien. Jeg har forlatt den akkurat nå, det er riktig. Det er ting som MÅ gjøres og BØR gjøres. Først. Men - stien er der. Den vil alltid være der. Jeg kan når som helst sette foten min på den igjen, og ta nok et steg. Det er en stor trøst.

Jeg lover å holde meg i nærheten av stien, sier jeg til froskevennen min. Jeg kan se den der, gjennom det fargerike løvverket. Den lyser som en gyllen strek i høstskogen. Det gir meg stor glede bare å vite at den er der. Nært.

"Nå har du latt meg gjøre det jeg skulle gjøre. Minne deg på deg selv." Frosken er med ett smørblid igjen, og jeg ser det rampete i blikket hans har kommet tilbake.

Ute virvler gullblader rundt og rundt, i en dans til ære for vinden.

Filosofi på sengekanten

2011-09-21T00:03:00.001+02:00

Arne Næss (1912-2009) var en bemerkelsesverdig mann. Et unikt menneske, en særegen sjel som vandret blant oss i nesten 97 år. Filosof, miljøforkjemper, fjellklatrer og naturelsker. En spilloppmaker til tider, med enkelte "stunts" på tv. Men i bøkene får man et blikk inn i dypet hans...

Jeg har "alltid" visst om Arne Næss. Men jeg har aldri lest noe av ham, før nå. Det er som å oppdage en gammel venn for første gang.

Han svarer på mange av mine funderinger. Han formulerer ord som blir kjærlige vingeslag i sjela mi. Jeg legger meg ting på minne. Jeg leser, smiler og nikker. Jeg kjenner meg igjen.

Jeg skal lese mer av Arne Næss. Jeg har jo akkurat begynt.

God natt på sengekanten!

Jeg sjonglerer meg inn i høstmørket

2011-09-19T18:36:00.001+02:00

Jeg sjonglerer med mange ting i lufta nå. Reportasjer som dukker opp, aviser som gjerne vil ha stoffet mitt. Kafeen/krambua som trenger at jeg baker kaker, lager middager og oppdaterer varehyllene. Barna som skal på aktiviteter. Bokprosjektet mitt som i disse dager skal dras i land. Noveller som skrives og lever sitt eget liv. Mannen, som gjerne vil ha litt oppmerksomhet...

Krambua mi - midt inne i kafeen.

Jeg undres - hva ville skjedd om alt bare stoppet? Om jeg en morgen våknet og kjente at nei, nå vil jeg ikke møte dagen. Nå vil jeg ikke gjøre mer. Bare ligge her. Puste. Lytte.

Det å "møte veggen" er et tema som i våre dager har kommet mer frem i lyset. Møtte kvinnene veggen før også? Eller lever vi i et samfunn som krever det dobbelte av oss, sammenlignet med før? Vi skal være på topp både ute og hjemme i dag. Jeg kjenner presset bare jeg skriver setninga. På topp. Kan man alltid være på topp?

Svaret er selvfølgelig nei, og jeg er slett ikke alltid på topp. Akkurat nå klarer jeg å sjonglere. Jeg får energi av mange av de tingene jeg gjør, dermed går jeg ut i pluss, ikke minus. Men over tid kjenner jeg at det kan bli for mye.

Det siste halvannet året har vært mye. Rett og slett MYE. Vi har etablert en kafe, og etter et drøyt år utvidet den. Alt arbeidet har vi gjort selv, fra den daglige drifta til å snekre vegger, male, innrede butikk og skru opp lamper... Når mannen i tillegg ikke har vært på topp helsemessig, og av den grunn ikke har kunnet yte så mye som han ønsket, sier det seg selv at vi har vært slitne.

Hjemmeheklede pulsvarmere for kalde høstdager...

Det vi har bestemt oss for nå, er at det verste slitet er over. Nå har vi to flinke jenter som skal jobbe fast hos oss utover vinteren, og vi må kunne si at vi har etablert oss i markedet. Takket være alle våre fantastiske kunder, har vi klort oss fast. Vi gikk i pluss første driftsår. Det kan jeg smile av.

Jeg møter ikke veggen. Jeg sjonglerer med mine ting, og liker det. Jeg er en rastløs sjel, som må ha forskjellige ting å holde på med. Rutine? Nei takk!

Men også rastløse sjeler trenger hvile...Hvordan hviler du?

Ha en fin kveld!

Du lager ringer i vann

2011-09-16T10:02:00.001+02:00

Vi ser på verden ut fra oss selv. Vi vurderer våre omgivelser basert på egne tanker og følelser, basert på vår underbevissthet og våre sanser. Vi er midten av vårt eget univers. Hvert menneske er alene, men i samspill med andre.

Jeg tenker på livet, på hvordan de ulike menneskene rundt meg påvirker meg. På en dårlig dag kan en slengbemerkning gi meg et trist øyeblikk. Jeg kan bli sint og irritert av mennesker jeg møter. Motsatt så kan jeg selvfølgelig bli kjempeglad for et smil, en oppmuntrende samtale eller et kompliment.

Menneskene rundt meg lager ringer i vann. Noen av ringene treffer meg, og påvirker meg på ulikt vis.

Men jeg har ikke før nå reflektert så mye over de ringene JEG lager. Hvordan påvirker JEG mine omgivelser? Er jeg en positiv energi, eller er det noen jeg har såret? Skuffet? Helt sikkert. Man kan ikke vandre gjennom livet uten å påvirke, eller uten å bli påvirket. Men man kan velge positiv energi foran negativ...

Internett er som et teknologisk hav der vi mennesker dupper omkring og lager ringer. Vi fanger opp nye impulser, vi svømmer i andres ringer og påvirkes konstant. Tenk litt på det i dag, hvor mye du påvirkning du utsetter deg selv for, og hvilken påvirkningskraft du kan ha på andre.

Hvis jeg klarer å være en positiv kraft, hvis jeg klarer å løfte en dag for et annet menneske, da vil det også smitte tilbake på meg. Positiv kraft, positiv energi, gode ringer i vannet, de deler mellom oss. Og det er nok til alle.

En skikkelig sur dag

2011-09-15T09:45:00.000+02:00

Jeg kjente at noe var feil da jeg våknet tirsdags morgen. Humøret var slett ikke på vei mot toppen, slik det som oftes er. Jeg pleier å våkne i en slags optimistisk ånd. Som om drømmene har hjulpet tankene mine i riktig retning. Som om noen hjelpere har hvisket gode ord i øret mitt mens jeg sov.

Jeg pleier å smile til verden før jeg setter føttene i gulvet. (Unnskyld, alle som hater morgener og som alltid vil sove en time til. Men jeg liker faktisk morgener!)

Tilbake til denne morgenen. Tirsdag. Jeg våknet sur! Går det virkelig an å våkne sur, tenkte jeg for meg selv. Joda, på tur mot badet måtte jeg bare konstatere at jeg allerede så mørkt på denne dagen. Jeg irriterte meg over at jeg måtte på jobb. Jeg irriterte meg over rot og rask i huset. På radioen spilte de plagsomme låter...

Kanskje begynte det kvelden før. Jeg hadde en time ledig, en time fri. Til å skrive. Jeg satte meg ned og lyttet til det kveldsstille huset. Jeg la et pledd over fanget, og tekoppen sto rykende varm ved siden av meg. Jeg løftet pc-en på plass, på fanget med ei pute under, og alt lå til rette for ei skikkelig fin skrivestund.

Det kom ikke et ord. Jeg lette frem det prosjektet jeg har tenkt mest på i det siste, men nei. Jeg forsøkte å "lese meg inn", men jeg fikk ikke til det heller. Jeg sloss med ordene. Jeg kjente ulyst. Inspirasjonen var borte.

Det var nok da jeg ble sur for alvor. Kanskje tok jeg det med meg inn i natta. Da jeg la meg, leste jeg Arne Næss og lyttet til regnet. Til jeg sovnet. Sur.

Resten av tirsdagen gikk som den måtte gå: Det dukket opp vanskelige og utfordrende situasjoner hele dagen. Den ene verre enn den andre, og humøret mitt sank og sank og sank... Til slutt var jeg ei lita krutt-tønne som freste bare noen så på meg. I alle fall føltes det slik.

Om ettermiddagen roet det seg heldigvis. Venner på besøk, bål og pølser, unger som leker og ler. Gjensyn med en gammel venn. Klarinettspilling. Og 24 timer etter at jeg forsøkte å skrive, kom inspirasjonen tilbake igjen. Ved bålet, der gnistsøylen sto opp mot stjernene, dukket en romanfigur opp. Hun kikket på meg gjennom flammene, med et sterkt, utfordrende blikk. "Tør du skrive om meg, så er du tøff", sa hun. "Jeg har nemlig en vond historie."

Siden har jeg ikke vært sur. Jeg håper det blir lenge til neste gang. (Og det håper sikkert mann og barn også...)

Ha en flott dag!

Det nære, det enkle. Det gode.

2011-09-11T20:22:00.001+02:00

Jeg har vært på en fantastisk jobb i dag, og jeg føler meg priviligert som får lov til å være journalist fortsatt. Bare utenfor de vante rammene som fast ansatt. Journalist, skribent...og en dag forfatter...Det er DET jeg er. Det er det jeg gjør. Det er godt å ikke være i tvil om hva man vil. På sikt. Ikke heltid akkurat nå, men en dag skal jeg kunne leve av mine ord. Og jeg er så priviligert at det jeg skriver, blir lest! Hittil har jeg levert mest avisartikler, men jeg vet at det kommer andre ting i fremtida. Prosjekter. Bånd knyttes, ord blir sagt.

Samlet på Elvebakken, Balsfjord.

Men tilbake til i dag. Jeg satte meg i bilen, og kjøre en drøy halvtime til en liten gård. Gården Elvebakken eies av Fortidsminneforeningen i Troms, og er bevart i sin opprinnelige stand. Gården er fra første halvdel av 1900, og inne i den lille stua er en liten verden av oppdagelser.

Anledningen var Kulturminnedagen 2011. Resultatet var en dag utenom det vanlige, med anledning til et unikt innblikk i fiskerbondens hverdag anno 1930...

Ei temmelig bratt loftstrapp...

Jeg gikk rundt på Elvebakken og følte meg ydmyk. Takk til de som gav gården fra seg til bevaring. Takk til de som har brukt tid, penger og krefter på restaurering. Og takk for at jeg får skrive om det, slik at flere kan få vite om den lille perlen.

Takk for det nære og enkle.

Takk for at du leste!

Jeg lar tida komme som den vil

2011-09-10T10:45:00.001+02:00

Lørdags morgen. En kopp te og en skive med ost inntas ved kjøkkenbenken, hvor jeg kan sitte og betrakte sjurene og kråkenes evige matjakt. Eller deres evige erting av vår og naboens katt. Det er en hel verden der ute. Et helt skuespill.

Jeg funderer litt videre på dette med tid. I dag, før jeg sto opp, bestemte jeg meg for å la tida komme. Jeg skal ikke storme hit og dit i dag, men rett og slett ta dagen som den kommer. Joda, jeg vet jeg skal på jobb etter hvert, men heller ikke der skal jeg la knapphet på tid overmanne meg. Har jeg bestemt...

Egentlig er det litt slik at tida jobber for meg. Jeg har mange følere ute. Ting jeg har skrevet, som i denne stund vurderes av andre. Og kanskje blir antatt. Mailer jeg har sendt, forespørsler jeg har gjort. Det lever sin egen verden der ute et sted. Tida må gå før jeg får mine svar.

Jeg kikker opp, og ser gråtroster samlet i flokk. De har landet i rognebærtreet, og der sitter de og napper ett og ett bær. Har de dårlig tid? Eller god? De tenker kanskje ikke over tida i det hele tatt, men følger sine instinkter for å overleve hver dag? Ser de at bladene skifter farge, merker de antydningen til vinterlukt i vinden?

Gråtrosten har det behagelig enkelt, men samtidig uhyre vanskelig. Det handler om liv og død. Det gjør det for oss også, men det slipper vi å tenke på. I alle fall vi, her i den rike delen av verden. Vi kan heller sitte mette og gode, og fundere på noe så abstrakt som tid.

Mens klokkene tikker rundt meg...

(Bildene er fra vår Englandstur i fjor. Et år har gått siden da...)

Når tre dager kjennes lengre enn tre dager

2011-09-09T22:28:00.000+02:00

Jeg ramler innom bloggen igjen, i en mørk kveld med en engelsk cider stående på bordet. Det kjennes ut som at det er lenge siden jeg har vært her. Fem dager, minst. Kanskje ei uke. Men det er bare tre dager.

Hvorfor er det slik at hodet av og til lures? At et tidsrom vi tror vi har oversikt over, viser seg å være kortere eller lengre?

Vi sier at "tiden går fort i godt selskap". Og hvem har vel ikke kjent hvor sakte tiden går når man virkelig venter på noe?

Tid er et abstrakt begrep. Universet vi kikker ut på om kveldene, er gammelt. Lysene vi ser, har brukt lang tid på å nå våre øyne. For alt vi vet, kan noen av de lysende stjernene være døde nå. I kveld. Men vi ser dem likevel.

Bildet er lånt

De siste tre dagene har tydeligvis gått i ett for meg. Så fort har tiden gått, at følelsen i kroppen tilsa mer enn tre dager.

Jeg må innrømme en ting: Når jeg leser om andre forfattere, biter jeg meg spesielt merke i hvor gamle de var da de debuterte. Jeg gir meg selv tid. Jeg er bare 32, og gjennomsnittsalderen for å debutere som forfatter i Norge er 37.

Denne karen var 40.

Jeg senker skuldrene litt og lar kvelden komme. I morgen er en ny arbeidsdag.

Tåkete ute, klarvær inne

2011-09-06T08:35:00.000+02:00

Ved kanten av hagen starter et hav. Et tåkehav. Det er sølvgrått og glitrende overalt. Hvert eneste gress-strå er fylt med blanke, lubne dråper. De ligger tett i tett oppover strået, de klumper seg sammen på kløveren og de pryder rylliken med sin blinkende, fuktige tilstedeværelse.

Tåken gir meg en følelse av å være innhyllet. Jeg ser ikke horisonten der fremme, jeg ser ikke hvor jeg skal gå. Men det gjør ingenting, for det er godt å være her jeg er. Jeg kan sette meg ned og dvele litt ved øyeblikket, i stedet for å haste videre. Tåken gir meg ikke utsyn, men muliggjør innsyn.

Det er akkurat som at naturen vil fortelle meg noe. Den vil gi meg en morgenstund med ettertanke. Ikke bruk sansene utover hit. Bruk dem innover, og se hva du finner, sier den.

Jeg nikker. Drikker te. Funderer litt. Filosoferer. Finnes det noen svar i denne dagen, tro? Denne tirsdagen? Eller finnes bare spørsmål, gode spørsmål, laget for å åpne nye veier?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at vi aldri kan vite helt hvordan dagen blir. Jeg bestemmer meg for at den skal bli god. Jeg liker å filosofere. Tenke. Selv når det er hektisk rundt meg, og jeg må gjøre mange ting på en gang, kan jeg finne et rom. Som vender innover, og som innbyr til filosofering over de store spørsmål. Jeg kan kikke inn der, smile litt og vite at jeg kommer tilbake. En annen dag. Kanskje ved neste, tåkete morgen?

Reportasje om Ketil Stokkan

2011-09-05T22:56:00.001+02:00

Ketil Stokkan gir nå ut sin første plate på 17 år. I april intervjuet jeg ham om den nye plata, om livet generelt og om hvorfor han valgte å legge lærerjobben på hylla for å bli artist igjen. I alle fall for en periode.

Hvilket landskap vandrer du i?

2011-09-04T19:58:00.001+02:00

Høstlandskapet er over oss. Det mørkner om kveldene, det skoddes i fjellene og gulner i skogen. Overalt bugner det av frukter, frø og grøde. Markens grøde. Det er bare å høste.

Jeg nyter denne tiden. Den er vemodig, men på en god måte. Den innbyr til mer fred, ja faktisk så gleder jeg meg til vinteren. Da blir det enda mer "fred", i vinterdekket landskap der alle lyder er dempet, og lyset halvveis slått av.

Vi befinner oss alle i et eller annet landskap. I et kontorlandskap, i et hagelandskap, i et bylandskap. Et ytre landskap har du rundt deg hele tida.

Men har du tenkt over hvordan ditt indre landskap ser ut? En norsk filosof som jeg leser en bok av nå, Arne Næss, beskriver det å leve så godt. "Å leve er som å ferdes i et landskap med lett eller ulendt terreng, lyse eller mørke steder, med skjulte overraskelser."

Videre sier han at "å føle at man hører hjemme i livet, krever både målrettet vandring, og bare å være til. Mulighetene i dette landskapet er uante, men underveis kan alt skje. Ferden er åpen."

Tenk noe så fantastisk som at "ferden er åpen". Det er nøkkelen til fantastiske muligheter, men også til ansvar for eget liv.

Jeg har funnet ut at uansett hvordan mitt landskap ser ut akkurat nå, ja, om det er vanskelig terreng og mange bratte bakker, så er det en ting jeg alltid skal huske: Å ikke miste målet av syne. Så lenge jeg ser et lite spor av målet der fremme, kan jeg forsette. Og underveis, oppover bakkene, vet jeg jo at det må gå nedoverbakke også. Og langs veien står vakre blomster, en skog badet i sol og med glitrende tjern. Jeg kan velge om jeg skal vandre videre, eller bare legge meg ned i gresset og puste litt.

Alt dette tenker jeg på, en søndag i september. En plukke-bær-søndag med litt dårlig bekken og litt vemodig høststemning.

En stein i min lomme sier hvem jeg er

2011-08-30T13:00:00.000+02:00

Det var tidlig søndag formiddag. Jeg var tung i kroppen, liksom litt stiv og nattekald. Hadde kanskje sovet dårlig. Regnskyene lå tungt nedover fjellsidene, de bare ventet på rette anledning til å vaske landskapet under seg.

Så sier min datter meget bestemt at hun vil dra på stranda. "Når skal vi dra på stranda, mamma?" Ikke OM vi skal dra, men NÅR.

Jeg hadde ikke lovt henne det. Jeg hadde ikke engang snakket om å dra på stranda, men hun hadde altså våknet denne søndagen med et strandønske. Og når man er tre år, da har man fortsatt den forunderlige, deilige egenskapen i seg at det man har lyst til å gjøre, det gjør man. Uten forbehold. Uten "tenk om" eller "hvis" eller "kanskje".

Så vi dro på stranda. I tykke fleece-jakker, med støvler på beina og spaden i bøtta.

Det var en herlig tur. Duskregnet dekket oss med fine, små regndråper. Vinden rusket oss i pannelugger og bet oss litt i kinnene, men det tenkte vi ikke på.

Vi plukket stein og skjell. Vi fant skatter! En liten bit av et porselensfat, med blå, fine blomster. En død krabbe. To store, flotte fuglefjær. Alt ned i bøtta.

Vi snakket. Om hvorfor krabben døde, om hvorfor fugler mister fjær. Og kan en fjær fly? Og hva bor inni et skjell? Og hvorfor er skjellet tomt nå? Hvorfor kan vi ikke gå barbeint i dag?

Etterpå var det godt å varme seg i bilen. Vi var litt slitne, begge to. Og lykkelige.

Jeg plukket en stein med meg fra stranda. En marmorgul, glatt stein som ligger så fint i hånden. Når jeg studerer den nøye, ser jeg at det glitrer som i gull der inne. Steinen har også noen lysere, grå felt.

Jeg lover meg selv å ha steinen i lomma. Hver gang jeg kjenner den i hånden, kommer jeg på den fine strandturen vår. Jeg minner meg selv på hvem jeg er. Jeg minner meg selv på å takke for det enkle, men likevel viktige, i livet.

Jeg lukker hånden rundt steinen og tar grep om meg selv. Om livet.

Jeg tramper takta i forkjølelsestempo

2011-08-29T23:57:00.000+02:00

Hodet er som en stor, verkende bomullsdott. Det sprenger, banker og dunker. Joda, forkjølelsen har innhentet også meg.

Likevel klarte jeg ni timer på jobb i dag. Etterpå var jeg helt ubrukelig. Jeg har vært en slapp person i en stol hele resten av kvelden.

Men så måtte jeg rope ungene ned i stua. Kom og se! Jeg visste de ville elske det. For selv jeg, med min snørrbefengte og tette nese, med muskler som verker av virus, måtte le og trampe takta.

Dette var årsaken:

Snakk om energioverføring!

Reportasje om dugnadsånden

2011-08-27T23:37:00.002+02:00

Jeg har bestemt meg for å legge ut noen av de reportasjene jeg har hatt på trykk siden jeg ble frilanser. Og - noen av de reportasjene jeg har skrevet tidligere. Dette for å vise litt hva jeg skriver om, og for å gjøre litt ære på de jeg har intervjuet...Er du redaktør/reportasjeleder og ønsker å kjøpe en reportasje, ikke nøl med å ta kontakt.

Denne reportasjen tok utgangspunkt i en Oslo-kvinnes utsagn om at hun "hatet dugnader". Jeg ønsket å finne ut hvordan det sto til med dugnadsånden, og fikk intervjuet et knippe herlige dugnadsfolk som velvillig stiller opp for at blant annet kirkegården vår skal se fin ut.

Reportasje om en reise i en fjelldal

2011-08-27T23:29:00.003+02:00

Denne reportasjen ble til på en varm søndag i juni, nærmere bestemt Villblomstenes dag. En dag hvor vi søkte etter det lille i det store...

Reportasje om en mastergrad på et fjell

2011-08-27T23:24:00.001+02:00

Første kvinne ut er Elisabeth. Hun valge en noe utradisjonell utdanning, og tok sin mastergrad på et fjell i Balsfjord.

De gode beskjeders dag

2011-08-26T20:40:00.000+02:00

Magefølelse (intuisjon, om du vil) er en artig sak. Jeg har stor tro på at magefølelsen kan fortelle oss mye. Den har kanskje ikke alltid rett, men det er utrolig hvor mange ganger den første, intuitive tanken viser seg å stemme. Lytter vi for sjelden til den?

I morges, da jeg møtte blikket mitt i speilet, slo det ned i meg: Jeg kommer til å få gode nyheter i dag.

Så sterk var følelsen at jeg kjente smilet bre seg i fjeset. Jeg gikk på jobb i forvissing og forventning om at det ville dukke opp noe godt.

Dette bildet er tatt fra loftsstua vår, en kveld månen skinte helt magisk.

Jeg hadde vært på jobb i en knapp time da den kom. Den gode beskjeden. Den kom i form av en bekjent, en person som fra dag en har hatt stor tro på bokprosjektet mitt. (Se under "skriverier".) Han spurte først om jeg hadde hørt noe konkret fra forlaget jeg kontaktet i vår. Og jeg svarte som sant var; det eneste jeg vet er at en konsulent har hatt manuset til gjennomlesning. Jeg venter fortsatt på et klart svar fra dem.

Vel, sa min bekjent, jeg har en plan b om forlaget sier nei.

Så ba han meg lage en presentasjon av boka, et sammendrag som kan ta med seg og vise til sine ledere. Det kan nemlig vise seg at stedet han jobber for, er interesserte i et samarbeid med meg!

Jeg ble utrolig glad. Nå vet jeg sikkert at boka VIL bli gitt ut, uansett hva forlaget sier. Noen har hatt tro på meg, og tro på manuset. Det føles som å få en varm klem!

Kanskje det til og med viser seg at den veien som nå åpner seg, er mye bedre enn den jeg var på? Tiden vil vise hvilke valg som må tas. Men jeg kan sove bedre om natta, og vite at alle intervjuene jeg har foretatt, alle timene foran pc-en, ikke var forgjeves.

Hva sier magefølelsen nå? At fredagskvelden skal fortsette med reker og hvitvin! Jeg må jo feire de gode beskjeders dag! (Ja, for jeg fikk også vite at jeg får fri i morgen, og i postkassa lå jaggu siste utgaven av favorittbladet mitt!! Dagen kan knapt bli bedre!)

Hagelangs en duggvåt morgen

2011-08-24T09:16:00.000+02:00

Jeg våknet tidlig i dag. Blikket mitt søker alltid til vinduet med det samme jeg våkner, ja, nesten før jeg egentlig er våken. Det er som om kroppen min vil finne ut hvordan dagen ser ut før sjela har rukket å hekte seg på.

I dag var det disig ute. En gråhvit kappe lå over hele landskapet, bare det øverste av fjelltoppene stakk opp. Alt var badet i et gyllent lys, noe som avslørte at sola var der. Bak disen, klar til å sende varme stråler ned i hagen min.

Etter litt morgenkaffe og frokost ruslet jeg ut. Det er en slik morgen. En skatt av en morgen som har skjenket meg ekstra tid, en morgen som gir god energi til resten av dagen.

Overalt i hagen fant jeg små skatter. Det er ofte slik, at når en tar seg tid til å se, tid til å sanse, da oppdager man den store skjønnheten rundt seg. Skjønnheten som ligger gjemt i alt, fra de små duggdråpene på et blad til de mektige fjell som ruver i horisonten.

Det er denne skjønnheten som stråler energi. Jeg føler jeg kan bade i den, drikke av den og la den fylle meg. Det er en god energi, en uendelig kilde som alle mennesker kan benytte seg av.

Jeg liker hagen min. Den er ikke all verden til hage å se på ved første øyekast. Men den er full av vakre detaljer.

Og neste vår skal den fylles med flere smaksopplevelser også. En liten kjøkkenhage skal få vokse frem, med gulrøtter, tomater og kanskje noen urter. Jeg gleder meg allerede.

I hagen lar jeg naturen være til stede. Jeg forsøker ikke å temme den overalt, men lar den dukke opp i kriker og kroker. Utemmet, naturlig og vakker. Det er nemlig en slik hage jeg vil ha; full av dufter og villblomster, blandet med det jeg selv har plantet og stelt. Slik vil hagen by på overraskelser gjennom hele året.

Jeg slutter aldri å være ydmyk og forbauset over livskraften i naturen.

Jeg lar livskraften fra hagen min, den bittelille firkanten på den enorme, vakre planeten vår, følge meg resten av dagen.

Også sender jeg deg et ønske om en god dag.

Skolestart, høststart og stjernestart

2011-08-22T08:32:00.000+02:00

Tenk deg at det fra april-mai er helt lyst ute. Døgnet rundt. Kvelden skumrer ikke, natta blir lysere og lysere til den er like opplyst som dagen. Slik er det her i Nord-Norge.

Det gjør sommeren til ei unik tid. Alt vokser og gror like godt om natta som om dagen. Lyset fyller oss opp, slik at vi klarer ei tid uten sol midt på vinteren.

Jeg liker å bo et sted som skifter utseende og humør gjennom hele året.

Det jeg riktignok savner gjennom disse lys-månedene, er å se stjernene. De er mine venner. Jeg liker følelsen av å ha at tak over meg. Vite at der oppe er uendeligheten. Sommeren kan bli intens med sitt lys-nærvær. Alt blir litt gjennomsiktig.

Nå er det tid for stjerner igjen. Nå skumrer kveldene, og i den siste tida har jeg sett flere og flere stjerner. Jeg smiler til dem og sier "Velkommen tilbake".

Det er tid for skolestart, barnehagestart. Høsten starter. Velkommen, høst. Velkommen, skumring.

La lengselen drive deg frem

2011-08-21T15:32:00.000+02:00

Tilbake til bloggen igjen, etter ei tid uten daglige innlegg. Dagene driver meg videre, driften krever sitt og jeg arbeider med godt mot. Føler jeg klarer mye. Jeg må ikke akkurat bite tennene sammen, men jeg må motivere meg til å henge i. Være flittig, konsentrert og arbeidssom. Det hjelper å ha et mål å jobbe mot, og det har jeg. Det kjennes godt og betryggende.

Det som også er godt, på en vemodig og melankolsk måte, er å lengte. Jeg tror jeg er født med en lengsel, har jeg innsett de senere årene. Jeg lengter alltid. Etter et sted, etter en følelse. Etter mer tid. Etter barna mine, når de er borte. Etter svunne tider. Etter ei god bok.

Hva forbinder du med det å lengte? Et islandsk ordtak sier "Lengsel bærer et menneske halve veien". De ordene tror jeg har mye sannhet i seg. For da jeg innså at lengselen ikke var en ulempe, heller en fordel, da forstod jeg også at jeg kunne bruke den. Lengselen ble min drivkraft.

Når man lengter etter noe, sier lengselen deg noen sannhetens ord. Lengselen er hjertets måte å få deg oppmerksom på. Lengselen får frem følelser i oss som vi kan uttrykke. Gjennom ord, gjennom bilder, tekster, skulpturer, hager, gjennom sanger og musikk. Kort sagt driver lengselen frem det skapende mennesket.

"Å undertrykke en lengsel er å undertrykke en guddommelig impuls." Ordene tilhører Hazrat Inayat Khan, en åndelig leder fra India. Jeg lar ordene synke, og kjenner at jeg smiler. For det er sant. Lengselen er impulser vi kan følge om vi vil. Eller vi kan dvele med dem, hente dem frem og kjenne på dem. For det er faktisk ganske fint å lengte. Så lenge man kan gjøre lengselen til sin venn.

Hva gjør du når du lengter?

Ha en fin søndag!

Hva føler du nå?

2011-08-17T08:35:00.000+02:00

Hva føler du nå?

Spørsmålet har blitt stilt tusenvis av ganger i den sportslige verden. Ja, så "vanlig" er spørsmålet at det nærmest har blitt en klisje å stille det. I dag regnes det som lurt å finne noe annet å spørre førstemann om idet han kom over mållinja.

Men dette spørsmålet er faktisk det viktigste du kan stille deg selv.

Jeg lærte av ei klok dame en gang, at når jeg føler det slik, er det slik. Jeg forklarte henne hvordan jeg følte det, og hele tiden la jeg til: "Men jeg vet jo ikke om det faktisk er slik, eller om jeg bare føler det slik." Det var da hun sa det. Hun ba meg nærmest instendig om å forstå at når jeg føler det på en bestemt måte, så er det det som er virkeligheten. For meg.

Det gikk et lys opp for meg den gang. Og siden har jeg forsøkt å spørre meg selv hva jeg faktisk føler.

De svarene du får når du stiller det spørsmålet, kommer fra dypet av din sjel. Fra dine innerste hjertekamre. Hvis du tør være ærlig, da. Og hvorfor skulle du lyve for deg selv?

I enhver situasjon, i hverdag og fest, kan du bruke spørsmålet for å komme på hvordan du egentlig har det. Etter hvert blir det en vane, en god vane, å lytte til seg selv. På den måten begynner du sakte, men sikkert, å ta hensyn til deg selv. Du jobber ut fra følelsene dine.

Du liker gode følelser, ikke sant? Hvis du begynner å ta hensyn til hvordan du føler det, og sier nei til de tingene som ikke føles bra... Ja, da blir din hverdag forandret. Bare prøv, skal du se. Det er bare å spørre: Hva føler jeg nå?

Ha en flott dag!

Frihetens pris i Krukmakaregatan

2011-08-16T21:36:00.000+02:00

Tenk deg at livet ditt er staket ut for deg på forhånd. At det du skal arbeide med for å tjene til livets opphold, er planlagt nærmest før du blir født. Veien er lagt opp, du må bare gå den. Du har ikke noe annet valg.

Slik var det for de som ble født i Krukmakaregatan, Piteå, på 1700-tallet.

Familien og jeg var i Piteå ei langhelg i begynnelsen av august. En av kveldene benyttet jeg en deilig fritime til å vandre rundt i byen med kamera og et åpent sinn. Det er en fin liten by, Piteå. Brosteinsgater, parkanlegg og mange gamle trehus. Akkurat slik jeg liker det.

Så kom jeg altså til Krukmakaregatan. Her leste jeg om de generasjonene av krukkemakere som bodde akkurat her, og som gata dermed var oppkalt etter.

Yrket gikk vanligvis i arv fra generasjon til generasjon. Ble du født i denne gaten, med en far eller mor som krukkemaker, ble du krukkemaker. Slik var det bare.

Det gikk opp for meg at vi som lever i dag, har en frihet vi skal prise oss lykkelig for. Tenk å kunne ta egne valg. Tenk å ha mulighet til å gjøre det du vil - når du vil. Utvikle dine evner. Lytte til hva hjertet forteller deg - og gjøre det!

Det er VÅRT ansvar å forvalte den friheten. Hvis alle gjør det, blir verden et bedre sted å leve i.

Nyt friheten i kveld, det skal jeg!

Livet vandrer utenfor

2011-08-13T21:19:00.000+02:00

Frosken kikker klandrende opp på meg. Han ser svært streng ut, men i neste øyeblikk kanskje også litt medfølende? Lett for ham å være streng, som bare sitter og mediterer hele dagen. Jeg skulle gjerne prøvd det samme! (Skjønt, å sitte slik en hel dag er vel ikke ment for oss mennesker...) Jeg vet hvorfor han sukker over meg, det er fordi jeg ikke gjør som ham. Tenker. Mediterer. Lytter innover. Men hvordan kan man det når det hele tiden er noe som skjer rundt en?

Frosken lurte seg på underfundig vis til å bli avbildet i bloggen igjen! Han er en luring!

Livet har kastet seg ut i hurtigtogtempo igjen, slik det har en tendens til å gjøre av og til. Det er travelt nok å være selvstendig næringsdrivende, men gjennom sommeren har vi tross alt hatt hjelp på kafeen. Det har vært veldig verdifull, fordi vi har fått litt mer spillerom både til å gjøre andre ting, og til å gjøre oss ferdige med lokalet. For de som vil se bilder fra kafelokalet og krambua vår, fins det her.

Nå er sommerjentene vekke, og hverdagslivet ruller videre. I hastig tempo.

Jeg skal ikke klage, for det er egne valg som har ført til at dagene mine er fylt til randen. Jeg vet også at det ikke kommer til å være like hektisk alltid, og det er jeg glad for. Ingen har godt av å ha stor arbeidsbelastning over lengre tid.

Ei vakker lysekrone på et hotell i Piteå...

Skrivelengselen min verker dagen lang. I går kveld, på et tidspunkt jeg egentlig burde ha lagt meg, fisket jeg pc-en opp på fanget og putret ned en novelle. Vel, helt ferdig ble jeg vel ikke, men det føltes godt å ha produsert noe...Det føltes godt å få ned en av de utrolig mange historiene som popper opp i hodet mitt om dagene.

Det føles litt som at livet vandrer utenfor akkurat nå. Der ute, i hagen, der går livet rundt på myke barføtter i kveldsvått gress. Det nyter det solfylte kveldslyset, trekker inn duften av sentblomstrende busker og smiler lurt. Jeg nikker til det gjennom vinduet.

Kanskje jeg skulle ta meg en tur ut.

Ha en fin lørdagskveld. I livet ditt, der du er.

Den engelske kvinnens oppdagelse

2011-08-11T08:43:00.000+02:00

Vi mennesker er rare. (Frosken nikker gjenkjennende, og ser forventningsfullt på meg. Hva skal jeg skrive videre?)

Da vi var i England sist september, overnattet vi to netter hos ei frodig dame i kystbyen Penzance. Hun drev en Bed&Breakfast i det tre etasjer høye huset sitt. Det hadde hun gjort siden hun ble enke for en god del år siden.

Vi likte dama. Hun var utadvendt, morsom og pratsom. Vi likte også rommet vi fikk, og vi slappet så godt av at vi som sagt ble her to netter.

Hver morgen samlet hun sine gjester, maks åtte, rundt et stort, rundt bord. Der satt vi og pratet med de andre som om vi var gamle kjente, spiste ristet brød og nystekt egg.

Det hun fortalte den siste morgenen, da vi satt der og skravlet i munnen på hverandre, ga oss alle en god latter.

Hun sto der, ved enden av bordet, med hendene hvilende på stolryggen foran seg. Hun kikket seg rundt, fra gjest til gjest, og ristet på hodet. Til slutt måtte hun heve stemmen og faktisk bryte inn i samtalen.

- Vet dere, det er nesten så jeg angrer på at jeg plasserte ett stort bord her inne!

Vi skjønte lite, og så ut som spørsmålstegn.

Penzance - en vakker kystby.

- Ja, for tidligere hadde jeg flere små bord stående her inne. Bordene sto i hvert sitt hjørne, og når det var slik, var det ingen som pratet med hverandre. Jeg syntes det var trasig, derfor byttet jeg dem ut med dette, store. Etter det har det nesten ikke vært mulig å komme til orde!

Vi skjønte at hennes påtatte fornærmede uttrykk var hjertelig ment, og lo med henne.

Deretter gikk praten igjen...

Et mål i skogen. Hvorfor skal vi utvikle oss?

2011-08-10T08:58:00.000+02:00

Det dukket opp et mål da jeg trådte av stien...

I morges kom jeg meg endelig ut igjen. I skogen, langs stien. Med kameraet i hånden, eller rettere sagt: Over skulderen. Det er ikke alltid jeg har det med på tur, i og med at det er ganske stort og tungt.

Jeg gikk litt bort fra den skogsveien jeg vanligvis går, og der bugnet det av blåbær! Jeg plukket et par never av de søte, blå, og ingenting er vel bedre enn modne skogsblåbær?

Da jeg løftet blikket for å gå videre, dukket målet opp. Rett og slett et skilt, der det sto "MÅL". Det har sikkert vært brukt i en eller annen konkurranse, skiløp trolig. Nå sto det her, midt i skogen, forlatt og lenende inntil ei gran.

Det fikk meg til å forstå en ting: Alle burde ha som mål å finne frem til sine beste ressurser.

Selvutvikling er et tema som de siste tiårene har blitt stadig mer aktuelt. Noen fnyser kanskje av at å utvikle seg som menneske er egoistisk, at det er selvdyrking og selvherligelse. Bare det å skrive blogg er jo en form for selvdyrkelse, vil enkelte si. For meg er bloggen et sted for refleksjon, ettertanke og inspirasjon.

Jeg mener absolutt at selvutvikling er til samfunnets beste. At et menneske finner frem til det beste i seg selv, at det finner sine sterke sider og sine ressurser, er rett og slett til gode for oss alle. En lærer som er lærer fordi han må, og ikke fordi han egentlig vil, er vel slett ingen god lærer? Hvis vedkommende mistrives med yrket sitt, er det da ikke bra både for ham og skolen at han tar noen nye valg? At han spør seg selv hva han vil, hva er mine muligheter og hvor skal veien gå?

I det øyeblikket denne personen finner frem til sitt indre ønske, og lever etter det, har samfunnet også tjent på det. For i stedet for ham kommer en ny, mer dedikert lærer inn. Og samtidig vil kanskje læreren få en annen jobb, et annet yrke, hvor han gjør en mye bedre jobb?

Jo, selvutvikling er viktig! Vi har alle ansvar for våre egne liv, for å løfte frem våre drømmer og skape egen hverdag. Vi kan ikke forvente at samfunnet, eller våre foreldre, våre søsken eller partnere, skal finne veien for oss.

Alle har godt av å tenke over målet en gang i blant.

Den dagen frosken ble med meg hjem

2011-08-09T12:27:00.001+02:00

Vi har vært i Sverige, hele familien. Reiste tidlig fredag morgen, kom hjem sent mandag kveld. Ei langhelg i barnas tegn, men også for avslapning, avkobling og avspenning...

Jeg fikk en ny venn denne helga. Jeg snublet innom hans hjemsted i Piteå, lørdag formiddag. Inne i en blomsterbutikk som duftet tungt av grønnplanter og roser, der satt han. Majestetisk, munter, ytterst på en hyllekant. Han sa: Hei du. Ser du meg? Jeg vil gjerne være med deg hjem.

Dermed kjøpte jeg en frosk. Jeg har aldri kjøpt en frosk før, for jeg har egentlig aldri reflektert over om jeg liker frosker. Men når jeg kjenner etter, kjenner jeg at jo, jeg liker dem. Og særlig denne. En tenkende frosk, med smil om munn. Vitende, oppmuntrende.

Frosken - min nye venn.

Han får meg til å smile. Han minner meg på å søke, undre og lengte. Meditere. Lytte innover.

Han minner meg om meg selv, og samtidig er han til å le av. Kanskje minner han meg også på å le av meg selv en gang i blant?

Han har ikke fått noe navn. Han må nok bo seg til litt her hos meg, men jeg har lovt at han skal få sitt hjem ved arbeidsplassen min. Ved pc-en. Der kan han sitte, ytterst i øyekroken min, i sin avslappede positur.

Jeg har avlagt et løfte til meg selv, nemlig å ta meg selv på alvor. Frosken, min nye venn, forteller meg at den veien jeg nå skal ut på, kan bli vanskelig. Fordi det er mer utfordrende å velge sine egne veier enn å bare følge de stiene som allerede er der.

Men med hele sin utstråling forteller han meg også at det er verdt det.

Tør du ta deg selv på alvor?

Nå er det pakke-ut-av-koffert-tid, deretter kafe-tid. Du skal få høre mer om min reise i Sverige senere. Ha en flott dag!

En åpenbaring i ord

2011-08-07T17:16:00.000+02:00

Jeg er ikke hjemme for tida. Men hvor jeg blogger fra, skal du få vite senere. Med bilder, ord og stemninger...

Akkurat nå hadde jeg bare lyst til å fortelle om en aldri så liten åpenbaring.

Jeg har vært journalist på/av siden ca 2000. I perioder har jeg ikke jobbet som det, men de siste seks årene jobbet jeg for lokalavisa. En givende jobb, hektisk, men spennende. Kontakt med utrolig mange mennesker. Skriving, formulering, inspirasjon.

Så ble jobben, slik mange jobber gjerne gjør, en rutine. En stressende rutine, også fordi jeg fikk fysisk vondt av å sitte i ro foran pc-en. Bekkenet protesterte mer og mer, og jeg var sykemeldt i perioder.

Jeg fikk et bord jeg kunne stå ved, noe som hjalp veldig. Men det var som om stresset hadde satt seg i kroppen. Jeg fant ikke lengre den samme glede i å skrive, fordi jeg MÅTTE gjøre det. Hele tida, om alle mulige saker.

Parallellt med dette ble kafeen vår startet. Hovedsaklig skulle dette være mannens prosjekt, men av ulike årsaker ble jeg trukket inn i det. Dels fordi det er spennende og givende å jobbe for seg selv, men også fordi jeg trengtes. Skulle vi få en god start og komme i gang, måtte jeg rett og slett bidra.

Det rare var at få uker etter at jeg sa opp journalistjobben, fikk jeg tilbake skrivegleden! Det presset seg på, fra alle kanter. Historier og skikkelser dukket opp i fantasien, ideer til romaner og noveller kom på løpende bånd.

Jeg fikk en åpenbaring. Og den har ført til at jeg nå, i mye større grad enn før, forstår hva jeg VIL gjøre. Ikke under press, ikke fordi jeg skal nå deadline hver dag. Men fordi det presser på innenfra og må ut. Jeg er et skrivende menneske. Det er en deilig oppdagelse! Og det er herlig å kunne si til seg selv: "Du er god til dette. Du har funnet et sted å være. Et sted å hvile, hvor du kan utfolde deg og la verden formes omkring deg. I ord. Fordi du kan ord."

God søndag!

Sommerfugldans

2011-08-05T21:28:00.000+02:00

I skogholtet, ved bjørkene

Letter en sommerfugl

Glitrende i sommerlys

Vinger av støvete gull

Uten tanker, uten frykt

Danser den hit og dit

Flagrende lett, flagrende lys

På vei mot udødelighet

Tvil, tro og en ryddemorgen

2011-08-04T11:37:00.000+02:00

Vi forsov oss litt i dag, alle sammen. Våknet akkurat litt for sent til at jeg kunne la skogen vekke meg. Det gir meg en fortapt følelse, det å forsove seg. Ikke bare er det ergelig av praktiske grunner, det er en time der som er borte for alltid. Forsvunnet i søvnens favntak, bak lukkede øyne i en annen verden.

Men så trengte jeg den, kanskje? Den ekstra timen med søvn? Kroppen gjorde jo ingen mine til å være ferdig med hvilen. Den holdte seg i ro, ville ligge lengre, hvile mer. Hodet var borte vekk. Tankene langt inne i en drøm jeg ikke husker. Viljen? Ja, den var visst borte, den også. Den sover kanskje når resten av kroppen sover?

Den skjeve morgenen ble enda litt mer skjev av at jeg dedikerte den til en hjemme-morgen. Det er greit å kunne ha det slik - vi deler oppgavene mellom oss. Det trengs at en av oss er hjemme iblant. Klær må vaskes, hus må ryddes!

Midt nede i klesdungen snek tvilen seg plutselig frem. Uten at jeg merket det, hadde den slynget sine foræderiske lianer rundt hjertet mitt, og brått klemte den til. Sendte dusinvis av vanskelige spørsmål inn til et sted det er utfordrende å finne en fasit.

Hvorfor, når, hvordan, hvem? Er det verdt slitet? Hva får du igjen? Hva med de rundt deg, er du nok for dem? Stiller du opp for de som trenger det, eller er du bare fokusert på det du har satt i gang?

Hvorfor går du en vei, når det kanskje er en annen du helst vil gå?

Slik er tvilen. Den får et hjerte til å nøle, snuble og vakle. Den lager bilder du ikke vil se, den legger ut veier for deg du ikke vil gå. Men du må, fordi det ikke nytter å feie tvilen bort. I alle fall ikke på en skjev dag som denne.

Jeg vet mange ting. Jeg har mange argumenter som kan løsne de sleipe lianene. En del sikre svar har jeg også.

Men akkurat i dag orker jeg ikke finne de frem. Tvilen får bare være der en stund. Til lianene tørker ut av seg selv, smuldrer opp og forsvinner.

I mellomtiden skal jeg gå ut og glede meg over stokkrosene, som endelig blomstrer. Til tross for en solrik sommer, har de ventet lenge inni de grønne hylstrene sine. Kanskje de var i tvil, de også?

Morgenhilsen fra en grå, liten venn

2011-08-03T08:44:00.000+02:00

Tredje dag i august, tredje morgen med skogstur. En fersk vane, som jeg gjerne fortsetter med! Jeg vil imidlertid ikke pålegge meg selv å komme meg ut hver morgen. Det har jeg prøvd før, og det fungerer ikke. Men jeg vil love meg selv å gjøre det så ofte jeg kan!

For det er fantastisk å hilse på skogen så tidlig om morgenen. Være i den, lytte og sanse. Finne ut om naturen kan fortelle meg litt om dagen som står foran meg.

Dronning sommer gjør så godt hun kan for å skjule at det snart er høst. Hun strutter fortsatt, av soldampende enger og fuktig, energisk blomstring. Men høsten kommer litt nærmere for hver dag, og hun vet det. Under de vaiende, duftende blomstrene på skogsenga ligger et og annet bevis. Et blad som ikke lengre er grønt, men rødt. Et visnet strå. En anelse gulning i den ellers så grønne skogsbunnen.

Jeg fikk en hilsen fra en grå liten venn på min morgentur. Jeg måtte smile. Inni granene jeg passerer, hørte jeg litt hissig tsi-tsi tsæ tsæ tsæ...Den som lagde lyden, viste seg for meg. Satt der, ytterst på grangreina og liksom kjeftet litt.

- Det er vel ingenting å sørge over, at det er høst, skjente den.

- Neivel, hvordan da?

- Når høsten kommer, får vi som bor her hele matfatet for oss selv, skjønner du vel!

Jeg nikket. Trekkfuglene, de som oversvømmer landet vårt hver vår og er gjester hos oss gjennom sommeren, de samler seg snart. I store flokker flyr de hit og dit, trener vingene og viser oss andre at de reiser snart.

Når de er dratt, er det min lille, grå venn og en håndfull andre igjen. Sammen skal vi gå inn i høsten og inn i vinteren.

- Du husker vel at du må legge ut mat til oss, skjente den lille. Jeg smilte igjen, vinket og sa:

- Jeg lover. Bare du kommer og besøker meg når vinteren ligger kald utenfor ruta.

Granmeis - Poecile montanus. En tøffing som tåler harde vintre! (Bildet er lånt)

Et delt menneske

2011-08-02T09:16:00.000+02:00

Noen sier at alle mennesker har både godt og ondt i seg. At ingen kan være bare god eller bare ond. Jeg er til dels enig. Men jeg mener så absolutt at enkelte har mer ondskap i seg enn andre. Noen liker å ødelegge. Kanskje får det dem til å føle seg bedre?

Og selvfølgelig er det noen mennesker som skiller seg ut andre veien også. Som lyser av klokskap og menneskevarme, som alltid har et godt ord å si. Eller en klem å gi.

Da jeg gikk morgentur i dag (ja, for jeg kom meg ut i dag også, jippi!!), tenkte jeg på dette med oss mennesker. Vi er sammensatte, hver og en av oss. Vi består av et sett ulike egenskaper, der noen er mer fremtredende enn andre.

Jeg er født i stjernetegnet Tvillingene. Og om jeg ikke akkurat tror på dagens horoskop i avisa, så tror jeg på at stjernetegnet ditt kan si det litt om dine egenskaper. Tvillingen passer i alle fall på meg.

Tvillingene er, som navnet sier, tosidig. En blanding av yin og yang, alltid på søken etter ny kunnskap. Jeg tror at noen av oss kan bli stemplet som overflatiske, fordi vi gjerne fordyper oss i lokalhistorie den ene dagen, og strikkingens kunst den neste...Vi vil gjerne kunne litt om alt!

Og akkurat den egenskapen gjør at jeg av og til savner ro. Som det står om Tvillingene på et nettsted: Du lengter etter å ha noen abslolutte sannheter i livet, men innerst inne vet du at slike neppe eksisterer for deg.

Jeg ønsker av og til at livet var enklere. At man hadde ei lita bok som het "livet", som man kunne slå opp i og definere. Få svar. Der kunne det stå noen setninger som hver i seg fortalte deg akkurat hva du skulle gjøre i enhver situasjon.

Men det er jo ikke bare tvillingene som er stykkevis og delte. Alle mennesker har jo forskjellige evner og egenskaper, ikke sant? Ressursene i oss er så ulike, tankene vi tenker er ulike. Men som mennesker er vi kanskje ganske like likevel...

Da jeg kom hjem fra skogturen, litt våt og med klærne full av frø som gjerne vil ha et nytt sted å bo, fikk jeg meg en god latter.

Jeg hadde gått på tur med en sko av hver sort!! Og ikke merket noe - enda den ene skoen er en MBT-sko, og dermed "ruller"!

Snakk om å være et delt menneske! :)

Ha en fantastisk dag!

En ny morgen, en ny start

2011-08-01T08:39:00.000+02:00

Jeg har alltid likt den første. Den første dagen i et nytt år. Den første dagen i ny uke, ny måned. I dag er en slik dag; det er både mandag og den 1.august! Det er starten på noe godt.

Den første symboliserer noe ubrukt, noe nytt. Blanke ark. Vær så god, ta fargestiftene og fargelegg dagen slik du ønsker.

Jeg har farget min morgen grønn. Bugnende, levende dypgrønn ispedd gylne solstråler gjennom et duggvått løvtak.

Jeg startet nemlig morgenen med å stå opp tidlig. Et løfte jeg har gitt meg selv lenge, ble oppfylt allerede da: Opp tidlig = en god morgen. Så kledde jeg på meg sports-bh og myke turklær. Stiv i kroppen, trøtt og tung. Det verket og brøt.

Men skogen og engene tok imot meg og vekket meg på det aller beste vis. De viste meg sine ubegrensede lager av ny, ren natur-energi. Og jeg kunne bare smile, åpne nevene og ta imot. Jeg lot meg fylle opp, fylte lungene, huden og hodet med livskraft. Naturkraft.

På vei tilbake måtte jeg brått stoppe og kjenne etter. Tenk - jeg hadde ingen smerter i bekkenet! Jeg løftet frem følelsen, holdt den og bestemte meg for å huske den. La kroppen huske at den kan være smertefri. La det bli en vanedannende følelse!

Det, mine venner, kaller jeg en god morgen. Nå sitter jeg her med et glass vann og litt frokost, og gleder meg over å ha bloggen min. I dag er det syv måneder siden jeg startet å blogge. Om jeg får det som jeg vil, skal jeg aldri slutte. Bare bli bedre. For deg, og for meg.

Håper din morgen var god. Nå begynner en ny dag!

Mitt lille land

2011-07-30T18:41:00.000+02:00

Jeg må innrømme at ordene i mer eller mindre grad stoppet opp hos meg. Etter terrorangrepet for ei drøy uke siden, ble alt liksom så meningsløst å skrive om. Alt ble så betydningsløst, det føltes som om det eneste som betydde noe var det Norge var blitt utsatt for - og de grusomme detaljene rundt det. Hvorfor skulle jeg liksom blogge om hverdagen min, tankene mine, når alt som sto i hodet mitt var terrorangrepet?

Etter hvert som dagene har gått, har jeg kjempet en kamp for å komme tilbake til det daglige. Det har vært utrolig hektisk på kafeen, siden vi fortsatt holder på med lokalet i tillegg til driften. Så jeg har vært sliten i utgangspunktet - med sorgen liggende svart i kroppen som et ekstra tyngdelodd.

Men så har det gått opp for meg, sakte, litt for hver dag, at det er det hverdagslige som skal redde oss. At hverdagen vår, de små, vakre detaljene, de vante tingene, kaffekoppen om morgenen, arbeidet, samværet, det skal få oss tilbake igjen. Som enkeltmenneske, som land. Vi må bare bli enda mer oppmerksomme på hverandre, enda mer oppmerksomme på det fantastiske demokratiet vi har. På friheten.

Jeg elsker frihet. Jeg elsker rettferdighet. Jeg er rett og slett født med et behov for de to ingrediensene i livet mitt. Så heldig jeg var som ble født i Norge. Ingen skal noensinne få ta vekk det gode vi har.

Mitt lille land - Maria Mena sin versjon, dedikerer jeg til ofrene etter Oslo/Utøya. Også dedikerer jeg den til meg selv, som et symbol på å ta hverdagen tilbake. Den gode hverdagen erklæres herved satt i gang igjen. Med ekstra påfyll av kjærlighet og respekt til de rundt meg.

Hun vender tilbake til livet

2011-07-29T13:06:00.000+02:00

Hun lar føttene gli inn i lettvint-sandalene. De har akkurat unngått morgenregnet på trappa, men kjennes likevel rå mot den nakne huden. Hun blir stående et øyeblikk, kjenner etter. Lytter. Nummenheten er der fortsatt. Tåken foran øynene. Gråten som har fylt hodet de siste dagene, men som ikke vil forløses i tårer. Når vil det forsvinne? Når vil kroppen, tankene, være hennes igjen?

Hun legger hånden på rekkverket og tar første steg. Mot en verden hun egentlig burde kjenne og elske. Mot hagen, som hun alltid har funnet trøst i. Nå er den fremmed. Meningsløs. Grå. Hun har ikke vært her siden det hendte. Vil den ta imot henne? Vil rosene, blåklokkene, liljene, fortsatt være hennes venner?

Hun tvinger seg til å fortsette. Et steg til. Kjenner føttene bærer den blytunge kroppen.

På siste trinn skifter bildet brått. Det gulgrå gresset glitrer som tusen grønne edelstener, hun må knipe øynene smalere for ikke å bli blendet. I bedet langs veggen flommer det over av gult, rødt, lilla. En vennlig bris får høyreiste stauder til å nikke mot henne, oppmuntrende og levende.

De lubne kantsteinene er lokkende kritthvite, de danner en sti, hvisker "kom, gå med oss". I enden av stien kan hun skimte Madonna-statuen, den ønsker henne velkommen med åpne armer. Hun har aldri følt seg så velkommen før.

Hun står badet i et flommende solskinn idet hun trår ned i det gnistrende grønne.

Endelig kan tårene komme.

Gråt, lille menneske

2011-07-26T08:26:00.000+02:00

Gråt i kveld

Lille menneske

Gråt, og del din sorg

La dine tårer falle

For himmelens engler gråter også

Sørg i kveld

Lille menneske

Sørg, og tenn dine lys

La din sorg være åpen

For himmelens engler sørger også

Fortvil i kveld

Lille menneske

Fortvil, og rop ut din avmakt

La din fortvilelse få ord

For himmelens engler fortviler også

Men i morgen

Når solgryet stryker over fjelltoppene

Når blåklokka åpner sin krone

Når dugget forsvinner fra markene

Når skogen synger sin melodi

Når bølgene atter vasker over strand

Da, lille menneske

Da skal himmelens engler lege ditt hjerte

Og starte ditt liv på ny

Skrevet etter Utøya-tragedien 22.11.2011.

Jeg føler meg tom og uten ord

2011-07-24T12:32:00.000+02:00

Hva skal man skrive? Hva skal man si? Hva annet kan man føle, enn avmakt, sorg og håpløshet?

Hele dagen i går, på jobb på kafeen, gikk jeg rundt som i tåke. Kroppen verket, hodet verket, jeg følte behov for å gråte. Men ingen tårer kom.

Detaljene har vært grusomme. Jo mer detaljer og vitnefortellinger som kom, jo verre ble bildene i hodet. Hvordan kan et menneske bli så ondt? Så gjennomgripende kald, kynisk og hensynsløs brutal?

Vi får kanskje aldri svar. Jeg kjenner sorg i dag, sorg for hver eneste av de som døde. For hver eneste av de som sitter tomhendt igjen, uten svar. Jeg kjenner sorg fordi et barn av menneskeheten kan utvikle seg i en slik ekstrem retning.

I går tente vi lys på kafeen, for å ære de som omkom på Utøya og i Oslo fredag. Vi skal aldri glemme dem.

Kjære dagbok...

2011-07-20T22:16:00.000+02:00

Skriver du dagbok? Jeg gjør det, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Da jeg gikk på barneskolen, skrev jeg noe hver dag. Ofte hadde jeg to dagbøker; en for hverdagshendelsene, og en hemmelig. I den skrev jeg om mine mange forelskelser...

Det er selvfølgelig kjempeartig (og litt pinlig) å ta frem de gamle dagbøkene i dag. Men det som gjør meg litt tankefull, er hvor sterke følelsene mine var. For eksempel da jeg som 10-åring var dypt forelsket, og det kjentes ut som hjertet skulle briste når gutten jeg likte over alt på jord, ikke likte meg.

Det får meg til å tenke på at vi ikke skal le av våre barns følelser. De kan være dype, uansett alder. Og for ikke å glemme- eldre mennesker kan selvfølgelig forelske seg på nytt! I en av de store, norske avisene var det på forsiden en artikkel om eldre mennesker som gifter seg på nytt. Det var slått opp stort, som en slags sensasjon. Men hvorfor skulle ikke kjærlighetsfølelsen blomstre, uansett alder? Vi slutter vel ikke å ha følelser når vi blir 80, 90 eller 100 år?

Tilbake til dagboka. Skribleriene mine har som sagt fulgt meg gjennom livet, og jeg er 100 prosent sikker på at de har vært til stor hjelp. Ikke bare er det nyttig å praktisere skriving, men det å sortere tankene er sunt! Å sette ord på følelser, hendelser og tanker er en mental opprydding. Jeg må erkjenne at jeg per i dag nok er flinkere til å sette ord på mine følelser via en penn, enn uten. Det er enklere å uttrykke seg skriftlig, synes jeg!

Dagbøker på rekke og rad, klare til å fylles med ord... (bildene er lånte)

For en del år siden sa jeg til en venninne at det kunne være til hjelp for henne å føre dagbok. Hun var i ferd med å gå gjennom en vanskelig periode, og hun hadde aldri skrevet dagbok før. Hun prøvde rådet mitt, men en dag sa hun til meg at det ble for "sterkt" å skrive ned følelsene sine. For når de kom ned på arket, ble de så virkelige og skremmende.

Jeg tenkte det var synd at hun ikke fortsatte. For når de vonde tankene var skrevet ned, kunne hun ha krøllet sammen papiret og kastet det i ovnen. Det er terapi å se vonde tanker forsvinne i flammene!

Jeg skriver fortsatt dagbok, men ikke hver dag, som i min barndom. Nå skriver jeg når tankene vil ned på papiret. De stundene jeg finner frem dagboka og skriver noen ord, er gode stunder.

Generasjonenes vemodige tilstedeværelse

2011-07-19T21:37:00.000+02:00

Livet er fryktelig kort. Det vet man jo egentlig, selv om man ikke reflekterer så mye over det i det daglige. Vår generasjon er riktignok mer opptatt av å "leve i nuet" enn tidligere generasjoner var, og det er en mulighet vi skal være glad for at vi har. Leve nå. Gripe dagen. Nyte øyeblikket.

Et vindu inn til en svunnen tid...

Mine besteforeldre hadde også mange gode øyeblikk. Det er jeg sikker på, men samtidig vet jeg at hverdagen var et slit. Et fysisk slit som ingen ende tok. Hver dag, året rundt, skulle det arbeides for å få mat på bordet og daglig brød.

De dyrket opp et lite småbruk, der de hadde et par kyr, en hest, sauer og en tid blårev. De fikk med tiden fire barn, og utvidet gården med flere bygninger og flere dyr etter hvert.

Min bestemor ble enke i tidlig alder, allerede som ung 40-åring. Det preget henne nok resten av livet. Hun måtte være sterk, hun måtte ta valg og bestemmelser for resten av familien. Vi husker henne nå som både sta og egenrådig, men det er jo ingen tvil om at hun var en sterk kvinne.

Rylliken er en gammel medisinsk urteplante. Trolig eldre enn fjøsmuren den vokser ved...

Dette er tanker jeg gjør meg hver gang jeg besøker hjemstedet mitt. Det lille gårdsbruket skulle nemlig også bli mitt hjem. Fra jeg var 9 år og til jeg begynte på videregående skole, bodde jeg hos min bestemor og min far.

Jeg elsker dette stedet den dag i dag. Men det er sårt å vandre rundt. Merke tidens tann på bygningene. Vinduene som glitrer dunkelt, som for å si at her er det fortsatt liv. Men det begynner å haste.

Det opprinnelige bolighuset er over 100 år gammelt. Fullt av minner og vakre detaljer.

En dag om ikke så lenge må gården få en oppløfting. Min far klarer ikke alt vedlikeholdet selv, så her må ermer brettes opp og arbeid gjøres. Jeg har tanker, jeg har planer og ideer. Om en gang å skape noe her. For stedet har en eiendommelig ro, som griper sjelen med det samme en kommer hit.

Kanskje er det bestemors sindige vesen som fortsatt henger i veggene?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at vi har all grunn til å sette pris på våre forfedres gode gjerninger. De er ikke mer, men verket etter dem lever fortsatt.

En bekken-søndag, og jeg går i ring

2011-07-17T12:26:00.000+02:00

Endelig søndag, og fortsatt sommer! Vi sov lenge i dag, alle fire. Jeg våknet med verk i kroppen og bekken-smerter, dessverre. Jeg plages fortsatt med bekkenet etter to graviditeter og to harde fødsler. Etter diverse undersøkelser har jeg fått konstatert at jeg må "leve med det". Og det gjør jeg jo. Det er bare det at enkelte dager verker det mer enn andre. Og det irriterer meg...

Det var ikke bekkenet jeg skulle skrive om, men det dukket opp i bevisstheten likevel. Kanskje fordi jeg kjenner smertene her jeg sitter. Og dermed er vi inne på at noen dager går tankene mine fullstendig i ring.

Jeg har jo nemlig et mål og et ønske om å skrive mye. I mitt liv. Jeg HAR skrevet mye, i og med at jeg har vært journalist i en del år. Jeg skriver fortsatt, men problemet er bekkenet. Jeg får vondt av å sitte for lenge.

Så hvordan kan en bli forfatter når man ikke tåler å sitte foran pc-en en vanlig arbeidsdag?

Ja, det tenker jeg på i dag. Og en bøllete, liten stemme inni meg sier at jeg ikke kan bli forfatter nettopp på grunn av det. Men så svarer en annen, litt trassig: Jeg kan jo STÅ og skrive!

For det gjorde jeg de siste månedene i journalistjobben. Arbeidsgiveren min så heldigvis nytten i å gi meg et bord som kunne heves og senkes. Dermed kunne jeg variere mellom å sitte og stå.

Så popper en annen tanke opp: Butikken og kafeen. Jo, selvfølgelig er jeg der også. Jeg har godt av fysisk arbeide, av bevegelse og praktiske rammer. Det er spennende å få utvikle sine potensialer i den retning, og se hvordan det hele ender. Det er spennende å forme sin egen bedrift.

Så hvorfor har jeg ikke nok med det? Fordi tankene surrer i ring. Jeg har en forfatter i magen, derfor er det ikke nok for meg å bare drive butikk/kafe. Og den forfatteren bryter på, og vil ha meg ned foran pc-en. Og der sier kroppen stopp og vil ha meg opp igjen!

Er det rart jeg blir sliten? Og det på en søndag?!!

Nei, nå er det nok. Nå skal jeg forlate pc-en for en stund, gå ut i hagen og være sammen med ungene. Som leker Star Wars med dukkevogn og lasersverd...

Kanskje får jeg noen svar hvis jeg lytter nøye? Om jeg bare visste hvilket spørsmål jeg skulle stille!

God søndag!

En herskapelig, engelsk drøm

2011-07-15T14:38:00.000+02:00

Jeg tok første økt på kafeen i dag, slik at jeg kunne dra hjem og skrive en avisartikkel. Før jeg satte meg til skrivebordet, så jeg et program kalt "Herskapelig redningsaksjon". TV-programmet er en del av en serie, som viser gamle, engelske nasjonalskatter som bør tas vare på. Herskapelige, flotte bygninger med omkringliggende eiendom som lengter etter en redningsmann/kvinne!

Sukkersøt og romantisk engelsk "cottage".

Mens jeg så, kjente jeg hvordan englandslengselen bare vokste. Jeg kroet tærne og kjente sjela nærmest sukke i fryd. Jeg kan godt se for meg en dag å eie en liten "cottage", et fast sted å være når vi gjester favorittlandet vårt. Men tenk å eie et herskapshus, da! DET ville jo vært den ultimate opplevelsen - og det ultimate pengesluket...

Tenk å få eie det som ligger bak den hvite porten her...

I løpet av våre mange kjøreturer gjennom England, har vi sett så utrolig mange flotte landsbyer. Med små hus og bugnende rosehager, med grus-stier og brosteinsbelagte hageganger. Det er noe med dette landskapet som tiltar meg i så stor grad at jeg absolutt ser for meg å tilbringe mer tid der.

Ja, her kunne jeg ha trivdes.... (Alle bildene er lånt)

Men det merkelige er at jeg også føler meg hjemme i det herskapelige og overdådige. Hvis vi har levd før, blir jeg ikke forskrekket over å få vite at jeg har levd nettopp på et slikt sted. Ikke nødvendigvis som husets herskerinne, mer som den drømmende, fortapte datteren...Eller kanskje som ei av tjenestejentene, med alt for store griller i hodet og i evig forelskelse i husets herre? Hi hi, man kan saktes lure!

Det er i alle fall en ting som er sikkert: Det skader ikke å drømme. Tør du sette ord på DIN drøm?

En sen morgen og slutten på ei bok

2011-07-14T11:12:00.001+02:00

Jeg var så heldig i morges, at jeg fikk lov til å sove lenge. Mannen dro på kafeen, slik at jeg kunne nyte en rolig morgen hjemme. Jeg er heldig som har en livsledsager som unner meg slike øyeblikk!

Jeg lå så lenge at jeg nesten begynte å få verk i kroppen. Jeg leste ut ei bok, ei spesiell bok som fikk meg til å smile. Boka til Joralf Gjerstad, den norske helbrederen som har hjulpet tusenvis av mennesker. Jeg tror han har endret hele det norske folks syn på "varme hender" og evnen til å se inn i fremtida. For hvordan kan man overse 50 000 menneskers positive erfaring med dette ene, varme mennesket?

Selv er Gjerstad ydmyk for sine evner, og skriver i si bok at han bare er en godhetens tjener. At de evnene han har fått, er en gave som han i ung alder forpliktet seg til å bruke. Han har aldri tatt ei krone i betaling for sine evner!

Mot slutten av boka skriver han noe som fikk hjertet mitt til å banke litt ekstra: Nemlig at menneskeheten VIL oppdage en stor kraft, en stor kjærlighet, og den vil gå som en bølge over kloden. At det over en tiårsperiode (han sier ikke når perioden vil starte) vil bre seg en felles, åndelig forståelse i menneskeheten. Og at dette i neste omgang vil føre til et mer fredelig og rettferdig samfunn, med større kulturell forståelse og respekt.

Gjerstad har inspirert tusenvis av mennesker med sin enkle, jordnære væremåte. Et ydmykt menneske, som for de som møter ham, setter uutslettelige spor.

Det var en god start på dagen, det!

La deg inspirere av det gode i livet, du også. Uansett om det er noe guddommelig, en varm kaffe latte eller en lang dusj.

Kaffetanker om tiltrekning

2011-07-13T08:54:00.000+02:00

Det er morgen. Jeg sitter her med en kaffekopp og kjenner på roen i kroppen. I morges våknet jeg og tenkte "så mye godhet jeg har i livet mitt." Jeg føler meg heldig. Men slik tenkte jeg ikke nødvendigvis hver morgen for noen år siden.

Jo, jeg har lest den. "The secret" av Rhonda Byrne. Første gang jeg hørte om den, var fra en artikkel i et ukeblad. En reportasje om en kvinne som hadde fått endret hele sin tankegang og hele sitt liv etter å ha lest den boka. Jeg ble nysgjerrig og tenkte: "Den er sikkert verdt å få med seg."

Noen uker senere var jeg på handletur sammen med min mor. Jeg hadde tenkt mye på boka, den poppet stadig opp for mitt indre. Så kom vi til en butikk jeg ikke hadde sett før, en butikk med spirituelle bøker, effekter og sjelfull musikk. Der sto boka, til og med på tilbud.

I denne tida, 2008-2009, hadde jeg en veldig tung periode. Jeg gikk rundt som i en døs, ble mer og mer likegyldig til livet og alt rundt. Jeg ble skremt av meg selv da tanker om å bare forsvinne dukket opp. Tanker om at hvis jeg ble borte, ville også alle andre få det bedre. Da søkte jeg hjelp.

Det var senhøst 2009 jeg kjøpte boka. Den fikk ligge på nattbordet over jul, før jeg leste den en svart januarkveld.

Det gikk et lys opp for meg. Jeg forstod nå hvordan jeg skulle tenke for å komme meg ut av "tåka".

Jeg begynte å legge til den minste positive detalj i hverdagen. Hvert smil hos barna, hver oppmuntrende samtale med mannen. Jeg dyrket gleden. Jeg dyrket at jeg ble elsket av de som betyr noe for meg. Jeg dyrket alt som var bra i livet mitt.

Det førte til at alt det gode i livet faktisk ble forsterket. Det gikk ikke lang stund før noe bokstavelig talt slapp taket i meg. Jeg følte meg lettere til sinns, som om en mørk ånd hadde forlatt tankene mine.

Jeg skal ikke dedikere min personlige endring kun til boka, for det ville ikke vært riktig. Det var andre ting som lå i bakgrunnen og hjalp til, men boka ble den definitive kursendringen.

Derfor vil jeg anbefale den. Til deg som trenger en oppvåkning, en kursendring eller en aha-opplevelse. Den er som en vitaminsprøyte når du trenger det som mest.

Siden den gang har jeg blitt skikkelig god på å dyrke detaljer, og se det positive i livet. Jeg strever fortsatt litt med hvordan man skal anvende loven om tiltrekning, men jeg føler meg trygg på at jeg vil lære mer. I tida som kommer.

Ha en dag fylt med gode øyeblikk!