søndag 20. mars 2011

Malangseidet-ulykka

I dag fikk jeg lyst til å blogge mer om bokprosjektet mitt. For det virker kanskje litt rart å bare slenge ut at man holder på med et bokprosjekt, uten å forklare nærmere...

Boka handler altså om Malangseidet-ulykka. Ei drukningsulykke som skjedde i oktober 1938, og som krevde 12 menneskeliv. De to yngste som omkom, var bare 16 år.

De som døde.


Bestemora mi var fra dette stedet. Malangseidet altså, som ligger i min hjemkommune Balsfjord. Hun fortalte meg om hendelsen da jeg var lita, og bildene festa seg og ble værende.

Jeg hadde jo likevel aldri forutsett at jeg skulle skrive bok om ulykka. Men det har jeg altså gjort.

Fra begravelsen i 1938.


I min jobb som journalist ble nemlig gnisten tent, da jeg en vårdag i 2009 var med og kikket på kirkegården på Malangseidet. På den kirkegården hvor de ble begravet, de som mistet livet så brått og meningsløst, her er det rene jungelen. På grunn av diverse omstendigheter gror nå kirkegården ned. Gravene er vanstelte, trær har veltet over dem og det ser rett og slett forferdelig ut.
Jeg bestemte meg da for å skrive mer om historien, og i mai 2009 hadde jeg en avisartikkel om emnet. Dermed kom jeg i kontakt med de få som ennå husker noe. De var barn da det skjedde...

Kirkegården slik den ser ut i dag.


Manuset er ferdig, så godt som i alle fall, og jeg tenkte at jeg til uka skal levere/sende det til forlag. Veien derfra aner jeg jo ikke, men jeg håper selvfølgelig på en utgivelse på et eller annet vis.
Dere får krysse fingrene for meg! For historien fortjener at også min og kommende generasjon husker den.
Og du: Har du spørsmål/innspill eller andre tanker rundt boka, så ta gjerne kontakt med meg.

onsdag 16. mars 2011

Utsikt fra et venteværelse

En ettermiddag i mars, sett fra kjøkkenvinduet vårt. Lyset leker seg med matt snø, får den til å funkle og se nærmest varm ut... I dag var det magisk ute - lyst til klokka 20 og seks varmegrader!! Det er våren som banker på, uten tvil.

Jeg elsker denne tida, denne herlige ventetida. I mitt indre har jeg alltid tenkt at første vårdag er 1.mars. 
Joda, jeg vet at mars er lunefull, med snøbyger og kuldenetter i massevis, men likevel... Det er noe med lyset og varmen den bærer med seg. Noe med kveldene, som plutselig varer så lenge. Noe med snøen som smelter på veiene og avslører våt asfalt. Noe med småfuglene, som har sunget vårlåtene sine ganske lenge nå...


Jeg tenker på det som jeg leste i Megans blogg. Nå har jeg lest ganske mye i Megans blogg, for jeg synes virkelig hun er verdt å lese. Hun reflekterer over mye av det samme som jeg. Men konkret nå tenkte jeg noe jeg leste om det å vente.

Man skal jo helst ikke gjøre så mye av det. Vente. Venting er liksom dødtid, bortkastet. Man skal ta livet akkurat her og nå, og gjøre det man vil. Følge sine drømmer. Ikke vente.

 
Men jeg tenker at venting kan være bra. For hva skjer når man venter? Man forbereder seg. Planlegger. Drømmer, visualiserer og veier for og imot. Sånn at når det man venter på endelig skjer, ja da er man mer forberedt.
Jeg mener ikke at man alltid skal vente på alt. Hvis man ikke av og til griper dagen og faktisk GJØR noe, skjer det jo som kjent heller ingenting.
Men jeg liker å vente. Jeg liker å sitte ved kjøkkenbenken, drikke en kopp te og bare vente. Kanskje skjer det noe, kanskje ikke.

Venter du på noe?

fredag 11. mars 2011

Jeg har sluppet løs mine hemmelige ord

Nå har jeg gjort det. Sluppet "det" videre. Sendt det avgårde, ut i cyberspace og inn på en annen persons e-post. Der vil "det" bli åpnet, skrevet ut og lagt i en sekk. Deretter tatt frem, gransket og målt. Funnet verdig? Det føles helt forferdelig!
Men - samtidig MÅ jeg. Det er første steg på veien mot det som forhåpentligvis skal bli noe handfast. Noe mellom to permer.
Det jeg snakker om, er et bokmanus jeg har holdt på med ei stund. Et manus som handler om den største ulykka som har skjedd i min hjemkommune. Til høsten er det 73 år siden det skjedde. 12 mennesker omkom, i en tragisk, unødvendig og ufattelig drukningsulykke.
Jeg er ydmyk fordi jeg har blitt så godt mottatt hos de som ennå husker. Jeg har intervjuet et knippe mennesker som var barn da det skjedde. De mistet sine foreldre, søsken og sine kjære. De husker, i korte, smertefulle glimt, og de har delt det de husker. Med meg, og forhåpentligvis, om noen måneder, med alle de som vil lese boka.
Nå lever manuset for første gang utenfor denne pc-en. En kollega skal hjelpe meg med å lese gjennom. Det er jeg også takknemlig for. Men det er så skummelt!!
Jeg trøster meg med at "intet våger - intet vinner".

Det begynner å gå mot lysere tider. Kveldene er lysere, mer tynnhudet og vare. Men fortsatt kan man tenne lys inne.
Ha ei fin helg!

onsdag 9. mars 2011

Mestrer, mestrer ikke. Mestrer, mestrer ikke

Mestre. Kjenn litt på ordet. Å være mester - det er å være god på noe, ikke sant? Og ikke bare god - virkelig god!

Å føle at man mestrer tror jeg er noe av det mest essensielle for at vi mennesker skal ha et godt liv. Ha det godt med oss selv, kjenne styrke og selvtillit. Alt henger sammen med at vi føler vi mestrer noe.
 
Noen av oss mestrer ikke hverdagen. Det vi tar som en selvfølge, for eksempel å stå opp om mårran, kle på oss og komme oss ut i verden, det er for enkelte for mye. Hva skjer med de menneskene som ikke mestrer hverdagen? Som ikke mestrer et vanlig liv, en normal jobb og normale relasjoner til omverden?

Vi skal være glad for alt vi mestrer. Og vi skal være glad for at alle har ulike grenser for hvor mye man mestrer. For noen er det å komme seg i klærne og gå på butikken nok for den dagen. Møter de da et smil fra en fremmed, kan det gi inspirasjon til å faktisk komme seg ut neste dag også. Husk det neste gang du møter en fremmed blant butikkhyllene!


Jeg er heldig som har et liv jeg mestrer. Jeg er heldig som kan utfordre meg selv, være målbevisst og deretter registrere at - jo, jeg mestret dette også. Å komme i mål er en helt fantastisk følelse!