En ettermiddag i mars, sett fra kjøkkenvinduet vårt. Lyset leker seg med matt snø, får den til å funkle og se nærmest varm ut... I dag var det magisk ute - lyst til klokka 20 og seks varmegrader!! Det er våren som banker på, uten tvil.
Jeg elsker denne tida, denne herlige ventetida. I mitt indre har jeg alltid tenkt at første vårdag er 1.mars.
Joda, jeg vet at mars er lunefull, med snøbyger og kuldenetter i massevis, men likevel... Det er noe med lyset og varmen den bærer med seg. Noe med kveldene, som plutselig varer så lenge. Noe med snøen som smelter på veiene og avslører våt asfalt. Noe med småfuglene, som har sunget vårlåtene sine ganske lenge nå...
Jeg tenker på det som jeg leste i Megans blogg. Nå har jeg lest ganske mye i Megans blogg, for jeg synes virkelig hun er verdt å lese. Hun reflekterer over mye av det samme som jeg. Men konkret nå tenkte jeg noe jeg leste om det å vente.
Man skal jo helst ikke gjøre så mye av det. Vente. Venting er liksom dødtid, bortkastet. Man skal ta livet akkurat her og nå, og gjøre det man vil. Følge sine drømmer. Ikke vente.
Men jeg tenker at venting kan være bra. For hva skjer når man venter? Man forbereder seg. Planlegger. Drømmer, visualiserer og veier for og imot. Sånn at når det man venter på endelig skjer, ja da er man mer forberedt.
Jeg mener ikke at man alltid skal vente på alt. Hvis man ikke av og til griper dagen og faktisk GJØR noe, skjer det jo som kjent heller ingenting.
Men jeg liker å vente. Jeg liker å sitte ved kjøkkenbenken, drikke en kopp te og bare vente. Kanskje skjer det noe, kanskje ikke.
Venter du på noe?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar