lørdag 10. juni 2017

Tilliten til livet

Jeg har skrevet om det før.
Om tilliten til livet. Om det å våge. Om å tørre la det bli stille. Helt stille.

Jeg har delt tanker om frykten for det ukjente, og hva den frykten kan hindre en i å gjøre.
Leve, for eksempel.
Ikke leve som i å eksistere, utføre de daglige plikter og gjøremål, være en brikke i samfunnet. 
Leve som i å legge merke til pusten og sine egne hjerteslag. 
Som i å unne seg selv å drømme stort. Tørre elske. Tørre ta valg selv om man ikke vet utfallet. 
Tørre leve med å ikke vite.
For hva vet vi, egentlig?

Likevel er det som om temaet kaller på meg. Igjen og igjen. Som om noen der ute trenger ordene. Selv om de er sagt og skrevet før. I ulike former. Av meg, og av mange andre. Som har erfart det samme.
Nemlig at det gjør noe med en å tørre trosse frykten for det ukjente.
Noe godt.

Vi har alle en indre sabotør. Jeg lærte mer om både min egen og andres, da jeg var på skrivekurs med Kristin Flood i Bergen for ikke lenge siden. Hos noen er den sabotøren, den indre, negative stemmen, så sterk at den griper inn og hindrer livsutfoldelse og kreativitet. Sakte, men med stor overbevisning, knekker den selvfølelsen og skaper stadig trangere rammer i ens eget liv. 
"Jeg begynte å legge merke til denne autoriteten som plutselig brøt seg inn i sinnet", fortalte Kristin Flood. "Sabotøren var ikke min venn. Den ville meg ikke vel. Den stilte spørsmål, kritiserte og argumenterte på en måte som gjorde meg mindre."

Sabotørens stemme kan høres ut som din verste fiende, hvis mål er å få deg til å føle deg liten og skamfull. 
"Du er ikke god nok. Se på de andre, hva de får til!" 
"Hva har du egentlig brukt livet ditt til?" 
"Du fortjener ikke mer enn dette, det her er det du får." 
Men den kan også høres fornuftig og stødig ut. Som en eldre, vis person som henvender seg til et sted i deg som stadig søker kontroll og trygghet. 
"Dette hørtes gøy ut, men det blir for komplisert. Tenk på alle de usikre faktorene!"
"Det er nok tryggest at du ikke sier ja til det prosjektet. Det kan jo gå galt, og da dummer du deg ut." 
"Dette kan du ikke si ja til før du har fått alle detaljer på bordet."

Vi øvde oss på å snakke frem vår indre sabotør. Vi satte oss sammen, to og to, ansikt mot ansikt. Byttet på å snakke og lytte. 
Hva er din indre sabotør?
Øvelsen ble en sterk opplevelse. 



De er skjøre, disse knoppene. De åpner seg mot verden, folder seg ut, strekker seg, møter sol og regn og vind og luft. 
Og de gjentar den samme dansen hver vår. Uavhengig av hva som venter dem når de er foldet ut i all sin vakre fullkommenhet og sårbarhet.


De har tillit til livet. 
Og nå har jeg skrevet om det. Igjen.
Kanskje var det du som trengte ordene?

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad




søndag 23. april 2017

Jeg rydder

Jeg rydder i ting.
Tar gjenstander ut av esker.
Ser på dem. Tenker. Minnes.
Noen får bli.

Andre blir pakket ned.
Fraktet bort.
De føles ikke relevante.
I livet.
Nå.


Jeg rydder i tid.
Øver på å si nei.
Avslutter og setter punktum.
Gir verv og oppgaver videre.

Følger magefølelsen og vet.
At det er rett.


Jeg gir meg selv lov.
Til å finne en annen rytme.
Til å lande.

Jeg går langsomme turer i mitt barndoms landskap.
Jeg lytter til trekkfuglene som nå har vendt hjem.
Jeg lytter til elva som gir gården navn.
Jeg trekker inn lukta fra havet, båret opp til meg av nordavinden.


Og når stresset langsomt slipper taket, er det noe annet som kommer frem.
Hverdagsgleden.
En mer langsom og dypere glede enn jeg har kjent på lenge.
En glede som gir meg visshet om at jeg er på rett sted.
Akkurat her, akkurat nå.

Det tok tid, lengre tid enn jeg på forhånd hadde trodd.
Man forventer kanskje at alt skal slå ut i blomst med det samme man har turt å ta valget.
Slik er det ikke.
For man må rydde plass.

Gi livet rom til å folde seg ut.
Skape øyeblikk der nye tanker og kreativitet kan møtes.



Og nå har jeg fått ekstra mye tid.
I påsken skadet jeg høyre hånd.
Jeg kan kun skrive med fingrene på venstre hånd, og det er både krevende og belastende.
Det vil ta uker før jeg er tilbake ved skrivebordet igjen.

Tempoet må skrus ned ytterligere.
Og plutselig ble det ryddet enda mer rom.

Til å lytte, se, lukte.
Tenke og undres.
Vandre og være.
I våren.
I livet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad


søndag 2. april 2017

Om det å våge. Om nye begynnelser. Om April.

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det nye får feste;
det volder litt rabalder,
-dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
-i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson, 1869.

Det er noe med nye begynnelser. Med følelsen av å gi seg selv – og andre – sjansen til å starte på nytt. Ingen er den samme hele livet. Vi er alle i endring. 
Fra år til år. Fra dag til dag. 
Fra øyeblikk til øyeblikk.

Jeg velger meg april, skrev Bjørnstjerne Bjørnson for 148 år siden. Og han skrev mer enn det. Han omtalte april som den tida da sommeren blir til. 
April er endring! Det gamle faller, det nye får feste!



Vi mennesker har ofte tungt for å ta valg som endrer. Frykten for det ukjente holder oss fast i det vi har, eller tror vi har, her og nå. 
For skal vi trå bort fra den vante stien, vet vi jo ikke hva som venter der fremme. 
Faller vi og slår oss i ukjent terreng? 
Får vi, og kanskje andre rundt oss, vondt? 
Enn om vi går skikkelig på trynet, og verden ler av oss?

Følelsen av å stå fast samtidig som man innerst inne vil løs, kan til slutt bli så utmattende at man ikke ser meningen i noe.

Jeg har kjent på denne frykten for endring mange ganger. Likevel har jeg trosset den.
Og for hver gang jeg har trosset den, og funnet nye veier, har det vist seg å være riktig.
Også de gangene jeg har feilet!

Hadde jeg ikke turt å ta valg, hadde jeg ikke turt å si ja når motet banket på døren og ville ha meg med, ville jeg gått glipp av det som i dag har formet seg til å bli livet mitt. 

Jeg ville ikke levd av min egen bedrift og det jeg skaper som journalist og forfatter. 
Jeg ville ikke følt den dype gleden i å kunne bestemme egen hverdag.
Jeg ville ikke ha vært flyttet hjem, til et lite sted utenfor allfarvei. 
Jeg ville ikke vært prosjektleder i et nettverk for kreative næringer i hjemkommunen. 
Jeg ville ikke ha holdt skrivekurs. Eller foredrag.

Jeg ville heller ikke ha kjent på den tunge følelsen av å ha gjort feil, mislyktes, gått på trynet.
Men tro meg, den følelsen hører med når man først begir seg ut på ukjente veier.
Det å takle nederlag og tunge tider er en del av det å leve med hjertet i hånden!

Jeg ville aldri turt å by på meg selv, heller ikke her og nå, til deg, på bloggen, hvis jeg ikke hadde både de gode og de dårlige erfaringene med meg.
Jeg hadde ikke hatt noen erfaringer å by på – fordi jeg ikke hadde erfart.

Den følelsen av mestring man får når man tør være modig, tør velge, tør stå i sine valg...
Den er selve livet.



Det er når man tør gå på trynet, når man gir seg selv sjansen til å kjenne på både suksess og fiasko, at man får troa på at man er i stand til å ta egne valg.

Erfaringen ved å våge gjør at jeg blir stadig mindre redd for endring.

Jeg er ikke redd for å drømme. Eller for å sette mine drømmer ut i livet. For jeg drømmer stadig. Om å skape noe eget her, på småbruket som ble til takket være mine besteforeldres møysommelige slit og strev. 
Jeg drømmer om å ta vare på historien og gi den videre. 
Jeg drømmer om å kunne dele noe av naturen, stillheten, kreativiteten og gleden jeg selv har funnet.


Jeg velger meg April – og jeg har nettopp valgt å bruke de neste månedene på å fullføre et manus. Med stipend fra Norsk faglitterær forfatterforening, med skriveplass i mitt nyrenoverte hus og utsikt utover fjell og fjord, sier jeg atter gang ja til livet. 
Jeg velger å våge.



Og du: Det var faktisk et modig valg å skrive her på bloggen igjen. 
Etter lang tid uten lyst, mot og evne til å gjøre det, velger jeg nå å vende tilbake til mitt kreative skriverom. 
Som jo bloggen er. 

Med tid og stunder skal jeg lage meg ny nettside, men bloggen vil bestå. 
Som et frirom. For kreative tanker, kreative tekster. 

Et skapende, åpent landskap som gir meg noe. 
Og som kanskje gir deg noe også. 
Det er i alle fall mitt håp og ønske.

Jeg velger meg April - fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier,
fordi den krefter velter, -i den blir somren til!

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad


mandag 20. februar 2017

Reportasje til Museumsnytt

I Museumsnytt nr. 5/2016 hadde jeg hovedreportasjen "Flukten Norge glemte".
Den handler om tvangsevakueringa, nedbrenninga og den lange gjenoppbyggingsperioden i Finnmark og Nord-Troms etter andre verdenskrig. 
Den handler også om Gjenreisningsmuseet i Hammerfest sin nye utstilling "Til lykke med freden - perspektiver på den første gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms", som presenterer ny kunnskap basert på forskning gjort over flere år på museet. 
Ved friluftsmuseet på Norsk Folkemuseum har man planer om å gjenreise et gjenreisninghus og et fjøs fra Finnmark. Det blir første gang museet viser bygninger fra Nord-Norge, og formidler denne delen av vårt lands krigs- og etterkrigshistorie. 

For å kjøpe bladet, kan du gå til magasinets nettside her:




mandag 26. september 2016

Reportasje om et bibliotek som flyttet

I Bok og bibliotek nr. 2/2015 har jeg reportasje om folkebiblioteket i Målselv, som for 10 år siden ble flyttet ut av kommunesenteret. Det ga noen overraskende resultater.


tirsdag 13. september 2016

Reportasje om en skatt

Våren 2015 besøkte jeg vakre Chatsworth House i England. Det resulterte blant annet i en reportasje i Bok og bibliotek, om den unike bokskatten som finnes der.

Reportasjen kan du lese i sin helhet på nettet:








torsdag 18. august 2016

Ventetiden er over

«Du har strevd en stund nå. Med å finne ordene.»

Det var tidlig morgen. August hadde vandret barføtt gjennom det glinsende, duggvåte gresset. Nå sto hun rett foran meg. Med våt kjolekant, og med en geitramsbukett i hånden.

«Hei August. Jeg visste at du kom», sa jeg og myste mot solen for å se henne bedre.
«Det var bra», smilte hun og kastet et ertende blikk på meg. «At du kjente meg igjen.»
«Jeg har ikke mistet evnen. Til å se dere. Håper jeg aldri mister den», mumlet jeg.

«Det gjør du nok ikke. Den er en del av deg. Like mye som hjertet ditt er en del av kroppen din.»



Hun satte seg på kanten av bordet og viftet dovent med føttene.
«Men det er lenge siden du har skrevet. Her på bloggen. Om oss. Om livet. Du finner ikke ordene?»

 Jeg sukket og lente meg tilbake i stolen.

«Det har vært litt vanskelig. Det har vært så mange andre ord. Som skulle sies. Og skrives. Alt er ord for tiden.»

Det ble stille. August løftet buketten opp til ansiktet, og supte inn duften av blomstene. Ei humle kom tumlende forbi. Fra skogdypet bak huset steg bløte melodier.
«Men du som kan dette med ord, du burde ha skrevet noe om sårbarhet. Og styrke. For de henger sammen, vet du.»
Jeg nikket. Ventet.
«Så kunne du skrevet noe om at dere egentlig er veldig like. Dere mennesker.»
«Like?»
«Ja, dere er så like at dere vil ikke tro det.» 


Nå gled hun ned av bordet og tok til å gå frem og tilbake. For hvert steg hun tok, spratt det små duggperler opp rundt føttene hennes.

«Dere har alle de samme følelsene. Frykt, redsel, usikkerhet. Glede og begeistring. Håp. Lengsel. Men dere tror dere er alene om å føle, så dere snakker om alt annet i stedet. Om dette», sa August og pekte rundt seg. «Været! Sol eller ikke sol! Regn eller ikke regn! Kaldt eller varmt!» 
Nå lo hun høyt, og strakte armene mot himmelen så geitramsroser drysset ned i håret.

Plutselig ble hun alvorlig igjen. Armene gled ned, buketten falt ut av hånden og landet på bakken.

«Det er derfor du må skrive. Om oss. Om livet. For i det som skapes finner andre mennesker glede. Poesi. Trøst. Gjenkjennelse. De forstår at de ikke er alene.»

Jeg lot ordene synke inn. Kjente at de åpnet dører som hadde vært lukket. Lenge.

«Kom», sa August og rakte hånden mot meg. Jeg tok den, og reiste meg. Hun leide meg et stykke mot huset, slapp hånden og dyttet meg vennlig i ryggen.

«Gå nå. Inn dit. Til det hvite arket og de sorte bokstavene.»
Jeg satte foten på det nederste trinnet og kjente solen varme i ryggen. Ventetiden var over.

(C) Tekst og bilder: Lill-Karin Elvestad

lørdag 14. mai 2016

En mulighet er gitt meg

I vår var jeg så heldig å få skrivestipend fra Norsk faglitterær forfatterforening (NFF). Skrivestipendet er på hele seks måneder, og er gitt med bakgrunn i mitt nye sakprosaprosjekt, nemlig en biografi om skuespiller og forfatter Ågot Gjems Selmer.


Jeg er utrolig glad og takknemlig for å få sjansen til å jobbe med dette på tilnærmet heltid, og er nå godt i gang med prosjektet.

Jeg har tidligere skrevet flere artikler om doktorfruen som ble forfatter. Selv kom jeg over historien hennes i et tv-program som ble sendt på NRK for en del år siden.

Ågot Gjems Selmer var en viktig kvinnestemme rundt forrige århundreskifte, og flere av hennes ti bøker ble oversatt til blant annet tysk, polsk, svensk og nederlandsk.
Artikkelen under er fra avisa Nye Troms 24. desember 2015.






tirsdag 16. februar 2016

Reportasje om Trastad Samlinger og Outsider Art


De dukker opp noen ganger.
Reportasjene man aldri glemmer.
De som får meg som journalist til å gråte, le, reflektere og undres.

Og som forhåpentligvis får deg som leser til å gjøre det samme. 

Før jul besøkte jeg Trastad Samlinger, en avdeling av Sør-Troms museum i Kvæfjord.
Trastad gård var sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede fra 1954 til 1991, og på det meste bodde det 375 personer her.
I dag er stedet et museum, og et kunstgalleri.

I Museumsnytt nr. 1-2016 kan du lese min åtte siders reportasje om hvordan psykisk utviklingshemmede ble behandlet de første tiårene. Og historien om hvordan det ble oppdaget at flere av de såkalte opplæringsudyktige bar i seg store, kunstneriske evner.
Bare de fikk lov til å uttrykke seg.

Nå har saka fått oppmerksomhet også utover fagbladet Museumsnytt, men det var her den var på trykk først. 

Bladet finner du her: