lørdag 31. desember 2011

Det lysner mot et godt, nytt år!


Med dette bildet, tatt tidligere på dagen i dag, ønsker jeg alle der ute et riktig godt, nytt år. Jeg bor langt, langt mot nord, men du må ikke tro jeg lider av mørketidsdepresjon! Se bare på det lyset vi har!
Det er i den mørkeste tida du ser det vakreste lyset...


I morgen er det et år siden jeg startet bloggen. Det må feires, blant annet med en aldri så liten oppsummering av 2011. Takk til alle dere som følger meg, til dere som legger igjen kommentarer, og til de som bare stikker innom av og til.
Høres i 2012!

torsdag 29. desember 2011

Reportasje om en skogsarbeider

Aadne Olsrud har drevet profesjonelt i skogen i 10 år, og er i dag den største entreprenøren på skog i Troms. Tidligere i desember intervjuet jeg ham for avisa Nationen. Det var spennende å være oppe i hogstmaskinen, den plukker bjørker som om de var tannpirkere!


fredag 23. desember 2011

En modig kvinnes bekjennelser

Det er kveld igjen, og klokka har forlatt midnatt. Det er faktisk lille julaften, tro det eller ei.

Og jeg har litt vanskelig for å tro det. Hvor ble Desember av? Hun lusker bare rundt hushjørnene her, og jeg har knapt lagt merke til henne. Hun har fortsatt ikke vært innom. Jeg skal gjøre mitt beste for å få henne til å føle seg velkommen de neste timene. Jeg vil jo gjerne ha besøk av henne, før det blir januar.

Kanskje hun ikke er modig nok, kanskje hun ikke tør vise seg fordi hun tror jeg skal jage henne? Kjære Desember, jeg har bare ikke hatt tid til deg. Før nå. Nå synker skuldrene mine litt ned, kjenner jeg. Jeg har begynt å glede meg til å møte deg. Kanskje litt sent å ønske deg velkommen på lille julaften, men bedre sent enn aldri?

Om ikke Desember er modig, så føler jeg meg modig for tiden. I alle fall når jeg tenker på hva jeg skal gjøre i januar. Da må jeg stå opp for prosjektet mitt, bokprosjektet om drukningsulykka i 1939. Kontrakter skal skrives, avtaler inngås. Økonomi, opplag og andre detaljer skal på bordet. Da kan jeg ikke sitte der å være redd. Da må jeg være modig og la fornuft møte hjerte.

Jeg tenker av og til på at vi mennesker i bunn og grunn er modige. Som tør leve. Som tør møte dagene med optimisme og håp, til tross for alt det vonde i verden. Som tør vise kjærlighet, motta kjærlighet og la dagene fylles med godhet. Vi må ha anlegg for mot, tror dere ikke?

Jeg håper Desember kommer inn i huset i natt. Hun kan føle seg velkommen nå, for jeg har vasket litt, ryddet masse og lagt juleduker på. Nå er det jul. Litt, i alle fall. Resten kommer i morgen. Hvis bare Desember er modig nok...

søndag 18. desember 2011

Jeg fant tid

I det gule huset 18.desember 2011.
Jeg har skålet med meg selv. I rødvin, for mine drømmer.
Jeg har tatt et hett bad. Alene.
Jeg har fyrt i ovnen. Laget enkel mat. Én tallerken, ett glass.
Lest og sovet.
Skrevet. Intervju med Eva Huseby. En kvinne med tid.
Jeg har reflektert.
Fyrt enda mer.
Gått tur. Ute, søndag. En dag med lite lys. Skogen var stille, ventende. Stille for meg, slik at jeg skulle nyte det hele enda mer? Jeg fulgte hardtråkkede harestier.
Jeg har tenkt. Godt om meg selv. Min natur, mitt vesen.
Jeg har sovet, lest mer.
Hva har jeg kommet frem til? Jeg vet ikke. Ingen konklusjon, kan man si. Bare det at jeg har tid når jeg er her. Og jeg vil ha tid. Rom, jeg trenger rom. Og gjerne et i det gule huset.
Det har jeg funnet ut. Rom. Tid.
Stjernene var så mange lørdagskvelden. Men jeg lengtet ikke. Jeg var lykkelig.

søndag 11. desember 2011

Mørketid ble ønsketid

Ønsketid... Ja, det var ordet mobilen min foreslo da jeg satt og skrev en sms her om dagen. Jeg skulle skrive "mørketid", men det første ordet som kom frem, var altså "ønsketid".

Jeg måtte smile. Var det et hint, et aldri så lite vink fra underbevisstheten? Var det noen, eller noe, som ville at jeg skulle endre tankegang akkurat da, komme inn på et nytt spor?
Hvordan kan mørketid være ønsketid?

Jeg tenkte videre. Mobilen ble liggende i fanget mitt, mens ordet "ønsketid" lyste matt mot meg. Et ord som hadde fått meg til å stoppe opp. Et positivt ladet ord. Et ord jeg kjente jeg ble glad av.

Det er jo faktisk ønsketid. I desember går vi rundt og "ønsker" hele tiden. Vi hører "Hva ønsker du deg til jul?" rundt oss hver dag, og vi ønsker oss ei fredelig og tilfredsstillende jul. Der alle detaljer ble slik vi håpet og - ønsket.
Hvis du fikk et ønske oppfylt, hva ville det være?

I vår del av verden er de aller fleste av oss allerede heldige. Vi trenger ikke ønske oss mat på bordet, tak over hodet eller klær. Det har vi fra før. Vi kan gå videre, vi kan ønske oss en givende jobb, en riktig partner, kanskje barn. Hva når det behovet også er mettet? Hva ønsker vi oss da?

Bildet er fra mars i år. Det er faktisk månen som er på tur opp bak fjellet!



På det året som har gått siden jeg startet bloggen, har jeg forstått noe. Jeg har skjønt at reisen starter i hjertet, ikke i alle omgivelsene rundt. Jeg har skjønt at de ønskene som kommer fra hjertet, er dem jeg er villig til å gå lengst for å nå.

Det handler ikke om nye bukser, nye gardiner eller mest mulig ting under juletreet. Det handler om det hjertet lengter etter. Det handler om å finne frem til det du faktisk ønsker deg, og deretter ønske det.
 
Det er ønsketid. Hva ønsker du deg?

onsdag 7. desember 2011

Være i den blå dagen

Den blå dagen
bak stammene
lar seg fange i et glimt
lokker
ordene frem

Det blå lyset er dagen
du skal ha

Det blå lyset lokker
dit hvor skogen bor

Det blå lyset er der ute
og her
inne
Blått
Men lys!
Men håp!

En dag skal du kjenne
deg selv
stå i det blå lyset
i den gylne strålen
Og se



mandag 5. desember 2011

Reportasje om Tino og Sarah.

 
I forrige uke kom min første reportasje for et ukeblad på trykk. Den sto i Hjemmet nummer 38/2011, og handler om Tino og Sarah. De er fra h.h.v øst- og vesttyskland, men havnet langt oppe i det kalde nord. Og her vil de bo.


 

tirsdag 29. november 2011

Håpet er ikke lysegrønt

Ei annerledes uke har det vært. Med besøk sørfra, og aktiviteter hver en dag. Julegrantenninger, julekonserter, skolekafe og jobb har preget uka. Men vi - min mor og jeg - har også tatt oss tid. Til turer i skog og mark, en kaffekopp ved kjøkkenbenken og kanskje et glass rødvin om kveldene. For det er jo derfor man har besøk, man vil ha tid til den gode samtale. Til latter og minner, til samvær.


En av de tingene vi også gjorde, var å dra på julekonsert. Et av de mest profesjonelle korene her i området er Chorus Borealis - Nordlyskoret. Det består av nærmere 50 sangere og musikere.
Koret opptrådte i Målselv kirke, et av de fineste lydrommene vi har i mils omkrets. Og jeg - hvor var jeg? Jo, jeg satte meg på galleriet. Mutters alene, "bevæpnet" med kamera og ørene på stilk.


Konserten var magi. Den var frihet, den var gode følelser og melankoli. Den var vakkert, trist og forunderlig munter. Stemningene fløy gjennom meg der jeg satt, og jeg lukket øynene og lot sangen fylle hodet.
Hva handler julen om, tenkte jeg. Handler den om alt vi skal gjøre? Handler den om å innfri alle forventninger? Nei. Den handler om samvær. Tid. Være god, både mot seg selv og andre.

Korets dirigent var solist på "O helga natt". Det må være en av de vakreste julesangene vi har.
Hør bare her:

Och hoppets stråle går igenom världen,
och ljuset skimrar över land och hav.


Håpet er ikke lysegrønt. Det er strålende hvitt og gult, lik en flamme på et levende lys. Eller som en tindrende stjerne i ei kald natt. La det fylle deg med varme!


torsdag 17. november 2011

Endelig skjer det noe!

Jeg har tidligere skrevet om bokprosjektet mitt, blant annet her. Til min store frustrasjon har forlaget jeg sendte manuset til, ikke fulgt opp det de lovte. Nemlig å gi meg et SVAR!! Det er en historie jeg ikke orker berette om her, i alle fall ikke nå, men mitt første møte med forlagsbransjen har altså ikke vært positivt. Jeg forventet strengt tatt mer seriøsitet.

Mens jeg gikk der og ventet, og tenkte på boka mi og hvordan den skulle se ut, dukket en person opp. En som var kjempeinteressert i prosjektet, og som kunne tenke seg å hjelpe det frem.

Det var i sommer. Nå er det høst, og manuset er oversendt denne personen og et par til.

Endelig skjer det noe!!!
Jeg er overveldet over å møte så masse positivitet, etter å ha ventet uten svar i mange måneder.
Fortsatt skal noen brikker falle på plass. Endelige kontrakter skal skrives, detaljer diskuteres. Men aldri før har jeg vært så sikker på at boka vil komme ut!
Neste år, på denne tiden, vil den være klar.
Det er viktig for meg at dette skjer. Men enda viktigere er det for de som har bidratt til boka. Og for alle oss i de neste generasjonene fremover. Dette er en historie som aldri må glemmes!

Utover nyåret ser jeg frem til å hente manuset opp fra skuffen igjen. Det skal arbeides videre med, kanskje dukker det opp nye momenter. Jeg er så glad for at det jeg har skrevet, blir lest og vurdert av fagpersoner. Som ser teksten med nye øyne. Som gir innspill, som har tanker og ideer. Resultatet blir veldig, veldig bra. Det vet jeg.

Det jeg også vet, er at det aldri er nyttig å gi opp!

Dagen bor i engene.

torsdag 10. november 2011

Har noen sett rytmen min?

Nei, jeg mener ikke rytmen som i dans. Jeg leter etter hverdagsrytmen! Hvor ble den av?

Det er noe som skjer med meg for tiden, noe som bryter og får meg ut av posisjon. Jeg er ikke venn med ordene, jeg er ikke venn med husarbeid, kontorarbeid og hverdagssysler. Det er knapt så jeg får bakt kaker på kafeen. Til og med natta tuller med meg, lar meg ligge våken så jeg blir helt ør av tretthet.

Jeg vet ikke helt hva det er. Men jeg har en anelse om at det pussige været faktisk roter det til for meg.

 Vi er i november. Lyset skranter for hver dag, og mørket slutter seg mer og mer rundt oss. Det er jo ikke noe nytt, slik har det vært de 31 andre novembrene jeg har opplevd.
Men det er jo så varmt! Og så vått! Og så rått!

Hvor blir det av frosten, snøen, rimet? Kong Vinter har ikke kastet så mye som et nedlatende blikk på Nord-Norge hittil i høst. Borte. Uteblitt. Avlyst.

Hallo, Kong Vinter, jeg trenger deg for å finne hverdagsrytmen!

Det våte, svarte og rå der ute plager meg. I så stor grad at jeg ikke får skrevet. Og DET, mine venner, er plagsomt! Det blir som når en fiolinist ikke får frem en eneste tone! Eller som en baker som må kaste alle deigene fordi han ikke finner den siste ingrediensen!

Jeg må bare vente, hører jeg noen hviske. Det blir vinter. Ordene kommer. Bare vent.

Javel. Så venter jeg da. Med en kopp te og favorittpleddet mitt.
Men jeg sturer, bare så det er sagt!


Kong Vinter er savnet i nord!

tirsdag 8. november 2011

Fjellkraft og hverdagspause

Både jeg og natta har vært av det urolige slaget. Jeg lå mye våken og ventet på søvnen, mens regn og vind holdte leven utenfor vinduet. Hver gang jeg var våken, hørte jeg tromlinga på taket.
Morgenen ser derimot ut til å være av et annet temperement. Hun har tent et skjørt lys i sør, og velver en kommende dag inn i et mykt, regnfritt slør.
Det er ny uke igjen, faktisk allerede tirsdag. Noen dager har gått siden jeg skrev det forrige innlegget – om plikten til å skape seg et godt liv. Et innlegg som engasjerte mange av dere, og som kanskje er et av de viktigste jeg har skrevet. Til meg selv. For det ligger mye selverkjennelse bak ordene. Jeg har ingen fasit, jeg er overhodet ikke noe super-guru som har oppskriften på det perfekte liv. (En slik fasit finnes vel knapt?) Men jeg har erkjent at denne livsplikten er noe vi alle har.
Livet – en gave og en oppgave, er det flere av dere som nevner. Jeg kjenner at ordene gir mening.
Av og til må man ha pauser fra hverdagen. Det er også en del av det å ta ansvar for seg selv. Derfor dro jeg til fjells lørdag. Ikke på tindebestigning, men til et sted i en dal omgitt av høye topper. Dette er mitt barndoms paradis, og tindene er kjære og kjente. Jeg har vært oppe på de fleste av dem. De er gamle venner av meg.
Dalen er som en fredet oase på jord. Her er ingen trafikk, ingen høyspentkabler, ikke innlagt vann eller strøm. Knapt noe annet enn ren, skjær natur. På et slikt sted kommer man så nært seg selv, og så nært det rene, enkle liv.
November i dalen.

Søndag vandret jeg innover dalen. Omgitt av mektige fjell på 1200-1400 m.o.h, vil noen og enhver føle seg liten. Det er da man blir slått av sin egen ubetydelighet i den store sammenheng. Men det ga meg en god følelse, en slags trøst. Fjellene vil være her, for alltid, uansett hva som skjer i mitt liv. Som trygge kjemper ligger de og bevarer hemmeligheter de har sett gjennom tusener av år.
Jeg sugde kraften fra fjellene til meg, og lovte at jeg aldri skal glemme den følelsen av ren energi som strømmet ned fra dem og inn i hjertet mitt.
Husk å ta pauser du også. Gjerne sammen med et mektig fjell!

torsdag 3. november 2011

En rett til livet. Og en plikt til å leve.

Det føles som at jeg har tatt et valg. Det rare er at jeg ikke helt hva valget sto mellom. Men jeg vet at jeg har falt til ro. I meg selv. Høres det rart ut?

Jeg har lært så mye om meg selv det siste året. Da jeg startet bloggen i januar i år, begynte jeg å sette ord på noe av det jeg har lært. Og siden den gang - har lærdommen virkelig eksplodert!
Det kommer dels av dere der ute, som jeg henter inspirasjon fra, og som gir meg tankevekkere hver dag. Som flere av dere har skrevet om, det å blogge og å lese andres blogger kan endre en dag i positiv retning.

Og dels kommer det av at jeg har utfordret meg selv dette året. Jeg har både følt en indre trang til å utvikle meg, og presset meg til å gå inn på stier som kanskje føltes litt skumle først.

Det er der valget ligger. Denne høsten føles annerledes. Det er som at jeg for første gang faktisk lever - på godt og vondt. Som jeg har våknet fra en slags dale, og ser meg selv for første gang.
Jeg har valgt å leve.

Og jeg mener ALLE har en rett til livet sitt. Det gjelder ikke bare at vi har livets rett, men også PLIKT. Det er kanskje et negativt ladet ord, men jeg mener faktisk at alle og enhver har ansvar for eget liv. For å utvikle seg, for å gjøre noe med sin situasjon dersom den er vanskelig. Ansvar for å gripe dagen.

Det følger ansvar med å leve. Tar du det ansvaret? Tør du si høyt at du har ansvar for deg selv, og at det betyr å sette av tid til seg selv? Tid til selvinnsikt, tid til utvikling, tid til undring. Til å kjenne etter. Til å lytte. Gir du deg selv den tiden?

Jeg har valgt å gjøre det. Og aldri har jeg benyttet tiden på noe så givende!

onsdag 2. november 2011

Myke toner i et fargeløst venteværelse

Det er halvmørkt her jeg sitter. Dagen har definitivt startet der ute, men dagslyset klarer bare såvidt å trenge ned hit.

Den siste tiden har gråvær og regn lagt seg mellom oss nordboere og himmelbuen.
Høsten har satt oss på et fargeløst venterom.

- Sitt her, sier den bestemt.
- Dere blir hentet når høststormene har lagt seg, når alle blader har falt til jorden og lufta er ren. Først da vil vinteren være klar.

Denne uka er en annerledes uke. Den er et avbrudd, en tidslomme jeg vil bruke all min evne på å nyte. Fri fra det travle, tid alene og med ordene. Jeg skriver, jeg går turer og jeg lytter. Jeg synes jeg kan høre myke toner et sted, toner som vil meg vel og som fyller meg med undring. Er det inspirasjon jeg hører?

Jeg er i november sitt venterom. Og selv om det er litt fargeløst, er det fredelig. Noen ganger trenger man fargeløse omgivelser for å oppdage nye fargetoner.
Slik er det i dag. For meg.

Hvordan er november for deg? Akkurat nå? Jeg blir glad for å høre fra deg.

tirsdag 1. november 2011

Reportasje om en kvinnes erfaring med brystkreft

Kreft. Bare ordet får oss til å skjelve. Den forhatte sykdommen som kommer snikende, som rammer blindt og som kaster et liv ut på usikker grunn. I denne reportasjen forteller en kvinne om sin erfaring med kreft fra den dagen hun fant en kul i brystet.
Det var et sterkt møte med en tøff kvinne. Takk, Anne K!



Novembersang en regntung morgen

November. Smaker på ordet, finner det litt tungt, litt mørkt og vemodig. November er slik. Det er nå det går opp for oss at mørketida starter, det er nå vi begynner å lengte etter snø. For det er slett ikke kuldegrader ute, tvert imot så regner det i bøtter og spann. Og trår man ut på stien der ute, får man en varm vind mot kinnet og synet av svartsprikende trær som lurer på hvor frosten blir av.

Men fatt mot! Denne november blir fin, det kjenner jeg på meg! Ny måned, ny start og nye sjanser. Hver dag er faktisk en gave, uansett hva den inneholder når du har fått gavepapiret av.

Odd Nordstoga er en visekunstner jeg holder av, og han har en laget en sang til november. Her får du både visa og teksten. Start november med et smil! 



Det er eit troll på loftet, og draugen er på dass I kjellaren bråkar ein skummel ein
Og ute er eit skrømt frå den tid slike fanst
Han dansar utpå marka ein skummel dans


Og veden vil ’kje brenne, og livet det er stutt

(så alle dei ringer og gjer det slutt)
Og koppane dei skranglar når toget fér forbi
Det skingrar gjennom byen, men det er ingen i


Ååå, d'er noko som fer

Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November

Og katten er så rar av det vonde han ser

på sin blodige tur der ute
iblant halvetne fuglar og livredde mus
som nok aldri kjem heim til sitt musehus


Ååå, d'er noko som fer

Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November


Det er eit troll på loftet og draugen er på dass

I kjellaren bråkar ein skummel ein
Og eg er ikkje heime, så alt det eg fortel
ja, det høyrde eg i lufta av ei daud og plaga sjel


Ååå, d'er noko som fer

Ååå, d'er noko som skjer
Åååå, d'er noko som hender
og d'er ein som eg kjenner:
Det er November

torsdag 27. oktober 2011

Den gode samtalen

I går befant jeg meg i skogen igjen. Det åpnet seg et pusterom midt på dagen, ei kjærkommen luke som plutselig bare var der. Jeg dro hjem, grep kameraet og satte foten ut i høstlig skog.
Det morsomme var at midt på veien, et lite stykke bortenfor huset, satt katta vår. Skogkatta Jimmy, med sin løvekrage og tykke pels, spankulerte meg i møte med duskehalen rett til værs. Om han kunne være med?


Jimmy hører måltider flakse i tretoppene.


Vi trasket avgårde, jeg med hodet på skakke av alle motivene jeg så, han med hodet på skakke av alle de deilige småfuglene han hørte i tretoppene. Pelsen hans er perfekt kamuflasje på denne årstiden, brun- og gråspraglete som han er. Hjertet mitt blør med tanke på at han sikkert har glefset i seg utallige små dunnøster!
Jeg sa det til ham også.
- Du rører vel ikke mor sine småfugler?
- Mjau?
- Du kan heller ete mus og slikt. Ikke fuglene, hører du? De er vennene våre.
 - Mjooee...

Etter hvert som vi kom lengre innover skogen, fortsatte samtalen vår. På et tidspunkt pratet jeg mer med meg selv enn med katten, og oppdaget at jeg likte det. Var jeg blitt gal, som gikk der og snakket med meg selv?
Nei, ikke gal. Heller fornuftig.


Jeg har stor tro på den gode samtalen. Lene har sagt noe klokt, nemlig at man ikke skal tro alt man tenker. Og det er sant. For det man går for seg selv og tenker, og det som kommer frem når man setter ord på det, er ofte ulikt.
Den gode samtalen gir oss klarhet i hva vi føler. Når ordene passerer leppene våre, når de får liv og blir til lyd, blir de til små puslebrikker som vi kan sette sammen. Forstå.
 Det er noe magisk som skjer fra ordene slippes løs, til de når ørene våre. Samtaler møter tanker.


Jeg oppdaget nytten av å sette ord på ting for noen år siden. Ved min side satt det en person som var der bare for å lytte, for å lede meg videre. Jeg måtte snakke, ellers skjedde ingenting.
Og jeg snakket. Sakte, men sikkert dannet det seg et bilde. For første gang så jeg tydelig mitt eget liv. Jeg kunne se den røde tråden sno seg gjennom mine levedager, og jeg forstod hvorfor jeg hadde tatt de valg jeg hadde tatt. Hvorfor livet mitt var som det var, frem til den dagen.

Egentlig visste jeg jo alt dette fra før. Jeg snakket bare om det som lå meg på hjertet. Men det var først da jeg uttalte ordene, at jeg selv så det som lå skjult der inne. Jeg fikk klarhet. Og etterpå følte jeg meg som et nytt menneske! Selv om jeg på mange måter var den samme!


Det lyser morskap og klokskap av det tamme rovdyret.

Man skal aldri undervurdere verdien av en god samtale. Med seg selv, en god venn eller tilfeldig bekjent. Eller, med ei buskehalekatt på en høstlig skogtur.

tirsdag 25. oktober 2011

Ordene i morgenlyset

Jeg sto opp før dagen i dag. Før morgenlyset begynte å strekke seg over fjellkanten i horisonten.
Det første jeg gjorde, var å gå ut på verandaen. Der oppe glitret tusenvis av stjerner, og nordlyset blafret et forskrekket morgenvink til meg. Det lurte nok på hva jeg våget meg ute for, i hennes blå time.

Det neste jeg gjorde, var å skrive ned et intervju jeg var på i går, og som skal leveres til lokalavisa senere i dag. Intervjuet er med ei livskraftig, tøff dame som i mars i fjor fikk diagnosen brystkreft. Jeg blir alltid ydmyk når mennesker vil dele sin historie med meg, og med lesere.

I lys av morgenen, og i lys av det jeg har skrevet om tidligere i bloggen min, ramlet disse ordene inn. De tar jeg med meg, mens morgenen sakte finner sin plass og jeg sakte nyter en kopp te.
Ønsker deg en god dag under stjernene.

***************************


Tør du være lei deg
Tør du synke ned
Tør du lede hjertet
Til det sorteste, mørkeste sted

Tør du være lei deg
Lei av livet, lei av alt
Tør du kjenne mismot
Tør du erkjenne at du falt

Tør du innse at du feilet
Kan du møte vemodets blikk
Har du styrke til å granske
Alle svakhetene du fikk

Først da kan du leve
Først da kan du se
At sorg og lys går sammen
Om å skape et menneske

Vi er ikke bare lys og liv
Våre liv kan ikke rammes inn
Det ser du nå
Når du møter ditt blikk
Og åpner ditt hele sinn

søndag 23. oktober 2011

"En negativ følelselstilstand kan ha verdi"

Jeg har tenkt og fundert over positive og negative følelser etter det forrige innlegget mitt. Dette er noe som engasjerer meg, fordi det har så stor betydning for hvordan jeg - og vi - lever våre liv. Jeg tror grunnen til at jeg skrev innlegget i det hele tatt, er dette voldsomme fokuset på rask lykke og velstand. Hvis man bare plukker fra ukeblader og aviser som med jevne mellomrom gir oss oppskriften på lykke, går man for raskt frem og blir sittende igjen med en tomhetsfølelse.

Samfunnet vårt i dag er nådeløst hektisk, altoppslukende og jagende. Oppskriften på "lykke" er tilpasset dette tempoet. Den er lettfordøyelig, gjerne spissformulert og med kulepunkter. Den er skapt slik for at vi skal kunne ta den under armen og haste videre. Og vi griper den i vår lengsel etter lettvinthet, og tenker "nå har jeg oppskriften og fasiten, så nå har jeg endelig funnet lykken."
En tid senere erkjenner vi at lykken ikke kom av seg selv likevel. For kan vi bli hele mennesker, modne mennesker med kjennskap til oss selv, med en hastverksoppskrift? Svaret er selvfølgelig nei.

Det første steget for å forstå seg selv, og deretter modnes som menneske, er å erkjenne hvordan vi har det. Det første steget er å faktisk lytte til hva følelsene sier deg. Og det er her jeg mener negative følelser har en nøkkelverdi.
Les overskriften på dagens innlegg. Ordene er igjen hentet fra Arne Næss' bok "Livsfilosofi - et personlig bidrag om følelser og fornuft". Det han skriver videre under denne tittelen, er blant annet: "Vi trenger å bli kjent med de negative følelsene, særlig hvilke sammenhenger de oppstår i. Hvorfor føler jeg det akkurat slik?".
En negativ følelse er viktig i den forstand at den forteller deg like mye om hvordan du har det, som en positiv følelse gjør. Den forteller deg for eksempel at "det jeg gjør akkurat nå, får meg i dårlig humør". Eller "samvær med denne personen gjør meg trist og energiløs". Da er det man skal stoppe opp og lytte mer. Stille spørsmål. Intervjue seg selv, rett og slett! Hvorfor føler jeg det slik? Betyr disse følelsene at jeg bør finne noe annet å gjøre, at jeg bør kutte kontakten med denne personen?

Eller kan jeg snu tankegangen min og jobbe positive følelser inn i situasjonene? Hva kan jeg sette pris på med det jeg gjør? Hvilke egenskaper er det jeg faktisk liker hos denne personen? Kan det bygges videre på?

Negative følelser som et "arbeidsverktøy" er én side av saken. En viktig side. Men fortsatt mener jeg at når man har jobbet med seg selv og kanskje oppnådd en mer positiv hverdagsholdning til livet, må man fortsatt erkjenne at de negative følelsene kan dukke opp igjen. De grå dagene forsvinner ikke nødvendigvis for alltid selv om du er lys til sinns.
Og det er ikke noe nederlag å føle seg trist.
 Kanskje det ikke alltid er nødvendig å "ta seg sammen" og komme unna de triste følelsene. Tvert imot, det er nyttige.

 

fredag 21. oktober 2011

Tør du være lei deg?

Det er mye snakk om, skriving om, og fokus på, positive følelser. Hent frem de positive følelsene, og du blir lykkelig. Tenk positivt - få det bra. Fokuser på de positive tingene i livet, og du glemmer det vonde. 

Det er selvfølgelig utrolig viktig, og en nøkkelbrikke i våre liv, det at vi kan finne positiviteten og livsgleden. At vi kan hente frem de gode detaljene i livene våre, og dvele ved dem. At vi kan glede oss over en ny dag.

Men glemmer vi å kjenne på de vanskelige følelsene? Tør vi være triste, melankolske?
Dette er tanker jeg gjør meg, og som jeg rett og slett kunne tenkt meg å høre fra dere om. Jeg er nysgjerrig på hva dere der ute mener om dette temaet!
Brighton pier brant ned for noen år siden. Bildet er tatt på Englandsturen vår i fjor.


De siste årene har jeg jobbet mye med meg selv. Det var på et tidspunkt rett og slett behov for å stoppe opp og spørre hva som var i ferd med å skje. Jeg var på vei inn i en mørk tunell, og trengte hjelp og selvinnsikt for å komme videre.
I dag forstår jeg mye mer av meg selv. Jeg har lært meg nettopp det med å finne de positive elementene i hverdagen, og jeg føler at jeg er på en reise som akkurat har begynt. Det er spennende!

Samtidig tenker jeg at vi må tørre å hente frem det triste. Det som er vanskelig, kan ikke bare trås over i jakten etter det som er enkelt og godt. Jeg tror i alle fall når det gjelder meg selv, at jeg må klare å hente frem det triste, kjenne på det og akseptere det. Først da kan man virkelig glede seg over det som er godt.
I disse tider, hvor fokuset på positivitet er voldstom, kan kanskje noen der ute føle at de ikke tør å si "jeg er faktisk trist". Det er liksom ikke aksept for de mørke følelsene, kan noen tenke. Og da er vi kanskje ute på en feil vei?

Brigthon, England.

Jeg tror heller ikke at man kan gå rundt og være "lykkelig" hele tiden. Livet er ikke slik at man bare kan fokusere på lykke, så vips-får man det. De grå dagene dukker opp likevel, om du vil det eller ei.

Kanskje henger skrivetrangen min sammen med slike skiftende følelser? En forfatter som er 100 prosent lykkelig og tilfreds hele tiden, kan vel ikke skrive bra om de vanskelige følelsene? Eller?

Ha en fin fredagskveld, alle der ute!





Reportasje om livet på Rydningen

Anniken Dulin og Pål Thorstensen har funnet sitt paradis. Nemlig på den lille husmannsplassen Rydningen. Her har de tilbringt alle de siste 10 somrene, og langsomt forvandlet stedet fra et falleferdig bruk, til ei nydelig, lita perle. Og hvem vet, kanskje de flytter hit for godt en dag? Det er i alle fall tydelig at de trives godt her, begge to! En skikkelig artig reportasje å skrive.


tirsdag 18. oktober 2011

Modne følelser, flyktige tanker

 Aftenstund ved kjøkkenbenken. Vi har passert midten av oktober, og ute har mørket svøpt landskapet inn i kveldskappa si. Det blåser en sørlig, varm vind. Den snor seg mellom bjørkene i alleen, får grantoppene til å suse og gresset til å hviske. Augustvind i oktober? Mange varmegrader nå, langt utpå høsten?

Moden høst. På bristepunktet før vinteren. Jeg liker ordene.
Det året var høsten så varm.
Ser du starten på en fortelling?

Et menneskes følelser modnes gjennom livet. Når vi begynner, eller i hvor stor grad, er selvfølgelig personavhengig. Arne Næss hadde tanker om det å modnes, han skrev blant annet:

"En viktig del av følelsesmodningen er å omskape negative følelser til positive. I en slik modningsprosess blir vi mer oppmerksomme på hvilke verdier i livet som er grunnleggende for oss. (...) Modning innebærer imidlertid ikke at vi skal tøyle eller moderere vårt følelselsliv - snarere å gjøre det mer tilgjengelig og bevisst for oss."

Jeg øver meg hver dag. På å lytte til følelsene, på å høre hva min indre stemme egentlig vil. Av og til roper den høyt, uten at jeg kan følge det den sier. Andre ganger tar det lang tid før jeg hører hjertesangen, og det går opp for meg at jeg er i ferd med å gå inn i noe jeg egentlig ikke vil inn i.

Det er en treningssak, det å modnes. Man øver seg hele livet. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg startet litt tidligere. Forstod jeg aldri at jeg kunne leve av å skrive? Så jeg ikke hvor mine evner lå, og at jeg kunne videreutvikle disse også faglig? Nei. Jeg tenkte ikke over at jeg hadde denne trangen, dette behovet, for å skrive. Jeg tenkte i alle fall ikke at jeg kunne bruke det til noe. Ikke den gangen.

Men i denne kvelden, i disse flyktige tankene, ser jeg at jeg har blitt mer moden. Jeg forstår. Jeg ser, og jeg smiler av det jeg har oppdaget. Jeg ville jeg ikke sittet her og forstått akkurat det hvis jeg hadde forstått det tidligere... 

Ute er det oktobermodent.




mandag 17. oktober 2011

Et digitalt glimt av inspirasjon.

Fant denne filmen på Youtube. Den er inspirerende og tankevekkende. Fra meg til deg. Vær så god!


torsdag 13. oktober 2011

Ordene i min makt

"Du har ordene i din makt." Det sa ei dame til meg på kafeen en dag. Hun hadde lest noe jeg hadde skrevet, en lørdagsreportasje i lokalavisa. Hun mente jeg ikke måtte slutte å skrive, for jeg hadde tydelig talent. Slikt blir jeg selvfølgelig utrolig glad for å høre.

Ordene i min makt. Hva betyr det, egentlig? Jeg føler ikke at jeg har MAKT over ordene. Av og til føles det mer som at ordene har makt over meg! Jeg kan sette meg ned for å skrive, men ordene vil ikke. De leker gjemsel med meg bak linjene, stokker seg og nekter å gjøre som jeg vil: Lage en historie.

Som journalist har man makt, uten tvil. Det bør alle som jobber som journalister være veldig klar over. Særlig de som jobber med tunge nyhetssaker og "vanskelige" tema må vite å trå varsomt. Jeg jobbet i seks år som fast ansatt i lokalavisa her. Den kommer ut i tre kommuner, i tre ganske små kommuner. Det er et lite miljø, og personene du skriver om kan like gjerne dukke opp på barnas fotballtrening noen timer senere.
Det handler om balanse, også på det feltet. En må balansere det man skriver. Være kritisk samtidig som man forholder seg til fakta.
Som frilanser kan jeg mer velge hva jeg vil skrive. Jeg trenger ikke være med "der det skjer", følge de store nyhetene eller det politiske spillet. Det trives jeg godt med.

Min første avissak hadde jeg på trykk i ei lita byavis i Harstad i 1999. Jeg var 20 år. Jeg har lært enormt mye siden da, blant annet at jeg skriver aller best når jeg er inspirert. Ja, jeg kan være disiplinert og skrive fra 9-16, men teksten blir definitivt best om jeg finner roen og inspirasjonen.

Ordene i min makt? For meg handler det ikke om makt, men om glede og sjelero. Jeg må skrive for å ha ro. Slik er det. På en torsdag formiddag, midt i oktober. Senere i dag skal jeg besøke en småbarnsfamilie med en litt spesiell historie. Den reportasjen skal i et kjent, norsk ukeblad. Mer om det en annen gang.
Ha en flott oktoberdag!
(Jimmy gir seg katta i både ord og makt, bare han får mat og kos!)

mandag 10. oktober 2011

Tomhet i den første frostdagen

Natt til søndag var den første frostnatta her nord. Og ganske mange andre steder, har jeg skjønt. Det var fint å stå opp til rimdekket hage og kald høstluft i fjeset.

Frost i blomsterbedet.

Det var forsåvidt en fin søndag, alt i alt. Avslapning, litt skriving, samvær med familien. Vi gikk skogtur, og måtte trekke midt inn i en granskog for å få det lunt nok til å tenne bål.


Senere på dagen fikk vi besøk. Unger som lekte, voksne som snakket og hygget seg.

Fortsatt blått.

Likevel. Jeg gikk gjennom dagen med en stor tomhet innvendig. Som om ingenting brydde meg, verken gledet eller ergret meg. Tomt. Stille.
Hadde sjela en pause? Er det kroppen sin måte å "skru av" på? Var hjernen trett av tanker?
Jeg vet ikke. Det var ikke en sørgelig opplevelse, men kanskje litt tungt med en slik tomhet. Kan man bli tung i hodet av å være tom i hodet?

I dag er det mandag, og toget kjører videre på skinnene. Søndags-stasjonen sto ikke helt til forventningene. Ting ble ikke gjort. Tanker ble lagt til side, eller dukket aldri opp. Tomheten fikk fylle lufta og stemningene i meg.

Frost i tomhet.
Tomhet i frost.

Har du det slik av og til? Takk for at du leste!

søndag 9. oktober 2011

Stillhet og ro samlet mellom to permer

Søndag i oktober. Første frostnatta er i ferd med å gå over i dag. Den tines langsomt opp igjen, av den velsignede sola som det fortsatt er kraft i. Det er definitivt høst, og i natt kom et streif av vinter også. Nordlyset kastet liksom litt på sløret, og drysset frostperler ut på plen og nakne greiner.

Jeg ville dele en bokopplevelse med dere. Altså en opplevelse, ikke en anmeldelse. Jeg har verken lyst eller kunnskap, føler jeg, til å anmelde ei bok. Men en leseopplevelsen kan jeg gjerne dele!


Denne boka: "En øy i havet - Livet på Risøya" kom i 2004. Jeg fikk gleden av å møte forfatteren selv, Eva Huseby, på forfatterseminaret i Tromsø tirsdag denne uka. Hun åpnet seminaret med et foredrag om sitt møte med de to siste gjenlevende på Risøya, nemlig Jacob Carl Jacobsen og Elise Jensen.

Boka handler om disse to personene. Som slett ikke var ektefolk, hun var 14 år eldre enn ham. Det bare ble slik at de begge to befant seg på Risøya da livet gikk forbi uti havet. Og de bestemte seg for å bli.
Ingen av dem ønsket seg inn til Tromsø, til et mer lettvint og komfortabelt liv.

Jeg ble så rolig av å lese boka. Kanskje fordi stemninga er veldig rolig. Vi får innblikk i de gamles liv der ute på øya, både i fortid og nåtid. Detaljer fra huset, kaia og landskapet rundt krydrer sidene, men uten å bli pompøse. Replikkene mellom de gamle er skrevet på nordnorsk dialekt, og nesten hver eneste av dem sier noe mer enn det som faktisk står.

Tenk å bo på ei øy hele livet. Ei øy langt ute i havet, der lokalbåten bare anløper et par ganger i uka. Ei øy der fuglelivet, havet og været blir dine kompanjonger gjennom året.
Jeg blir rolig bare av å tenke på det.

Det de gamle sa var det aller beste med å bo her ute, var friheten. Har vi egentlig frihet i dag?

onsdag 5. oktober 2011

Reportasje om to litt uvanlige mennesker

Denne reportasjen hadde jeg på trykk for ganske nøyaktig et år siden. Det var mens jeg fremdeles var fast ansatt i lokalavisa. Jack Bjørkhaug og Marit Ananiassen har gjort et gammelt skoleinternat om til et kunstner- og musikkverksted. Atelier i gammel atmosfære - kan det bli bedre?
Nylig hadde Marit sin debutantutstilling som kunstner.



tirsdag 4. oktober 2011

Jeg surret som en møll rundt utelampa

I kveld sitter jeg og fordøyer inntrykk. Etter en annerledes dag. En innholdsrik og inspirerende dag, der jeg traff innholdsrike og inspirerende mennesker!
Jeg var nemlig deltager på verdens første Fjørtoft-seminar.

Kjell Fjørtoft kjente jeg ikke personlig, men jeg har lest mye av og med ham. Han var en nordnorsk journalist og forfatter som satte spor etter seg.

Seminaret var lagt opp med ulike foredragsholdere, og jeg satt som en svamp i salen og bare tok i mot. Det var godt. Det var herlig!
Så lett alt glir når man er tilstede med hjerte og sjel!

Jeg traff ei spennende dame der også, som jeg skal intervjue. Hun har akkurat gitt ut si tredje bok.
Takk, Nordnorsk forfatterlag, for opplevelsen og inspirasjonen! Jeg kommer selvfølgelig tilbake neste gang! Som en surrende møll rundt lyset ei sein høstnatt!

søndag 2. oktober 2011

Å finne sin indre glede

"Glede er en prosess som forandrer deg." Det skriver Arne Næss i boka "Livsfilosofi - et personlig bidrag om følelser og fornuft."
Norges største filosof mente at følelser får for liten plass i samfunnet i dag. Han forklarer hvorfor følelser er viktige, og hvorfor vi skal lete etter hva vi egentlig føler.

Han skriver: "Det er følelsene som aktiverer deg underveis i livet. Ingen følelser - heller ingen bevegelse. Når en kommer til et veiskille, er det viktig å stille seg en del følelsesorienterte spørsmål, og ta innover seg hva som føles riktig, for eksempel hva jeg er og hvor jeg vil."

Jeg blir ydmyk når jeg tenker på at en så høyt aktet og respektert person setter følelser som den viktigste nøkkelen til å få et godt liv. Og jeg kunne ikke vært mer enig med han.
Bildet er tatt forrige helg, da jeg var med på saueleting i Malangen.

Jeg føler glede her jeg sitter. Akkurat nå er jeg i glede. Jeg ser ut i verden gjennom et vindusglass med små regnperler på. Fra radioen kommer myke toner. Lydene videre bakover er hverdagslige og familiære. Ungene snakker. Tv-en står på. Oppvaskmaskinen durer stille til venstre for meg.

Når jeg løfter blikket over pc-skjermen, ser jeg høsten. Den ene fargen overtar for den andre bortover skogen. Grønt, oransje, gult, brunt. Grått.
På verandaen står det fortsatt noen møbler. De skal jeg rydde bort i dag. Jeg skal også ta jordbærplantene ut av verandakassene slik at de kan overvintre. Jeg gleder meg.

Jeg gleder meg over de små tingene. At jeg kan sitte her og skrive. At jeg har en familie i ryggen. At jeg har skogen foran meg.
Av og til kjenner jeg en sterk glede over bare å være til.
Jeg lar gleden være grunnmuren i livet mitt. Glede, og forundring over selve livet.

Gleden i ditt liv kan være nøkkelen du har ventet på!

fredag 30. september 2011

Ordsankaren

Tindane helsar meg
i mi ferd mot
ord

gråtrauste ryggar
kviler i dagen eg
snirklar
langs fjordar

ved hus og grind
ser dei meg driva
forbi

henter orda frå
lufta
frå havet
frå elva
frå dei som bur
der ser dei meg

ordsankaren


onsdag 28. september 2011

Reportasje om nydyrking i Lyngen

28. september hadde jeg på trykk en ny reportasje i Nationen, denne gang om et omfattende nydyrkingsprosjekt i Lyngen kommune.

Reportasje om Troms fylkes største kufjøs

7. september 2011 hadde jeg en tresiders artikkel på trykk i avisa Nationen. Artikkelen handlet om en ny æra i Troms-landbruket: Store fjøs og større enheter.

mandag 26. september 2011

Ett minutts indre skogtur. (Naturenergiskolen 4.del)

Min barndom ble slik at jeg fikk anledning til å streife mye rundt i skogene. Min barndoms skog med høyreiste, hvite bjørker, fugleliv og solstråler ned gjennom løvtaket, var med på å forme meg som person. Jeg trengte ikke andre mennesker å dele dette med. Jeg hadde nok med meg selv. Og kanskje katten, som plutselig bare dukket opp fra intet. Vi to kunne gå lange turer, til skumringa begynte å leke mellom trestammene og jeg visste at jeg burde gå ned igjen.


Jeg har et ønske om å formidle den energien jeg som voksen har forstått ligger i naturen. For meg er naturen og alt i den, en uendelig kilde til ren energi. Det var noe jeg som barn ikke forstod å sette ord på, jeg bare kjente at jeg ble glad av å være der. Naturen var min venn, og alt livet i den var spennende og givende å lære om. Elvene snakket, trærne snakket. Ja, selv fjellene hadde sin egen stemme. Etter jeg var 11 år begynte jeg å tilbringe somre og ferier i en fjelldal i indre Troms, og der var det energi, der! Stedet er tilnærmet uberørt av mennesker, og her får følelsene våre og energien fra naturen fritt spillerom.

Alt i naturen har sin egenverdi. Naturen er ikke der nødvendigvis for at vi mennesker skal utnytte den til vår fordel, den bare er. Vi kommer fra den. Vi lever av den. Vi er avhengige av et samspill.


I dag vil jeg gi deg et tips som kan være til nytte for å hente naturenergien frem i deg selv! Du kan for eksempel prøve det ut en hektisk morgen hvor alle skal hit og dit og du egentlig bare tenker på hvordan du skal organisere dagen:
Bruk et par minutter på dette. Lukk opp ei dør eller et vindu, slik at du hører noen naturlyder utenfra. Fugler, ei elv, litt bris i tretoppene. Kanskje sola kan skinne på deg? Lukk øynene og pust dypt noen ganger. Begynn å vandre innover et skoglandskap du ser for deg. Eller et annet naturlandskap, om du ønsker det. Det viktigste er at du føler deg omgitt av natur.

Se for deg at du vandrer innover. Det er lyst og varmt rundt deg, og du er en del av et fantastisk landskap. Rundt deg er det kanskje frukter du kan spise av, og ulike lukter fyller nesen din. I trærne, eller rundt deg, flyr fugler i vakre farger. Sommerfugler dukker opp og lander på blomster langs stien du går på.

Etter at du har vandret en stund, og konsentrert deg om lydene utenfra og pusten din, kan du kjenne energien strømme til deg fra landskapet. Alt livet vibrerer og sender kraftig energi rett til deg. Trekk pusten og kjenn at den fyller deg opp!

Håper du får en energirik dag! :)


Titt tei - her er jeg! Søte støvler, eller hva?

lørdag 24. september 2011

Fellesskapet under den varme høstsol

Det er en lørdag i september. Tre måneder til julaften. Sola skinner skrått innover hagen, inn vinduene, med vennlig varme. Ja, for hun varmer godt fortsatt. Selv om det er septembersol, så har hun strøk av sommer i seg. Rart å tenke på at om et par måneder ser vi nordboere henne ikke mer. I slutten av november, frem til slutten av januar, er sola borte fra min himmel. Da starter det jeg ikke vil kalle mørketid, men lystid. Sola blir borte, men et annet lys får lov til å tre frem. Et magisk lys, bestående av himmelhvelvet, nordlyset, stjernene og månen.

Jeg ser gul-varme stråler legge et gyllent slør over fjelltoppene, og jeg ser de treffe fjorden der nede. Den skinner som overjordisk gull. Samtidig strekker de seg innover bordet der jeg sitter og skriver. Det får meg til å føle meg som en del av noe større. Et fellesskap.
I går, på kafeen, fikk jeg spørsmålet: Hvilken bok av Arne Næss er det du leser? Du skrev jo ikke tittelen på boka.
Vedkommende blinket lurt til meg. Jeg forstod selvfølgelig at han leser bloggen min, og jeg smilte tilbake og fortalte at boka heter “Livsfilosofi – et personlig bidrag.”
Senere på kvelden tenkte jeg nærmere over hvordan det føltes å få vite at noen leser det jeg skriver her inne. Misforstå meg rett, jeg vet jo at det er noen der ute som leser. Det ser jeg av kommentarer jeg får, av statistikken på siden her.
Men det var noe annet å få en slik kommentar. Det dro den litt fjerne internett-følelsen ned hit, til lokalmiljøet rundt meg. Hva følte jeg?
For det første stor glede. Jeg tror at de som har valgt å lese her inne, gjør det fordi de får noe ut av det. Ikke fordi de ønsker å grafse i mitt privatliv, det er for øvrig lite å grafse i, men fordi ordene mine gir noe. Og det er jo det jeg ønsker mer enn noe annet.
For det andre følte jeg ydmykhet. Jeg – et helt vanlig menneske med en forkjærlighet for ord – kan inspirere. Oppmuntre. Vekke tanker, ideer. Gi refleksjoner. Det gjør meg ydmyk.
Den tredje følelsen jeg satt igjen med, var en fellesskapsfølelse. I går, på Skavlan, ble en kvinne fra Sverige intervjuet. I 30 år var hun i Amerikansk fengsel. Nå har hun sonet ferdig sin straff, og må forsøke å tilpasse seg et samfunn hun ikke lenger kjenner. Hun trakk frem “fellesskapsfølelsen” som vesentlig også innenfor murene. Alle mennesker er avhengige av mennesker, sa hun. Jeg tror hun har rett.
Jeg tror at når man er i en modningsprosess som menneske, så trenger man en blanding av ro og ytre inspirasjon. Jeg føler at jeg modnes. Jeg er på en ferd som vil avdekke en del ting, som vil modne meg og gjøre meg til et menneske som står nærmere seg selv. Når man skal lytte til hjertet, trenger man ro og muligheter til å gjøre nettopp det. Det blir som Megan skriver, hjertet roper ikke. Det hvisker.
Parallelt med behov for ro, tror jeg på den inspirasjon andre mennesker kan gi meg. De som tør snakke om livets andre dimensjoner. De som tør la meg forstå at de leser bloggen min, og samtidig avslører at de er interessert i filosofi. De som gir av seg selv, forteller sin historie og lar meg få innblikk i noen av deres hjertetanker. De som forstår at hverdagen består av noe mer enn de ytre rammene.

Jeg blir inspirert av andre mennesker hver dag. Dette samspillet mellom oss, synlig og usynlig, fasinerer meg og gir meg håp. Håp om at vi kan utvikle det menneskelige samholdet videre, slik at vi over hele kloden kan styrke hverandre i en felles forståelse og respekt.
Vi er tross alt beboere under den samme sol. Den sola som nå får tregulvet i stua mi til å gløde, den skaper også de ytre rammene i din hverdag.
Fellesskap, ydmykhet og respekt. Det skal jeg ta med meg videre i denne dagen. Denne lørdagen i september, tre måneder før jul.