torsdag 27. oktober 2011

Den gode samtalen

I går befant jeg meg i skogen igjen. Det åpnet seg et pusterom midt på dagen, ei kjærkommen luke som plutselig bare var der. Jeg dro hjem, grep kameraet og satte foten ut i høstlig skog.
Det morsomme var at midt på veien, et lite stykke bortenfor huset, satt katta vår. Skogkatta Jimmy, med sin løvekrage og tykke pels, spankulerte meg i møte med duskehalen rett til værs. Om han kunne være med?


Jimmy hører måltider flakse i tretoppene.


Vi trasket avgårde, jeg med hodet på skakke av alle motivene jeg så, han med hodet på skakke av alle de deilige småfuglene han hørte i tretoppene. Pelsen hans er perfekt kamuflasje på denne årstiden, brun- og gråspraglete som han er. Hjertet mitt blør med tanke på at han sikkert har glefset i seg utallige små dunnøster!
Jeg sa det til ham også.
- Du rører vel ikke mor sine småfugler?
- Mjau?
- Du kan heller ete mus og slikt. Ikke fuglene, hører du? De er vennene våre.
 - Mjooee...

Etter hvert som vi kom lengre innover skogen, fortsatte samtalen vår. På et tidspunkt pratet jeg mer med meg selv enn med katten, og oppdaget at jeg likte det. Var jeg blitt gal, som gikk der og snakket med meg selv?
Nei, ikke gal. Heller fornuftig.


Jeg har stor tro på den gode samtalen. Lene har sagt noe klokt, nemlig at man ikke skal tro alt man tenker. Og det er sant. For det man går for seg selv og tenker, og det som kommer frem når man setter ord på det, er ofte ulikt.
Den gode samtalen gir oss klarhet i hva vi føler. Når ordene passerer leppene våre, når de får liv og blir til lyd, blir de til små puslebrikker som vi kan sette sammen. Forstå.
 Det er noe magisk som skjer fra ordene slippes løs, til de når ørene våre. Samtaler møter tanker.


Jeg oppdaget nytten av å sette ord på ting for noen år siden. Ved min side satt det en person som var der bare for å lytte, for å lede meg videre. Jeg måtte snakke, ellers skjedde ingenting.
Og jeg snakket. Sakte, men sikkert dannet det seg et bilde. For første gang så jeg tydelig mitt eget liv. Jeg kunne se den røde tråden sno seg gjennom mine levedager, og jeg forstod hvorfor jeg hadde tatt de valg jeg hadde tatt. Hvorfor livet mitt var som det var, frem til den dagen.

Egentlig visste jeg jo alt dette fra før. Jeg snakket bare om det som lå meg på hjertet. Men det var først da jeg uttalte ordene, at jeg selv så det som lå skjult der inne. Jeg fikk klarhet. Og etterpå følte jeg meg som et nytt menneske! Selv om jeg på mange måter var den samme!


Det lyser morskap og klokskap av det tamme rovdyret.

Man skal aldri undervurdere verdien av en god samtale. Med seg selv, en god venn eller tilfeldig bekjent. Eller, med ei buskehalekatt på en høstlig skogtur.

tirsdag 25. oktober 2011

Ordene i morgenlyset

Jeg sto opp før dagen i dag. Før morgenlyset begynte å strekke seg over fjellkanten i horisonten.
Det første jeg gjorde, var å gå ut på verandaen. Der oppe glitret tusenvis av stjerner, og nordlyset blafret et forskrekket morgenvink til meg. Det lurte nok på hva jeg våget meg ute for, i hennes blå time.

Det neste jeg gjorde, var å skrive ned et intervju jeg var på i går, og som skal leveres til lokalavisa senere i dag. Intervjuet er med ei livskraftig, tøff dame som i mars i fjor fikk diagnosen brystkreft. Jeg blir alltid ydmyk når mennesker vil dele sin historie med meg, og med lesere.

I lys av morgenen, og i lys av det jeg har skrevet om tidligere i bloggen min, ramlet disse ordene inn. De tar jeg med meg, mens morgenen sakte finner sin plass og jeg sakte nyter en kopp te.
Ønsker deg en god dag under stjernene.

***************************


Tør du være lei deg
Tør du synke ned
Tør du lede hjertet
Til det sorteste, mørkeste sted

Tør du være lei deg
Lei av livet, lei av alt
Tør du kjenne mismot
Tør du erkjenne at du falt

Tør du innse at du feilet
Kan du møte vemodets blikk
Har du styrke til å granske
Alle svakhetene du fikk

Først da kan du leve
Først da kan du se
At sorg og lys går sammen
Om å skape et menneske

Vi er ikke bare lys og liv
Våre liv kan ikke rammes inn
Det ser du nå
Når du møter ditt blikk
Og åpner ditt hele sinn

søndag 23. oktober 2011

"En negativ følelselstilstand kan ha verdi"

Jeg har tenkt og fundert over positive og negative følelser etter det forrige innlegget mitt. Dette er noe som engasjerer meg, fordi det har så stor betydning for hvordan jeg - og vi - lever våre liv. Jeg tror grunnen til at jeg skrev innlegget i det hele tatt, er dette voldsomme fokuset på rask lykke og velstand. Hvis man bare plukker fra ukeblader og aviser som med jevne mellomrom gir oss oppskriften på lykke, går man for raskt frem og blir sittende igjen med en tomhetsfølelse.

Samfunnet vårt i dag er nådeløst hektisk, altoppslukende og jagende. Oppskriften på "lykke" er tilpasset dette tempoet. Den er lettfordøyelig, gjerne spissformulert og med kulepunkter. Den er skapt slik for at vi skal kunne ta den under armen og haste videre. Og vi griper den i vår lengsel etter lettvinthet, og tenker "nå har jeg oppskriften og fasiten, så nå har jeg endelig funnet lykken."
En tid senere erkjenner vi at lykken ikke kom av seg selv likevel. For kan vi bli hele mennesker, modne mennesker med kjennskap til oss selv, med en hastverksoppskrift? Svaret er selvfølgelig nei.

Det første steget for å forstå seg selv, og deretter modnes som menneske, er å erkjenne hvordan vi har det. Det første steget er å faktisk lytte til hva følelsene sier deg. Og det er her jeg mener negative følelser har en nøkkelverdi.
Les overskriften på dagens innlegg. Ordene er igjen hentet fra Arne Næss' bok "Livsfilosofi - et personlig bidrag om følelser og fornuft". Det han skriver videre under denne tittelen, er blant annet: "Vi trenger å bli kjent med de negative følelsene, særlig hvilke sammenhenger de oppstår i. Hvorfor føler jeg det akkurat slik?".
En negativ følelse er viktig i den forstand at den forteller deg like mye om hvordan du har det, som en positiv følelse gjør. Den forteller deg for eksempel at "det jeg gjør akkurat nå, får meg i dårlig humør". Eller "samvær med denne personen gjør meg trist og energiløs". Da er det man skal stoppe opp og lytte mer. Stille spørsmål. Intervjue seg selv, rett og slett! Hvorfor føler jeg det slik? Betyr disse følelsene at jeg bør finne noe annet å gjøre, at jeg bør kutte kontakten med denne personen?

Eller kan jeg snu tankegangen min og jobbe positive følelser inn i situasjonene? Hva kan jeg sette pris på med det jeg gjør? Hvilke egenskaper er det jeg faktisk liker hos denne personen? Kan det bygges videre på?

Negative følelser som et "arbeidsverktøy" er én side av saken. En viktig side. Men fortsatt mener jeg at når man har jobbet med seg selv og kanskje oppnådd en mer positiv hverdagsholdning til livet, må man fortsatt erkjenne at de negative følelsene kan dukke opp igjen. De grå dagene forsvinner ikke nødvendigvis for alltid selv om du er lys til sinns.
Og det er ikke noe nederlag å føle seg trist.
 Kanskje det ikke alltid er nødvendig å "ta seg sammen" og komme unna de triste følelsene. Tvert imot, det er nyttige.

 

fredag 21. oktober 2011

Tør du være lei deg?

Det er mye snakk om, skriving om, og fokus på, positive følelser. Hent frem de positive følelsene, og du blir lykkelig. Tenk positivt - få det bra. Fokuser på de positive tingene i livet, og du glemmer det vonde. 

Det er selvfølgelig utrolig viktig, og en nøkkelbrikke i våre liv, det at vi kan finne positiviteten og livsgleden. At vi kan hente frem de gode detaljene i livene våre, og dvele ved dem. At vi kan glede oss over en ny dag.

Men glemmer vi å kjenne på de vanskelige følelsene? Tør vi være triste, melankolske?
Dette er tanker jeg gjør meg, og som jeg rett og slett kunne tenkt meg å høre fra dere om. Jeg er nysgjerrig på hva dere der ute mener om dette temaet!
Brighton pier brant ned for noen år siden. Bildet er tatt på Englandsturen vår i fjor.


De siste årene har jeg jobbet mye med meg selv. Det var på et tidspunkt rett og slett behov for å stoppe opp og spørre hva som var i ferd med å skje. Jeg var på vei inn i en mørk tunell, og trengte hjelp og selvinnsikt for å komme videre.
I dag forstår jeg mye mer av meg selv. Jeg har lært meg nettopp det med å finne de positive elementene i hverdagen, og jeg føler at jeg er på en reise som akkurat har begynt. Det er spennende!

Samtidig tenker jeg at vi må tørre å hente frem det triste. Det som er vanskelig, kan ikke bare trås over i jakten etter det som er enkelt og godt. Jeg tror i alle fall når det gjelder meg selv, at jeg må klare å hente frem det triste, kjenne på det og akseptere det. Først da kan man virkelig glede seg over det som er godt.
I disse tider, hvor fokuset på positivitet er voldstom, kan kanskje noen der ute føle at de ikke tør å si "jeg er faktisk trist". Det er liksom ikke aksept for de mørke følelsene, kan noen tenke. Og da er vi kanskje ute på en feil vei?

Brigthon, England.

Jeg tror heller ikke at man kan gå rundt og være "lykkelig" hele tiden. Livet er ikke slik at man bare kan fokusere på lykke, så vips-får man det. De grå dagene dukker opp likevel, om du vil det eller ei.

Kanskje henger skrivetrangen min sammen med slike skiftende følelser? En forfatter som er 100 prosent lykkelig og tilfreds hele tiden, kan vel ikke skrive bra om de vanskelige følelsene? Eller?

Ha en fin fredagskveld, alle der ute!





Reportasje om livet på Rydningen

Anniken Dulin og Pål Thorstensen har funnet sitt paradis. Nemlig på den lille husmannsplassen Rydningen. Her har de tilbringt alle de siste 10 somrene, og langsomt forvandlet stedet fra et falleferdig bruk, til ei nydelig, lita perle. Og hvem vet, kanskje de flytter hit for godt en dag? Det er i alle fall tydelig at de trives godt her, begge to! En skikkelig artig reportasje å skrive.


tirsdag 18. oktober 2011

Modne følelser, flyktige tanker

 Aftenstund ved kjøkkenbenken. Vi har passert midten av oktober, og ute har mørket svøpt landskapet inn i kveldskappa si. Det blåser en sørlig, varm vind. Den snor seg mellom bjørkene i alleen, får grantoppene til å suse og gresset til å hviske. Augustvind i oktober? Mange varmegrader nå, langt utpå høsten?

Moden høst. På bristepunktet før vinteren. Jeg liker ordene.
Det året var høsten så varm.
Ser du starten på en fortelling?

Et menneskes følelser modnes gjennom livet. Når vi begynner, eller i hvor stor grad, er selvfølgelig personavhengig. Arne Næss hadde tanker om det å modnes, han skrev blant annet:

"En viktig del av følelsesmodningen er å omskape negative følelser til positive. I en slik modningsprosess blir vi mer oppmerksomme på hvilke verdier i livet som er grunnleggende for oss. (...) Modning innebærer imidlertid ikke at vi skal tøyle eller moderere vårt følelselsliv - snarere å gjøre det mer tilgjengelig og bevisst for oss."

Jeg øver meg hver dag. På å lytte til følelsene, på å høre hva min indre stemme egentlig vil. Av og til roper den høyt, uten at jeg kan følge det den sier. Andre ganger tar det lang tid før jeg hører hjertesangen, og det går opp for meg at jeg er i ferd med å gå inn i noe jeg egentlig ikke vil inn i.

Det er en treningssak, det å modnes. Man øver seg hele livet. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg startet litt tidligere. Forstod jeg aldri at jeg kunne leve av å skrive? Så jeg ikke hvor mine evner lå, og at jeg kunne videreutvikle disse også faglig? Nei. Jeg tenkte ikke over at jeg hadde denne trangen, dette behovet, for å skrive. Jeg tenkte i alle fall ikke at jeg kunne bruke det til noe. Ikke den gangen.

Men i denne kvelden, i disse flyktige tankene, ser jeg at jeg har blitt mer moden. Jeg forstår. Jeg ser, og jeg smiler av det jeg har oppdaget. Jeg ville jeg ikke sittet her og forstått akkurat det hvis jeg hadde forstått det tidligere... 

Ute er det oktobermodent.




mandag 17. oktober 2011

torsdag 13. oktober 2011

Ordene i min makt

"Du har ordene i din makt." Det sa ei dame til meg på kafeen en dag. Hun hadde lest noe jeg hadde skrevet, en lørdagsreportasje i lokalavisa. Hun mente jeg ikke måtte slutte å skrive, for jeg hadde tydelig talent. Slikt blir jeg selvfølgelig utrolig glad for å høre.

Ordene i min makt. Hva betyr det, egentlig? Jeg føler ikke at jeg har MAKT over ordene. Av og til føles det mer som at ordene har makt over meg! Jeg kan sette meg ned for å skrive, men ordene vil ikke. De leker gjemsel med meg bak linjene, stokker seg og nekter å gjøre som jeg vil: Lage en historie.

Som journalist har man makt, uten tvil. Det bør alle som jobber som journalister være veldig klar over. Særlig de som jobber med tunge nyhetssaker og "vanskelige" tema må vite å trå varsomt. Jeg jobbet i seks år som fast ansatt i lokalavisa her. Den kommer ut i tre kommuner, i tre ganske små kommuner. Det er et lite miljø, og personene du skriver om kan like gjerne dukke opp på barnas fotballtrening noen timer senere.
Det handler om balanse, også på det feltet. En må balansere det man skriver. Være kritisk samtidig som man forholder seg til fakta.
Som frilanser kan jeg mer velge hva jeg vil skrive. Jeg trenger ikke være med "der det skjer", følge de store nyhetene eller det politiske spillet. Det trives jeg godt med.

Min første avissak hadde jeg på trykk i ei lita byavis i Harstad i 1999. Jeg var 20 år. Jeg har lært enormt mye siden da, blant annet at jeg skriver aller best når jeg er inspirert. Ja, jeg kan være disiplinert og skrive fra 9-16, men teksten blir definitivt best om jeg finner roen og inspirasjonen.

Ordene i min makt? For meg handler det ikke om makt, men om glede og sjelero. Jeg må skrive for å ha ro. Slik er det. På en torsdag formiddag, midt i oktober. Senere i dag skal jeg besøke en småbarnsfamilie med en litt spesiell historie. Den reportasjen skal i et kjent, norsk ukeblad. Mer om det en annen gang.
Ha en flott oktoberdag!
(Jimmy gir seg katta i både ord og makt, bare han får mat og kos!)

mandag 10. oktober 2011

Tomhet i den første frostdagen

Natt til søndag var den første frostnatta her nord. Og ganske mange andre steder, har jeg skjønt. Det var fint å stå opp til rimdekket hage og kald høstluft i fjeset.

Frost i blomsterbedet.

Det var forsåvidt en fin søndag, alt i alt. Avslapning, litt skriving, samvær med familien. Vi gikk skogtur, og måtte trekke midt inn i en granskog for å få det lunt nok til å tenne bål.


Senere på dagen fikk vi besøk. Unger som lekte, voksne som snakket og hygget seg.

Fortsatt blått.

Likevel. Jeg gikk gjennom dagen med en stor tomhet innvendig. Som om ingenting brydde meg, verken gledet eller ergret meg. Tomt. Stille.
Hadde sjela en pause? Er det kroppen sin måte å "skru av" på? Var hjernen trett av tanker?
Jeg vet ikke. Det var ikke en sørgelig opplevelse, men kanskje litt tungt med en slik tomhet. Kan man bli tung i hodet av å være tom i hodet?

I dag er det mandag, og toget kjører videre på skinnene. Søndags-stasjonen sto ikke helt til forventningene. Ting ble ikke gjort. Tanker ble lagt til side, eller dukket aldri opp. Tomheten fikk fylle lufta og stemningene i meg.

Frost i tomhet.
Tomhet i frost.

Har du det slik av og til? Takk for at du leste!

søndag 9. oktober 2011

Stillhet og ro samlet mellom to permer

Søndag i oktober. Første frostnatta er i ferd med å gå over i dag. Den tines langsomt opp igjen, av den velsignede sola som det fortsatt er kraft i. Det er definitivt høst, og i natt kom et streif av vinter også. Nordlyset kastet liksom litt på sløret, og drysset frostperler ut på plen og nakne greiner.

Jeg ville dele en bokopplevelse med dere. Altså en opplevelse, ikke en anmeldelse. Jeg har verken lyst eller kunnskap, føler jeg, til å anmelde ei bok. Men en leseopplevelsen kan jeg gjerne dele!


Denne boka: "En øy i havet - Livet på Risøya" kom i 2004. Jeg fikk gleden av å møte forfatteren selv, Eva Huseby, på forfatterseminaret i Tromsø tirsdag denne uka. Hun åpnet seminaret med et foredrag om sitt møte med de to siste gjenlevende på Risøya, nemlig Jacob Carl Jacobsen og Elise Jensen.

Boka handler om disse to personene. Som slett ikke var ektefolk, hun var 14 år eldre enn ham. Det bare ble slik at de begge to befant seg på Risøya da livet gikk forbi uti havet. Og de bestemte seg for å bli.
Ingen av dem ønsket seg inn til Tromsø, til et mer lettvint og komfortabelt liv.

Jeg ble så rolig av å lese boka. Kanskje fordi stemninga er veldig rolig. Vi får innblikk i de gamles liv der ute på øya, både i fortid og nåtid. Detaljer fra huset, kaia og landskapet rundt krydrer sidene, men uten å bli pompøse. Replikkene mellom de gamle er skrevet på nordnorsk dialekt, og nesten hver eneste av dem sier noe mer enn det som faktisk står.

Tenk å bo på ei øy hele livet. Ei øy langt ute i havet, der lokalbåten bare anløper et par ganger i uka. Ei øy der fuglelivet, havet og været blir dine kompanjonger gjennom året.
Jeg blir rolig bare av å tenke på det.

Det de gamle sa var det aller beste med å bo her ute, var friheten. Har vi egentlig frihet i dag?

onsdag 5. oktober 2011

Reportasje om to litt uvanlige mennesker

Denne reportasjen hadde jeg på trykk for ganske nøyaktig et år siden. Det var mens jeg fremdeles var fast ansatt i lokalavisa. Jack Bjørkhaug og Marit Ananiassen har gjort et gammelt skoleinternat om til et kunstner- og musikkverksted. Atelier i gammel atmosfære - kan det bli bedre?
Nylig hadde Marit sin debutantutstilling som kunstner.



tirsdag 4. oktober 2011

Jeg surret som en møll rundt utelampa

I kveld sitter jeg og fordøyer inntrykk. Etter en annerledes dag. En innholdsrik og inspirerende dag, der jeg traff innholdsrike og inspirerende mennesker!
Jeg var nemlig deltager på verdens første Fjørtoft-seminar.

Kjell Fjørtoft kjente jeg ikke personlig, men jeg har lest mye av og med ham. Han var en nordnorsk journalist og forfatter som satte spor etter seg.

Seminaret var lagt opp med ulike foredragsholdere, og jeg satt som en svamp i salen og bare tok i mot. Det var godt. Det var herlig!
Så lett alt glir når man er tilstede med hjerte og sjel!

Jeg traff ei spennende dame der også, som jeg skal intervjue. Hun har akkurat gitt ut si tredje bok.
Takk, Nordnorsk forfatterlag, for opplevelsen og inspirasjonen! Jeg kommer selvfølgelig tilbake neste gang! Som en surrende møll rundt lyset ei sein høstnatt!

søndag 2. oktober 2011

Å finne sin indre glede

"Glede er en prosess som forandrer deg." Det skriver Arne Næss i boka "Livsfilosofi - et personlig bidrag om følelser og fornuft."
Norges største filosof mente at følelser får for liten plass i samfunnet i dag. Han forklarer hvorfor følelser er viktige, og hvorfor vi skal lete etter hva vi egentlig føler.

Han skriver: "Det er følelsene som aktiverer deg underveis i livet. Ingen følelser - heller ingen bevegelse. Når en kommer til et veiskille, er det viktig å stille seg en del følelsesorienterte spørsmål, og ta innover seg hva som føles riktig, for eksempel hva jeg er og hvor jeg vil."

Jeg blir ydmyk når jeg tenker på at en så høyt aktet og respektert person setter følelser som den viktigste nøkkelen til å få et godt liv. Og jeg kunne ikke vært mer enig med han.
Bildet er tatt forrige helg, da jeg var med på saueleting i Malangen.

Jeg føler glede her jeg sitter. Akkurat nå er jeg i glede. Jeg ser ut i verden gjennom et vindusglass med små regnperler på. Fra radioen kommer myke toner. Lydene videre bakover er hverdagslige og familiære. Ungene snakker. Tv-en står på. Oppvaskmaskinen durer stille til venstre for meg.

Når jeg løfter blikket over pc-skjermen, ser jeg høsten. Den ene fargen overtar for den andre bortover skogen. Grønt, oransje, gult, brunt. Grått.
På verandaen står det fortsatt noen møbler. De skal jeg rydde bort i dag. Jeg skal også ta jordbærplantene ut av verandakassene slik at de kan overvintre. Jeg gleder meg.

Jeg gleder meg over de små tingene. At jeg kan sitte her og skrive. At jeg har en familie i ryggen. At jeg har skogen foran meg.
Av og til kjenner jeg en sterk glede over bare å være til.
Jeg lar gleden være grunnmuren i livet mitt. Glede, og forundring over selve livet.

Gleden i ditt liv kan være nøkkelen du har ventet på!