torsdag 24. desember 2015

Journalist for Sett Nordfra

Sett Nordfra er et nettmagasin startet av to driftige jenter i Finnmark, Trine Hamran og Torill Olsen. Nyhetsmagasinet skal ha et tydelig og uavhengig nord-perspektiv, og gå bak den løpende nyhetsdekningen. Målet er å gi leserne grundige reportasjer, analyser, kommentarer og portretter med særlig vekt på nye stemmer og saker som ikke enkelt når frem i det ordinære nyhetsbildet. 

Fra desember 2015 skal jeg være med å bidra til nettmagasinet med reportasjer fra Troms, og her kan du lese den første:




fredag 4. desember 2015

Bak fasaden - serie til Hjemmet

Fra og med uke 45-2015 var serien min, "Bak fasaden" på trykk i Hjemmet.
Erlend Tønnesen har illustrert alle kapitlene, og som vanlig gjort en svært bra jobb.
"Bak fasaden" handler om Anniken Toraas, som lever et tilsynelatende anonymt og rolig liv i en småby i Norge.
Men en dag dukker det opp en kvinne fra fortiden - og plutselig står alt på spill...

God lesning!




fredag 27. november 2015

Ei bok for et godt formål

I tillegg til at jeg i høst har vært medforfatter på Kirkene i Troms, har jeg også vært så heldig å få bidra i en antologi. 

Juleantologien ble initiert og utgitt av forlaget Prego Mobile, og overskuddet av salget går i sin helhet til barnehjemmet Streetlight i Tacloban på Filippinene. 

Det var artig å bli valgt ut blant de om lag 50 forfatterne som bidro, deriblant Tom Egeland og Jarl Goli.
Antologien er nå lansert, og kan fås kjøpt ved bestilling fra forlaget.

Les mer og bestill her:


Mitt bidrag heter "Et juleeventyr", og er ei fortelling som passer både store og små. Den er særlig fin til ei adventsstund med stearinlys og høytlesning.



torsdag 22. oktober 2015

Endelig: Bokverket Kirkene i Troms

Det er mange faser av det å være forfatter, som ikke alltid er så lystbetonte. Som det å skrive 12 timer hver dag for å holde fristen, med det resultat at både armer og rygg streiker. Som det å gjennomgå manus igjen og igjen, på jakt etter bedre måter å formulere seg på. Som det å holde tråden når det koker som verst med mailer, telefoner og kilder.
 
Men alt det er glemt i det øyeblikket boka kommer fra forlaget.
 
Nå har jeg endelig fått min nye "baby" på plass i huset: Bind 1 av bokverket Kirkene i Troms.
 
 
Sammen med forfatter Ronny Trælvik har store deler av vinter og vår gått med til å farte rundt i Troms fylke, fra Kvænangen og Skjervøy i nord, til Harstad og Kvæfjord i sør.
Vi har møtt utrolig mange flotte folk, og blitt tatt imot med åpne armer overalt.
Vi har blitt låst inn i kirkene, guidet rundt, vi har klatret i kirketårn og kikket i sakristier.
 
Resultatet av jakten på historien bak hvert kirkebygg får du altså i denne boka, og de neste to årene vil gå til videre jakt. Totalt skal tre bind dekke kirkehistorien i Troms, med tekst og bilder.
 
Boka gis ut av forlaget Bok i Nord.
Ta gjerne kontakt om du vil bestille, på mail
eller på forlagets side
 
Tusen takk til alle som har hjulpet oss med stort og smått underveis!


søndag 11. oktober 2015

Drømmefrø

10. oktober var det Verdensdag for psykisk helse. Jeg var så heldig å bli spurt om å bidra med opplesning av en tekst i forbindelse med den lokale markeringa av dagen.
Jeg svarte ja, og visste med det samme hvilken tekst jeg skulle lese.
Det måtte bli Drømmefrø.
 
Jeg publiserte teksten på bloggen første gang i oktober 2013, og siden har den dukket opp med ujevne mellomrom. For det er en tekst mange lesere har funnet inspirasjon i, og som man ikke så lett glemmer. En tekst som treffer. Og av den grunn velger jeg nå å dele den på nytt her, i den versjonen jeg fremførte i går.
 
 
Drømmefrø
Jeg hørte henne før jeg så henne.
Hennes lyse stemme fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner. Ørene mine formelig spisset seg, og jeg stoppet.
Så sto hun der foran meg, hun trådte frem mellom tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte, skinnende bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen hadde høstfjellenes guloransje og røde glans.  
På den ene armen hang en dråpeformet kurv i dypgrønn farge.
Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe, men visste ikke hva.
Så stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i solen.
«Hva gjør du?» spurte jeg.
Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.
«Du følger etter meg, ser jeg.» 
«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»
«Det er drømmefrø.» sa Oktober.
«Drømmefrø? Hva er det?»
«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»
 
 Jeg småsprang etter henne for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet mellom tuer, i lyng og mose, og ble snart borte.
«Hvorfor kaster du dem på marken?»
Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.
«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»
Jeg kikket opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.
«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.
«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»
Jeg blunket forvirret.
«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»
Hun nikket.
«Ja, hvor kommer de ellers fra?»
«Men… går alle månedene rundt og sår drømmefrø?»
«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg lett på hodet.
«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.  
«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»
Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle si mer.
 
«Frøet dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»
Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.
«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.
Hun så på meg. Kurven hang tungt på armen hennes. Den var full av frø. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over. Hun skulle videre.
 «Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.
«Javisst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»
Jeg nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.
«Takk, Oktober. Og farvel.»
 Hun stakk hånden i kurven og plukket opp ett eneste frø. Mens hun holdte det mellom tommel og pekefinger, løftet hun det mot himmelen og lot det fange morgenlyset.
Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.
«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»
Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.
Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

onsdag 16. september 2015

I samtale med Tore Skoglund

I Pensjonisten nr. 5/2015 har jeg på trykk en samtale med mangeårig humorist og forfatter Tore Skoglund. Han mistet sønnen til kreft i 2014, og snakker her om hvordan humoren har vært en styrke å lene seg på når livet er som svartest.
 
 

onsdag 9. september 2015

I samtale med Knut Ljøgodt

I bladet Museumsnytt nr. 3/2015, har jeg skrevet et saksportrett av direktør for Nordnorsk kunstmuseum, Knut Ljøgodt.

Reportasje om en trolldomsforsker

I Pensjonisten nr. 5/2015 kan du lese min reportasje om forsker og historieprofessor Liv Helene Willumsen.
Hun har viet sitt voksne liv til å avdekke, tolke og presentere fakta omkring trolldomsprosessene i Finnmark. Willumsen var sentral i forbindelse med heksemonumentet på Steilneset i Vardø, avduket av Dronning Sonja i 2011.


onsdag 2. september 2015

Septembers tid

Hun kom frem fra skyggene, og slo følge med det samme. Fra første steg på stien, den første kvelden, var hun der. Ja, for det var jo hennes tid. Og kvinnen hadde håpet hun ville dukke opp.
September.
De vekslet blikk og gikk så i taushet. Kvinnen så fargespillet rundt seg. Hvert strå, hvert blad, hver kurve og sving i landskapet, talte sin egen historie. Om høst. Om noe som var forbi.
September ristet i ei grein, og lo da bladene slapp taket og danset rundt henne.
– Det handler om å gi slipp, ikke sant? spurte kvinnen og kjente hvordan skogbunnen tok imot hennes steg. September lo igjen.
– Ja. Da har du jo lært noe, tross alt. Men du har hatt blikket rettet et annet sted. Lenge. Ikke sant?
– Det er nok rett, sa kvinnen og sukket. – Men jeg har ikke glemt dere. Jeg har merket at dere var der.
Kvinnen hørte sin egen stemme, og kjente at det var riktig, det ordene sa. Hun hadde ikke glemt dem. Hun hadde ikke glemt noe som helst. Bare vendt blikket et annet sted. Blikket, ordene, tankene, de hadde gått andre veier den siste tiden. 
 
Nå var tiden her igjen. Den inviterte til å ta frem ordene. Til å se med hjertet, og ikke bare med hodet. For om hun husket dem, husket hun vel også seg selv? Hun hadde vel ikke glemt hvem hun egentlig var?
– Dere mennesker glemmer lett, sa September og lot hånden stryke gjennom de gulnede stråene i skogkanten. – Dere lærer. Dere tar noen steg i riktig retning. Så glemmer dere. Og går tilbake igjen. Er dere alltid slik?
Nå var det kvinnen som måtte le.
– Vel. Det tar tid med oss. Og tid, det har vi for lite av. Vi mennesker. Vi tror i alle fall det.
 
De ble stille igjen. Nye løv raslet ned fra skogtaket, mot endestasjonen på den ventende jorden. Kvinnen trakk pusten. Sommeren var over. Var det trist? Nei. En tid avløses alltid av en ny.
– Alt er i endring, sa September, som om hun leste kvinnens tanker. – Det er nå det er min tid. Jeg er her en stund. Men så kommer noe nytt. Husk det. Og gi slipp.
Kvinnen smilte. Hun kjente gleden over endelig å ha en av dem sammen med seg igjen. Noe var kommet tilbake. Noe var for alltid forbi.
Og tiden var nå.
 
(C) LK Nyland

onsdag 15. juli 2015

På reise. I vårt nord.

Våren og sommeren har vært arbeidsom og produktiv.
Ord og setninger har manifestert seg i reportasjer og skriverier. 
Men noen ganger må man hvile.
Noen ganger må man ut for å hente seg inn.
Og da juli kom, la vi ut på reise, vi to.
Trine Strand og jeg.  
Vi ville mot Nord.
 
Midnattssol.
 
 
Reisen ble til underveis.
Vi hadde planlagt lite og ingenting. Intuisjonen og hjertet skulle være våre veivisere.
Hurtigruten ble første reisemiddel.
Noe slapp taket da vi la fra kai.
Vi var på vei.
Mot kreativitet og glede.
I eventyret.  
 
Skipet.
 
 
Reisen var en gave. Til oss selv.
I takt med at det nordnorske landskapet foldet seg ut, foldet vår reise seg ut.
Vi forstod at Reisen ikke bare var en reise.
Vi var på vei mot noe, på vei mot en ny ide, et kreativt og kraftfullt prosjekt.
Vi traff så mange skapende mennesker.
Vi samlet så mange skatter.
 
Fargerikt i Honningsvåg.
 
 
Finnmark har en sterk historie. I Norge var det her det ble brent flest mennesker under hekseprosessene på 1600-tallet.
Under andre verdenskrig ble det flerkulturelle folket med nordmenn, samer og kvener tvangsevakuert sørover.
Husene deres ble brent. Byene lagt i aske.
Men de kom tilbake.
Menneskene.
De ville være her. Bygge opp igjen. Skape.
 
Trollene i Trollholmsund.
 
 
 
Kanskje er det den skaperkraften som fortsatt synger i bølgene? Som fortsatt hvisker i vinden over viddene?
Vi kjente den.
Livskraften. Viljen til å reise seg.
Vi hørte kvinnenes stemmer, våre formødres, de sang mot urettferdighet og urett, de løftet seg mot håp og tro.
Hva kan vi lære av dem?
 
Hammerfest.
 
 
Takk til alle som fulgte oss På reise.
Den er ikke over.
Det er nå den begynner.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
 


søndag 24. mai 2015

Så skriver jeg bok igjen

Det har vært lite tid til blogging de siste månedene. Slik er det i perioder. Når livet krever full tilstedeværelse og deltagelse, må enkelte ting skyves bort.
Nå ser jeg frem til mer tid til å gjøre det jeg liker best;
å skrive.
 
 
Frem mot høsten skal jeg nemlig konsentrere meg om et nytt bokprosjekt. Jeg er blitt invitert som medforfatter i et to-binds verk om kirkene i Troms. Min forfatterkollega Ronny Trælvik  og jeg deler de om lag 100 kirkene mellom oss, og skriver om hver eneste en av dem. Kriteriet er at bygget er i bruk.
 
Jeg kan love dere at jeg koser meg med dette prosjektet! Jeg har vært rundt i noen kommuner allerede, blant annet Kåfjord og Målselv, men utover sommeren kommer mange flere til å få besøk.

Malangen kirke, innviet i 1853. (C) LK Nyland
 
Boka tar for seg kirkehistorien i Troms, og hver kirke vil bli presentert med tekst og bilder over flere sider. Slik samles denne delen av folkehistorien mellom to permer. For første gang.
 
Kirkene er kjære og elskede bygg. Når vi trår inn i den særegne stillheten og opphøydheten, kjenner vi ro. Tempoet senker seg, stresset stilner. I kirkene kan vi åpne oss for noe som er større enn oss selv.
Og ikke minst; til kirka kommer vi for å dele livets største sorger og gleder. Kirkebyggene har gjennom historien betydd svært mye for folket i Troms. Det skal vi forsøke å videreformidle i bøkene.
 
Hver kirke har sin unike historie. Og her er vi ved kjernen av bokprosjektet; vi er avhengige av at dere der ute kan gi oss tips, historier, bilder og informasjon. Bare slik kan boka gi det lille ekstra, det som ikke finnes i generell informasjon fra bygdebøker eller internett. Vi har allerede skaffet oss noen gode kontakter rundt omkring, men om du har noe du ønsker å dele med oss, ta kontakt!
Jeg kan nås på mail nylandlk@online.no

Første bind av kirkebøkene kommer ut før jul i år, og neste bind kommer før jul i 2016.

Ønsker deg en herlig vår!

 
 

tirsdag 28. april 2015

Reportasje: Barn på flukt

Nyhetsbildet den siste tiden har vært preget av statusen til de arme menneskene som desperate flykter fra sine hjemland via Middelhavet. For mange av dem, særlig barna, blir selve reisen mot et bedre liv det som gir dypest traumer.
 
Tidligere i vår reiste jeg sammen med fotograf Ingun A. Mæhlum til asylmottaket i Sjøvegan, Salangen. Målet var en reportasje til bladet Psykisk helse. Møtet med de mindreårige, enslige asylmottakerne gjorde dypt inntrykk. Deres erfaringer fra hjemlandet, og minnene fra reisen mot Norge, ligner et mareritt intet menneske skulle behøve å gjennomleve.
 
I disse dager går tankene mine til ungdommene i Salangen, som fortsatt venter på svar om de får bli i Norge.
 
NRK lagde en reportasje om beboernes markering av flyktningekatastrofen, den kan du finne her: NRK
 
 

tirsdag 7. april 2015

April velger meg

Hun vaier tretoppene hit og dit, og dusjer vår-tårer på ruta. Hun kaster sørpe og snø og skitt omkring, og plasker i hver søledam. Som et barn.
Jeg valgte ikke April.
Hun valgte meg.
«Jeg vet du har hatt din oppmerksomhet langt borte. I lang tid. Du bruker ikke sansene dine, som du pleier. Der ute.»
Jeg nikket, for jeg visste hun hadde rett. Nå dro hun meg opp av stolen, utålmodig, slamret lokket på pc-en ned så skjermlyset flimret av forskrekkelse. April dro meg videre, mot vinduene, til vi sto der og glante ut gjennom et strimete glass. En grå horisont, noen nakne trestammer, sørpe. Råtnende snø. Fuktig muld.
«Ser du? Ser du jorden, den venter på deg?»
«Jorden?»
«Den venter på dine steg. Luften venter på at du skal trekke den inn i ditt bryst, trærne venter på din berøring og ditt blikk. Gå ut dit! Nå!»
Jeg ristet mumlende på hodet, men før jeg fikk sukk for meg, var en blå anorakk på plass, og en lue. April tullet skjerfet rundt halsen min i et slikt tempo at jeg nesten druknet, og mens jeg dro tøyet ned for å få pusten igjen, puttet hun beina mine i et par støvler.
Jeg følte meg som et barn som blir kastet ut, med beskjed om å leke på egen hånd.
Etter at et dypt sukk forlot meg, gikk jeg ned trappen.
Støvler i sørpe. Regndråper mot nesetipp. Vårluft mot lepper.
Steg. Først ett. Så et til.
Etterpå sendte jeg en liten takk. En tanketakk. Til April, som valgte meg.
Som vekket meg fra dvalen.
 
Ventetid.
 
(C) Tekst og foto: LK Nyland


torsdag 19. mars 2015

Novellen Søte sitroner

Novellen "Søte sitroner" var på trykk i Hjemmet nr. 12-2015, og kommer også i svenske Hemmet.
Illustratør er dyktige Ida S. Skjelbakken.
 
 
 
 

Reportasje om å reise seg etter sorg

I Familien nr. 5/2015 kan du lese Vivian S. Olsens sterke historie.
 
 

Reportasje om utbrenthet

I bladet Psykisk helse nr. 1/2015 har jeg reportasje om Tine Larsen, som tok sine erfaringer fra utbrenthet med inn i sin nye bedrift.
 
 

Reportasje fra Thailand

I Pensjonisten nr. 1/2015 kan du lese min reisereportasje fra Thailand.
 
 

lørdag 7. mars 2015

Et år senere

I februar i fjor reiste jeg til Lynmouth, England. Alene.
Målet med reisen var selve reisen.
Det var en gave å gi seg selv tid.
 
Tid til å vandre i kystlandskapet i North Devon. Til å nyte engelsk mat og gjestfrihet. Tid til å leve i en naturlig rytme uten avtaler og klokker, deadlines og krav.
Og til å skrive.
Og jeg skrev.
 
Utsikten som ventet meg på min første morgenvandring.
 
 
Serien Huset i England kom på trykk i Norges største ukeblad noen måneder senere. Den ble også oversatt og trykket i Sverige. Historien utspiller seg i nettopp Lynmouth. En dag vil kanskje karakterene og historien skape seg om til en roman, for jeg føler ikke at jeg er ferdig med dem.
Det er noe mer der. Som skal skrives og formes.
 
 
En tidligere fiskehytte innerst ved elva er gjort om til en kafe.
 
 
Lidenskapen og talentet for å skrive, er en stor gave. Jeg er heldig som har hatt mulighet til å finne denne gaven i meg selv, og til å utvikle den. I mitt virke som selvstendig næringsdrivende har jeg rom for å gi meg selv tid til kreativ skriving. Til å skape.
 
På det året som har gått siden jeg var på min første skrivereise, har jeg ofte drømt om å dra tilbake. Og det vil jeg gjøre en dag. Men det viktigste poenget dersom man ønsker å skrive, er ikke å reise langt av sted på jakt etter det perfekte skrivestedet.
 
Det viktigste er å skrive.
 
Min faste frokostplass.
 
 
Og man kan aldri ta sitt talent, sin gave, nok på alvor. Vi er flinke til å gjøre alle må-tingene og bør-tingene, før vi prioriterer det vi egentlig elsker å gjøre.
Men vet du hva?
Idet du tar deg selv på alvor, vil også verden rundt deg begynne å gjøre det samme.
 
 
I går kunne jeg feire at jeg har blitt kontaktet av en anerkjent og dyktig forfatter, som for tiden jobber i et kjent, norsk forlag.
Hun heier på meg som forfatter.
Hun ønsker å hjelpe meg videre.
Og vi gleder oss begge til fortsettelsen.
 
Jeg velger å avslutte med ordene til forfatteren Elisabeth Gilbert.
Leter du?
 
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 


tirsdag 24. februar 2015

Tid

Jeg ble oppfordret til å dele noen dikt i en poesi-stafett. Jeg bidrar gjerne til å fylle nettet med poesi, som et stille og ikke-krevende tillegg til det bråket man ellers blir utsatt for foran skjermen.
Her er Tid:
 
 
Tid
 
Til å høre seg sjøl puste
Rommene mellom sekundene
Tankestrekene på himmelen
En dråpes vandring mot sør
 
Tyngden i sin egen kropp
Cellenes samtaler
Blodet som flyt og renn
Huden kvile rundt kjøttet
 
Tid til å være på jorda
Se dine egne steg
Stå som en stamme i skogen
La sjela slå rot i kvila
 
Form stillheta til ord
Syng liv til pustende mark
Greinenes grå glede
I århundrenes strekk etter lys
 
© Lill-Karin Nyland, oktober 2013.


søndag 22. februar 2015

No har det stilna

Stilna
 
 
No har det stilna...
over vatnet
trekkes et slør av kveld
i et speil
av ringa
 
rugda kvile sine vinga
i graset
et blad fell
til jorda
lik en tanke fra ei sjel
 
No har det stilna
tida har funne si kvile
ho kveile seg under ei bjørk
og alt er godt
 
no har det stilna
i hjertet
Veks ei tru
 
(C) LKN

tirsdag 27. januar 2015

Ankerfeste


Ankerfeste
 
Ei blåst-sterk mor
Krumme sin rygg
Flette sitt reisverk
Rundt et barn

 
Snart må ho slippe
Åpne si favn
Sende barnet til havs
Uten line
 

Barnet har bare åran
Å lite på
Og et og ainna
Ankerfeste
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 

lørdag 24. januar 2015

Gaven

Jeg kjente en annen kvinne en gang. Du minner meg om henne.
Januar sitter i stolen på den andre siden av bordet. Det er formiddag. Lyset strekker seg mot full glød. Huset er stille. Januars stemme når meg som en gyllen tone av klarhet gjennom en grå tankerekke, og drar meg tilbake til nåtiden.
Hun studerer meg. Kanskje har hun gjort det lenge.
Hvem var hun? spør jeg.
Hun hadde en god sjel. De andre så nytte, de så arbeid, slit og hverdag. Hun så poesi. Og hun ville skrive den, hun ville forme den i ord og gi den i gave til sine medmennesker. Slik at de også kunne løfte blikket og se.
Hva hendte da, fikk hun det til? sier jeg, og tenker på alle skapende og skrivende mennesker som har dette ønsket i seg.
Ønsket om å gi det vi ser, fornemmer og føler, en form. Kanskje er kvinnen Januar snakker om, noen jeg kjenner?
Hun fikk det ikke til.
 
Januars øyne er blanke. Det sølvhvite, glitrende håret faller ned foran ansiktet. Hendene ligger i fanget, og nå ser jeg tårer dryppe ned på den lyse huden.
Januar, er det eneste ordet jeg får frem. Jeg har aldri sett dem gråte. De som er så sterke, kloke og fulle av svar. At de kan gråte på vegne av oss mennesker, har ikke tidligere falt meg inn.
Vi kan gråte når vi ser sjeler gå til spille, sier Januar og løfter hodet.
Dråper av sølv triller nedover ansiktet hennes. Stemmen er stødig.
Hva hendte med henne, hvisker jeg og drar beina opp under meg i stolen.
Januar trekker pusten. Hun tørker ikke tårene vekk.
Hun lærte seg bokstavene, selv om hun ikke fikk lov. Og så snart hun behersket tegnene, begynte hun å forme ord og setninger fra all kjærligheten hun så rundt seg.
Så fint, hvisker jeg, og ser for meg kvinnen. Dette må ha vært i en tid hvor det ikke var aksept for skapende kvinner.
Ja, det var fint. Hver dag gikk hun noen steg i riktig retning. Mot det som var henne. Vi så henne, og hun så oss. Som du, sier Januar og gir meg et av sine sjeldne, myke smil.
En vår sluttet hun å komme til skogene. Mai, Juni og Juli kom og gikk uten at kvinnen var der.
Jeg biter meg i leppen nå, kroppen er i spenn. Jeg gruer meg til å høre slutten.

Noen mektige mennesker fant ut at kvinnen kunne skrive. De fant det hun hadde skapt, og de tok det som bevis på at hun var farlig. De mente hun skrev i koder, og at kvinnens ord betød noe annet. De fjernet henne.
Nå er det jeg som gråter. Jeg svelger og tørker det våte, salte som flommer over i meg.
Stakkars kvinne, hvisker jeg. Jeg er takknemlig for at jeg lever nå, og ikke da.
Januar nikker.
Alle dere mennesker har en gave. Noe som ble gitt dere allerede fra deres sjels opprinnelse.
Hun smiler igjen, og det glitrer i stjernelys fra det mørke blikket.
Ikke slipp taket i din gave, sier hun mykt og reiser seg.
Også kan det jo hende du ikke har funnet alle ennå. Du må lytte mer.
Gardinen ved stuedøren rasler svakt idet hun blir borte.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland