fredag 31. august 2012

Reportasje: Reddet fra hjerneblødning to ganger

Forsida på dagens Nordlys (fredag 31.august) ser slik ut. Det er jeg som har skrevet reportasjen om Eva Heimro, ei herlig, livsglad dame som to ganger har overlevd alvorlig hjerneblødning.
 
Hennes ønske med å stå frem, er å få takket de som har reddet henne; nemlig ambulansepersonell, leger og sykepleiere. Eva, du har en sterk historie. Takk for at du deler den med oss!
 
 

torsdag 30. august 2012

Novelle: Den siste morgenturen

Litt sent å legge den ut, kanskje...Men i uke 33 hadde jeg novellen "Den siste morgenturen" på trykk i Hjemmet.
 
 

mandag 27. august 2012

Reportasje: Å ta grep om livet

Tidligere i sommer møtte jeg Trine Strand fra Balsfjord og Tore Skoglund fra Senja. De har begge gjennomgått mye i livet, og fortalte sine historier til meg. Denne reportasjen var på trykk i Hjemmet forrige uke.
 

 



 

 
 

søndag 26. august 2012

Og ordene hviler

Et grått lokk har lagt seg over dagen. Hindrer den i å komme i gang. Skyver dagslyset nedover, utover landskapet, der det blir malt sparsommelig med tynn pensel over markene.
 
Gjennom luften driver skyer av våt tåke, og trærne vaier og løfter sine armer mot en grå himmelvelving.
 
Hun hadde tenkt å skrive noe om sin indre stemning i dag. Ord om ro, om tilstedeværelse, om indre lys og forståelse.
 
I stedet blir hun sittende med blikket ut vinduet.
 
Festet på den grå dagen, på markene som snart går over fra dypgrønne til rødlige; det er august som setter sine spor, som for hver dag drypper mer av sine farger nedover dalene.
 
Hun hører regnet som kommer så brått, tusener av dråper som lander på taket og lager en dyp, suggerende lyd. Hun ser vinden komme, den trærne må bøye seg for, og hun hører den sukke rundt hushjørnene og sendre regnet inn mellom stammene.
 
Og hun lar ordene hvile i sin egen ro. 

onsdag 22. august 2012

Jeg må innrømme det...

 
 
...jeg savner Nord-Italia!! Jeg må nok tilbake dit en gang, ja...
Deler noen bilder med dere. Vær så god!
 
 
 
 
En av sidedalene til Val di Fassa.
 
Du kan ta gondolinbane opp til mange av toppene.
 
Overalt er det turløyper for både gående og syklister.
 
Landsbyen Pozza di Fassa er akkurat passe stor...
 

mandag 20. august 2012

Kristin Flood, sårbarhet og Frans

Nå har jeg lest ut boka, den som kom til meg da jeg var i Venezia i sommer. Jeg skriver "kom til", for det var faktisk slik det føltes. Jeg gikk rundt i Venezias gater og visste at det var noe jeg skulle lære, noe jeg skulle oppdage. De gangene jeg får en slik sterk følelse, er jeg ekstra våken og åpen for det som kommer min vei.

Samme kveld fant jeg hjemmesiden til Kristin Flood, norsk forfatter og journalist som har bodd i Venezia i mange år. Hun har blant annet skrevet "Jakten på en annen rikdom. I Frans av Assisis fotspor". Hun holder også skrivekurs, både i Norge og i Italia.

Jeg visste ikke mye om Frans av Assisi før jeg begynte å lese. Nå vet jeg mye mer. Og takket være Floods måte å skrive på, der hun drar leseren inn og viser sin egen sårbarhet, sin egen søken etter noe annet, forstår man at Frans sine ord og tanker er like aktuelle i dag. 786 år etter hans død...

Før jeg leste ut boka, fikk jeg en trang til å skrive om sårbarhet her på bloggen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var en følelse som måtte ut, ord som presset på. Da jeg så leste ut boka om Frans, var det nesten som å høre et ekko av mine egne ord.

"Når du våger å være sårbar uten å føle deg som et offer, er du i kontakt med hjertet. Da stråler en annen skjønnhet frem fra deg, du opplever en annen nærhet til andre, og andre opplever en annen nærhet til deg, en annen stemning."

Dette var ordene til pilgrimen Karin Flood møtte på sin reise i Frans' fotspor. Hun skriver videre:

"Plutselig gikk det et lys opp for meg: Frans visste dette. At sårbarhet og smerte åpner porten til en annen rikdom. Det var derfor han valgte å være sårbar og liten til enhver tid. (...) Dette var strengen til det guddommelige. Forbindelsen til sitt eget hjerte."

Jeg anbefaler boka om Frans, som en inngangsport til å lære mer. Om ham og hva han sto for, men kanskje særlig som et skritt videre på veien om å lære mer om seg selv.

Takk for at du leser. Ønsker deg en varm og fin dag!


torsdag 16. august 2012

Kveldsdans med livet

En kveld venter. Stille, vakker.
Tåken har lagt seg igjen. Det er skumringstid. Skumringen er ekstra lun i kveld, der den danser en sakte vals med den hvite disen som har bydd opp.
Jeg liker at skumringen har kommet tilbake. Med den følger stjernene. Snart vil de være der igjen, over oss, de glødende lyskulene som gir oss en ramme rundt vår tilværelse.


Jeg lærer, tenker jeg når jeg igjen trår den vante stien.
Hver kveld er det nye tanker som skal tenkes. Noen ganger er tankene tunge, de ligger på meg som et tyngende halsbånd idet jeg lar skogen omslutte meg.
På veien faller de av, en etter en. De ramler ned bak meg og blir fanget av skogens armer. For hvert steg blir jeg lettere.


Andre ganger kommer følelsen av en stille glede. Den kan fylle meg helt, som en energi som brått sender stråler inn i meg. Eller den kommer i små, søte støt idet jeg lar fingre gli gjennom svaiende strå, når jeg bøyer meg mot en blomst og lukter på den, når jeg ser en fugl gli svart mot horisonten.

Jeg lærer å leve hver eneste dag.



onsdag 15. august 2012

Sårbarhet i tåkemorgen

Det er morgen, en onsdag midt i august. Dagen er i gang, men det skulle man ikke tro. Verden der ute er innhyllet i grå tåke.
Jeg ser bare de nærmeste trærne. Jordet bortenfor, og skogholtet med elven og åsen bak, er forsvunnet. Druknet i en grå og hvit verden.
Jeg kunne tenke meg å gå inn i den verden, la tåken lukke seg bak meg. Hva er på den andre siden?


Det er som om denne augustmorgen har lukket seg inne i en beskyttende dyne, gjemt seg bak et slør av dis. 
Er det ikke slik vi mennesker også er, undrer jeg og ser på den hvite, drivende tåken. Vi kan også kjenne behov for å gjemme oss unna, for å beskytte oss med et tåkelag slik at ingen kan se inn til hjertet.
Å vise seg sårbar og liten er noe av det vanskeligste vi gjør.

 Livet er en stor gave, tenker jeg mange ganger når jeg går på stiene innover skogen. Når jeg kjenner lukten av lyng og bær, når elvesuset låter fra dypet av det grønne.
En gave man bruker lang tid på å pakke opp. Lag for lag med papir tas vekk etter som årene går. Og man kommer nærmere og nærmere seg selv, en indre kjerne, en sannhet.
På den veien må man regne med å føle seg sårbar. Naken. Liten. Det er en del av gaven, det også.



onsdag 8. august 2012

Å jobbe med ei bok - blottleggingsfasen

På oppfordring fra flere av dere, blogger jeg litt mer om det å skrive ei bok. Jeg har selvfølgelig ingen fasitsvar på hvordan man kan gjøre det, men det aller viktigste hvis man vil skrive, er:
SKRIV!

Du kommer langt med å være glad i bøker og lesing. En god grobunn for en forfatterspire består gjerne av utallige bøker i ulike sjangre. Leseglede!

Men en kan velte seg i aldri så mange bøker og lese aldri så mange forfatterintervjuer; det hele koker ned til at en må sette seg ned og begynne SKRIVINGEN. Før eller senere.

Også tror jeg man må kjenne et BEHOV. For meg, med den boka jeg holder på med nå, begynte det hele med et behov for å ta vare på historien. Jeg følte det ble mitt ansvar da disse menneskene dukket opp. Da deres historier kom til meg fra deres hjerter, var det opp til meg å få de ned på papiret, tilgjengelig for oss alle. Et behov oppstod.

Så er det jo slik at det er mange som er glad i å skrive. Etter hva jeg skjønner, får forlagene inn utrolig mange manus i løpet av et år, og flertallet av dem får avslag. Det er selvfølgelig skuffende, særlig når man har jobbet hardt med et manus man selv føler er viktig.
Jeg tok kontakt med et lite forlag i Tromsø våren 2011. Da hadde jeg jobbet med manuset i halvannet år, deltid selvsagt, og følte selv jeg hadde et godt grunnlag for å få en vurdering.
Mannen i forlaget virket positiv, han sa det var en sterk historie, den kunne kanskje være for lokal, men ei seriøs vurdering skulle jeg få. Etter en tid sa han også at han hadde gitt manuset til en konsulent med peiling på lokalhistorie.

Så gikk tiden, og jeg fikk ikke noe svar på om forlaget ville gi ut boka. Hver gang jeg kontaktet forlagsmannen, var svaret det samme: Jeg skulle straks få svar. I neste måned, i neste uke, ja, sågar over helga...
Jeg har fortsatt ikke fått svar.

Etter hvert dukket en annen sjanse opp, nemlig at boka kunne gis ut i samarbeid med regionmuseet her. (Jeg har skrevet mer om dette under fanen "Skriveprosjekter".)

Prosessen med museet blir naturlig nok litt annerledes enn hvis jeg hadde gitt ut boka på et vanlig forlag. Men jeg har jobbet nært med to personer i museet, som begge har lest manuset og kommet med tilbakemeldinger. I sommer har jeg jobbet med å gjøre de endringene vi ble enige om.

For før eller senere må man ta "babyen" sin ut i verden, om den skal vokse seg stor. Du må forberede deg på å blottlegge kunsten din, teksten du har jobbet med så lenge, og har så forankret i hjertet. Du må være forberedt på at kritikk kommer, konstruktiv forhåpentligvis, men den kommer. Og det skal du være glad for.
Det er til nå fire personer som har lest manuset, og kanskje vil et par til lese det før det går i endelig trykk. Det at så mange ulike personer har gitt meg tilbakemeldinger, gir meg bedre grunnlag for å si at boka blir bra.

Jeg kommer til å være delaktig også når boka skal settes opp, altså hvordan den skal se ut med bilder, overskrifter, kapitler osv. Det er kanskje ikke så vanlig at forfatteren er med på den prosessen i større forlag, men for meg kjennes det veldig rett.

Så. Har du spørsmål? Still dem!

torsdag 2. august 2012

Å jobbe med ei bok

Det er rart det der, hvordan et manus blir til. I mitt tilfelle, et bokmanus. Boka jeg skal gi ut i høst er en dokumentarbok, og krever innhenting av opplysninger fra mange ulike kilder. Det kan f.eks være politirapporter fra Statsarkivet, gamle avisutklipp, omtaler i bygdebøker, reportasjer i ukeblader. Kildene kan ikke minst være levende mennesker, som jeg jo også har benyttet meg en god del av i arbeidet med boka. Det har vært en stor glede, og ære, å intervjue noen av de eldste som fortsatt husker.
Så kommer arbeidet med å sette sammen alle opplysningene til noe lesbart.

(Bildene er lånt)

Dette er en av mine sterkeste sider, å sammenfatte stoff til en lesevennlig tekst. Slik er også ofte jobben som journalist; man samler informasjon, bearbeider det og presenterer det.

Å jobbe med en skjønnlitterær bok krever også - i de fleste tilfeller - research. Skal man skrive en historisk roman, bør man kunne historiske detaljer for å få riktige omgivelser, språk og oppførsel. Skal man skrive en krimroman, bør man vite f.eks hvordan politiet jobber, hvordan en kriminell tenker, osv.

Sakte, men sikkert, jobber man frem en tekst. For meg har denne boka tatt lang tid, for det første fordi jeg ikke har hatt mulighet til å jobbe fulltid med prosjektet. I den mest intense skriveperioden tvang jeg meg til å skrive minimum tre timer per uke, som regel hver søndag. Tre timer går fort når man skriver, det vet alle som har holdt på med det.

Siden gikk tiden mens jeg ventet på svar fra forlag, et svar som aldri kom. Heldigvis ble prosjektet "plukket opp" av en ansatt i museet, og en ny prosess ble startet.
I sommer har jeg hatt møte med administrerende direktør i museet. Vi er enige om veien videre, og jeg jobber nå med å gjøre manuset helt ferdig.
Det betyr ny runde språkvask, ny runde med mer innsamling av bilder, og etter hvert oppsetting og layout.
Fra jeg tenkte tanken på å skrive en bok, og til den faktisk kommer ut, vil det ha gått tre år!


Derfor skriver jeg at det er rart det der med et manus. Hvordan tankeprosessen rundt det settes i gang, hvordan man forsiktig begynner innhenting av stoff, de første skriverundene, usikkerheten og samtidig stoltheten av å faktisk gjennomføre en slik prosess.
Senere kommer salg og markedsføring, jeg vil måtte holde foredrag om boka, og må tåle å møte mange spørsmål og kommentarer. Det gleder jeg meg til, men det blir også spennende.

Rart det der, med ord. Og rart det der, med den store gleden som ligger i dem.
Ønsker du å skrive? Da er mitt råd å gi deg selv tid.