mandag 26. september 2016

Reportasje om et bibliotek som flyttet

I Bok og bibliotek nr. 2/2015 har jeg reportasje om folkebiblioteket i Målselv, som for 10 år siden ble flyttet ut av kommunesenteret. Det ga noen overraskende resultater.


tirsdag 13. september 2016

Reportasje om en skatt

Våren 2015 besøkte jeg vakre Chatsworth House i England. Det resulterte blant annet i en reportasje i Bok og bibliotek, om den unike bokskatten som finnes der.

Reportasjen kan du lese i sin helhet på nettet:








torsdag 18. august 2016

Ventetiden er over

«Du har strevd en stund nå. Med å finne ordene.»

Det var tidlig morgen. August hadde vandret barføtt gjennom det glinsende, duggvåte gresset. Nå sto hun rett foran meg. Med våt kjolekant, og med en geitramsbukett i hånden.

«Hei August. Jeg visste at du kom», sa jeg og myste mot solen for å se henne bedre.
«Det var bra», smilte hun og kastet et ertende blikk på meg. «At du kjente meg igjen.»
«Jeg har ikke mistet evnen. Til å se dere. Håper jeg aldri mister den», mumlet jeg.

«Det gjør du nok ikke. Den er en del av deg. Like mye som hjertet ditt er en del av kroppen din.»



Hun satte seg på kanten av bordet og viftet dovent med føttene.
«Men det er lenge siden du har skrevet. Her på bloggen. Om oss. Om livet. Du finner ikke ordene?»

 Jeg sukket og lente meg tilbake i stolen.

«Det har vært litt vanskelig. Det har vært så mange andre ord. Som skulle sies. Og skrives. Alt er ord for tiden.»

Det ble stille. August løftet buketten opp til ansiktet, og supte inn duften av blomstene. Ei humle kom tumlende forbi. Fra skogdypet bak huset steg bløte melodier.
«Men du som kan dette med ord, du burde ha skrevet noe om sårbarhet. Og styrke. For de henger sammen, vet du.»
Jeg nikket. Ventet.
«Så kunne du skrevet noe om at dere egentlig er veldig like. Dere mennesker.»
«Like?»
«Ja, dere er så like at dere vil ikke tro det.» 


Nå gled hun ned av bordet og tok til å gå frem og tilbake. For hvert steg hun tok, spratt det små duggperler opp rundt føttene hennes.

«Dere har alle de samme følelsene. Frykt, redsel, usikkerhet. Glede og begeistring. Håp. Lengsel. Men dere tror dere er alene om å føle, så dere snakker om alt annet i stedet. Om dette», sa August og pekte rundt seg. «Været! Sol eller ikke sol! Regn eller ikke regn! Kaldt eller varmt!» 
Nå lo hun høyt, og strakte armene mot himmelen så geitramsroser drysset ned i håret.

Plutselig ble hun alvorlig igjen. Armene gled ned, buketten falt ut av hånden og landet på bakken.

«Det er derfor du må skrive. Om oss. Om livet. For i det som skapes finner andre mennesker glede. Poesi. Trøst. Gjenkjennelse. De forstår at de ikke er alene.»

Jeg lot ordene synke inn. Kjente at de åpnet dører som hadde vært lukket. Lenge.

«Kom», sa August og rakte hånden mot meg. Jeg tok den, og reiste meg. Hun leide meg et stykke mot huset, slapp hånden og dyttet meg vennlig i ryggen.

«Gå nå. Inn dit. Til det hvite arket og de sorte bokstavene.»
Jeg satte foten på det nederste trinnet og kjente solen varme i ryggen. Ventetiden var over.

(C) Tekst og bilder: Lill-Karin Elvestad

lørdag 14. mai 2016

En mulighet er gitt meg

I vår var jeg så heldig å få skrivestipend fra Norsk faglitterær forfatterforening (NFF). Skrivestipendet er på hele seks måneder, og er gitt med bakgrunn i mitt nye sakprosaprosjekt, nemlig en biografi om skuespiller og forfatter Ågot Gjems Selmer.


Jeg er utrolig glad og takknemlig for å få sjansen til å jobbe med dette på tilnærmet heltid, og er nå godt i gang med prosjektet.

Jeg har tidligere skrevet flere artikler om doktorfruen som ble forfatter. Selv kom jeg over historien hennes i et tv-program som ble sendt på NRK for en del år siden.

Ågot Gjems Selmer var en viktig kvinnestemme rundt forrige århundreskifte, og flere av hennes ti bøker ble oversatt til blant annet tysk, polsk, svensk og nederlandsk.
Artikkelen under er fra avisa Nye Troms 24. desember 2015.






tirsdag 16. februar 2016

Reportasje om Trastad Samlinger og Outsider Art


De dukker opp noen ganger.
Reportasjene man aldri glemmer.
De som får meg som journalist til å gråte, le, reflektere og undres.

Og som forhåpentligvis får deg som leser til å gjøre det samme. 

Før jul besøkte jeg Trastad Samlinger, en avdeling av Sør-Troms museum i Kvæfjord.
Trastad gård var sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede fra 1954 til 1991, og på det meste bodde det 375 personer her.
I dag er stedet et museum, og et kunstgalleri.

I Museumsnytt nr. 1-2016 kan du lese min åtte siders reportasje om hvordan psykisk utviklingshemmede ble behandlet de første tiårene. Og historien om hvordan det ble oppdaget at flere av de såkalte opplæringsudyktige bar i seg store, kunstneriske evner.
Bare de fikk lov til å uttrykke seg.

Nå har saka fått oppmerksomhet også utover fagbladet Museumsnytt, men det var her den var på trykk først. 

Bladet finner du her: 





lørdag 23. januar 2016

En gründers erkjennelser

Nå i januar er det fem år siden jeg ble selvstendig næringsdrivende.
Fem år siden jeg fikk svar fra Brønnøysundregistrene, med bekreftelse på at mitt firma Ord i Landskap var registrert. 

Jeg var bedriftseier. Min egen sjef.
Daglig leder. I mitt eget foretak. 

Jeg ante ikke hva jeg gikk til.
Jeg var redd, og lurte på hvordan det ville bli å ha en hverdag uten fast lønn. En hverdag der jeg ikke ville vite sikkert hva inntekten var neste uke. Neste måned. Om et år. 

Men jeg hadde trua. For jeg visste hva jeg var god på, hva jeg kunne.
Jeg kunne skrive.
Jeg var jo journalist fortsatt, like mye nå som jeg hadde vært i årene som fast ansatt.
Og jeg var trygg på at alle de gode reportasjene som ventet der ute, måtte kunne finne et hjem i et eller annet blad. I en eller annen avis. 
Jeg måtte bare skape dem først. 

Jeg gleder meg over å kunne velge skitur midt på dagen!


I radioprogrammet Ekko på NRK P1 hørte jeg her om dagen en debatt om det å være frilanser. Eller gründer. Eller løsarbeider. Eller hva man nå vil kalle de av oss som velger denne veien.

Det med å kunne ta en skitur midt på dagen, i dagslys og kanskje til og med sol, ble trukket frem som "glansbildet" av en frilanser. Og den lykkelige delen av dette livet ER jo nettopp friheten, det å kunne legge opp dagene sine selv. 

Men det er viktig å huske at når en er sin egen sjef, er det kun du som har ansvaret.
Det betyr at skal du drive egen bedrift, holder det ikke bare å ha en idé om hva du skal gjøre. 
Du må være strukturert. Du bør kunne planlegge. Du bør kunne en hel del om økonomi, salg, markedsføring, om nettverk, og om hvilke rettigheter og plikter du har.

Og ikke minst: Du bør elske det du holder på med.
For det er bare da du vet at du kan velge skitur på dagtid.
Det er bare da du finner inspirasjon og pågangsmot til å jobbe om kvelden, når ungene har lagt seg. Og alle andre du kjenner, sitter foran tv-en og slapper av.


Siden januar 2011 har jeg vært med på utrolig mye gøy.
I tillegg til at jeg har skrevet utallige reportasjer til ukeblader, aviser, fagblader og nettmagasiner, har jeg debutert som forfatter. Jeg har holdt foredrag, fått nettverk og verdifull kompetanse.
Jeg er medforfatter på flere utgivelser, jeg er redaktør, kursholder og skrivekonsulent. Jeg er så heldig å få være med å starte et bedriftsnettverk i hjemkommunen. Og masse annet!

Jeg lever av det jeg visste jeg var god på - ordene.

Alene på skrivereise i Lynmouth, England, februar 2014. 


Så hva har jeg lært på disse årene?

At å være sin egen sjef er utrolig tilfredsstillende.
At å være sin egen sjef betyr MYE jobb og MYE gøy.
At alt order seg - til slutt. 
At på et eller annet tidspunkt må man slippe bekymringene for hvor neste lønning skal komme fra, og heller fokusere på det man elsker å gjøre.
At det du ikke kan, kan du likevel lære deg en hel del om.

At man kan savne noen å snakke med i lunsjpausen.
At man kan føle seg veldig alene de dagene både mailen og telefonen er død.
At det er like morsomt hver gang noen stopper meg på butikken, og lurer på hva jeg jobber med. Sånn egentlig

At da jeg valgte denne tilværelsen den gangen for fem år siden, valgte jeg rett.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.



fredag 1. januar 2016

Året venter på ordene

- Det ble mange ord. I året som gikk. Ikke sant?
Januar vekker meg fra søvnen. Med et spørsmål, på årets første dag. Hun sitter på rekkverket utenfor vinduet, med ryggen til.
Jeg nikker søvnig og gjentar i hodet det hun sa.
Mange ord...
Reportasjer, noveller, notater, kirkebok, skrivekurs, årbok, blogg.
Jo, det hadde vært mange ord. I 2015 også.
 
- Blir det like mange ord i år?
Jeg hadde nesten sovnet igjen, men nå vekker hun meg helt med sitt nye spørsmål.
- Du starter året med å spørre om jeg skal fortsette å skrive?
 
Jeg setter meg opp i senga og kikker ut på henne. Nå har hun snudd seg mot meg. Hun smiler, og silhuetten er skarp mot det rødlige morgenlyset.
Dagen er i gang. Det nye årets første dag.
- Jeg gjør vel det. Dere mennesker pleier å fylle det blanke arket med lovnader og forsetter, med strenge formaninger. Til dere selv. Så, hva er dine?
 
Formaninger? Forsetter? Jeg rister på hodet. 
- Jeg har ingen. Kanskje for første gang, har jeg ingen formaninger. Jeg vil bare fortsette å gjøre det jeg har gjort. Det jeg liker.
 
- Så da blir det flere ord?
 
Hun ser avventende på meg, og jeg undrer meg over hva hun egentlig spør om.
Jeg baller dyna rundt meg, trår ut på gulvet og åpner verandadøren.
Frisk vinterluft strømmer inn.
 
- Er du redd jeg skal slutte? Er det derfor du spør?
Nå er det jeg som er nysgjerrig på henne, og jeg ser at ordene treffer, hun glir ned av rekkverket og stiller seg foran meg.
Det sølvhvite håret rammer inn mørke, alvorlige øyne.
- Dine ord er min skapelse. Uten ditt blikk, og uten ordene, er jeg ikke.  
 
Nå skjønner jeg. Rørt over Januars redsel for å ikke være, tar jeg hånden hennes og trykker den.
- Jeg skal aldri slutte å skape. Jeg lover. For meg vil du alltid være virkelig. Og jeg elsker å skrive om deg.
Hun slipper hånden min, og det glimter av glede i blikket.
 
De siste ordene blir hengende igjen i luften lenge etterpå.
- Godt. For selv om skaperen endrer seg, trenger ikke skapelsen endre seg.
 
 
Godt, nytt år!
(C) Tekst og bilde: LK Nyland