søndag 11. oktober 2015

Drømmefrø

10. oktober var det Verdensdag for psykisk helse. Jeg var så heldig å bli spurt om å bidra med opplesning av en tekst i forbindelse med den lokale markeringa av dagen.
Jeg svarte ja, og visste med det samme hvilken tekst jeg skulle lese.
Det måtte bli Drømmefrø.
 
Jeg publiserte teksten på bloggen første gang i oktober 2013, og siden har den dukket opp med ujevne mellomrom. For det er en tekst mange lesere har funnet inspirasjon i, og som man ikke så lett glemmer. En tekst som treffer. Og av den grunn velger jeg nå å dele den på nytt her, i den versjonen jeg fremførte i går.
 
 
Drømmefrø
Jeg hørte henne før jeg så henne.
Hennes lyse stemme fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner. Ørene mine formelig spisset seg, og jeg stoppet.
Så sto hun der foran meg, hun trådte frem mellom tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte, skinnende bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen hadde høstfjellenes guloransje og røde glans.  
På den ene armen hang en dråpeformet kurv i dypgrønn farge.
Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe, men visste ikke hva.
Så stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i solen.
«Hva gjør du?» spurte jeg.
Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.
«Du følger etter meg, ser jeg.» 
«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»
«Det er drømmefrø.» sa Oktober.
«Drømmefrø? Hva er det?»
«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»
 
 Jeg småsprang etter henne for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet mellom tuer, i lyng og mose, og ble snart borte.
«Hvorfor kaster du dem på marken?»
Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.
«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»
Jeg kikket opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.
«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.
«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»
Jeg blunket forvirret.
«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»
Hun nikket.
«Ja, hvor kommer de ellers fra?»
«Men… går alle månedene rundt og sår drømmefrø?»
«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg lett på hodet.
«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.  
«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»
Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle si mer.
 
«Frøet dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»
Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.
«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.
Hun så på meg. Kurven hang tungt på armen hennes. Den var full av frø. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over. Hun skulle videre.
 «Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.
«Javisst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»
Jeg nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.
«Takk, Oktober. Og farvel.»
 Hun stakk hånden i kurven og plukket opp ett eneste frø. Mens hun holdte det mellom tommel og pekefinger, løftet hun det mot himmelen og lot det fange morgenlyset.
Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.
«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»
Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.
Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar