10. oktober var det Verdensdag for psykisk helse. Jeg var så heldig å bli spurt om å bidra med opplesning av en tekst i forbindelse med den lokale markeringa av dagen.
Jeg svarte ja, og visste med det samme hvilken tekst jeg skulle lese.
Det måtte bli Drømmefrø.
Jeg publiserte teksten på bloggen første gang i oktober 2013, og siden har den dukket opp med ujevne mellomrom. For det er en tekst mange lesere har funnet inspirasjon i, og som man ikke så lett glemmer. En tekst som treffer. Og av den grunn velger jeg nå å dele den på nytt her, i den versjonen jeg fremførte i går.
Drømmefrø
Jeg hørte
henne før jeg så henne.
Hennes
lyse stemme fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner. Ørene
mine formelig spisset seg, og jeg stoppet.
Så sto
hun der foran meg, hun trådte frem mellom tette bjørkestammer og børstet et par
gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte,
skinnende bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen
hadde høstfjellenes guloransje og røde glans.
På den
ene armen hang en dråpeformet kurv i dypgrønn farge.
Oktober
smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte
tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe,
men visste ikke hva.
Så stakk
hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk,
kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store
vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i solen.
«Hva gjør
du?» spurte jeg.
Oktober
snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.
«Du
følger etter meg, ser jeg.»
«Unnskyld,
men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»
«Det er
drømmefrø.» sa Oktober.
«Drømmefrø?
Hva er det?»
«Det er
akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»
«Hvorfor
kaster du dem på marken?»
Nå
stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se,
og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags
farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type
lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.
«Drømmefrøene
inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd,
slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»
Jeg
kikket opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.
«Men
hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.
«Fordi
jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer
forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer
drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen,
og drømmen trenger mennesket»
Jeg
blunket forvirret.
«Mener du
at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»
Hun
nikket.
«Ja, hvor
kommer de ellers fra?»
«Men… går
alle månedene rundt og sår drømmefrø?»
«Nei,
bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men
husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og
klappet meg lett på hodet.
«Jeg
snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.
«Drømmefrøene
lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine
skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes
frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»
Jeg holdt
pusten og ventet på at hun skulle si mer.
«Frøet
dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til
virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»
Hun
løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.
«Vent.
Jeg må få vite mer», sa jeg.
Hun så på
meg. Kurven hang tungt på armen hennes. Den var full av frø. Jeg tenkte
febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne
straks var over. Hun skulle videre.
«Javisst,
du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene.
Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare
ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og
begynner å vokse.»
Jeg
nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.
«Takk,
Oktober. Og farvel.»
Så sank
hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.
«Dette er
ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre
det til virkelighet.»
Jeg
stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt
lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.
Da jeg
kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet
noen visne strå.
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
Og no e måneden her :-) Ut og finne drømmefrø!!! <3
SvarSlett