mandag 23. desember 2013

Uten så mange ord...

Det skrives så mye.
Det sies så mye.
Derfor skal jeg la julen fylle mitt nærvær uten så mange ord.
 
Dette bildet vil jeg likevel dele.
Det sier litt om hva jeg ønsker min jul skal inneholde: Lys, vinter, snø, ski, skog, ro og glede.
 
Ønsker alle lesere der ute ei fin høytid.
 
Takk for at dere følger med inne hos meg!
Jeg lover flere ord og flere bilder i 2014.
 
GOD JUL!
 


fredag 13. desember 2013

En irritert hilsen fra en vanlig forbruker

Denne bloggen inneholder vanligvis ikke så mange meningsytringer fra min kant. Men nå kommer jeg med et aldri så lite hjertesukk. Hvis du har kommentarer, skriv gjerne rett i bloggen. Og har du tips til meg som forbruker, send meg mail: nylandlk@online.no
 
****************
 
Jeg er lei av å være forbruker.
Likevel er jeg dømt til å være det, for jeg kan ikke lage alle de tingene jeg trenger. Faktisk er det svært få ting jeg kan lage selv, med unntak av syltetøy fra egne bær, og potetstappe fra egne poteter.
 
Jeg kan ikke engang strikke, og uansett måtte jeg ha kjøpt garn.
Som de aller fleste andre i dette landet, må jeg kjøpe klær, mat, vaskemidler, hudkremer, sjampo, pc, mobil...
 
Og det er her irritasjonen og trøttheten kommer inn.
For hvorfor skal det være så vanskelig å finne frem til produkter som ikke er miljø- og/eller helseskadelige?
Når skal de store produsentene innenfor mat, kosmetikk, elektronikk osv., begynne å innse at vi faktisk VIL ha produkter som ikke er giftige og skadelige?
 
Egentlig så fatter jeg ikke hvordan f.eks. norske leketøyskjeder i det hele tatt tar inn leker som viser seg å inneholde store mengder giftstoffer og bly.
Jeg fatter heller ikke at kosmetikkbransjen kan fortsette å bruke palmeolje, kjemikalier og miljøgifter i produkter som de senere pøser ut på markedet. Hvordan våger dere å gamble med vår helse og vårt miljø på denne måten? Har ikke dere som produsenter noe ansvar?
 
 
JA, jeg vil gjerne betale mer for det jeg kjøper. Og heller kjøpe mindre dritt!
JA, jeg vil heller handle lokale, kortreiste produkter, og jeg betaler gjerne mer for dem.
JA, jeg har nå begynt å skygge unna de største kosmetikk- og hudpleiekjedene. Jeg er en dråpe i havet, men jeg krysser fingrene for at VELDIG mange snart kan snu ryggen til billigst-mulig-tankegangen og heller handle mindre og bedre.
 
Og når det gjelder mat: Hva i alle dager er poenget med palmeolje i tacoskjellene?? Når produsenten nå har fjernet det, viser det vel bare at det var totalt unødvendig å ha dette i fra første stund?
 
Ja, jeg er lei av å være forbruker. Hvis de største dagligvarekjedene i Norge i tillegg nå skal slå seg sammen, håper jeg dere lytter til strømningene blant forbrukerne og tar inn flere produkter som ikke er fulle av skadelige stoffer!!

mandag 9. desember 2013

Blå søndag

Jeg slår øynene opp. Det er tidlig søndag morgen, og mobilalarmen har vekket meg.
Søvnig trykker jeg på en av tastene for å få lyden til å stoppe. Jeg vet jeg ikke kan slumre videre. Jeg skal på jobb. Noen venter på meg, og jeg har to timers kjøretur før jeg kommer frem.
 
Jeg går i dusjen, lar det varme vannet mjuke opp en trøtt kropp. I radioen spilles julesanger, og jeg kjenner munnen smile. Jo, det er jul. Veldig snart. Hodet har bare ikke skjønt det ennå, men jula smyger seg rundt her allerede. I blikket til barna hver morgen foran julekalenderen. I radioens toner, som synger om hvit jul og ei hellig natt. I gløden av røde julegardiner og juleduker. I duften av klementiner, de fyller fruktkurven med dypgul glede fra et annet land.
 
 
Jeg smører meg matpakke og setter kaffemaskinen i gang. Pakker kamera, skriveblokk, kamerastativ. Sjekker hvilke penner jeg har med. Ekstra batterier er også viktig.
Huset sover fortsatt idet jeg starter bilen. Det er gnistrende kaldt.
 
 
På veiene er det stille, men det ryker fra noen piper. I alle hus har folk pyntet med adventsstaker og julestjerner.
Omkring meg våkner lyset.
Jeg blir sittende foroverlent i bilsetet, med en munn som smiler bredere enn før. Himmelen er blå, i blåfargens mange nyanser. Dyp og mørk rett der oppe, lysere og lysere ned mot fjellene. Glansen i fjellsidene er også blå. Snøen er hvit-blå.
I samme retning som jeg skal, rett over fjellene, henger en stor, tindrende stjerne.
 
 
Jeg legger milene bak meg mens jeg spiser matpakken og stadig lar blikket møte det blå lyset. Takknemlighet er følelsen som fyller meg mer og mer. Takknemlighet for at jeg måtte opp en tidlig søndag morgen. Takknemlighet for å bo her - i mørketidslandet, der vi får lov til å beundre verdens vakreste lys. Blå-lyset. Nord-lyset. Ispedd en kledelig rødme, den henger over fjellene som en vag hilsen fra en sol som har reist.
 
 
Landskapet blir villere og vakrere jo lenger jeg kjører. Og når jeg utpå formiddagen endelig er fremme, har dagen fått taket på morgenen. Himmelen er nå helt lys, og det glitrer skarpt i snøkrystaller og isdekte veier.
 
Jeg tar utstyret ut av bilen, går veien opp til huset og åpner døra.
Innenfor venter to mennesker, med varme smil og varm kaffe.
 
Jo, jeg er takknemlig, tenker jeg, og lar lystiden svøpe seg rundt oss der vi deler et øyeblikk av evigheten.
Et lysende øyeblikk, en søndag i desember.
 
 
(C) Lill-Karin Nyland, desember 2013.
 
 


mandag 2. desember 2013

Åpningen

(C) Lill-Karin Nyland
 
 
Et ønske om å få mer tid
Og vips, så finner du din egen sti
En åpning i skogen
En lysning
En vei
 
Ta første steget
Noe venter på deg
 

onsdag 20. november 2013

Over i ei ny tid

 
Ei ny tid
Mørketid
Vintertid

Tid for lys


Det er både noe dempet og intenst i lyset i dag. Solas siste stråler ligger på fjellets rygg og liksom venter litt, før de tipper bakover og forsvinner. Som en doven katt som langsomt glir ned fra sitt sovested i en bløt sofa. Varmen henger igjen som et minne, til også den er borte.

Mørketidslandet.
Det er her jeg bor. I dette landet, denne landsdelen som lever så i takt med årstidenes skiftninger. Som byr på nye sammensetninger av lys, himmel og landskap hver eneste dag. Hver morgen ligger en ny fargepalett klar, det er bare å begynne å male. Blir det dypblått med gullskimmer? Sort med dryss av hvite stjerner? Eller lyseblått med spor av lilla?

For nettopp i mørketidslandet er fargepaletten full av farger. Du må ikke tro annet. Mørketid, heter det, men jeg kaller det lystid.

Aldri er lyset så synlig som i mørketiden.
Aldri er fargene så intense, så klare og dype.
Mørketiden - lystiden - er en gave.
Jeg tar den imot og går ut i lyset.


Slik så november ut fra mitt hjemmekontor i dag - 20. november 2013.



lørdag 16. november 2013

Filosofer og venner som blir

Filosofer.
Hvilket bilde får du opp?
Menn i sandaler som står på et torg og roper ut sine oppdagelser? Gjerne med en bokstabel under armen?
Eller kanskje støvete professorer som vandrer rundt i universitetets mange labyrinter, mumlende på ord ingen forstår?
Kanskje ser du Arne Næss, fjellklatreren med det lekne forhold til livet, filosofen vi alle ble litt kjent med i vår tid?
Er vi kanskje alle hverdagsfilosofer?
 
Denne høsten har jeg tatt forberedende til universitetet. Det betyr at jeg må avlegge eksamen i fagene examen facultatum og examen philosophicum. Populært kalt exfac og exphil. I fagene finner vi underkategoriene samfunnsvitenskap og vitenskapsteori, etikk og filosofihistorie.
 
Dette første møtet med universitetet er ikke bare-bare. Oppgavene og pensum er ikke noe man suser gjennom, eller klatter litt på med bred pensel. Stoffer krever at man tar seg tid. Til å lese, til å la temaene synke inn. Og ofte må man ty til andre kilder hvis pensum ikke er nok til å forstå.
 
Her er det filosofene kommer inn. De store tenkerne. Jeg blir bare mer nysgjerrig på noen av dem ettersom tiden går. Sokrates og Platon. Aristoteles. Og senere: Descartes, Hume og Kant. Det fascinerer meg at mange av de emnene de tenkte på, og forslo løsninger på, er de samme som opptar oss i dag. Lykke og meningen med livet. Moral og etikk. Finne "Det Gode Liv". Hvordan skal man leve best, til fordel for seg selv og resten av samfunnet? Og hvordan bør samfunnet bygges opp?
Og ikke minst, synet på forholdet mellom menneske og natur. Er naturen noe vi egentlig aldri kan forstå, og hvor er vår plass i forhold til dyrene?
 
 
Jeg kjenner dyp takknemlighet for at jeg har gitt meg selv den gaven det er å studere. Det er utviklende. Det er inspirerende. Som å være på en reise tilbake i tid, der man møter mennesker man kjenner seg igjen i. Selv om de levde for 2500 år siden.
Når eksamenene er avlagt før jul, går ferden videre innen faget historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Men de gamle filosofene vil henge med meg, nå som jeg endelig har fått blitt kjent med dem.
 
Og Arne Næss, han blir definitivt. Vi skal bli bedre kjent, han og jeg. En venn har kommet for å bli.
 
 
Bildet er lånt fra denne siden.
 
 
Hvem er vår tids filosofer? Og hva filosoferer de om?
Nettopp det har jeg tenkt å finne ut...


torsdag 31. oktober 2013

Stammen

 
Tid til å være på jorda
Sjå dine eigne steg
Stå som ein stamme i skogen
la sjela slå rot i kvila
 
 
(C) Lill-Karin Nyland

mandag 21. oktober 2013

Noe om å nyte en frukt

I dag hadde butikkene fått inn klementiner.
Som gule, små soler lå de der og minnet om at det er den tiden igjen.
Klementiner hører til under fanene høst, vinter og jul. Jeg forsynte meg av smaksprøven, og joda; lukten og smaken koblet seg umiddelbart inn på underbevissthetens strenger og spilte av en aldri så liten adventsmelodi.
For slik er det; lukter og smaker virvler opp i minnene våre og henter frem bilder og toner.
 
 
Jeg betalte for klementinene og tok de med meg hjem. Høstens aller første.
Mens jeg åpnet posen og lot de gule kulene trille ned i fruktskålen, kom jeg til å tenke på at det snart er tre år siden jeg startet eget firma. Jeg sa opp jobben min høsten 2010, og det er altså tre år siden. Firmaet ble startet januar året etter.
 
Underlig, tenkte jeg mens jeg skrellet en klementin. For hvert flak jeg fikk av, kom jeg på en ny ting jeg har oppnådd på disse årene. Men har jeg egentlig nytt fruktene av arbeidet?
 
Og hvordan er det med deg? Er du en slik som setter deg mål og jobber hardt for å nå dem? Da vet du kanskje også å feire deg selv når du faktisk har kommet over målstreken? Ikke?
 
 
Kanskje glemmer vi å senke skuldrene og faktisk nyte fruktene av vårt arbeid.
Kanskje kaver og strever vi så mye over så lang tid at når vi tenker tilbake, fatter vi ikke hva vi egentlig har brukt tiden på. For vi er jo opptatt av å starte nye prosjekter, lage nye mål.
 
 
Jeg stirret på den siste båten. Hadde jeg egentlig lagt merke til hvordan klementinen smakte? Nei, jeg stappet i meg uten å tenke over hvordan aromaen kilte i nesen, hvordan munnen ble fylt med smak og klementinsaft.
 
Det er den tiden nå. Tiden for å nyte.
 
 
Oktober har fått hvit kåpe med rim på ermene. (C) LK Nyland
 
 
 
 

onsdag 2. oktober 2013

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.
Nynningen, melodien, fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes dypeste, mykeste toner. Ørene mine formelig spisset seg, og jeg stoppet opp.
Så sto hun der foran meg, hun trådte frem fra tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret var sort, med mørkerøde og gylne strå. Fargen på kjolen minnet om den metalliske høstglansen i fjellene, etter at skogene og marken har mistet sin glød.
På den ene armen hang en stor, dråpeformet kurv i en dypgrønn farge.
Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før, men som kanskje ikke har sett deg. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, to sjeler i en skog, to vesener, så ulike, men likevel like.
Uten å si noe stakk hun hånden ned i kurven sin, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun tydeligvis fra kurven. Det kunne minne om små dråper fra et fossefall, for de glitret og glimtet i solen.
«Hva gjør du?»
Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så.
«Du følger etter meg, ser jeg.» 
«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»
«Det er drømmefrø.»
«Drømmefrø? Hva er det?»
«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»
Jeg småsprang etter henne for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet i lyng og mose og ble snart borte.
«Hvorfor kaster du dem på marken?»
Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg bøyde meg ned for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet marmorperler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden.
«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg en stund.»
Jeg kikket opp på Oktober. Øynene hennes fanget mine, og de glitret muntert.
«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.
«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»
Jeg blunket forvirret.
«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»
Hun nikket.
«Ja, hvor kommer de ellers fra?»
«Sår alle månedene drømmefrø?»
«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en perfekt måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg på hodet.
«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun la en hånd på mitt hjerte, deretter på sitt.
«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»
Jeg ventet på at hun skulle si mer.
«Frøet dør hvis det blir utsatt for mistro, misunnelse og hat. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det finnes.»
Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.
«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.
Hun stanset opp, kastet et blikk mot himmelen og smilte. Som om hun så noe fint der oppe. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre henne mer om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over.
«Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.
«Javisst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elven. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»
Jeg nikket, takknemlig og fortumlet over alt jeg hadde fått vite.
«Takk, Oktober. Og farvel.»
Hun smilte til meg igjen, stakk hånden i kurven og plukket opp et eneste frø. Det holdte hun mellom tommel og pekefinger, og løftet det opp mot himmelen så det gnistret. Jeg måtte skygge for øynene for å se.
Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.
«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»
Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den vakre perlen.
Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen.
Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.
 
 
(C) Lill-Karin Nyland


mandag 23. september 2013

Ventemorgen

Studiene venter.
Oppgaver må gjøres, leveres.
Siden: Planlegging av jobb, kontorarbeid. Papirer må ryddes.
 
Men vent litt lenger, morgen.
Jeg er ikke riktig klar.
Jeg har min kaffe her, og mine ord.
I mitt hjørne der, ved bøkene, der vil jeg sitte.
Og vente litt.
På dagen.
 
Oppgavene venter.
Men vent litt lenger, morgen.
La bare dagen starte der ute.
Du og jeg, vi kan vente her sammen.
La oss hvile i øyeblikkets glede
La oss trekke pusten
Før dagen kommer
La oss vente
Om en stund er jeg sikkert klar
 
 
(C) LK Nyland
 
 
 

lørdag 14. september 2013

Alt er mulig

- Alt er mulig, sa september og blunket med mørke vipper.
 
Øynene hadde høstens farger, naturligvis. Det glimtet i gult da hun så på meg.
Jeg tenkte over det hun sto her og påsto. At alt er mulig. Det protesterte i meg, en slags barnslig trass veltet frem og passerte leppene mine.
- Det er jo ikke sant. Alt er ikke mulig.
Jeg la armene i kors og lente meg bakover, som om kroppen var  ordenes punktum.
Før hun rakk å si noe, fortsatte jeg:
- Hva med alle hindringene? Er det ikke like greit å innse sine begrensninger? Slå seg til ro med at alt ikke er mulig?
 
Akkurat da åpnet skyene seg. Sollyset flommet ned over oss, og det røde håret til September gnistret. En liten latter fløy fra henne til meg, og hun tok et steg nærmere.
Jeg ble nesten ør av å se inn i øynene hennes. Hun rommet alle jordens høster i alle tideverv.
I blikkets bunnløse evighet skimtet jeg visdom og kjærlighet.
 
 
- Alt er mulig, sa hun nok en gang, idet hun la hånden sin på hjertet mitt.
- Du må bare huske å lytte. Med dette, sa hun og trykket hånden mot genseren min.
 
I et øyeblikk kjente jeg en sterk varme. Så slapp hun, snudde seg og forlot stien vi hadde møttes på.
 
(C) LK Nyland
 
Alt er mulig. Etter at jeg turte å slippe ordene fri, har alle dører åpnet seg. Jeg har startet eget firma, debutert som forfatter, lest egne dikt og holdt foredrag, jobbet med skrivende ungdom og blitt redaktør for kommunens Årbok. Jeg har til og med opplevd at et dikt jeg skrev, ble til en sang. Den spilles nå inn på plate av artisten Trine Strand.
Ikke minst så har jeg møtt utrolig mange flotte mennesker.
 
Og da jeg ble spurt om å bidra til boka "Alt er mulig", skjønte jeg at også det var en del av reisen.
 
"Alt er mulig" er ei motivasjonsbok for grå dager. Den er på 120 sider, og 21 forfattere fra Norge og Danmark har bidratt. Jeg er altså en av dem.
I dag er det bokslipp i Vesterålen, og boka kan kjøpes online her: altemulig@gmail.com
Her har boka en egen facebook-side.
 
Alt er mulig, det handler bare om å lytte.
 
(C) LK Nyland

 

 

 

torsdag 5. september 2013

Lande mjukt

 
 
Lande mjukt
samle tråder
lukke øyan
puste vind
lytt til høsten
ho spring
 
 fargeklang
 stillhet og ord
land no
i høsten
pust vind syng lys
slå følge dit
sjela ikkje frys
og der høsten spring
 
 
(C) LKN september 2013
 
 


mandag 26. august 2013

Verdivalg i skogen

Vi hadde vært ute i nesten fire timer. Oppe ved det lille skogsvannet myldret det av liv.
Bittesmå frosker hoppet i gresset, helt til mørket omsluttet dem og de satt fanget i en barnehånd.
 
Men bare for å bli studert, gransket og snakket til. Etterpå var det full frihet igjen.
 
Øyenstikkere surret som små helikoptre rett over vannflaten, av og til tumlet de seg nesten fast mellom stråene på vannsivet, og man hørte intens summing før de kom seg løs igjen.
Rett under vannoverflaten, helt nært land, svømte små fisker. Lenge kunne de stå helt stille, før de rykket frem og plukket et usynlig, spisende rusk på overflaten. Uredde betraktet de brødskivbiten som sakte ble firt ned i vannet, og begeistringen var stor da de små fiskene rykket frem og smakte på hjemmebakst.
Sannsynligvis for første gang.
 
Under bjørkene var det mange blåbær å finne. De tredde vi på strå, og spiste en og en mens vi snakket om alt vi så og alt vi hørte.
Og jaggu landet det ikke en liten flokk ender på vannet mens vi var der.
 
 
 
På vei tilbake, ruslende i den sommermette skogen, tegnet jeg et bilde for dem.
Et bilde som ga ubehag.
"Hva om hele den skogen vi har rundt oss nå, og som vi kjenner så godt, ble hugd ned. Alle dyr, alle fugler som bodde i den, forsvant. Skogen, åsen, bærtuene og vannet ble erstattet med fabrikker, veier, gravemaskiner og oljetårn. Hvordan ville vi reagert på det?"
"Det er jo helt forferdelig, mamma."
"Ja, men dessverre er det det som skjer mange steder i verden. Særlig i regnskogene, som i tillegg inneholder utrolig mange viktige plante- og dyrearter."
 
Vi snakket videre. De reagerte med sinne og vantro med tanken på at alt vi hadde opplevd, den rikdommen vi så, hørte og smakte på vår lille plett på jorda, skulle bli borte.
 
Jeg har meldt meg inn i Regnskogfondet.
 
(C) Foto: Lill-Karin Nyland
 

onsdag 21. august 2013

Lekarstua

 
Grisehus
Lager for revefôr
Lekehus for tre generasjoner barn
 
Jo, lekarstua står der ennå
Kanskje flottere enn noen gang
I kveldssola
 
Står der
Og minner oss om
At livet er langt
Og fullt av gylne øyeblikk
Som dette


 
LK Nyland


lørdag 17. august 2013

Det skumle

De to forrige innleggene mine, om stillhet og om nådeløs ærlighet, ble lest av mange. Noe av årsaken er at jeg linker til dem fra facebook, hvor jeg opprettet konto i fjor høst. Samtidig velger jeg å tro at jeg treffer en nerve hos mange. Setter ord på noe som vi alle kan føle innimellom.
Mitt fremste ønske med bloggen er å inspirere.
Det håper jeg også at jeg gjør.
 
I stillheten finnes det spørsmål. Og svar.
Som barn oppsøkte jeg stillheten daglig, nærmest uten å tenke over det. Jeg bodde temmelig langt fra allfarvei, og var vant med å være alene. Jeg vandret i skogene eller i fjæra, med eller uten selskap, og var fornøyd med det. Jeg skapte min egen drømmeverden av magi og overjordiske skapninger, men var aldri redd. Aldri stresset.
 
Som barn trengte jeg ikke å forsvare mine vandringer og mine dagdrømmerier. Ingen stilte spørsmål ved dem.
Som voksen blir man møtt med andre krav.
Kritiske røster, gjerne inkludert sin egen, hever seg og stiller spørsmål.
Og jo mer man stikker nesen frem, jo mer må man tåle å stå på den plattformen man selv har bygget.
 
Jeg har blogget i over to år nå. Likevel ble det mer skummelt og mer komplisert å blogge da jeg begynte å linke til den fra facebook. Plutselig var det så mange som kunne se hvem jeg er. Eller i alle fall litt av den jeg er.
I innlegget om stillheten spurte jeg meg selv hvorfor det var lenge siden jeg hadde blogget.
Noe av svaret er praktiske ting.
Men i stillheten kommer det også et annet svar: Jo mer jeg skriver her inne, jo mer viser jeg av meg selv.
Og det er litt skummelt.
Men hvorfor, egentlig?
 
Jeg tror disse tankene melder seg hos veldig mange av oss som blogger. Og det er sunt å tenke over hva man skriver for offentligheten.
Samtidig skulle man vel ikke gå rundt og være redd for å vise den man er?
Er det noe galt i å skrive om stillhet, om poesi, om natur og nærhet til det ekte?
Nei. Men ofte er det lett å tråkke på det som ikke roper så høyt.
 
 
Jeg takker alle dere som leser her inne, og ikke minst alle som legger igjen kommentarer. Det setter jeg stor pris på.
Og jeg lover herved å ikke slutte med ordene som beskriver det såre og vare vi mennesker kan oppleve på vår reise.
Hvis vi tar oss tid til å lytte. Hvis vi tør å vise hvem vi er.
 
Og du: Har du tanker du ønsker å dele med meg om dette, men ikke vil skrive de her, send meg en mail på nylandlk@online.no. Jeg blir glad for dine ord uansett.
 
Solnedgang fra hjemplassen min. (C) LK Nyland
 

mandag 12. august 2013

Nådeløs ærlighet

I stillheten, som jeg skrev om i forrige innlegg, kan man finne svar. Det handler om å tørre å stille seg selv noen spørsmål, og ikke minst: Tørre å gi seg selv noen svar.
 
Så sitter man der, med noe man kjenner er en slags sannhet.
Tør man gjøre noe med den sannheten?
 
Det er her veivalgene begynner. Du kjenner gleden, entusiasmen og energien strømme gjennom deg når du tenker på svaret. Jo, dette vil jeg. Hjertet synger. Kroppen vil danse. Dette er riktig for meg.
 
Eller: Nei, dette vil jeg faktisk ikke. Kanskje kjenner du en motstand du ikke har lagt merke til før. Kanskje kjenner du lettelsen over å ha funnet frem til hva som er riktig for deg.
 
Så var det det å gjøre ord til handling...
Tør man ta det første steget, tør man si til verden: Hei dere, jeg har forandret meg. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men bare vent litt, så skal dere se.
 
Tør man begynne å si nei, når man hele tiden har sagt ja?
Eller tør man vise verden hva man egentlig vil, ved å skifte jobb, flytte, bryte ut av mønstre? Alle de andre er jo så vante med hvordan DU er?
 
Man trenger jo ikke rope til verden heller.
Man kan ta endringen i små steg.
Møte hver morgen med et lite smil om munn, fordi man bærer i seg en ny tanke, en ny ide. Noen nye verdier.
Men en dag må de verdiene og ideene tåle dagens lys. Ellers er de jo ikke DEG, ikke ekte.
Og hvis den du har kommet til å bli er den du VIL være, hvorfor skal du ikke bære deg selv ut i verden?
Man skal jo helst stå for den man er, ikke sant?
 
 
If you want to be successful, you must respect one rule:
NEVER LIE TO YOURSELF
Paulo Coelho
 
Det er mye sannhet i å ikke lyve for seg selv.
 
(C) Lill-Karin Nyland


fredag 9. august 2013

Tør du være i stillheten?

Jeg trasker langs traktorveien, går på midten der det er gress og ikke gjørme. De siste dagers regnskyll har omdannet hjulsporene til sorte, vannfylte streker innover skogen. Gresset stryker sidene av støvlene og lager en lav svisjelyd.
 
 
August er her. Skogen dufter tungt av bær, sopp, fuktige trestammer og en sommer på hell. Jeg liker denne tiden, augustmåneden er et slags venterom mellom sommer og høst, en pust i bakken mens naturen bøyer ryggen og byr frem sine fat fulle av bugnende grøde.
 
Kveldene har begynt å vise seg igjen, forsiktig smyger de seg frem og maler skygger mellom husene og sorte rom under trærne.
Jeg tenker på dette mens føttene mine bærer meg innover. De vet hvor de skal, jeg trenger ikke si det til dem.
Jeg tenker på hvor høyt jeg elsker den stadige skiftningen i naturen, tegnene, pulsen, detaljene.
 
Jeg tenker også på hvorfor det er så lenge siden jeg blogget.
 
 
 
Kanskje er det noe med sommeren. I det døgnvarige sommerlyset trer alt så skarpt frem. Poesien trekker seg unna, varheten finner ingen rom å gjemme seg i.
 
Kanskje er det tiden som virker annerledes om sommeren? Alt skal skje i løpet av noen korte uker. Alt, og helst ingenting. For vi skal liksom slappe av, koble av, puste ut. Men samtidig oppleve, nyte, se nye steder, sørge for feriefølelsen.
 
Eller kanskje er det mangel på stillhet som er årsaken?
 
Over meg er himmelen overstrøket med skyer. Her og der åpner de seg og viser en dypblå bakgrunn.
 
 Jeg stopper opp, myser mot det gråblå og kjenner at det er helt greit å ikke ha svar på alt.
Jeg tør å være i stillheten. Jeg VIL være der, oftere enn jeg har vært denne sommeren.
Jeg trenger den.
 
For noen er stillheten en fiende.
De tør ikke være i den, for da... Ja, hva da?
Hva skjer når du oppsøker stillheten?
 
Prøv.
 
Det er august. Tid for stillhet. Tid for ord.
Jeg gleder meg. 

søndag 21. juli 2013

Reportasje om stigmatisering

Det skulle være et nytt arrangement i Tromsø denne sommeren, i forbindelse med markering av arbeidet i kampen mot hiv/aids. Dessverre ble arrangementet avlyst. Men jeg laget to reportasjer for avisa Nordlys i sakens anledning. Den ene handlet om "Anna", kvinnen som fikk sin verste frykt bekreftet da legen konstaterte at hun hadde hiv.
Det var lærerikt å snakke med "Anna", som delvis på grunn av stigmatisering ikke ønsket å stå frem. For det er fortsatt slik at hiv-smitte forbindes med noe skittent og farlig. Nyere undersøkelser bekrefter at det ikke er enkelt å leve med hiv i Norge i dag. Ikke på grunn av sykdommen, for den kan i stor grad holdes nede ved hjelp av medisiner. Nei, hovedårsaken er samfunnets reaksjon når du forteller hva som feiler deg. Derfor velger flertallet å ikke si noe...
 
Jeg er takknemlig for å ha en jobb som gir meg mulighet til å lære!
 
 
Deler av artikkelen som sto på trykk i "End Game"-bilaget, Nordlys 27. juni 2013.

mandag 8. juli 2013

Skriveglede og glede over veien

Jeg har en pause.
Fra journalistjobben, fra skriving generelt.
Det gjør godt.

Når man har et yrke og et fag som også er ens lidenskap, tror jeg det er helt avgjørende å sette seg selv i dvalemodus innimellom. La tastaturet hvile. La tankene flyte bort fra prosjektene, reportasjene og overskriftene.

Det er da de sjeldne ordene kommer frem. De som kommer fra et annet sted, et sted dypere ned i meg. Fra underbevisstheten. Fra sjelen?
Disse ordene føles rikere. Som om hvert ord veier mer, eller betyr mer.
Det er ikke nødvendigvis ord som er ment for andre.
Tvert imot, ordene er stillhetsord. Ord som hvisker, ord som står mellom de andre ordene.
Mellomromsord.

Jeg kjenner inspirasjonen komme til meg i små, dovne bølger. Mens jeg går langs stranden og tenker på ingenting, stryker bølgene meg bløtt over føttene og minner meg på at de er der.
Hele havet er fullt av inspirasjon, hvis jeg bare vil øse av det.

Jeg smiler og vet.
Jeg smiler, fordi jeg allerede har sagt ja til å ta meg selv og ordene på alvor.
Til høsten begynner jeg på research til noe større. Det handler om å sette av tid til mitt eget prosjekt, lage rom for noe som ikke blir handfast på lenge ennå.
Noe jeg tror på, men som trenger tid. Og omsorg. Og research.

Jeg har pause nå. Men jeg samler inspirasjonsdråper fra det store havet mens fotavtrykkene mine langsomt hviskes ut.
 

tirsdag 2. juli 2013

En ny kurs

Første dag i en ny måned bringer alltid en friskhet med seg.
Et nytt lys over horisonten, en sjanse til å tenke nye tanker. Til å drømme nye drømmer.
 
Hun står på dekk på båten og trekker inn lukta av juli. Den kommer drivende over bølgetoppene, er frisk og rå, med en søtlig modenhet i seg.
Hun fornemmer endring i vindretningen.
 
Sakte, og med muskler som fortsatt er i søvnens tak, går hun gjennom ritualene. Mens de første solstrålene i den første dagen glir kjælende over skuta, drar hun inn ankeret, hever seilene og fester tauene.
Hun går inn i styrhuset, ser mot horisonten.

Hun har reist i samme retning lenge nå.
Hun biter seg i leppa, legger hendene på roret.
Hun har et valg.
Tør hun?

Det er som om hver celle i kroppen roper "JA".
Det er tid for forandring.
Tid for å ta seg selv på alvor.
Det hviskes i vinden.
Det kommer med havet.
Endringen, løftet.
Den nye veien.

Målet er ikke å legge til kai.
Målet er å være på det åpne havet.
Møte det som måtte komme.

Kvinnen smiler, i hjertet vet hun hva som er riktig.
Og så, nesten uten at hun merker det, utfører hendene det hjertet allerede har bestemt.
En ny kurs blir satt.
Hennes kurs.
Hun smiler når vinden fyller seilene.
Nå er hun på vei.
 
 

søndag 30. juni 2013

En erkjennelse

Hvordan finner man seg selv i en by?

Ja, det tenker jeg på her jeg flyter gatelangs. Brosteinene gløder i kveldssola, folk jeg møter er lyse i blikket og sommerkledte i fargerike, lette plagg. I de rødmende gatene flyter vi, jevne strømmer av mennesker som stryker forbi hverandre.
 
 Hvem er de jeg møter?
Hva er historien til kvinnen med den røde leppestiften, til mannen med dressen? Han har åpnet den øverste knappen i skjorten og ser målbevisst ut. Hvor skal den unge jenta med barnevognen, hva drømmer hun om?
Hva er det jeg leser i blikket til kvinnen med det sorte sjalet?

Det er så mange mennesker her.
Så mange lyder, lukter, synsinntrykk.
Så mange historier.

Hvor er stillheten i en by?
Kan jeg klare å finne den?

Jeg lar meg føre videre i menneskestrømmen. Møter blikk etter blikk, grå øyne, blå, brune, sorte, grønne.
Har disse øynene sett hvor vakker verden er?
Har de sjelene jeg passerer, noen gang hørt den dype klangen av stillhet?
Har hendene berørt et blad, en blomst, en stein, og undret seg over de perfekte linjene?

Spørsmålene er like mange som menneskene. Nei, flere.
Kan byen svare på dem?

En erkjennelse, tenker jeg der jeg setter meg på en hvit benk.
Jeg trekker pusten dypt, byens luft synker ned i lungene.

Det er godt å være en del av menneskevrimmelen.
Men det er ikke her svarene er.


 

søndag 23. juni 2013

Å velge med hjertet

Regnet strømmer over landskapet, jeg smiler, det er midtsommer og ikke et bål i sikte.
For hvem kan tenne bål i denne veggen av regn?
Sola har visst tenkt å snu på en kveld der vi uansett ikke kan se henne.
 
Vi kan la det være en anledning til å nyte ei stund innendørs.
Bytte bål og pølser ut med stearinlys og fyr i ovnen, kanskje?
 
 
Det er tid for ferie. For mange av oss, i alle fall. Jeg er jo i den heldige situasjonen at jeg kan bestemme selv når jeg vil ha ferie. Det betyr også at jeg kan velge å jobbe. Men å koble av fra arbeidshverdagen er viktig, selv om man skulle finne på å elske det man jobber med.
Når man kobler av, finner man ny energi. Ny inspirasjon.
 
Hva man skal fylle feriedagene med, er en del av de små og store valg man tar i hverdagen. Det som kanskje kjennetegner de aller fleste valgene vi gjør, er at de er basert på praktiske, fornuftige ting. Vi må ta stilling til hva de andre i familien har slags planer, hvilke datoer vi kan dra dit eller dit, hva som skjer ellers på andre arenaer, osv.
 
Men hva med de valgene vi gjør ut fra ting vi bare tror på? Ting vi føler gir gjenklang i hjertet, men som kanskje ikke kan forklares ut fra fornuft? Valg som vi, hvis noen stiller spørsmål, ikke helt vet hvordan vi skal forklare?
 
Kristin Flood skriver i boka "Rom for stillhet":
 
Å prioritere et rom for stillhet er å si ja til noe vi ikke forstår.
Tidsmessig dreier det seg kanskje bare om tjue-tretti minutter daglig, men valget synes betydelig større. En av årsakene er at vi velger med hjertet.
 
Vi prioriterer noe som ikke er konkret, handfast og målbart, og som i tillegg er usynlig.
Vi prioriterer noe vi tror på, uten å kunne forklare.
Et slikt valg er stort.
Det er et valg som krever mot og viljestyrke.
 
 
Kanskje er det å velge en stille stund ekstra viktig når det nå er ferie. For selv om vi ofte prioriterer sosialt samvær disse gylne dagene, er det også viktig å prioritere seg selv.
 
Verne om noen små rom av stillhet, der bare du og ditt hjerte er til stede.
 
Vesterålen juni 2013. (C) LK Nyland
 
 


tirsdag 11. juni 2013

Novellen Benken ved havet




Novellen "Benken ved havet" sto på trykk i Hjemmet nr. 24/2013.
Illustratør er Liv Vatle.

fredag 7. juni 2013

Historien lever videre

Da jeg ga ut boka om Malangseidet-ulykka høsten 2012, var det med et brennende ønske om at historien ikke måtte glemmes. Dette ønsket var også en del av drivkraften til at jeg i det hele tatt gikk i gang med prosjektet. For historien holdte faktisk på å bli glemt. Det til tross for de dramatiske omstendighetene, og til tross for at det var den største ulykka i hjemkommunen min.
 
I forbindelse med lanseringa i november, ble jeg intervjuet i aviser og på NRK radio. På lanseringa var det rundt 200 mennesker, og boka ble spredt og solgt utover bygdene. I såpass stor grad at nytt opplag måtte trykkes.
Jeg forstod det slik at boka ble lest på tvers av generasjoner. Den var samtaleemne ved mangt et kjøkkenbord. En kvinne kom til meg og sa hun hadde klart å få sin bestemor til å fortelle det HUN husket fra ulykka. For første gang.
Slikt gjør meg ydmyk.
 
 
 
Tidligere i vår holdte jeg et foredrag på kommunens største barne- og ungdomsskole. Jeg skulle snakke generelt om det å være forfatter, men hva spurte elevene mest om? Jo, historien rundt det som skjedde på Malangseidet for 75 år siden. Barna stilte mange og viktige spørsmål.
 
Inkludert lanseringa har jeg holdt fem foredrag/lesninger fra boka. Sist gang var på skrivekurs i Vesterålen, der vi samlet oss i fjæra og nøt midnattssola og hverandres tekster. (C) LK Nyland.
 
 
Nå har alle skolene i Balsfjord kommune kjøpt boka, og lærerne leser høyt fra den til elevene.
Ingenting gleder meg mer enn akkurat det.
For da har jeg oppnådd et mål: At en viktig del av vår nære lokalhistorie ikke blir glemt.
 
Malangseidet-ulykka handler ikke bare om at 12 mennesker druknet. Den handler om mot, styrke, medmenneskelighet og småfolks kår i bygdene på 30-tallet.
Vi kan alle lære noe av den.

Portrett av en balansekunstner

Vi er alle balansekunstnere, men noen mer enn andre. Marius Nilsen jobber med revisjon og rådgivning i et stort konsern. Etter jobb handler livet mest om musikk og komposisjon. For ham er det to sider av samme sak.
Portrettet sto på trykk i Nordlys i mai 2013.
 


mandag 3. juni 2013

Når prosesser settes i gang

Ei kreativ og inspirerende helg er over. Jeg har deltatt på skrivekurs i regi av Vesterålen litteraturlag. Kursholder Merete Morken Andersen geleidet oss gjennom en meny bestående av den skapende skriveprosessen, intuitiv friskriving og dramaturgisk tankegang.
 
Prosesser ble satt i gang i oss alle.
 
Lørdag kveld kjørte vi nordover Andøya, og søkte ned til havet. Mens midnattssola varmet oss, leste vi tekster og dikt høyt til hverandre. Ordene fikk vinger og ble sendt utover havet.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
Takk til meg selv for at jeg tar forfatteren i meg på alvor.
Takk til de flotte, varme menneskene på kurset.
Takk til Vesterålen litteraturlag-måtte dere bestå i mange, mange år!
Takk til kurslederen!

tirsdag 28. mai 2013

En venn i Mai

Tør du være åpen?
Tør du si ja til et menneske du ikke kjenner fra før?
Tør du vise tillit til en ny venn?
 
Skogene hviler i duftende kveldsvarme. Dagen har vært trykkende het, og Mai har søkt inn i skyggene under ei bjørk. Der sitter hun og puster, mens nyvåknede småfluer surrer rundt i taktfaste formasjoner, som om de jager hverandre i en vilter lek.
 
Mai sukker tilfreds over å ha fått sommerblomster flettet inn i kransen sin. Hun tar den av hodet, snur den i hendene, studerer nøye de delikate formene i rosa, gult, lilla og hvitt. Så løfter hun kransen opp til nesen, puster dypt og lar duftene fylle hele seg.
 
(C) LK Nyland
 
 
Mai er ikke lenger bare vår. I år har Mai fått lov til å være sommer også.
Det er som om Juni har lånt henne litt av sommerdagene sine.  
Kanskje er de gode venner, de to?
 
Det finnes ingen fremmede, bare venner vi ikke kjenner.
Samuel Pepys
 
 
Jeg trår videre innover skogen, passerer Mai, smiler til henne, men hun er fortapt i sommerblomstene, i varmen som gjør henne så døsig og så lykkelig.
 
Jeg tenker på Mai og Juni. På vennskap. Jeg lar føttene lede meg over stier med tørre furunåler, over en bekk med en tømmerstokk som bro, mellom viftende graner og bjørker som allerede er tunge av gyllengrønt, hjerteformet løv.
 
Vennskap.
Et ord som setter gode følelser i sving. Et ord som varmer, som gir positive assosiasjoner, trøst og oppmuntring.
Jeg blir mer og mer glad i de vennene jeg har, de jeg har kjent i mange år og som kjenner meg på godt og vondt. Disse vennene håper jeg at jeg får beholde til vi alle er gamle og fornøyde.
 
Det mest forunderlige, tenker jeg mens jeg hører lyden av ei større elv der inne i skogholtet, er likevel de vennene man får etter man ble voksen.
 
Jeg lar meg fascinere av hva det er som knytter oss sammen, disse menneskene jeg møter på min vei og som jeg vet vil bety mye for meg i årene som kommer.
 
Det er som om det oppstår en felles klang, en samhørighet, et felleskap. Disse vennskapene er annerledes enn de man knytter i barnealder, der man tilfeldigvis havner i samme klasse, eller på samme fritidssyssel.
 
Forunderlig.
Og veldig, veldig oppløftende.
Tør du tenke at du ikke har møtt alle dine venner ennå?
Det tør jeg.
 
(C) LK Nyland
 
Jeg setter meg ned ved elvebredden, der vannet glitrer i sølvdråpers ville kast.
Plutselig er Mai der, også hun setter seg på huk. Hun stikker hånden i vannet, og ler mens hun plasker elvevann oppover armene og fjeset.
 
Mai lever.
Så gjør vi.
 

Novellen Den tredje frieren

Novellen Den tredje frieren sto på trykk i Hjemmet nr. 22/2013.
Illustratør er Lena Asgeirsdottir.

onsdag 15. mai 2013

Når vinden hvisker

...noen morgener våkner man med et svar.
Det man må finne ut, er hva svaret er svar på.
 
Hva er spørsmålet?
 
Jeg velger å gå ut i vind og sol.
I vindens hviskende stillhet, og i solas flakkende lys, der finner jeg spørsmålet.
 
 
Benkene ved havet. (C) Lill-Karin Nyland

torsdag 9. mai 2013

Frigjøring og blankstilla

Jeg var så heldig at jeg fikk vokse opp i et nært forhold med min farmor. Hun bodde i sitt koselige, gule hus rett ved det som ble mitt hjem.
 
I går, 8. mai, var det frigjøringsdagen i Norge.
Mor pleide å fortelle meg sine minner fra denne dagen. I 1945 var hun 30 år, og mor til to.
 
"Jeg hadde vært i et ærend i nabobygda, og visste ikke at noe spesielt hadde hendt. Vi hadde ingen radio, og det hadde heller ikke de jeg var i besøk hos.
Da jeg gikk hjemover, og kom på høyden over bygda, ble jeg møtt av et overveldende syn. På alle gårder og tun var det norske flagget heist. Da forstod jeg at det endelig var fred i Norge.
Jeg ble stående lenge og betrakte det vidunderlige synet av et fritt land."
 
 
Mor pleide å stå ved det store stuevinduet og se ut på fjorden.
"I dag er det virkelig blankstilla.", kunne hun si.
Blankstilla. Et godt, nordnorsk uttrykk for at havet ligger rolig som et veldig, blankt speil.
 
Farmor er fortsatt i det gule huset. Den roen hun alltid hadde med seg, sitter i veggene.
 
Det er ikke noe rart at jeg finner skrivero i farmors stue.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
 


fredag 3. mai 2013

Mannen som var

Han trer armene inn i jakken, får den over skuldrene og drar glidelåsen opp under haka.
Føttene glir ned i støvlene, fingrene finner sine hulrom i de grå hanskene.
Lua tar han også på. Kanskje blir det for varmt for den, tenker han fjernt, men da kan han heller ta den av. Senere.
Det siste han gjør, er å låse ytterdøra. Nøkkelen slippes ned bak steinen ved trappa.
Så snur han seg mot åsen og går.
 
Føttene bærer ham bort fra huset og garasjen, bort fra nabohusene, bort fra trafikken på veien der nede. De vet hvor de skal, føttene har gått her mange ganger før. Han kikker ned på dem, men registrerer ikke den rytmiske gangen han selv skaper. Han ser på landskapet rundt seg, men ser ikke lysspillet gjennom trekronene, ser ikke de to måkene som svever over åskammen. Ser hverken horisonten med spisse fjell mot himmelen, eller at han nesten tråkker på årets første hestehov. Den nikker i det lille vinddraget som oppstår når han passerer.
 
Han grubler. Det er en slik dag, hvor tankene presser seg ned over ham som en mørk sekk. Han kjente det allerede om morgenen. Musklene sved når han våknet, som om han hadde anstrengt seg i søvne. Verken ga seg etter en varm dusj, men tungsinnet ville ikke slippe taket.
Det fulgte ham som en skygge gjennom dagen. Det fikk smilet hans til å føles falskt. Latteren satte seg fast i halsen. Hver gang han lukket kontordøra bak seg, ønsket han mest bare å synke sammen i gråt.
 
Mannen går innover skogen. Han kaster en lang skygge bak seg, sola henger lavt og ruller snart ned bak fjellene. Lyden av stegene hans bærer ikke langt, den dempes av de mange bekkene som endelig er fri og har startet sin ferd mot havet.
Mannen ser ikke dem heller.
Det er som om tankene hans er en grå masse. Han klarer ikke fange dem, klarer ikke sette ord på hva det er som plager ham. Kjenner bare gråten bak hjertet, og at noe tungt liksom presser kroppen hans mot jorden.
Når han endelig er fremme der han pleier å stoppe, ved furua nesten på toppen, synker han sammen med ryggen mot trestammen. Han lukker øynene.
 
Hvis jeg bare kunne...
Hvorfor har jeg det slik...
Jeg må skjerpe meg...
 
Tankene kverner og kverner, han føler en blanding av skyld og skam uten å vite hvorfor.
Så klarer han ikke mer. Endelig kommer tårene, han lar dem fylle øynene og trille nedover kjakene. Lenge sitter han slik, med hodet lent mot trestammen og armene rundt kroppen, mens det salte fra sjelen hans drypper ned og forsvinner i tørr skogbunn.
Det blir varmt. Han tar av seg lua og hanskene.
 
Idet lua kommer av, fylles ørene med et mektig sus, en blanding av vind fra skogen og elver som buldrer i det fjerne. Han legger ei hånd på trestammen for å reise seg, da river barken ru og grov mot huden. Det er som om treet krever hans oppmerksomhet. Nesten forskrekket trekker han pusten, og nesen fylles med tunge dufter av svart jord, furu og myr.
 
Mannen reiser seg sakte, fylt av undring. Nå merker han mer også; fuglesang, minst fem forskjellige toner bare i de nærmeste trærne, han hører måkeskrik fra fjorden langt der nede, og rundt fjellene henger et lyst bånd av kveldsdis. Han bøyer hodet bakover, og ser hvordan greinene på furua fanger lyset fra kveldssola. Barken har en rødmende glød han aldri kan huske å ha sett før.
Han stryker over trestammen, lar fingrene følge de uendelige mønstrene i barken, og tenker for et under det er at dette treet har stått her i hele hans liv, og sikkert hundre år før han ble født også.
 
En bris feier oppover åsen og stryker over mannens fjes. Nå kommer han på at han har grått, sporene etter tårene kjennes kalde. Han drar hånden over fjeset, kjenner på sine egne konturer slik han akkurat kjente på treets.
 
En liten del av noe større.
 
Ordene ramler på plass, som om furua ristet dem ned over ham, drysset dem som tørre furunåler over smilet hans. For nå smiler han. Skogen, åsen, himmelen og elvene har hentet ham til seg, endelig har han øynene åpne for alt underet omkring seg.
 
"Tilstedeværelse", tenker mannen og tar lua på seg igjen.
 
Jeg er til stede. Jeg finnes. Jeg er. 

onsdag 1. mai 2013

En tid for alt

"En tid for alt."
 

Uttrykket er opprinnelig fra bibelen. Ordene er også en boktittel, og sågar en låt. Kanskje mer også.
 
Jeg ser ut på landskapet mens jeg smaker på ordene. Det er første mai. Likevel hagler det. Iltre, harde hagl, de legger seg i et tynt lag over nyankomne hestehov, over grasmark som akkurat har sett lyset etter måneder under snøen. De slører til luften og gjør horisonten grå.
 
For ikke mange øyeblikk siden strakte varme solsøyler seg ned gjennom skyene, glitret i hustakene, forgylte de gule, små blomstene og fikk asfalten til å glinse i sølv.
Slik sloss de nå, våren og vinteren.
Vinteren vet den har tapt. Den vil bare markere seg. Vi er tross alt i dens rike, så langt mot nord.
Men nå er det vårens tid.
 
Det har gått drøye fem måneder siden boklanseringa.
I dag slo det meg: Jeg må snart få tid til å fordøye alt. La det synke inn. Kjenne på gleden over alt det fantastiske som har hendt, faktisk la ordet "forfatter" synke inn.
En tid for glede.
En tid for å lande.
 
Jeg vil blogge mer fremover. Jeg vil ut og nyte våren, helst hver dag. Jeg vil le, puste, berøre, være. Hvile. Skrive.
Nyte fruktene av det arbeidet jeg har lagt ned.
 
Det er faktisk sant. At det er en tid for alt. Man må bare huske å skape det rommet der tiden kan være. Et rom tiden velger å slå seg ned i for en stund, i stedet for å jage videre.
Et rom der du og tiden kan møtes.
Synke sammen i et fellesskap der alt står stille.
 
Jeg kan ikke stanse tiden. Men jeg kan nyte dens selskap.
Nå er det tid for tid.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 

tirsdag 30. april 2013

Portrett av Anne Nymo Trulsen i Nordlys


Lørdag 27. april 2013 hadde jeg lørdagsportrettet i avisa Nordlys. Anne Nymo Trulsen slapp soloplata si dagen etter. (Fotograf er Yngve Olsen Sæbbe)

Reportasje fra Svalbardposten i "Journalisten"


I siste nummer av fagbladet Journalisten (07-2013) kan du lese en 6-siders reportasje fra Svalbardposten, og livet som journalist på Svalbard. All tekst og foto er levert av meg.

tirsdag 16. april 2013

Oppdagelse i vår-regn

Reportasjereise, kan det kalles. Turen jeg var på. Fikk reisestipend fra fagforeninga. Heldige meg!
Jeg kjenner jeg liker veldig godt å være lenge på en plass. 
Ei helg er for kort tid. Du rekker ikke å lande før du skal ta av igjen.
 
Jeg landa virkelig på Svalbard, på en slik måte at det nesten var vanskelig å ta av...
Oppgaven min var å skrive om Svalbardbasillen.
Mon tro om jeg ikke ble bitt litt selv?
 
Mens jeg var på Svalbard, gikk hundeløpet Trappers trail av stabelen. (C) LK Nyland
 
 
Svalbardbasillen, også kalt Polarbasillen, har vært omtalt i flere hundre år. Lavmælte fangstmenn vekslet vitende blikk når de avtalte å møtes igjen neste høst. Bare ned til fastlandet og hente forsyninger, så ble det vel en sesong til. I isødet, noen av dem helt alene, andre med selskap av kvinner eller andre menn.
Basillen har også vært omtalt i vår tid, faktisk i en masteroppgave i sosialantroplogi i 2009.
 
 
Kopi av kart fra 1570. Tenk å dra ut i det ukjente! (C) LK Nyland
 
Jaget mot nord begynte for alvor etter at den nederlandske kapteinen Willem Barents oppdaget øyriket i 1596. Trolig var "de svale kystene" egentlig oppdaget før det, men det har man ikke grunnlag for å si så mye om.
Etter dette har øygruppen vært åsted for fangst, gruvedrift, forskning, og de senere år: Turisme.
Fortsatt er (heldigvis) mesteparten av Spitsbergen ubebodd. Av mennesker.
 
 
Seler hviler på isen ved Longyearbyen. (C) LK Nyland
 
 
Reisen min har gitt mye inspirasjon. Og jeg er ikke alene om å la meg fange av landskapet, villskapen og lyset. Utallige kunstnere, forfattere og fotografer har blitt overveldet. Noen i så stor grad at de flyttet permanent til Svalbard. Andre bare må tilbake, slik som forfatteren Anne B. Ragde.
 
Jeg møtte henne, og spurte om et intervju.
Det fikk jeg.
Dermed er hun en av de som bidrar i min kommende reportasje om Svalbardbasillen.
 
Takk til alle dere som stilte opp!
 
 
Og i dag?
Den andre dagen med årets første vår-regn. Jeg hører trekkfugler som har kommet tilbake, de første, nølende tonene får meg til å trekke pusten dypt og smile.
Noe er i ferd med å våkne der ute.
Og jeg erkjenner at jeg må på flere slike reportasjereiser.
En annen gang.
Nå må ordene festes til papiret. Ordene om Svalbard.