lørdag 30. juli 2011

Mitt lille land


Jeg må innrømme at ordene i mer eller mindre grad stoppet opp hos meg. Etter terrorangrepet for ei drøy uke siden, ble alt liksom så meningsløst å skrive om. Alt ble så betydningsløst, det føltes som om det eneste som betydde noe var det Norge var blitt utsatt for - og de grusomme detaljene rundt det. Hvorfor skulle jeg liksom blogge om hverdagen min, tankene mine, når alt som sto i hodet mitt var terrorangrepet?

Etter hvert som dagene har gått, har jeg kjempet en kamp for å komme tilbake til det daglige. Det har vært utrolig hektisk på kafeen, siden vi fortsatt holder på med lokalet i tillegg til driften. Så jeg har vært sliten i utgangspunktet - med sorgen liggende svart i kroppen som et ekstra tyngdelodd.

Men så har det gått opp for meg, sakte, litt for hver dag, at det er det hverdagslige som skal redde oss. At hverdagen vår, de små, vakre detaljene, de vante tingene, kaffekoppen om morgenen, arbeidet, samværet, det skal få oss tilbake igjen. Som enkeltmenneske, som land. Vi må bare bli enda mer oppmerksomme på hverandre, enda mer oppmerksomme på det fantastiske demokratiet vi har. På friheten.

Jeg elsker frihet. Jeg elsker rettferdighet. Jeg er rett og slett født med et behov for de to ingrediensene i livet mitt. Så heldig jeg var som ble født i Norge. Ingen skal noensinne få ta vekk det gode vi har.

Mitt lille land - Maria Mena sin versjon, dedikerer jeg til ofrene etter Oslo/Utøya. Også dedikerer jeg den til meg selv, som et symbol på å ta hverdagen tilbake. Den gode hverdagen erklæres herved satt i gang igjen. Med ekstra påfyll av kjærlighet og respekt til de rundt meg.

fredag 29. juli 2011

Hun vender tilbake til livet

Hun lar føttene gli inn i lettvint-sandalene. De har akkurat unngått morgenregnet på trappa, men kjennes likevel rå mot den nakne huden. Hun blir stående et øyeblikk, kjenner etter. Lytter. Nummenheten er der fortsatt. Tåken foran øynene. Gråten som har fylt hodet de siste dagene, men som ikke vil forløses i tårer. Når vil det forsvinne? Når vil kroppen, tankene, være hennes igjen?

Hun legger hånden på rekkverket og tar første steg. Mot en verden hun egentlig burde kjenne og elske. Mot hagen, som hun alltid har funnet trøst i. Nå er den fremmed. Meningsløs. Grå. Hun har ikke vært her siden det hendte. Vil den ta imot henne? Vil rosene, blåklokkene, liljene, fortsatt være hennes venner?
Hun tvinger seg til å fortsette. Et steg til. Kjenner føttene bærer den blytunge kroppen.

På siste trinn skifter bildet brått. Det gulgrå gresset glitrer som tusen grønne edelstener, hun må knipe øynene smalere for ikke å bli blendet. I bedet langs veggen flommer det over av gult, rødt, lilla. En vennlig bris får høyreiste stauder til å nikke mot henne, oppmuntrende og levende.
De lubne kantsteinene er lokkende kritthvite, de danner en sti, hvisker "kom, gå med oss". I enden av stien kan hun skimte Madonna-statuen, den ønsker henne velkommen med åpne armer. Hun har aldri følt seg så velkommen før.
Hun står badet i et flommende solskinn idet hun trår ned i det gnistrende grønne.  

Endelig kan tårene komme.

tirsdag 26. juli 2011

Gråt, lille menneske

Gråt i kveld
Lille menneske
Gråt, og del din sorg
La dine tårer falle

For himmelens engler gråter også



Sørg i kveld
Lille menneske
Sørg, og tenn dine lys
La din sorg være åpen
For himmelens engler sørger også



Fortvil i kveld
Lille menneske
Fortvil, og rop ut din avmakt

La din fortvilelse få ord

For himmelens engler fortviler også



Men i morgen

Når solgryet stryker over fjelltoppene

Når blåklokka åpner sin krone

Når dugget forsvinner fra markene

Når skogen synger sin melodi

Når bølgene atter vasker over strand

Da, lille menneske

Da skal himmelens engler lege ditt hjerte

Og starte ditt liv på ny



Skrevet etter Utøya-tragedien 22.11.2011.

søndag 24. juli 2011

Jeg føler meg tom og uten ord

Hva skal man skrive? Hva skal man si? Hva annet kan man føle, enn avmakt, sorg og håpløshet?
Hele dagen i går, på jobb på kafeen, gikk jeg rundt som i tåke. Kroppen verket, hodet verket, jeg følte behov for å gråte. Men ingen tårer kom.

Detaljene har vært grusomme. Jo mer detaljer og vitnefortellinger som kom, jo verre ble bildene i hodet. Hvordan kan et menneske bli så ondt? Så gjennomgripende kald, kynisk og hensynsløs brutal?
Vi får kanskje aldri svar. Jeg kjenner sorg i dag, sorg for hver eneste av de som døde. For hver eneste av de som sitter tomhendt igjen, uten svar. Jeg kjenner sorg fordi et barn av menneskeheten kan utvikle seg i en slik ekstrem retning.
I går tente vi lys på kafeen, for å ære de som omkom på Utøya og i Oslo fredag. Vi skal aldri glemme dem.

onsdag 20. juli 2011

Kjære dagbok...

Skriver du dagbok? Jeg gjør det, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Da jeg gikk på barneskolen, skrev jeg noe hver dag. Ofte hadde jeg to dagbøker; en for hverdagshendelsene, og en hemmelig. I den skrev jeg om mine mange forelskelser...


Det er selvfølgelig kjempeartig (og litt pinlig) å ta frem de gamle dagbøkene i dag. Men det som gjør meg litt tankefull, er hvor sterke følelsene mine var. For eksempel da jeg som 10-åring var dypt forelsket, og det kjentes ut som hjertet skulle briste når gutten jeg likte over alt på jord, ikke likte meg.

Det får meg til å tenke på at vi ikke skal le av våre barns følelser. De kan være dype, uansett alder. Og for ikke å glemme- eldre mennesker kan selvfølgelig forelske seg på nytt! I en av de store, norske avisene var det på forsiden en artikkel om eldre mennesker som gifter seg på nytt. Det var slått opp stort, som en slags sensasjon. Men hvorfor skulle ikke kjærlighetsfølelsen blomstre, uansett alder? Vi slutter vel ikke å ha følelser når vi blir 80, 90 eller 100 år?


Tilbake til dagboka. Skribleriene mine har som sagt fulgt meg gjennom livet, og jeg er 100 prosent sikker på at de har vært til stor hjelp. Ikke bare er det nyttig å praktisere skriving, men det å sortere tankene er sunt! Å sette ord på følelser, hendelser og tanker er en mental opprydding. Jeg må erkjenne at jeg per i dag nok er flinkere til å sette ord på mine følelser via en penn, enn uten. Det er enklere å uttrykke seg skriftlig, synes jeg!
Dagbøker på rekke og rad, klare til å fylles med ord... (bildene er lånte)

For en del år siden sa jeg til en venninne at det kunne være til hjelp for henne å føre dagbok. Hun var i ferd med å gå gjennom en vanskelig periode, og hun hadde aldri skrevet dagbok før. Hun prøvde rådet mitt, men en dag sa hun til meg at det ble for "sterkt" å skrive ned følelsene sine. For når de kom ned på arket, ble de så virkelige og skremmende.

Jeg tenkte det var synd at hun ikke fortsatte. For når de vonde tankene var skrevet ned, kunne hun ha krøllet sammen papiret og kastet det i ovnen. Det er terapi å se vonde tanker forsvinne i flammene!

Jeg skriver fortsatt dagbok, men ikke hver dag, som i min barndom. Nå skriver jeg når tankene vil ned på papiret. De stundene jeg finner frem dagboka og skriver noen ord, er gode stunder.

tirsdag 19. juli 2011

Generasjonenes vemodige tilstedeværelse

Livet er kort. Det vet man jo egentlig, selv om man ikke reflekterer så mye over det i det daglige. Vår generasjon er riktignok mer opptatt av å "leve i nuet" enn tidligere generasjoner var, og det er en mulighet vi skal være glad for at vi har. Leve nå. Gripe dagen. Nyte øyeblikket.
Et vindu inn til en svunnen tid...

Mine besteforeldre hadde også mange gode øyeblikk. Det er jeg sikker på, men samtidig vet jeg at hverdagen var et slit. Et fysisk slit som ingen ende tok. Hver dag, året rundt, skulle det arbeides for å få mat på bordet og daglig brød.
De dyrket opp et lite småbruk, der de hadde et par kyr, en hest, sauer og en tid blårev. De fikk med tiden fire barn, og utvidet gården med flere bygninger og flere dyr etter hvert.
Min bestemor ble enke i tidlig alder, allerede som ung 40-åring. Det preget henne nok resten av livet. Hun måtte være sterk, hun måtte ta valg og bestemmelser for resten av familien.
 
Rylliken er en gammel medisinsk urteplante. Trolig eldre enn fjøsmuren den vokser ved...
 

Dette er tanker jeg gjør meg hver gang jeg besøker hjemstedet mitt. Det lille gårdsbruket skulle nemlig også bli mitt hjem. 
Jeg elsker dette stedet den dag i dag. Men det er sårt å vandre rundt. Merke tidens tann på bygningene. Vinduene som glitrer dunkelt, som for å si at her er det fortsatt liv. Men det begynner å haste.

Det opprinnelige bolighuset er over 100 år gammelt. Fullt av minner og vakre detaljer.
 

En dag om ikke så lenge må gården få en oppløfting. For stedet har en eiendommelig ro, som griper sjelen med det samme en kommer hit.
 

fredag 15. juli 2011

En herskapelig, engelsk drøm

Jeg tok første økt på kafeen i dag, slik at jeg kunne dra hjem og skrive en avisartikkel. Før jeg satte meg til skrivebordet, så jeg et program kalt "Herskapelig redningsaksjon". TV-programmet er en del av en serie, som viser gamle, engelske nasjonalskatter som bør tas vare på. Herskapelige, flotte bygninger med omkringliggende eiendom som lengter etter en redningsmann/kvinne!
Sukkersøt og romantisk engelsk "cottage".


Mens jeg så, kjente jeg hvordan englandslengselen bare vokste. Jeg kroet tærne og kjente sjela nærmest sukke i fryd. Jeg kan godt se for meg en dag å eie en liten "cottage", et fast sted å være når vi gjester favorittlandet vårt. Men tenk å eie et herskapshus, da! DET ville jo vært den ultimate opplevelsen - og det ultimate pengesluket...

Tenk å få eie det som ligger bak den hvite porten her...

I løpet av våre mange kjøreturer gjennom England, har vi sett så utrolig mange flotte landsbyer. Med små hus og bugnende rosehager, med grus-stier og brosteinsbelagte hageganger. Det er noe med dette landskapet som tiltar meg i så stor grad at jeg absolutt ser for meg å tilbringe mer tid der.

Ja, her kunne jeg ha trivdes.... (Alle bildene er lånt)


Det er i alle fall en ting som er sikkert: Det skader ikke å drømme. Tør du sette ord på DIN drøm?


søndag 10. juli 2011

Livet som alltid er der. (Naturenergiskolen 3.del)

Når jeg leser gjennom bloggen min, de innleggene som går på meg selv personlig, ser jeg at jeg vingler. Den ene dagen føler jeg lettelse over den store friheten som tross alt ligger i å drive for seg selv, den neste dagen er jeg bare sliten. Nede. Uten inspirasjon.
 
Alleen i hagen bugner av grønt. Og der fremme - lyset og havet...


Det slår meg at bloggen viser hvordan jeg har det akkurat nå i livet. Den er fryktelig ærlig, og i sum forteller den meg kanskje mer enn jeg selv har tenkt over.

Nemlig at livet er i en fase med mye spenning, indre utvikling og undring. Mye skjer samtidig, og alt går rasende fort. Jeg vet ikke hvordan ting vil ende, og hva jeg vil ta med meg på ferden videre. Jeg aner heller ikke hvorfor jeg er med på denne reisen akkurat nå, men jeg er trygg på at den er en del av en større, helhetlig reise. Jeg vil kanskje forstå mer når jeg om noen år ser tilbake. Jeg er også sikker på at det å blogge, det å hente inspirasjon fra andre bloggere, ja det er også en del av reisen.

Akeleier og fløyelsblomst i bedet ved veggen.


Når tanker og spørsmål presser på innenfra, samtidig som at omverden krever alt jeg har, da er det godt å kunne lytte til naturen. Igjen. Naturens energi er ikke bare livgivende, den fungerer også som et bremsesystem.

For det som er sant, er at uansett hva som hender i våre liv. Uansett hvilke veier vi velger å gå, uansett hva som kreves av oss, så er naturen der og byr på liv. Naturens gang. Verden går videre. Humla surrer på sommerjobben, travelt fra blomst til blomst. Overalt gror, vokser og bugner det. Særlig nå, når sommeren er på sitt mest frodige.

Hva hadde sommeren vært uten humlesurr i ørene?

Naturen er alltid der. Med liv, med energi og med de andre skapningene vi deler kloden med. Selv på svarteste vinteren kan du kikke ut og se granmeis og kjøttmeis finne mat på fôrbrettet. Du kan se ravnene fly høyt der oppe, og du kan smile litt over haresporene som ligger ferske over gårdsplassen en kald morgen.
En edderkopp hviler på en stein. Kanskje nyter den varmen?

Naturen byr på sin energi og sitt liv hver dag, gjennom hele våre korte menneskeliv. Det er bare å trå ut der og nyte.

God sommerdag!

tirsdag 5. juli 2011

Sin egen bestevenn

Smak på ordet bestevenn. Fint, ikke sant? En du alltid kan snakke med, stole på og være trygg på. En du behandler godt, og vil det beste. En du kan lene deg på når ting blir vansklig.

Vet du hva? Du burde være din egen bestevenn!


"Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at alt er usikkert." Jeg husker ordene fra et russekort jeg så for mange år siden. Ordene festet seg, for de er jo sanne. Vi tar mye av vårt dagligliv for gitt, men mange er historiene om folk som får alt forandret på et øyeblikk. Hverdagen snudd opp-ned.

For å sette det på spissen: Alt vi egentlig har med sikkerhet, er oss selv her og nå. Fra vi blir født og til vi dør, møter vi utrolig mange mennesker. Familien vår, slekt, venner, kolleger, bekjente. Noen kommer og går, og noen vil kanskje følge deg gjennom hele livet. Men - det eneste vi vet sikkert, er at vi har oss selv.


Hvorfor er vi da så lite flinke til å ta vare på oss? Vi burde være vår egen bestevenn. Behandle oss selv med respekt, ærlighet og kjærlighet. Og da snakker jeg ikke om at vi skal gå i butikken og handle alt vi har lyst på, "fordi jeg fortjener det".
Jeg snakker om den indre forståelsen i oss selv, et indre vennskap.
Ville du tenkt stygge tanker om din bestevenn? Ville du belastet din bestevenn med så mange oppgaver og gjøremål at vedkommende gikk i bakken til slutt? Ville du ikke unnet din bestevenn en time i solen, en god natts søvn eller en hel dag med bare avslapning og hygge?

Ved å være sin egen bestevenn, tar man også vare på sine omgivelser. Begynner du dagen i dag med å være din egen bestevenn, tenke positive tanker om deg selv, vil det spre seg som ringer i vann rundt deg. Og komme alle til gode.

En annen ting vi med sikkerhet vet, er at vi bor på en sjelden planet kalt Jorden. Den burde vi også behandle som vår bestevenn. Men det får jeg blogge om en annen gang! Ha en fin dag sammen med din bestevenn!

mandag 4. juli 2011

Å vandre langs en hagesti

I dag har jeg øvd meg på å VÆRE i sommeren. Bare nyte! Før resten av familien våknet, gikk jeg ut på verandaen. Frokost på fatet, te i englekoppen og en bunke forsømmede blader under armen. Da var det overskyet. Men sola jaget skyene vekk, og før jeg reiste meg var det flommende, sommerlig solskinn. O herlige tid!
Skogstorkenebb trives i hagen min

Jeg føler meg virkelig heldig som får lov til å bo her jeg bor. I Nord-Norge, milevis nord for polarsirkelen, i et grønnkledt, bugnende fjordlandskap. Selv om det naturlig nok ikke er så frodig her som på sydligere strøk, vokser og blomstrer og kryper det overalt.

Jonsokblomen rødmer i kveldssola

Jeg levde i sommerdagen. Jeg pustet inn solskinn, jeg lot mygga surre rundt meg og jeg lyttet til hver en fuglesang. Jeg vandret i hagen, luktet og snuste på hver blomst. Jeg jaktet sommerbilder med kameralinsa, med ei katt i hælene.

Jimmy er ei skikkelig sommerkatt.

Jeg har latt meg fylle av energi i dag, og jeg har vært snill med meg selv. Hver gang jeg har følt meg sliten, har jeg tillatt meg å være ordentlig lat. Jeg sovnet til og med i hagestolen. Det har føltes herlig!

Hagebenken ble besøkt flere ganger denne sommerdagen.

Nå er jeg sånn passelig beruset av en hel dag i sommeren, så nå hilser jeg natta velkommen.
God natt, sommerlesere!