fredag 13. oktober 2017

Å våge livet. I Oktober.

Det er noe med Oktober. Hun er overgangen, broa, veiviseren, bindeleddet. Hun er den som står mellom sommer og vinter. Hun er den som inviterer til ei ny tid, til å gi slipp på det som var, inviterer til nærvær og ro i et kommende vintermørke.



Det er noe med Oktober. Hun sår Drømmefrø som vi mennesker kan finne der vi vandrer, eller er det de som finner oss? Hvordan har det seg at hver og en av oss har den perfekte grobunn for akkurat dette frøet, eller kanskje for flere? Hvordan har det seg at så mange av oss er gode til å overse Drømmefrøet, vi vil ikke gi det plass, vil ikke nære det med kjærlighet og omsorg, vi tør ikke, for kan det virkelig være meningen at ...?

Det er noe med Oktober. Jeg innser det nå, her jeg trasker etter henne på stier jeg har kjent siden jeg var barn. Det er tåke, og jeg ser henne ikke tydelig. Men det kullsorte håret står i kontrast til drakten i metallisk rødt. Hun går med den grønne kurven sin og sprer Drømmefrø, slik jeg visste at hun kom til å gjøre. Jeg ser frøene dale som små stjerneskudd og lande i vissent gras og duggvåte lyngtuer. Vi har hilst, men ikke vekslet et ord. Vi trenger ikke si så mye. Hun vet at jeg vet. 
Hun vet at jeg har forstått så mye mer av mine egne Drømmefrø, nok til at jeg aldri kommer til å la dem dø.



Hun vet at jeg har fått smaken på hvordan det føles å våge livet. Nære frøet, se det spire og gro, se at det vokser. Hun vet at jeg ikke går en annen vei nå, for hvorfor skulle jeg gjøre det? Det er ingen annen vei som er riktigere enn den jeg går på. Ingen frykt kan få meg til å stoppe. Ingen sabotørstemme kan snakke høyt nok til å overbevise meg om å snu. 
Jeg har tatt valget om å lytte til en annen stemme. Stemmen i hjertet. Den som nå kan synge fritt uten å bli dempet eller overdøvet. Det er et aktivt valg som krever mot. Det krever at man slutter å bedøve. At man lever sant. At man spør frykten hva den egentlig vil, og tør høre svaret.



Det er noe med Oktober. Det skulle bli akkurat denne måneden, overgangen mellom sommer og vinter, jeg valgte for mitt aller første skrivekurs her på mitt elskede hjemsted. Skrivekurset kalte jeg «Skriv deg selv». For det var akkurat det vi gjorde. Vi spurte oss selv hva vi frykter, hva vi drømmer om. Hva vi er takknemlige for, hva som får oss til å gløde. Hva vi ville ha sagt til oss selv som barn, hvis vi møtte den lille jenta i dag. 
Vi skrev oss selv, og aldri før har jeg hatt sterkere følelse av å gjøre det riktige. Min tro på skriving som et verktøy for å kommunisere med vårt innerste, kombinert med en invitasjon til å dele, være sårbare, gi omsorg og lytte, smeltet sammen til ei helg ingen av oss kommer til å glemme.

Det er noe med Oktober. Det var da, for tre år siden, at jeg skrev teksten «Kom Oktober». Nå er ordene blitt til en duett på ei nylig utkommet plate. Sangen kan du høre her: Oktober

Det er noe med Oktober.
Hun snur seg og ser på meg. Et smil tennes i øynene. Hun vet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad. Alle bilder tatt av meg.
Mer om Drømmefrø her: Drømmefrø




2 kommentarer:

  1. Nok et vakkert blogginnlegg! Hører på Nightwish som synger noe om Heaven - musikken passer ordene i bloggen, sjøl om æ ikkje hører ordentlig etter ordene i sangen... Natur er viktig for oss, og det er musikk også - for min del, og skrevne ord og bilder... alt tilfører nye tanker og følelser, eller gamle.... men man får uansett noe å tenke på ved å lese bloggen din <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint sagt, Marita. Tusen takk! Ja, jeg tror vi trenger natur, musikk, litteratur, kunst... Alt som gir oss positiv energi, utfordrer, utvider, får oss til å undre oss. Det er kanskje det som kjennetegner oss mennesker; behovet for noe som rører ved vårt innerste?

      Slett