Ser du himmelhjertet? (C) LK Nyland
Mildvær. Brått kom det, over natten sløret stjernehimmelen seg til og pakket seg bort for en stund.
Som erstatning for det vinterlige himmellyset la et gråhvitt teppe seg over oss, og ned fra det kom regnet.
Ikke vår-regn. Vinterregn.
Av den sorten som kjemper ned snøen i det ene øyeblikket, for å gjøre seg om til sludd i det neste.
Og vannet, det fosser alle veier i sin ville søken etter havet. Vinterlandskapet blir endret til gule, små hav som lokker småbarnsføtter til plaskedans, og kråkene til morgenvask.
Og vi, arme nordboere, er fullstendig prisgitt værets omskiftelighet.
Vi må bare leve med, om vi vil eller ei. Så kan man velge, da. Om man lar det bløte fra himmelen ergre seg, eller om man benytter anledningen til en pause? En pause som senere kan vise seg å komme godt med, fordi man rundt neste sving trengte å ha energi på lager?
Jeg lar regn være regn, vind være vind.
Jeg lar til og med bølger være bølger, der jeg går langs havets kant og ser de vaske steinene.
Det er poesi i alt, det har jeg innsett.
Og en annen lærdom kom inn med havet denne våte dagen i februar. Ord som red på bølgene og dusjet over meg, med sjølukt og friskhet i sin kraft:
Jeg trenger poesi i min hverdag.
Hvert øyeblikk i livet kan romme inspirasjon til neste steg på veien.
Hver bølge kan bære en ny tanke, en ny spire.
Hvert vindkast kan føre med seg dufter fra fjerne land, lyder av vår og vrimmel og mennesker jeg ikke har møtt.
Hver flommende elv kan fylle sansene med villskap og nytt liv.
Poesi i sørpe?
Ja, slik er det.
Sørpepoesi. I februar. I vinden. I oss.