Jeg bestemte meg i desember. Da den siste eksamen var
innlevert, den siste artikkelen fløyet fra utboksen, det siste punktum satt,
da. Da bestemte jeg meg.
I januar skulle jeg la tiden være i fred. Ikke jage
etter den. Ikke sette i gang prosesser, ikke gjøre avtaler. La det som kommer
naturlig, få tid på seg.
Og hva ville skje hvis jeg oppsøkte stillheten? Hva ville
komme frem fra dypet når overflaten la seg ned og ble blank som et speil?
Jeg kunne gjøre det av flere grunner. Penger på konto, nok
til å klare meg sånn noenlunde uten full inntekt. Studiene startet ikke opp
igjen før i februar. Jeg hadde lenge lovt meg selv å gi meg tid til kreativ
skriving. Nå skulle jeg endelig få den tiden. Januar var en gave til meg selv,
i raushetens og roens tegn.
Så hva skjedde?
Hva har jeg lært?
Første lysglimt...
Nyåret pakket seg selv langsomt og forsiktig ut. Lyset
dirret sterkere for hver dag. Luften jeg pustet, var vinter. Landskapet var
frosset fast, stivnet i et lukket rom av kulde. De første dagene gikk med til å
jobbe likevel, med hasteting som dukket opp.
Så ble det stille.
Det var nå jeg skulle gripe stillheten, være tålmodig,
vente, puste og leve.
Det var vanskelig. En rastløshet prikket i huden,
utålmodighet og stress bygde seg opp innenfra. Jeg måtte da foreta meg noe?
Hvem er jeg hvis jeg ikke GJØR noe?
Hvem er vi når vi ikke identifiserer oss
med et yrke, en egenskap eller et viktig gjøremål?
Min identitet har så lenge
vært bundet sammen med høyt arbeidstempo, effektivitet og høye egenkrav. Hva
ville identiteten min være bundet sammen med nå, når jeg i én måned ikke skulle
være den jeg de siste årene har vært?
Tenk om mine oppdragsgivere glemte meg når jeg ikke lenger
var så aktiv? Tenk om jeg gikk glipp av flotte avtaler bare fordi jeg ikke
sjekket mailen?
Det er stille i frosset elv.
Innimellom var det små drypp av ro, bare jeg klarte å skyve
stresstankene unna. Den roen kom bare frem når jeg klarte å slappe av. Når jeg
kjente full tillit til meg selv og valget mitt. Og for hver gang jeg hadde
opplevd den roen, fikk jeg lyst til å vende tilbake til den. Det var noe
verdifullt der, en slags egenverdi i
ingenting.
Jeg klarte ikke å gjøre ingenting. Det er en slags aksept i
det også, en oppdagelse av ens egen, iboende skapervilje. Men mange dager
gjorde jeg lite. Noterte noen ideer. Sendte noen brev. Tumlet i mine egne
tanker, vandret på vinterlige stier og funderte over dette lukkede landskapet.
Frosten hadde bitt seg fast. Eller var kanskje selve naturen innstilt på å gi
meg fred til mitt prosjekt? Var januars tilfrosne skoger, uten vind, uten nedbør,
en slags erklæring til meg om at «Se her, naturen kan også gjøre ingenting. Den
er like viktig og til stede likevel.»
Langsomt, langsomt forvitret rastløsheten.
Da sola kom tilbake mot slutten av måneden, følte jeg endelig
takknemlighet for mitt eget valg. Jeg måtte ikke lenger forsvare valget overfor
meg selv. Stresstankene kunne jeg lettere børste av meg, oftere og oftere
dukket små lommer av glede og sjelefred opp. Gylne, stille øyeblikk.
Det ble så stille, både inni og utenpå. Det kom ikke noe opp
av dypet, det ble bare stille der også.
Januars stille landskap viste meg at det ikke er farlig å
skru ned tempoet. Det er tvert imot svært viktig. Jeg føler jeg har fått en
gave som jeg forhåpentligvis kommer til å klare å sette mer ord på fremover. En
gave som jeg ikke vil gi fra meg igjen. For nå er jeg ikke redd den.
Kan jeg lære andre om dette? Kan jeg inspirere?
Det tar lengre tid enn én måned å forandre seg. Men en måned
er en god start. Nå er det februar. Januar har rullet sammen soveposen, slukket
bålet og trukket seg tilbake til vinterskogens hemmelige dyp. Jeg sa farvel med
et visst vemod. Men ingen kan ta fra meg gaven, den har jeg i hjertet der jeg
går på stien mot resten av 2014.
Tekst og foto (C) Lill-Karin Nyland.