onsdag 26. desember 2012

Lyset tok ordene

Det kom så tidlig denne morgenen.
Lyset.
Klatret over fjellene, fylte himmelrommet og bredte seg utover jordene.
Møtte skogene, som står i naken ring rundt. Skogene, som byr på stier, stille frost og vinterliv.
Skogene, som byr på ro.
Lyset fant sin vei inn i skogene også, jeg ser det hviler mellom trærne og forgyller stammene.
 
 
Jeg sitter i stillheten på mitt eget kontor. Et lys blafrer lett ved siden av meg. En flamme, en ild, den gløder varmt og strålende.
 
Lyset er nøkkelen.
Jeg vet ikke hvor ordene kommer fra, de bare oppstår. De varmer meg, som lyset jeg hviler blikket på.
Lyset er nøkkelen.
Hva var mennesket uten lyset? Uten sola, uten dagslyset? Hva er vi uten lysglimt i hverdagen, uten stjernene, månen eller soloppgangen i livene våre?
Hva er vi, uten å få være lys for hverandre?
 
 
Innlegget hadde jeg tenkt skulle handle om ord.
Om alt som har hendt det siste året, ting jeg bare turte drømme om før.
Om alle gledene, om hvordan det ene tar det andre når man bare tør følge med i livets flyt, når man tør si ja til det som dukker opp langs veien.
 
Jeg får skrive om det en annen gang.
For lyset fyller meg.
 
Nå må jeg ut i det.
 
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
 
 


fredag 21. desember 2012

Gleden på kjøpesenteret

Her om dagen befant jeg meg på et kjøpesenter.
Kjøpesenter i førjulstid, det betyr en evig elv av mennesker på jakt. Vi jakter på gaver, på pynt, på mat, på alt det som skal gjøre julen vår perfekt.
 
Jeg hadde god tid, så jeg bestemte meg for å stoppe opp litt.
Avslappet og med stor ro i kroppen, lente jeg meg inntil en søyle og bare betraktet de som kom mot meg. I menneskeelva. Store og små, gamle og unge. Noen med armene fulle av poser, andre med barnevogner eller spaserstokk.
 
Jeg sto lenge slik.
Betraktet. Lyttet. Tok inn de som kom gående.
Så slo det meg: Det er snart jul.
Men ingen smilte!
Ingen så glade ut. Ingen strålte juleglede, ingen så ut til å være fylt av forventning eller spenning.
Jeg ble trist. Man kan kanskje ikke forvente at alle skal stråle indre ro og juleglede mens den verste "julestria" står på, men det fikk meg til å tenke at vi glemmer
GLEDEN!
 
Å kjøpe julegaver til hverandre burde fylle oss med glede, ikke sant?
Å forberede familiesamvær, planlegge kos og hygge, bør ikke det være lystbetont?
Alle de jeg så på, så bare stressede ut. Oppkavet. Panikk i blikket.
 
Jeg gikk videre, med sakte skritt og blikket fortsatt festet på de som kom mot meg.
Så kom jeg inn i glasskorridoren som forbinder det ene senteret med et annet.
 
Da så jeg det. Først var det fargen i rommet. Det glødet i gyllengult og dyprødt.
Jeg snudde meg mot venstre, og der lå himmelen badet i det mest fantastiske lys, et lys bare mørketiden kan by på. Det glitret og spraket, og det farget alt det traff. Fjellene langt der ute var gyllenrøde, det samme var parkeringsplassen og bilene under meg.
 
Så oppdaget jeg kvinnen.
Hun kom mot meg, med barnevogn og handleposer.
Plutselig stoppet hun opp, vendte seg mot lyset og lukket øynene.
Smilet hennes var varmt og ekte, der hun nøt øyeblikket og lot naturen der ute fylle sansene.
 
Jeg smilte også.
For glimtet av ro, for smilet jeg endelig fikk se.
For naturen som kan få frem det beste i oss.
 
Jula er glede. Lyset i mørketida er også glede.
Følg gleden!
 
 
 
 

fredag 14. desember 2012

Anmeldelse og tiden derpå

Førstkommende søndag er det fire uker siden boklanseringa.
 
Det har vært fire spennende og flotte uker! Jeg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger på boka mi, at jeg kunne ikke drømme om bedre mottagelse.
 
Mange av leserne har sagt: "Du må ha brukt mye tid på dette prosjektet!"
Noe som forsåvidt er sant, men det rare er at det har jeg glemt.
Jeg aner i dag hverken hvor mye tid jeg har brukt, eller at jeg i det hele tatt har brukt tid.
Den tiden er tilbakelagt, og manifestert i min første utgivelse.
 
Tiden er glemt, men boka er et handfast bevis på at den ble brukt!
 
(C) Lill-Karin Nyland, desember 2012
 
 
Tilbakemeldingene har også vært sterke. Noen har ikke klart å si mer enn få ord, før tårene kom. Historien jeg har beskrevet, er sterk. Den berørte mennesker over hele landet.
Det er 74 år siden ulykka, men hendelsen sitter fortsatt dypt hos de som har hørt om den. Og for nye lesere rører historien såre strenger og fremkaller medfølelse og ettertanke.
 
Min første, og så langt eneste, anmeldelse. Avisa "Troms Folkeblad" ga boka terningkast 5.
 
2012 har vært et kreativt år. 2013 vil ikke bli mindre kreativt, det føler jeg sterkt.
Men det skal jeg skrive mer om en annen gang.
 
I neste uke er opplag nummer to ferdig fra trykkeriet. På under en måned er nesten alle bøkene i første opplag revet vekk.
 
Jeg kan ikke si annet enn at jeg er veldig, veldig takknemlig for at så mange vil lese historien om Malangseidet-ulykka.
Det betyr at de 12 som omkom, aldri vil bli glemt.
 

onsdag 5. desember 2012

Et hjerte i skogen

(C) Lill-Karin Nyland
 
 
På veien mot hjertet
fant jeg et hjerte
En rød glede på stammen
Et verdenskjent symbol
Langt inne i den nordnorske vinterskog
 
 
Tør du hente frem gleden i ditt liv?
Tør du kjenne på kjærlighetsfølelsen?
Ikke bare kjenne, men la den strømme gjennom deg,
som en flod i regnbuens farger?
 
Jeg tør
Mer og mer
Og det er godt å leve.
 
Prøv du også.
Du blir ikke skuffet.
 
 

onsdag 28. november 2012

 
I november
I mørket
I lyset
 
Er livet
Byr til dans
Her
 
 
(C) Lill-Karin Nyland

tirsdag 20. november 2012

Boka lanseres

 
Søndag 18. november 2012 er en dag jeg aldri vil glemme.
Jeg kom ganske tidlig til lokalet, Malangseidet bygdehus, og trodde jeg hadde god tid på meg før folk kom. Men allerede da jeg ankom, hadde folk begynt å strømme til.
 
Jeg rakk bare å sette på plass det mest nødvendige, koble til pc-en og teste mikrofonen, før jeg måtte sette meg og begynne salget!
Heldigvis hadde de supre folkene i bygdelaget sørget for det meste, jeg hadde fått min egen, fine krok innerst i hjørnet. Der sto bøkene plassert opp bak meg, lys var tent, og fin duk var lagt på bordet.
 
Programmet startet med at en av de eldre i bygda fortalte hvordan det hadde vært å vokse opp etter ulykka. Et fint og vemodig innlegg som ble etterfulgt av innlegget fra han som har hjulpet meg å redigere boka; Kjetil Åkra i Midt-Troms museum.
Så var det min tur.
All nervøsitet var borte.
Jeg tok mikrofonen og snakket meg gjennom prosessen med boka, hvorfor jeg valgte å skrive den, hvordan arbeidet skred frem, og tanker jeg gjorde meg underveis.
Jeg avsluttet med å be de som har bidratt med personlige intervjuer, om å komme frem. Jeg ga dem en blomst og ei bok, og en personlig takk fra meg.
 
Mellom 160-200 mennesker møtte opp denne dagen.
Mi første boklansering ble så verdig og vakker som jeg bare kunne drømme om.
Det hele ble avsluttet med fakkeltog ned til minnebautaen.
 
Nå er jeg forfatter. Og jeg kunne ikke fått bedre mottagelse på mitt første verk.
Tusen takk, alle sammen!
 
 
 


torsdag 15. november 2012

Da var det i gang...

...en ting er lysten til å skrive, gleden over å se sitt eget produkt og ikke minst alle gode tilbakemeldinger.
 
En helt annen ting er å måtte være i den oppmerksomhetsstormen som naturlig følger med. Dette er sikkert noe alle forfattere kjenner på før eller siden. Det er uvant, og ikke så lite rart.
 
Til nå har jeg blitt intervjuet av tre aviser, den ene artikkelen har vært på trykk, de to andre kommer i morgen. Pluss at jeg i morgen tidlig skal være live på radio.
 
Dette er fryktelig spennende, kan jeg love dere!
Min viktigste drivkraft i dette er at jeg er stemmen til alle som omkom den morgenen i 1938. Boka mi gjør at de aldri vil bli glemt...
 
 
 
Mer informasjon kommer når stormen har lagt seg!
(Og fortsatt er det tre dager til lansering!)
 
 
Bildet er tatt av min tidligere kollega i Nye Troms, Leif A. Stensland.
 

mandag 12. november 2012

Om få timer er den her

...slik snøkornene virvler mot vindusglasset, slik virvler det rundt også i mitt liv. Mye skjer, jeg er med, jeg flyter og forsøker å følge strømmen.
 
Noe av det største som skjer, er at boka mi er ferdig trykket. I morgen tidlig starter jeg til trykkeriet for å hente den.
Det er stort. Det er spennende. Magisk. Og vemodig?
 
Takk til alle som følger bloggen. Jeg ser på tallene at det blir flere og flere. Jeg undrer meg over at mine ord blir satt pris på, og jeg undrer meg over hvor glad jeg er blitt i dette pusterommet.
Ordenes rom, til inspirasjon og glede både for meg og andre.
 
Vinternatten der ute er stille. Ventende.
Jeg venter også. Bare timer igjen til jeg holder min første bok i hånden.
 
God natt...
 
 
 
 

fredag 9. november 2012

14: Møtet


Dette er siste kapittel i en føljetong jeg har skrevet. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
*****************************************
Så var alle sidene skrevet ut, og samlet i en perm. Hun nikket og smilte til mannen bak disken i bokhandelen, og takket ham nok en gang for hjelpen. Hun så at smilet hans var ekte, øynene lå dype og strålte en indre fred. Hun hadde sett så mange falske smil på reisen. Nå visste hjertet hva det skulle se etter.
Hele det siste året hadde hun skrevet. Fra den første flyturen, bort fra landet der moren var, hadde ordene presset seg på. I starten fikk hun kladdet dem ned, nærmest viljeløst, etter hvert oppdaget hun at ordene ga henne vinger og holdt henne fast på samme tid. Når de var kommet ut, når hun så dem avtegnet mot det hvite arket, ga de henne fred og nytt håp.

Hun la permen med ordene ned i en tøyveske og forlot bokhandelen. Da den smale, rødmalte døra gled igjen bak henne, fikk hun en forunderlig følelse av at det ikke var siste gang hun besøkte butikken. Hun smilte, for hun hadde for lengst lært at disse synene, disse tankene som bare plutselig kom, de var en beskjed fra sjelen om noe som kunne skje i fremtiden. Også det hadde hun godtatt og gjort til sitt.
Da hun igjen sto på klippene og så stien ned mot det hvite huset, banket hjertet i en stille glede. Uten å nøle tok hun det første steget.

 

Kvinnen sto i vinduet og så en yngre kvinne komme nedover mot huset.
Hun hadde lyst, langt hår, som nå og da ble kastet bakover av vindkastene. Den høyreiste kroppen var kledd i duse sommerklær, og stegene var jevne og målbevisste. Under armen holdt hun en veske.

Så var det altså sant, det tegnene hadde vist henne denne morgenen. Måken som hadde landet på rekkverket og betraktet henne med sitt grå blikk og muntre bevegelser. Vindretningen som endret seg, og sendte vinden ovenfra og ned mot bølgene og huset. Lukten av sødme fra havet.
 

Forfatteren var ute med båten denne dagen. Han hørte en måke skrike fra klippene, og vendte hodet opp.
Der fikk han se et syn han visste han aldri ville glemme.

To kvinner gikk sakte mot hverandre. Den ene lys, den andre mørk. De stoppet opp, vendt mot hverandre, og slik sto de lenge. Han kunne ikke se om noen av dem sa noe, men i hjertet kjente han fryd. Da begge kvinnene, på slaget samtidig, rakte hendene frem mot hverandre, fant en tåre sin vei nedover mot haken.

 
«Du etterlot deg dagboken din. Husker du?»
Moren nikket, ute av stand til å finne ord.

«Du skrev om en mur. Du kjente en mur som holdt deg fast, ikke sant? En mur du måtte klatre over, et stengsel du måtte fri fra. Det stengselet fantes inni deg selv.»
Moren nikket igjen, og undret seg over datterens klokskap.

«Jeg måtte også reise. For å fri meg fra mitt stengsel. For jeg kunne ikke møte denne dagen uten å vite at jeg hadde tilgitt deg.»

Nå kom den mørke kvinnen et steg nærmere den lyse, som for å omfavne henne. Men datteren holdt fortsatt avstand.
«Jeg brukte mange år på å lese og forstå din historie. Først med dagboken, siden med andre spor, og til slutt med boka du ga meg for et år siden.»

Datteren rakte kvinnen tøyvesken med permen.
«Du ville jeg skulle lese dine historier. Nå må du lese min.»

Kvinnen tok imot vesken, mens hun hele tiden behersket seg for ikke å skremme datteren. Mest av alt ville hun klemme henne inntil seg, stryke håret hennes, kysse hennes panne, la henne forstå hvor voldsomt savnet hadde vært.

Her, bare meteren fra henne, sto barnet hun hadde forlatt for så mange år siden. Jenta hadde forandret seg, naturlig nok, hun var på en måte en fremmed, likevel så kvinnen noe av seg selv der. Hun fornemmet også at barnets sjel var den samme. Det fylte henne med håp. Da hadde ikke verden klart å formørke henne. Da hadde ikke hennes svik ødelagt alt.

«Jeg lover å lese hvert et ord. Min kjære, elskede datter», sa kvinnen lavt og lot fortsatt tårene flomme uhindret.
"Jeg kommer til å forlate deg nå. Men bare for en stund."
Kvinnen nikket. Nå var det hun som måtte tåle å bli forlatt.
"Du kommer når jeg har lest ordene?"
Datteren nikket, og et smil fant veien om munnen og øynene så morens hjerte svulmet av glede.
Nå og da kom et vindkast og rufset i kvinnenes hår. Ellers hadde en forunderlig stillhet lagt seg over klippelandskapet.
Kvinnen slapp vesken ned på marken. De to kvinnene så inn i hverandres øyne, og der fant de forståelse og respekt, og i et glimt av evighet, også generasjoner som ville komme.

De strakte armene ut mot hverandre, og mens svermer av sommerfugler lettet fra åssiden og farget klippelandskapet i dyprøde, hvite og lyse blå toner, fant de to kvinnenes hjerter veien hjem.

tirsdag 6. november 2012

13: Aksept


Dette er kapittel 13 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!

*******************************
 
 Datteren sjekket ut av hotellet og tok første fly.
Ikke hjem. Bort.

Nå sto hun på toppen av et klippelandskap og kjente vinden rive i håret. Nedenfor sendte sjøen sine fossende armer innover sanden, igjen og igjen. Hun følte ro.
 
I et år hadde hun reist.

Først for å komme vekk fra tankene, men så innså hun at dem hadde hun med seg, hele tiden.
De kom frem under stjernene i India, der hun lå på en hard stråmatte og festet blikket på stjernen hun akkurat så gjennom åpningen i veggen.
De kom mens hun satt på toget fra Berlin, mellom de andre reisendes skingrende stemmer og togets jevne skinnesang.
På stranden i Nord-Irland kom de mens hun betraktet to hvite svaner som fløt mellom steinene og vugget mot hverandre.
Da hun endelig godtok tankene, da hun lot tårene renne fordi hun for første gang aksepterte seg selv og at hun var redd, banket hjertet heftig.

Aksept, hvisket vinden.

Gi deg selv tid. Bare slik kan du møte fortiden med blanke ark. Bare slik kan du tilgi, sa ordene som kom seilende innover den grå overflaten.
Hun hadde reist seg fra benken ved havet, smilt til de to svanene og følt seg klar. Klar til å lytte.
Så hadde en annen reise begynt. En der hun hadde tankene med seg, en der hun lyttet til hjertet hver eneste dag. Og det hadde ikke sviktet.
 

Nå sto hun her. Nede til høyre for seg så hun et hvitkalket hus som liksom lente seg inn mot klippene. Det gikk en sti nedover mot huset, og hun visste at hun snart kom til å ta et steg på den stien.

Men først var det noe hun måtte gjøre.

 ************************

Kvinnen hadde sett tegnene. Måkene som lettet og fløy bort. Hundrevis av sommerfugler som plutselig samlet seg i åssiden ned mot havet. Vingene deres var dypt røde, farget av solnedgangens rødme. Forandring. Avskjed, til og med før gjensynet.
Hun hadde skjønt at datteren ikke ville komme.

Siden hadde hun fulgt henne. På avstand. Ikke skygget henne, men ved hjelp av forfatteren, som reiste ofte rundt i verden og hadde så mange kontakter, visste hun nå og da hvor datteren var.

«Hun måtte på sin egen reise først», tenkte kvinnen.
Etter at den tunge, grå sorgen la seg, kjente hun glede.
Hennes datter måtte finne seg selv før hun fant fortiden.

fredag 2. november 2012

12: Hvorfor?



Dette er kapittel 12 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
**********************
«Hvis jeg ble til mot min mors vilje, skammer hun seg kanskje fortsatt over meg?»

Tankene kvernet, slik de hadde gjort siden hun leste boken. Hvorfor hadde moren ønsket at hun skulle lese den? Var det for at datteren skulle forstå hvorfor hun hadde forlatt sitt barn? Var det for å fortelle sin egen, brutale historie?

Var det for at datteren skulle innse at hvis moren ikke rømte, ville hun også bli gal, slik som moren i boken?
«Men jeg forsvant ikke. Jeg døde ikke. Jeg var her, mor. Hvorfor forlot du meg?»

Hun sank ned på sengen i hotellrommet hun fortsatt leide. Hun følte seg tom, kald og mørk innvendig.
Hun visste ikke lengre om hun hadde et mål for reisen.

 ***************************

«Noe har skjedd. Hun kommer ikke.»

Kvinnen travet frem og tilbake over gulvet. De bare føttene laget nesten ikke lyd, og kjolen flommet rundt henne for hver gang hun snudde og endret retning i rommet.

«Har boken virket mot sin hensikt? Har hun lest den og trukket feil konklusjon?»

Forfatteren var ikke der for å svare henne på sin rolige, dyptfølte måte. Stillheten hadde ingen svar.

Kvinnen satte seg ned og la hodet i hendene.

Hun ville at datteren skulle forstå hennes sorg, hennes hemmelighet. Hun håpet at datteren skulle trekke ut av boken de skjulte ordene. De om at hun elsket sin datter tross alt som hadde skjedd. Om at hun måtte forlate henne for å bevare seg selv. Bare slik kunne hun bli en mor – senere.
Men kanskje følte datteren nå bare forakt?
 
Hjertet føltes som et åpent sår i kvinnens bryst, da hun kledde seg for å gå til klippene.  

 

tirsdag 30. oktober 2012

11: Bokens ord



Dette er kapittel 11 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
*****************************
 
Datteren våknet da dagslyset var på det klareste. Hodet verket, og hånden som holdt boken, var øm av å ligge i den uvante stillingen.

Hun gikk på badet, skylte ansiktet i kaldt vann og så seg selv i speilet. Øynene var såre etter nattens lesing. Hun hadde grått for første gang på så lenge hun kunne huske. Hun sendte seg selv et forsiktig smil, gikk tilbake på sengen og åpnet boken.
Ordene satte i gang noe i henne.
Fortellingen var stille, forsiktig, ordene vare og poetiske. Men handlingen var så rå, brutal og dramatisk at hun ikke klarte holde tårene unna.

Den lille jenta var som en alv. Alltid mild, alltid søkende med sine åpne, uskyldige øyne. Hun elsket hagen rundt det store godset, der vandret hun sent og tidlig mens beboerne ofte bare hørte hennes lave, trillende latter mellom prydbuskene.
Sorgen var stor den dagen hun plutselig forsvant.

Hele landsbyen lette.

Det eneste de fant, var den hvite sommerkjolen. Istykkerrevet, full av sort muld.
 

Boken snakket til henne, rett til sjelen. Det var som om hvert ord var skrevet til henne, hvert ord satte ord på hennes sorg, på hennes tap. På hennes søken etter svar.

Moren i boken ble gal av tapet. Og kanskje var det like greit at hun ble innesperret på asyl.

For da boken sluttet, var sannheten så grusom at datteren ble liggende lenge og stirre i taket.

Den lille jenta ble avlet i vold. Nå hadde voldsmannen kommet tilbake og hentet datteren sin. For å hevne seg på kvinnen som hadde holdt henne skjult, tok han det kjæreste hun hadde. Han hadde skjønt alt den dagen han kom til godset og så jenta, den skjønne blomsterjenta som gikk rundt og smilte med hans øyne, hans munn og hans lange bein.

 

Datteren kledde seg, forlot hotellrommet og steg ut i de travle gatene. Det var godt å se folk feie forbi henne, godt å føle seg som en del av menneskehetens varme.

Hun satte seg på kafé, bestilte frokost og stirret ut på elven av passerende mennesker.

Hun måtte tenke.

For det som hadde slått henne med full tyngde nå når historien i boken var foldet ut, var at dette var skrevet av hennes egen mor.
Etter siste side snudde hun boken og bladde opp på de første sidene igjen. Nå hadde hun skjønt hva ordene nederst på første side betød:

«Til min datter. Måtte du en dag finne mot i ditt hjerte, til å legge ut på veien for å finne svar.»

 

 

 

søndag 28. oktober 2012

10: De hvite roser


Dette er kapittel 10 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
***********************************
 
Mens mørket senket seg over byen og gatelysene tegnet seg som gylne stjerneveier, lå datteren på hotellsengen og leste.

Hun hadde pakket ut boka med én gang, på flyplasskafeen, og bestilt seg en ny kaffe mens hun studerte omslaget. Forfatterens navn var nokså kjent, men et hun selv ikke hadde festet seg stort ved. Hun var kjent for å skrive store slektsromaner, men denne boka var ikke det.

På omslaget var det bilde av ei jente med ryggen til. Hun var kledt i en enkel, hvit sommerkjole, og gikk liksom ut av bildet og nedover en bugnende allé med enorme rosebusker på hver side. Rosene var også hvite, og det så nesten ut som jenta kom til å forsvinne inn i alleen og bli til en hvit rose, hun også.

Det var ikke bilde av forfatteren på omslaget, noe som i og for seg ikke var uvanlig på den tiden boka var skrevet.

Boka var skrevet to år etter at hennes mor forsvant. På et underlig vis visste datteren at den inneholdt noe som var viktig for hennes videre søken. Noen ville at hun skulle lese boken før hun tok neste steg på reisen.
 

Mange timer senere begynte en skjør demring å endre lyset mellom de grå bygningene.
Datteren hadde sovnet. Hun holdt fortsatt boken i den ene hånden, med tommelen som sideskiller. Den andre armen lå over ansiktet, som for å skjerme øynene mot virkeligheten.
Nedover kinnene var det blanke spor etter tårer.

 **************

«Du må gi henne tid.»
Han hadde selvfølgelig rett.
Men nå verket det av savn i hele henne. Havets beroligende rytme gjorde ikke annet enn å distrahere henne. Vinden på toppen av klippene, den som før hadde strøket av henne alle tunge tanker, den feide nå bare med seg lengsel og sårbarhet, og slynget det mot henne av all kraft.
«Jeg vet ikke om hun har tilgitt meg.»
«Har du tilgitt deg selv?»
Ja, hun trodde det. «Men jeg kan ikke leve med meg selv om hun ikke tilgir meg.»
«Du må gi henne tid. Til å bli kjent med deg, til å høre din historie.»
«Jeg håper jeg kan få henne til å forstå, at jeg, på tross av alt som har hendt, alltid har elsket hennes sjel.»
«Det kjenner hun i sitt hjerte, min kjære. Hun er ikke datter av deg for ingenting.»

Kvinnen så opp på mannen. Hun følte seg nesten så tom, forlatt og sårbar som den natten hun hadde oppsøkt ham for første gang.

Men bare nesten, kom hun på da hun lente seg inn mot varmen hans.
Denne gangen hatet hun ikke seg selv.

 

 

Reportasje om ei "mamma" til 23 barn

Jeg var så heldig å få besøke Britt-Eva Elvejord Jakobsen, som gjennom årene har huset intet mindre enn 17 utvekslingsstudenter. Dette er ei hjertevarm og tvers gjennom gjestfri dame, som sammen med sin mann har skapt et hjem både for sine egne seks barn, og for alle andre som måtte ha lyst til å "komme innom".
 
Reportasjen sto på trykk i ukebladet Familien nummer 22-2012.
 
 

Reportasje fra flomgården

Flommen i Målselv, juli 2012, rammet blant annet bønder i Kirkesdalen. Jeg fulgte dem da landbruksministeren var på befaring, og nå har jeg fulgt dem igjen. Denne gang var det styret i FK Agri som gjestet gården, og som en av bøndene sa: De har vært "nedrente" av besøk etter flomkatastrofen.
Om ikke annet, så har de lært seg å være gode verter...
 
Reportasjen sto i avisa Nationen oktober 2012.
 


Reportasje om lokalhistorie på nettet

Sosiale medier kan brukes til så mangt. Hvorfor ikke lage lokalhistoriske grupper, der medlemmene kan utveksle bilder og informasjon? Det har i alle fall noen i Målselv gjort.
Reportasjen sto på trykk i Nye Troms oktober 2012.
 


Reportasje om gitarbyggeren

Sigmund Johannessen reiste til Canada på ferie i 1994. Tilfeldige møter gjorde at han bestemte seg for å flytte dit og følge drømmen: Bli gitarbygger.
 
Reportasjen sto i Nye Troms i oktober 2012.
 


Reportasje om undersjøiske enger

Nå er det en stund siden jeg har lagt ut noen av reportasjene mine. Her er en jeg hadde i lokalavisa Nye Troms, om de grønne engene på havets bunn. En interessant artikkel å skrive!
 
 


onsdag 24. oktober 2012

9: Pakken

 

Dette er kapittel 9 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
 *******************************************************************************
«Hun er på vei hit».

Mannen strøk en finger over kvinnens kinn, og så på henne med alvorlige, brune øyne.
«Hun har kontaktet manageren min, og spurt hvor jeg bor og om det er mulig å treffe meg. Hun har forstått noe, oppdaget noe.»
Han smilte.
«Hun vet ikke at vi er her, og trolig ikke at du er sammen med meg. Men du må kanskje begynne å forberede deg på å bli funnet.»
Kvinnen nikket. Hun var forberedt. Hun lengtet. Var rastløs. Fant ikke ordene, fant ikke roen.
Hun var klar til å møte fortiden i datterens ansikt, og nå føltes det som hun ikke klarte vente mer.
Hun var klar, men hun kunne ikke reise ut i verden og finne datteren.
Datteren måtte finne henne.
Bare da visste kvinnen at datteren ønsket sin mor sterkere enn noe annet.
Brått husket kvinnen sin første bok. Hun smilte da hun skjønte hva hun måtte gjøre.
«Bli her, min elskede. Jeg har noe viktig å gjøre.»
Mannen så etter henne idet hun gikk. Stillheten senket seg over ham og det lille huset.
Han reiste seg, gikk ut på balkongen og så utover sjøen.
Fra nå ville ikke livet deres være det det hadde vært.
Fra nå ville en ny vei åpne seg foran dem.
 
*********************
 
Hun var kommet til landet forfatteren bodde i.
Manageren hadde svart at han ikke kunne ta imot besøk sånn uten videre.
Men hun ga seg ikke.
I hjertet visste hun at han var svaret til hvor moren var blitt av.
 
Han hadde betydd noe for moren, nok til at hun hadde tatt hans bok med seg.
Som det eneste fra sitt gamle liv, hadde hun plukket boken fra hyllen og gått sin vei.
 
Hun hadde valgt boken foran sin egen datter.
 
 
 
Hun svelget den siste kaffen og reiste seg fra kafébordet på flyplassen.
Idet hun tok sekken sin og reiste seg opp, så hun en mann komme rett mot henne.
Han hadde en pakke under armen.
 
Mens han holdte blikket hennes, la han pakken på bordet og nikket.
«This is for you.»
Så smilte han svakt, snudde ryggen til og forsvant ut av kafeen.
 
Det siste hun så, var den lysende, hvite jakken hans mot alle de mørke, dresskledte menneskene i stille flyt mot sitt neste reisemål.
 

mandag 22. oktober 2012

Tiden flyter forbi...

... og jeg må bare flyte med.
 
Det er hektiske tider.
Men om et par dager roer det seg ned.
Og jeg får tid igjen.
Til andre ting.
 
Takk for at du fortsatt besøker bloggen min.
Jeg er her. Snart.
 
(C) Lill-Karin Nyland

lørdag 13. oktober 2012

8: Det første sporet

Dette er kapittel 8 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
**************************************
 
 
Hun kom inn i bokhandelens tette luft og så seg rundt. Uten særlig vanskeligheter fant hun hyllen der forfatteren var representert med flere bøker. Lengst til venstre, inn mot veggen, sto et eksemplar av boka som manglet. Hans første verk, skrevet for tiår siden.
 
Hun takket høflig for vekslepengene, gikk ut i kveldsstille gater og fant en kafe´
 
Hun var fornøyd over å ha funnet den første utgivelsen. På dette coveret var det bilde av en gyllen strand og en blå horisont. Hun tok frem postkortet fra moren og la det ved siden av boken.
Det var nøyaktig det samme landskapet, nøyaktig det samme bildet.
Datteren smilte og varmet seg på kaffekoppen.
Hun var ett skritt nærmere.
 
Hun fant forfatterens kontaktinformasjon på nettsiden hans. Hun sendte en e-post til adressen som var oppgitt, men visste at hun ikke kom til å få svar.
Hun måtte oppsøke ham.
 
********************
 
Kvinnen hadde dedikert alle sine bøker til datteren.
Hun visste ikke om datteren hadde lest noen av dem.
Men hun trodde helt sikkert hun var blitt glad i bøker. Hvis da ikke biblioteket på skriverommet, skrikende tomt etter morens forsvinning, hadde fått henne fra å lese?
Kvinnen dro en tynn hånd gjennom det tykke, mørke håret.
 
Alt fra fortiden hadde hun lagt bort. Hun hadde tilgitt, akseptert. Ikke ham, men seg selv.
Hun hadde innsett at det hadde skjedd. Smerten var borte etter årene med Reisen og Forfatteren. Hun hadde skrevet ut hvert minne, hver smertefulle følelse, lagt dem inn i ordene sine og samlet dem mellom permer.
Men hun hadde aldri glemt datteren.
 
Det var som om selve kroppen hennes lengtet.
Armene ville holde rundt henne.
Kinnene lengtet etter hennes kinn.
Hendene ville stryke gjennom hennes hår.
Øynene ville se ansiktet hennes, munnen ville kysse det.
Hjertet aldri glemme det.
 

torsdag 11. oktober 2012

Anledning

Anledning: høve, gunstig tidspunkt, gunstig vilkår, grunn, foranledning, forbindelse.
 
Anledning ble det siste ordet.
Nå er siste korrektur lest, siste punktum satt, siste bilde justert, siste sidetall satt på. Siste ord rettet.
 
Orddelingen av ordet "anledning" ble det siste jeg gjorde med bokmanuset.
Nå er det i trykkeriets hender.
 
 
 (C) Lill-Karin Nyland
 
Det er noe som heter at "Veien blir til mens man går". Det er et godt uttrykk.
Men vi må lære oss å gripe anledningen også.
 
Boka hadde ikke blitt til uten at jeg hadde gitt meg selv anledning til å skrive den. Gitt meg selv tid, gitt meg selv gunstige vilkår. Grepet sjansen.
 
Gir du deg selv anledning til å følge hjertet?
 
Nå er jeg tom. Matt. Jeg har gått langt på denne veien, nå stopper ferden min.
Men veien, den fortsetter. Opp bakken, inn i skogen...

mandag 8. oktober 2012

Takknemlig

 
 
Takknemlig lar jeg sansene fylles av høst.
Takknemlig fyller jeg lungene med tunge dufter.
Takknemlig lukker jeg det gylne løvet inn i mitt hjerte.
Takknemlig lar jeg høstens fargestråler fylle sjelen og sinnet.
 
Takknemlig lever jeg. I høsten.
 
 
 
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland, oktober 2012. 

lørdag 6. oktober 2012

Lytter du til tvilens stemme?

Oktober feier løvet av greinene. Oktober gjør skogbunnen sleip og dampende. Oktober legger slør over engene og krydrer snø nedover fjellsidene.
Oktober gjør kveldene mørke, brer et sort silketeppe over himmelen for å vise oss stjernene.
Oktober er i oss og rundt oss.
 
 
Lytter du til tvilens stemme?
Det er høsten som spør. Den er kommet, og gjør det den alltid skal. Selvsikkert sprer den gyldenrøde blader på skogsstiene, uten å nøle lager den nattefrost og morgentåke og iskrystaller på vanndammene.
Fordi det er det den gjør. Høst er høst.
Og du er deg.
 
Tvilens stemme vil alltid komme frem fra skyggene. Svak, snikende, med spørsmål som ingen kan svare på. Aller minst du selv.
Tvilen kan blåse ut en gryende flamme av håp. Den kan tråkke på en spire av tro, den kan omgi en varm kjærlighetsstråle med den mest isende kulde.
Hvis du lar den få lov.
Tvilens verste fiender er tro, håp og kjærlighet.
 
Hvis det du gjør, hvis det du tenker og føler gir deg en gnist av tro, av håp eller kjærlighet, da skal du ikke lytte til tvilens stemme. La den mumle for seg selv i skyggene, helt til ditt indre lys er så sterkt at også skyggene forsvinner og tar tvilen med seg.
 
Høsten er i oss. Naturen gjør seg klar til vinter, og i vinterens favn ligger der alltid en vår.
Lytt til naturen. Den er aldri i tvil.


fredag 5. oktober 2012

7: Huset ved klippene

Kvinnen la boken ned i fanget og så på mannen. Han satt urørlig, rett i ryggen, med ansiktet vendt mot solen. Øynene var lukket, hver muskel hvilte. Han utstrålte fred. Hun visste at han var langt inne i sin egen verden nå.
 
På myke føtter reiste hun seg og la boken på bordet. Den hvite kjolen hennes blafret lett i vinden idet hun bøyde hodet og gikk inn i husets svalende skygger.
 
Hun lot fingrene streife over de få eiendelene de hadde. Bøker de ikke ville gi slipp på. Steiner og figurer, de representerte reisene de hadde tatt. Vandringene.
 
Noen få bilder hang på veggen ved senga, bilder av de to sammen, et av ham alene i en sjø. På det nederste, det hun så tydeligst når hun la seg, var en kvinne avbildet mens hun sov. Håret hennes skjulte halve ansiktet, men man så øyelokkenes myke bue, og et avslappet søvnsmil.
 
Det bildet hadde han tatt  av henne den natten hun kom til ham.
 
Hun hadde en uro i kroppen nå. Hun visste hvorfor.
"Jeg venter på deg, min datter", tenkte hun og strøk en hånd nedover kroppen.
Så mange år hadde gått siden hun bar et barn under hjertet. Så mange år hadde gått siden hun forlot den lille jenta.
Ville hun noensinne tilgi?
 
Kvinnen tok på seg sko og en stråhatt, til beskyttelse mot solen. Så gikk hun ut gjennom døren, rundet hushjørnet og fant stien oppover mot klippene.
De hadde slått seg til ro her, i det hvite, lille huset ved sjøen. Det var så få som visste om det. De fikk fred, de fikk hvile. De fikk leve med hverandre og naturen så nært de bare ville.
 
Hun tenkte gjennom livet sitt. På alle bøkene hun hadde skrevet. Hun var forfatter nå, som ham, men hadde aldri stått frem med sitt tidligere navn. Selvfølgelig ikke. Den andre kvinnen, den hun hadde vært før, var borte.
Hun visste at datteren kom til å finne henne. Det var bare et spørsmål om tid.
Inntil da, fikk hun vente. Hun måtte hvile i vinden, la bølgene vaske bort rastløsheten.
 
Hun stilte seg ytterst på klippene og løftet armene mot himmelen.
 
 
 


mandag 1. oktober 2012

6: Kvinnens hemmelighet

Lyset flommet skarpt innover det blanke gulvet. Hun satt på en myk sofa, i myke, tørre klær. I hendene holdt hun en varm kopp med krydderduftende te. Hun skalv.
 
"Du forlot din datter. Det må bety at den smerten du føler nå, er mindre enn den du føler når du er sammen med henne. Hvorfor?"
Forfatteren slo av tv-en og snudde seg mot henne. Det var morgen. Hun hadde vært nevnt på nyhetene, og han hadde lyttet uten å se på henne. Savnet kvinne. Etterlyst.
 
Hun så på ham, lurte på hva han tenkte.
Sant å si lurte hun på hva hun selv tenkte også.
Hvordan kunne hun forlate sin datter?
Hvordan kunne hun greie å leve uten å forlate henne?
Skjelvende satte hun koppen fra seg og hvilte hodet i hendene. Lot håret henge ned, skjule skammen hun følte blusset i kinnene.
 
"Ansiktet hennes."
"Hva mener du? Er det vansiret?"
"Nei, nei. Ingenting sånt." Hun så opp, og tåreperler rant ned mot haken, som hun løftet litt, som for å stålsette seg.
"Hun ble avlet i vold. Jeg ble mishandlet. Hun fikk hans ansikt. Jeg klarer ikke elske henne, for da må jeg også elske ham."
Ordene kom i raske støt, og etter det siste ble hun helt stille. Hun stirret tomt foran seg.
 
Han reiste seg og gikk bort til henne.
"Jeg forstår. Jeg ser din smerte. Har datteren din en god far i dag?"
Hun nikket svakt.
"Da er hun trygg."
Han reiste seg, vandret litt rundt i rommet. Mumlet lavt for seg selv, plukket frem noen bøker fra bokhyllen som fylte hele langveggen i stuen hans. Bladde litt, satte dem tilbake. Så satte han seg ved henne igjen, og tok hånden hans.
 
"Jeg skal ta deg med på en reise."
"Til en øde øy?"
Han smilte svakt, og hun oppdaget fine rynker rundt øynene hans.
"Nei, ikke en øy. En vei. En vandring. Et mål. Etterpå vil du kanskje se deg selv. Etterpå kan du begynne på veien tilbake. Til deg selv."
Hun forsto ikke alt han sa, men nikket og kjente en underlig, strålende varme fra hendene hans.
 
For første gang på flere år sovnet hun brått og stille, som et barn. Muren var borte. 

torsdag 27. september 2012

5: De siste ordene


Hun hadde oppsøkt ham. Forfatteren. Skitten og uflidd, med gjørme i kåpen og uvaskede hender, hadde hun banket på. Hjertet hennes banket også. Der inne, bak det magre brystet, dundret det som besatt. Men hun hadde ingenting å tape nå. Veien lå foran henne, reisen var startet, hun måtte følge på.
Døren ble åpnet på gløtt, og hun så to øyne blunke der inne.
«Du skriver om sjelen. Om frihet. Om å ta egne valg, om å lytte til hjertet.» Ordene kom lavt og jevnt, som om hun hadde øvd seg på dem. Men hun hadde aldri uttalt dem før.
«Du skriver om å befri seg fra den indre smerte. Om å møte fortiden, for deretter å legge den fra seg og gå videre. Vel, her er jeg. Og nå trenger jeg hjelp.»
Døra gikk opp, mannen der inne trådde bakover og dypere inn i skyggene. Hun tok det siste steget opp trappa og lot mørket sluke seg. 
***************
Hvordan skal man lete når man ikke vet hva man leter etter?
Da hun fant det, var det fordi det manglet.
I rekken av bøker med den verdensberømte forfatteren, manglet det én. Hun hadde aldri lagt merke til det før, for bøkene sto tett også uten den. Hadde det ikke vært for at hun selv hadde lest mye av denne mannen, ville hun ikke visst at noe var feil. Det var forfatterens kanskje viktigste bok som manglet.
Moren ville ikke manglet den boka. Hun måtte ha tatt den med seg. Hvorfor?
Datteren husket moren før hun reiste. De ømme strykene over håret, det vare smilet. Alltid med blikket rettet mot noe annet. Alltid drømmende. Brått kunne hun reise seg og gå til skriverommet, som om et ord hadde kommet seilende til henne gjennom luften. Som om hun bare måtte gå og skrive ned det ordet, før det forsvant igjen.
Den siste dagen før hun ble borte, hadde moren flyttet blikket fra skyene og boret det i henne. Hun husket det, fordi det hadde skremt henne. Det var uvant. Øynene var mørke, med en gyllen, lysere ring rundt.
«Husk at jeg alltid elsker deg. Du er mitt barn.»
Det var rare ord, men sterke ord. Hun hadde sett ned, men moren løftet haken hennes og tvang henne til å møte blikket igjen. Øynene var blanke nå, og så fulle av kjærlighet at det lille barnet snappet etter pusten.
«Jeg kommer aldri til å forlate deg.»