lørdag 31. desember 2011

Det lysner mot et godt, nytt år!


Med dette bildet, tatt tidligere på dagen i dag, ønsker jeg alle der ute et riktig godt, nytt år. Jeg bor langt, langt mot nord, men du må ikke tro jeg lider av mørketidsdepresjon! Se bare på det lyset vi har!
Det er i den mørkeste tida du ser det vakreste lyset...


I morgen er det et år siden jeg startet bloggen. Det må feires, blant annet med en aldri så liten oppsummering av 2011. Takk til alle dere som følger meg, til dere som legger igjen kommentarer, og til de som bare stikker innom av og til.
Høres i 2012!

torsdag 29. desember 2011

Reportasje om en skogsarbeider

Aadne Olsrud har drevet profesjonelt i skogen i 10 år, og er i dag den største entreprenøren på skog i Troms. Tidligere i desember intervjuet jeg ham for avisa Nationen. Det var spennende å være oppe i hogstmaskinen, den plukker bjørker som om de var tannpirkere!


fredag 23. desember 2011

En modig kvinnes bekjennelser

Det er kveld igjen, og klokka har forlatt midnatt. Det er faktisk lille julaften, tro det eller ei.

Og jeg har litt vanskelig for å tro det. Hvor ble Desember av? Hun lusker bare rundt hushjørnene her, og jeg har knapt lagt merke til henne. Hun har fortsatt ikke vært innom. Jeg skal gjøre mitt beste for å få henne til å føle seg velkommen de neste timene. Jeg vil jo gjerne ha besøk av henne, før det blir januar.

Kanskje hun ikke er modig nok, kanskje hun ikke tør vise seg fordi hun tror jeg skal jage henne? Kjære Desember, jeg har bare ikke hatt tid til deg. Før nå. Nå synker skuldrene mine litt ned, kjenner jeg. Jeg har begynt å glede meg til å møte deg. Kanskje litt sent å ønske deg velkommen på lille julaften, men bedre sent enn aldri?

Om ikke Desember er modig, så føler jeg meg modig for tiden. I alle fall når jeg tenker på hva jeg skal gjøre i januar. Da må jeg stå opp for prosjektet mitt, bokprosjektet om drukningsulykka i 1939. Kontrakter skal skrives, avtaler inngås. Økonomi, opplag og andre detaljer skal på bordet. Da kan jeg ikke sitte der å være redd. Da må jeg være modig og la fornuft møte hjerte.

Jeg tenker av og til på at vi mennesker i bunn og grunn er modige. Som tør leve. Som tør møte dagene med optimisme og håp, til tross for alt det vonde i verden. Som tør vise kjærlighet, motta kjærlighet og la dagene fylles med godhet. Vi må ha anlegg for mot, tror dere ikke?

Jeg håper Desember kommer inn i huset i natt. Hun kan føle seg velkommen nå, for jeg har vasket litt, ryddet masse og lagt juleduker på. Nå er det jul. Litt, i alle fall. Resten kommer i morgen. Hvis bare Desember er modig nok...

søndag 18. desember 2011

Jeg fant tid

I det gule huset 18.desember 2011.
Jeg har skålet med meg selv. I rødvin, for mine drømmer.
Jeg har tatt et hett bad. Alene.
Jeg har fyrt i ovnen. Laget enkel mat. Én tallerken, ett glass.
Lest og sovet.
Skrevet. Intervju med Eva Huseby. En kvinne med tid.
Jeg har reflektert.
Fyrt enda mer.
Gått tur. Ute, søndag. En dag med lite lys. Skogen var stille, ventende. Stille for meg, slik at jeg skulle nyte det hele enda mer? Jeg fulgte hardtråkkede harestier.
Jeg har tenkt. Godt om meg selv. Min natur, mitt vesen.
Jeg har sovet, lest mer.
Hva har jeg kommet frem til? Jeg vet ikke. Ingen konklusjon, kan man si. Bare det at jeg har tid når jeg er her. Og jeg vil ha tid. Rom, jeg trenger rom. Og gjerne et i det gule huset.
Det har jeg funnet ut. Rom. Tid.
Stjernene var så mange lørdagskvelden. Men jeg lengtet ikke. Jeg var lykkelig.

søndag 11. desember 2011

Mørketid ble ønsketid

Ønsketid... Ja, det var ordet mobilen min foreslo da jeg satt og skrev en sms her om dagen. Jeg skulle skrive "mørketid", men det første ordet som kom frem, var altså "ønsketid".

Jeg måtte smile. Var det et hint, et aldri så lite vink fra underbevisstheten? Var det noen, eller noe, som ville at jeg skulle endre tankegang akkurat da, komme inn på et nytt spor?
Hvordan kan mørketid være ønsketid?

Jeg tenkte videre. Mobilen ble liggende i fanget mitt, mens ordet "ønsketid" lyste matt mot meg. Et ord som hadde fått meg til å stoppe opp. Et positivt ladet ord. Et ord jeg kjente jeg ble glad av.

Det er jo faktisk ønsketid. I desember går vi rundt og "ønsker" hele tiden. Vi hører "Hva ønsker du deg til jul?" rundt oss hver dag, og vi ønsker oss ei fredelig og tilfredsstillende jul. Der alle detaljer ble slik vi håpet og - ønsket.
Hvis du fikk et ønske oppfylt, hva ville det være?

I vår del av verden er de aller fleste av oss allerede heldige. Vi trenger ikke ønske oss mat på bordet, tak over hodet eller klær. Det har vi fra før. Vi kan gå videre, vi kan ønske oss en givende jobb, en riktig partner, kanskje barn. Hva når det behovet også er mettet? Hva ønsker vi oss da?

Bildet er fra mars i år. Det er faktisk månen som er på tur opp bak fjellet!



På det året som har gått siden jeg startet bloggen, har jeg forstått noe. Jeg har skjønt at reisen starter i hjertet, ikke i alle omgivelsene rundt. Jeg har skjønt at de ønskene som kommer fra hjertet, er dem jeg er villig til å gå lengst for å nå.

Det handler ikke om nye bukser, nye gardiner eller mest mulig ting under juletreet. Det handler om det hjertet lengter etter. Det handler om å finne frem til det du faktisk ønsker deg, og deretter ønske det.
 
Det er ønsketid. Hva ønsker du deg?

onsdag 7. desember 2011

Være i den blå dagen

Den blå dagen
bak stammene
lar seg fange i et glimt
lokker
ordene frem

Det blå lyset er dagen
du skal ha

Det blå lyset lokker
dit hvor skogen bor

Det blå lyset er der ute
og her
inne
Blått
Men lys!
Men håp!

En dag skal du kjenne
deg selv
stå i det blå lyset
i den gylne strålen
Og se



mandag 5. desember 2011

Reportasje om Tino og Sarah.

 
I forrige uke kom min første reportasje for et ukeblad på trykk. Den sto i Hjemmet nummer 38/2011, og handler om Tino og Sarah. De er fra h.h.v øst- og vesttyskland, men havnet langt oppe i det kalde nord. Og her vil de bo.