tirsdag 28. mai 2013

En venn i Mai

Tør du være åpen?
Tør du si ja til et menneske du ikke kjenner fra før?
Tør du vise tillit til en ny venn?
 
Skogene hviler i duftende kveldsvarme. Dagen har vært trykkende het, og Mai har søkt inn i skyggene under ei bjørk. Der sitter hun og puster, mens nyvåknede småfluer surrer rundt i taktfaste formasjoner, som om de jager hverandre i en vilter lek.
 
Mai sukker tilfreds over å ha fått sommerblomster flettet inn i kransen sin. Hun tar den av hodet, snur den i hendene, studerer nøye de delikate formene i rosa, gult, lilla og hvitt. Så løfter hun kransen opp til nesen, puster dypt og lar duftene fylle hele seg.
 
(C) LK Nyland
 
 
Mai er ikke lenger bare vår. I år har Mai fått lov til å være sommer også.
Det er som om Juni har lånt henne litt av sommerdagene sine.  
Kanskje er de gode venner, de to?
 
Det finnes ingen fremmede, bare venner vi ikke kjenner.
Samuel Pepys
 
 
Jeg trår videre innover skogen, passerer Mai, smiler til henne, men hun er fortapt i sommerblomstene, i varmen som gjør henne så døsig og så lykkelig.
 
Jeg tenker på Mai og Juni. På vennskap. Jeg lar føttene lede meg over stier med tørre furunåler, over en bekk med en tømmerstokk som bro, mellom viftende graner og bjørker som allerede er tunge av gyllengrønt, hjerteformet løv.
 
Vennskap.
Et ord som setter gode følelser i sving. Et ord som varmer, som gir positive assosiasjoner, trøst og oppmuntring.
Jeg blir mer og mer glad i de vennene jeg har, de jeg har kjent i mange år og som kjenner meg på godt og vondt. Disse vennene håper jeg at jeg får beholde til vi alle er gamle og fornøyde.
 
Det mest forunderlige, tenker jeg mens jeg hører lyden av ei større elv der inne i skogholtet, er likevel de vennene man får etter man ble voksen.
 
Jeg lar meg fascinere av hva det er som knytter oss sammen, disse menneskene jeg møter på min vei og som jeg vet vil bety mye for meg i årene som kommer.
 
Det er som om det oppstår en felles klang, en samhørighet, et felleskap. Disse vennskapene er annerledes enn de man knytter i barnealder, der man tilfeldigvis havner i samme klasse, eller på samme fritidssyssel.
 
Forunderlig.
Og veldig, veldig oppløftende.
Tør du tenke at du ikke har møtt alle dine venner ennå?
Det tør jeg.
 
(C) LK Nyland
 
Jeg setter meg ned ved elvebredden, der vannet glitrer i sølvdråpers ville kast.
Plutselig er Mai der, også hun setter seg på huk. Hun stikker hånden i vannet, og ler mens hun plasker elvevann oppover armene og fjeset.
 
Mai lever.
Så gjør vi.
 

Novellen Den tredje frieren

Novellen Den tredje frieren sto på trykk i Hjemmet nr. 22/2013.
Illustratør er Lena Asgeirsdottir.

onsdag 15. mai 2013

Når vinden hvisker

...noen morgener våkner man med et svar.
Det man må finne ut, er hva svaret er svar på.
 
Hva er spørsmålet?
 
Jeg velger å gå ut i vind og sol.
I vindens hviskende stillhet, og i solas flakkende lys, der finner jeg spørsmålet.
 
 
Benkene ved havet. (C) Lill-Karin Nyland

torsdag 9. mai 2013

Frigjøring og blankstilla

Jeg var så heldig at jeg fikk vokse opp i et nært forhold med min farmor. Hun bodde i sitt koselige, gule hus rett ved det som ble mitt hjem.
 
I går, 8. mai, var det frigjøringsdagen i Norge.
Mor pleide å fortelle meg sine minner fra denne dagen. I 1945 var hun 30 år, og mor til to.
 
"Jeg hadde vært i et ærend i nabobygda, og visste ikke at noe spesielt hadde hendt. Vi hadde ingen radio, og det hadde heller ikke de jeg var i besøk hos.
Da jeg gikk hjemover, og kom på høyden over bygda, ble jeg møtt av et overveldende syn. På alle gårder og tun var det norske flagget heist. Da forstod jeg at det endelig var fred i Norge.
Jeg ble stående lenge og betrakte det vidunderlige synet av et fritt land."
 
 
Mor pleide å stå ved det store stuevinduet og se ut på fjorden.
"I dag er det virkelig blankstilla.", kunne hun si.
Blankstilla. Et godt, nordnorsk uttrykk for at havet ligger rolig som et veldig, blankt speil.
 
Farmor er fortsatt i det gule huset. Den roen hun alltid hadde med seg, sitter i veggene.
 
Det er ikke noe rart at jeg finner skrivero i farmors stue.
 
(C) Lill-Karin Nyland
 
 


fredag 3. mai 2013

Mannen som var

Han trer armene inn i jakken, får den over skuldrene og drar glidelåsen opp under haka.
Føttene glir ned i støvlene, fingrene finner sine hulrom i de grå hanskene.
Lua tar han også på. Kanskje blir det for varmt for den, tenker han fjernt, men da kan han heller ta den av. Senere.
Det siste han gjør, er å låse ytterdøra. Nøkkelen slippes ned bak steinen ved trappa.
Så snur han seg mot åsen og går.
 
Føttene bærer ham bort fra huset og garasjen, bort fra nabohusene, bort fra trafikken på veien der nede. De vet hvor de skal, føttene har gått her mange ganger før. Han kikker ned på dem, men registrerer ikke den rytmiske gangen han selv skaper. Han ser på landskapet rundt seg, men ser ikke lysspillet gjennom trekronene, ser ikke de to måkene som svever over åskammen. Ser hverken horisonten med spisse fjell mot himmelen, eller at han nesten tråkker på årets første hestehov. Den nikker i det lille vinddraget som oppstår når han passerer.
 
Han grubler. Det er en slik dag, hvor tankene presser seg ned over ham som en mørk sekk. Han kjente det allerede om morgenen. Musklene sved når han våknet, som om han hadde anstrengt seg i søvne. Verken ga seg etter en varm dusj, men tungsinnet ville ikke slippe taket.
Det fulgte ham som en skygge gjennom dagen. Det fikk smilet hans til å føles falskt. Latteren satte seg fast i halsen. Hver gang han lukket kontordøra bak seg, ønsket han mest bare å synke sammen i gråt.
 
Mannen går innover skogen. Han kaster en lang skygge bak seg, sola henger lavt og ruller snart ned bak fjellene. Lyden av stegene hans bærer ikke langt, den dempes av de mange bekkene som endelig er fri og har startet sin ferd mot havet.
Mannen ser ikke dem heller.
Det er som om tankene hans er en grå masse. Han klarer ikke fange dem, klarer ikke sette ord på hva det er som plager ham. Kjenner bare gråten bak hjertet, og at noe tungt liksom presser kroppen hans mot jorden.
Når han endelig er fremme der han pleier å stoppe, ved furua nesten på toppen, synker han sammen med ryggen mot trestammen. Han lukker øynene.
 
Hvis jeg bare kunne...
Hvorfor har jeg det slik...
Jeg må skjerpe meg...
 
Tankene kverner og kverner, han føler en blanding av skyld og skam uten å vite hvorfor.
Så klarer han ikke mer. Endelig kommer tårene, han lar dem fylle øynene og trille nedover kjakene. Lenge sitter han slik, med hodet lent mot trestammen og armene rundt kroppen, mens det salte fra sjelen hans drypper ned og forsvinner i tørr skogbunn.
Det blir varmt. Han tar av seg lua og hanskene.
 
Idet lua kommer av, fylles ørene med et mektig sus, en blanding av vind fra skogen og elver som buldrer i det fjerne. Han legger ei hånd på trestammen for å reise seg, da river barken ru og grov mot huden. Det er som om treet krever hans oppmerksomhet. Nesten forskrekket trekker han pusten, og nesen fylles med tunge dufter av svart jord, furu og myr.
 
Mannen reiser seg sakte, fylt av undring. Nå merker han mer også; fuglesang, minst fem forskjellige toner bare i de nærmeste trærne, han hører måkeskrik fra fjorden langt der nede, og rundt fjellene henger et lyst bånd av kveldsdis. Han bøyer hodet bakover, og ser hvordan greinene på furua fanger lyset fra kveldssola. Barken har en rødmende glød han aldri kan huske å ha sett før.
Han stryker over trestammen, lar fingrene følge de uendelige mønstrene i barken, og tenker for et under det er at dette treet har stått her i hele hans liv, og sikkert hundre år før han ble født også.
 
En bris feier oppover åsen og stryker over mannens fjes. Nå kommer han på at han har grått, sporene etter tårene kjennes kalde. Han drar hånden over fjeset, kjenner på sine egne konturer slik han akkurat kjente på treets.
 
En liten del av noe større.
 
Ordene ramler på plass, som om furua ristet dem ned over ham, drysset dem som tørre furunåler over smilet hans. For nå smiler han. Skogen, åsen, himmelen og elvene har hentet ham til seg, endelig har han øynene åpne for alt underet omkring seg.
 
"Tilstedeværelse", tenker mannen og tar lua på seg igjen.
 
Jeg er til stede. Jeg finnes. Jeg er. 

onsdag 1. mai 2013

En tid for alt

"En tid for alt."
 

Uttrykket er opprinnelig fra bibelen. Ordene er også en boktittel, og sågar en låt. Kanskje mer også.
 
Jeg ser ut på landskapet mens jeg smaker på ordene. Det er første mai. Likevel hagler det. Iltre, harde hagl, de legger seg i et tynt lag over nyankomne hestehov, over grasmark som akkurat har sett lyset etter måneder under snøen. De slører til luften og gjør horisonten grå.
 
For ikke mange øyeblikk siden strakte varme solsøyler seg ned gjennom skyene, glitret i hustakene, forgylte de gule, små blomstene og fikk asfalten til å glinse i sølv.
Slik sloss de nå, våren og vinteren.
Vinteren vet den har tapt. Den vil bare markere seg. Vi er tross alt i dens rike, så langt mot nord.
Men nå er det vårens tid.
 
Det har gått drøye fem måneder siden boklanseringa.
I dag slo det meg: Jeg må snart få tid til å fordøye alt. La det synke inn. Kjenne på gleden over alt det fantastiske som har hendt, faktisk la ordet "forfatter" synke inn.
En tid for glede.
En tid for å lande.
 
Jeg vil blogge mer fremover. Jeg vil ut og nyte våren, helst hver dag. Jeg vil le, puste, berøre, være. Hvile. Skrive.
Nyte fruktene av det arbeidet jeg har lagt ned.
 
Det er faktisk sant. At det er en tid for alt. Man må bare huske å skape det rommet der tiden kan være. Et rom tiden velger å slå seg ned i for en stund, i stedet for å jage videre.
Et rom der du og tiden kan møtes.
Synke sammen i et fellesskap der alt står stille.
 
Jeg kan ikke stanse tiden. Men jeg kan nyte dens selskap.
Nå er det tid for tid.
 
(C) Lill-Karin Nyland