onsdag 24. oktober 2012

9: Pakken

 

Dette er kapittel 9 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!
 
 *******************************************************************************
«Hun er på vei hit».

Mannen strøk en finger over kvinnens kinn, og så på henne med alvorlige, brune øyne.
«Hun har kontaktet manageren min, og spurt hvor jeg bor og om det er mulig å treffe meg. Hun har forstått noe, oppdaget noe.»
Han smilte.
«Hun vet ikke at vi er her, og trolig ikke at du er sammen med meg. Men du må kanskje begynne å forberede deg på å bli funnet.»
Kvinnen nikket. Hun var forberedt. Hun lengtet. Var rastløs. Fant ikke ordene, fant ikke roen.
Hun var klar til å møte fortiden i datterens ansikt, og nå føltes det som hun ikke klarte vente mer.
Hun var klar, men hun kunne ikke reise ut i verden og finne datteren.
Datteren måtte finne henne.
Bare da visste kvinnen at datteren ønsket sin mor sterkere enn noe annet.
Brått husket kvinnen sin første bok. Hun smilte da hun skjønte hva hun måtte gjøre.
«Bli her, min elskede. Jeg har noe viktig å gjøre.»
Mannen så etter henne idet hun gikk. Stillheten senket seg over ham og det lille huset.
Han reiste seg, gikk ut på balkongen og så utover sjøen.
Fra nå ville ikke livet deres være det det hadde vært.
Fra nå ville en ny vei åpne seg foran dem.
 
*********************
 
Hun var kommet til landet forfatteren bodde i.
Manageren hadde svart at han ikke kunne ta imot besøk sånn uten videre.
Men hun ga seg ikke.
I hjertet visste hun at han var svaret til hvor moren var blitt av.
 
Han hadde betydd noe for moren, nok til at hun hadde tatt hans bok med seg.
Som det eneste fra sitt gamle liv, hadde hun plukket boken fra hyllen og gått sin vei.
 
Hun hadde valgt boken foran sin egen datter.
 
 
 
Hun svelget den siste kaffen og reiste seg fra kafébordet på flyplassen.
Idet hun tok sekken sin og reiste seg opp, så hun en mann komme rett mot henne.
Han hadde en pakke under armen.
 
Mens han holdte blikket hennes, la han pakken på bordet og nikket.
«This is for you.»
Så smilte han svakt, snudde ryggen til og forsvant ut av kafeen.
 
Det siste hun så, var den lysende, hvite jakken hans mot alle de mørke, dresskledte menneskene i stille flyt mot sitt neste reisemål.
 

4 kommentarer:

  1. Endelig...kom det et nytt avsnitt! Å kor æ gler mæ te dem treffes!

    SvarSlett
    Svar
    1. Artig at du henger med, Tone. Blir oftere oppdatering nå, jeg lover! :)

      Slett
  2. Spennende å følge med! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du henger på til siste slutt! :)

      Slett