tirsdag 19. juli 2011

Generasjonenes vemodige tilstedeværelse

Livet er kort. Det vet man jo egentlig, selv om man ikke reflekterer så mye over det i det daglige. Vår generasjon er riktignok mer opptatt av å "leve i nuet" enn tidligere generasjoner var, og det er en mulighet vi skal være glad for at vi har. Leve nå. Gripe dagen. Nyte øyeblikket.
Et vindu inn til en svunnen tid...

Mine besteforeldre hadde også mange gode øyeblikk. Det er jeg sikker på, men samtidig vet jeg at hverdagen var et slit. Et fysisk slit som ingen ende tok. Hver dag, året rundt, skulle det arbeides for å få mat på bordet og daglig brød.
De dyrket opp et lite småbruk, der de hadde et par kyr, en hest, sauer og en tid blårev. De fikk med tiden fire barn, og utvidet gården med flere bygninger og flere dyr etter hvert.
Min bestemor ble enke i tidlig alder, allerede som ung 40-åring. Det preget henne nok resten av livet. Hun måtte være sterk, hun måtte ta valg og bestemmelser for resten av familien.
 
Rylliken er en gammel medisinsk urteplante. Trolig eldre enn fjøsmuren den vokser ved...
 

Dette er tanker jeg gjør meg hver gang jeg besøker hjemstedet mitt. Det lille gårdsbruket skulle nemlig også bli mitt hjem. 
Jeg elsker dette stedet den dag i dag. Men det er sårt å vandre rundt. Merke tidens tann på bygningene. Vinduene som glitrer dunkelt, som for å si at her er det fortsatt liv. Men det begynner å haste.

Det opprinnelige bolighuset er over 100 år gammelt. Fullt av minner og vakre detaljer.
 

En dag om ikke så lenge må gården få en oppløfting. For stedet har en eiendommelig ro, som griper sjelen med det samme en kommer hit.
 

2 kommentarer:

  1. En rigtig smuk tanke Lill-Karin, der er masser af nostalgi her, men som du rigtig nok er inde på, vedligeholdelse må der til ellers går det stærkt med at forfalde.
    I kærlige tanker, god Onsdag.

    SvarSlett
  2. dejligt og smukt indlæg. Skønt med et gammelt hus med en lang historie,"Hvis vægge kunne tale"..
    God dag til dig..

    SvarSlett