søndag 2. september 2012

Et spørsmål. Et svar.

Hva hvis man er så redd for å falle, at man ikke tør ta det første steget?
 
Ordene formes, tanken tenkes og slippes deretter avgårde.
Jeg ser den løftes opp, virvler hit og dit, som løv i vinden, før den sendes mot skyene og blir borte.
 
Mye av teknikken bak "mindfulness" er å akseptere de tankene og følelsene man har i øyeblikket, for deretter å la de være. Aksept, tenker jeg og smaker på ordet. Det gir fred.
 
Jeg nikker, reiser meg fra stolen og setter kaffekoppen til kaffemaskinen. Kjører den i gang.
Der ute vaier tretoppene i takt. De ytterste bladene har endret seg den siste tiden; fra dypgrønne til orange, røde og gule. Høst.
 
Jeg smaker på kaffens rykende varme. Høyt opp mot himmelens blåtoner svever en fugl.
 
Svaret kommer idet jeg trår ut i hagen og kjenner at vinden som sliter i toppene, er varm. Som om den kommer fra sydligere strøk, kanskje Italia? Kanskje har den sveipet i Venezias gater før den nådde hit, til meg, en tidlig morgen i september?
 
Hvis man er så redd for å falle, at man ikke tør ta det første steget, vil man aldri komme seg noe sted.
 
Jeg går ut i høsten og lar den fylle mitt sinn.
 
 
En av mange. Likevel unik.
 
 
 
 
 
 

12 kommentarer:

  1. Så fint innlegg! Så sant, så sant det du skriver, du er flink med ord! Ha en fin søndag ettermiddag! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hilsen, Britt. Det er godt å ha et sted å dele noen av ordene. :)

      Slett
  2. Sånn er det. Hvis ikke vi tør.. da blir det ingenting.

    :-)
    Ha fin uke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sant. Og vanskelig.
      Takk for hilsen på en søndag kveld.

      Slett
  3. Det du skriver her og måten du skriver på minner meg veldig om en bok jeg har. Skrifter i vann av Osho.

    Verdt å sjekke ut hvis du liker visdomsord fra Buddhismen :-).

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, tusen takk for tips. Veldig glad for alle boktips jeg får på veien.

      LK

      Slett
  4. Det var fint at læse. Jeg nyder dine ord, din måde at skrive dem på. Jeg mærker, jeg fornemmer, jeg er med. Reflekterer. Tak! :)

    Og ha' en fin start på en ny uge. Og september! Klem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Endelig er du tilbake, Lene! Har savnet deg. :)

      Slett
  5. Så fine ord! Det er ikkje så lett å tora ta det fyrste steget ut i noko nytt, men jammen er det dumt å angra på at ein ikkje gjorde det også:) Takk for kjekk kommentar! Har vore labert med blogging og bloggerundar på meg i det siste, men kjenner at lysta og energien er litt meir på plass no, håpar det varar:) Ha ei fin veke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Eldre mennesker sier jo ofte at de ikke angrer på det de gjorde, men på det de ikke gjorde...Kanskje vi skulle høre mer på dem? :)

      Slett
  6. Må bare si at dette lille innlegget traff meg... Ekte og nært. Noen ganger tenker jeg at jeg ikke tør... Tør ikke gå helt inn i følelsene. Utsetter det. For hva skal folk tro hvis de ser hvor sår jeg er, og hvor stygge arr jeg har?

    SvarSlett
    Svar
    1. Og din kommentar traff meg, Nadiyya. Akkurat slik tror jeg at noen av oss har det.
      Jeg har lært mye av boka om Frans av Assissi, som jeg har blogget om tidligere. Det handler om å tørre være sårbar, tørre å erkjenne at man av og til kan ha det vanskelig.

      Takk for ordene dine, skriv gjerne mer til meg hvis du vil.

      Klem fra LK

      Slett