lørdag 10. juni 2017

Tilliten til livet

Jeg har skrevet om det før.
Om tilliten til livet. Om det å våge. Om å tørre la det bli stille. Helt stille.

Jeg har delt tanker om frykten for det ukjente, og hva den frykten kan hindre en i å gjøre.
Leve, for eksempel.
Ikke leve som i å eksistere, utføre de daglige plikter og gjøremål, være en brikke i samfunnet. 
Leve som i å legge merke til pusten og sine egne hjerteslag. 
Som i å unne seg selv å drømme stort. Tørre elske. Tørre ta valg selv om man ikke vet utfallet. 
Tørre leve med å ikke vite.
For hva vet vi, egentlig?

Likevel er det som om temaet kaller på meg. Igjen og igjen. Som om noen der ute trenger ordene. Selv om de er sagt og skrevet før. I ulike former. Av meg, og av mange andre. Som har erfart det samme.
Nemlig at det gjør noe med en å tørre trosse frykten for det ukjente.
Noe godt.

Vi har alle en indre sabotør. Jeg lærte mer om både min egen og andres, da jeg var på skrivekurs med Kristin Flood i Bergen for ikke lenge siden. Hos noen er den sabotøren, den indre, negative stemmen, så sterk at den griper inn og hindrer livsutfoldelse og kreativitet. Sakte, men med stor overbevisning, knekker den selvfølelsen og skaper stadig trangere rammer i ens eget liv. 
"Jeg begynte å legge merke til denne autoriteten som plutselig brøt seg inn i sinnet", fortalte Kristin Flood. "Sabotøren var ikke min venn. Den ville meg ikke vel. Den stilte spørsmål, kritiserte og argumenterte på en måte som gjorde meg mindre."

Sabotørens stemme kan høres ut som din verste fiende, hvis mål er å få deg til å føle deg liten og skamfull. 
"Du er ikke god nok. Se på de andre, hva de får til!" 
"Hva har du egentlig brukt livet ditt til?" 
"Du fortjener ikke mer enn dette, det her er det du får." 
Men den kan også høres fornuftig og stødig ut. Som en eldre, vis person som henvender seg til et sted i deg som stadig søker kontroll og trygghet. 
"Dette hørtes gøy ut, men det blir for komplisert. Tenk på alle de usikre faktorene!"
"Det er nok tryggest at du ikke sier ja til det prosjektet. Det kan jo gå galt, og da dummer du deg ut." 
"Dette kan du ikke si ja til før du har fått alle detaljer på bordet."

Vi øvde oss på å snakke frem vår indre sabotør. Vi satte oss sammen, to og to, ansikt mot ansikt. Byttet på å snakke og lytte. 
Hva er din indre sabotør?
Øvelsen ble en sterk opplevelse. 



De er skjøre, disse knoppene. De åpner seg mot verden, folder seg ut, strekker seg, møter sol og regn og vind og luft. 
Og de gjentar den samme dansen hver vår. Uavhengig av hva som venter dem når de er foldet ut i all sin vakre fullkommenhet og sårbarhet.


De har tillit til livet. 
Og nå har jeg skrevet om det. Igjen.
Kanskje var det du som trengte ordene?

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad




8 kommentarer:

  1. Gang på gang treff du meg med ordan dine, Lill Karin. Du skriv så godt og så kjent og klare så godt å få ned på papiret de ordan som også æ tenke, ofte. Æ prøve å overdøve sabotøren, som regel klare æ det, men ikke alltid. En liten bit blir alltid igjen og ligg der og ulme. Da er ordan dine som medisin som gjør at æ kjenne at selv om det e tøft til tider, så klare æ å stå i det. En dag - da klare æ å overvinne sabotøren og tru fullt og heilt på mæ sjøl 💗

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Tone, tusen takk for ordene du la igjen hos meg. Det setter jeg stor pris på. Jeg vil anbefale Kristin Floods bøker om dette emnet, kanskje særlig "Rom for stillhet" og den siste, "Nærvær". For det er faktisk mulig å utvikle et helt annet forhold til sabotøren. Som ikke nødvendigvis innebærer å overdøve den, men å se på den med helt nye øyne... ;-)

      Vi kan gjerne snakke mer om dette. Stor klem.

      Slett
  2. Du har så stor medfølelse, Lill - Karin. Jeg er sikker på, du er verdens bedste lærer.
    Kender du digtet: ja visst gör det ont af Karin Boye ? Det handler ikke om skrive vanskeligheder, men jeg kom til at tænke på det, da jeg så dit billede.

    Sommerhilsner fra Danmark og mig: )

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Laila, takk for dine gode ord. Som jeg har lest, men ikke svart på. Nå er September her, og i nord har hun så langt kommet med varm vind og sommertemperaturer. Naturen overrasker stadig. Akkurat slik som vi mennesker.
      Kjenner godt til diktet du viser til. Vet ikke om jeg ville ha egnet meg som lærer, har aldri prøvd, men hvem vet?
      Ønsker deg en god høst der du er. Høstklem fra Norge. :-)

      Slett
    2. Hvor er du dog et sødt menneske, Lill Karin.

      Lærer. Jeg troede, du har skrive elever ind i mellem ? Jeg mener, du har skrevet om det. Men dér kan jeg tage fejl.

      Slett
    3. Laila, du har selvfølgelig rett. Jeg har vært lærer - skrivelærer på skrivekurs for godt voksne mennesker. Når jeg skrev kommentaren til deg, hadde jeg ikke det i tankene. For ordet "lærer" er liksom forbundet med å stå i et klasserom, på en skole, gjerne foran en gjeng med barn. Men lærer er jo mye mer enn det! :-)

      Og denne høsten, om ikke så mange ukene, skal jeg ha mitt første kull "elever" her hjemme på gården min. Fire kvinner som ønsker å ta del i hvordan man kan bruke skrivinga som et livs-verktøy, kommer hit. For å lytte. Og øve seg. Jeg gleder meg stort!

      Slett
  3. Ja. kanskje det var nettopp jeg som trengte de ordene, Lill-Karin! Tankevekkende og sant ...

    Stor klem til dyktige deg

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Liv Hege, så koselig å høre fra deg. Takk for at du tok deg tid til å legge igjen noen ord. Jeg er imponert over alt du sysler med for tiden. Masse lykke til videre med prosjektene.
      Stor klem!

      Slett