Mitt lille land

Jeg må innrømme at ordene i mer eller mindre grad stoppet opp hos meg. Etter terrorangrepet for ei drøy uke siden, ble alt liksom så meningsløst å skrive om. Alt ble så betydningsløst, det føltes som om det eneste som betydde noe var det Norge var blitt utsatt for - og de grusomme detaljene rundt det. Hvorfor skulle jeg liksom blogge om hverdagen min, tankene mine, når alt som sto i hodet mitt var terrorangrepet?

Etter hvert som dagene har gått, har jeg kjempet en kamp for å komme tilbake til det daglige. Det har vært utrolig hektisk på kafeen, siden vi fortsatt holder på med lokalet i tillegg til driften. Så jeg har vært sliten i utgangspunktet - med sorgen liggende svart i kroppen som et ekstra tyngdelodd.

Men så har det gått opp for meg, sakte, litt for hver dag, at det er det hverdagslige som skal redde oss. At hverdagen vår, de små, vakre detaljene, de vante tingene, kaffekoppen om morgenen, arbeidet, samværet, det skal få oss tilbake igjen. Som enkeltmenneske, som land. Vi må bare bli enda mer oppmerksomme på hverandre, enda mer oppmerksomme på det fantastiske demokratiet vi har. På friheten.

Jeg elsker frihet. Jeg elsker rettferdighet. Jeg er rett og slett født med et behov for de to ingrediensene i livet mitt. Så heldig jeg var som ble født i Norge. Ingen skal noensinne få ta vekk det gode vi har.

Mitt lille land - Maria Mena sin versjon, dedikerer jeg til ofrene etter Oslo/Utøya. Også dedikerer jeg den til meg selv, som et symbol på å ta hverdagen tilbake. Den gode hverdagen erklæres herved satt i gang igjen. Med ekstra påfyll av kjærlighet og respekt til de rundt meg.