søndag 30. juni 2013

En erkjennelse

Hvordan finner man seg selv i en by?

Ja, det tenker jeg på her jeg flyter gatelangs. Brosteinene gløder i kveldssola, folk jeg møter er lyse i blikket og sommerkledte i fargerike, lette plagg. I de rødmende gatene flyter vi, jevne strømmer av mennesker som stryker forbi hverandre.
 
 Hvem er de jeg møter?
Hva er historien til kvinnen med den røde leppestiften, til mannen med dressen? Han har åpnet den øverste knappen i skjorten og ser målbevisst ut. Hvor skal den unge jenta med barnevognen, hva drømmer hun om?
Hva er det jeg leser i blikket til kvinnen med det sorte sjalet?

Det er så mange mennesker her.
Så mange lyder, lukter, synsinntrykk.
Så mange historier.

Hvor er stillheten i en by?
Kan jeg klare å finne den?

Jeg lar meg føre videre i menneskestrømmen. Møter blikk etter blikk, grå øyne, blå, brune, sorte, grønne.
Har disse øynene sett hvor vakker verden er?
Har de sjelene jeg passerer, noen gang hørt den dype klangen av stillhet?
Har hendene berørt et blad, en blomst, en stein, og undret seg over de perfekte linjene?

Spørsmålene er like mange som menneskene. Nei, flere.
Kan byen svare på dem?

En erkjennelse, tenker jeg der jeg setter meg på en hvit benk.
Jeg trekker pusten dypt, byens luft synker ned i lungene.

Det er godt å være en del av menneskevrimmelen.
Men det er ikke her svarene er.


 

1 kommentar:

  1. Du har så fine tanker! Leder leseren fram til stillheten der skjønnheten finnes

    SvarSlett