Modne følelser, flyktige tanker

 Aftenstund ved kjøkkenbenken. Vi har passert midten av oktober, og ute har mørket svøpt landskapet inn i kveldskappa si. Det blåser en sørlig, varm vind. Den snor seg mellom bjørkene i alleen, får grantoppene til å suse og gresset til å hviske. Augustvind i oktober? Mange varmegrader nå, langt utpå høsten?

Moden høst. På bristepunktet før vinteren. Jeg liker ordene.

Det året var høsten så varm.

Ser du starten på en fortelling?

Et menneskes følelser modnes gjennom livet. Når vi begynner, eller i hvor stor grad, er selvfølgelig personavhengig. Arne Næss hadde tanker om det å modnes, han skrev blant annet:

"En viktig del av følelsesmodningen er å omskape negative følelser til positive. I en slik modningsprosess blir vi mer oppmerksomme på hvilke verdier i livet som er grunnleggende for oss. (...) Modning innebærer imidlertid ikke at vi skal tøyle eller moderere vårt følelselsliv - snarere å gjøre det mer tilgjengelig og bevisst for oss."

Jeg øver meg hver dag. På å lytte til følelsene, på å høre hva min indre stemme egentlig vil. Av og til roper den høyt, uten at jeg kan følge det den sier. Andre ganger tar det lang tid før jeg hører hjertesangen, og det går opp for meg at jeg er i ferd med å gå inn i noe jeg egentlig ikke vil inn i.

Det er en treningssak, det å modnes. Man øver seg hele livet. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg startet litt tidligere. Forstod jeg aldri at jeg kunne leve av å skrive? Så jeg ikke hvor mine evner lå, og at jeg kunne videreutvikle disse også faglig? Nei. Jeg tenkte ikke over at jeg hadde denne trangen, dette behovet, for å skrive. Jeg tenkte i alle fall ikke at jeg kunne bruke det til noe. Ikke den gangen.

Men i denne kvelden, i disse flyktige tankene, ser jeg at jeg har blitt mer moden. Jeg forstår. Jeg ser, og jeg smiler av det jeg har oppdaget. Jeg ville jeg ikke sittet her og forstått akkurat det hvis jeg hadde forstått det tidligere... 

Ute er det oktobermodent.