Burløse ordfugler

Ordene virrer i luften rundt meg, nekter å la seg fange, nekter å lande. Som lekne sommerfugler danser de omkring, fanger solas kveldsstråler og drysser vingestøv ned på tastaturet.

 

Jeg lar dem fly.

 

I de siste ukene har jeg fanget mange av dem. Satt dem i system, etter hverandre, gjort dem om til setninger, avsnitt og kapitler. Formet de til overskrifter, ingresser og mellomtitler.

 

Lagt ord-puslespill som til slutt ble et portrett, en nyhetssak, en kulturreportasje eller kanskje en novelle.

Det er ikke rart de vil løs nå. Være fri. Jeg skal ikke nekte dem.

 

For slik er det: I det øyeblikket det kjennes ut som en håpløs oppgave å skulle fange ordene, bør man la det være. La heller ordene fly. La dem få sin frihet.

 

Etter en stund lar de seg fange igjen. Men bare for kort tid, før de igjen må ut og fly.

 

Jeg liker ikke å bli satt i bur. Det liker ikke ordene mine heller.

 

Det er når man slipper dem løs, at de danner nye bilder.

Bilder man ikke trodde fantes, før man løfter blikket og ser de dansende ord-fuglene danne ukjente mønstre under kveldssola.