mandag 26. august 2013

Verdivalg i skogen

Vi hadde vært ute i nesten fire timer. Oppe ved det lille skogsvannet myldret det av liv.
Bittesmå frosker hoppet i gresset, helt til mørket omsluttet dem og de satt fanget i en barnehånd.
 
Men bare for å bli studert, gransket og snakket til. Etterpå var det full frihet igjen.
 
Øyenstikkere surret som små helikoptre rett over vannflaten, av og til tumlet de seg nesten fast mellom stråene på vannsivet, og man hørte intens summing før de kom seg løs igjen.
Rett under vannoverflaten, helt nært land, svømte små fisker. Lenge kunne de stå helt stille, før de rykket frem og plukket et usynlig, spisende rusk på overflaten. Uredde betraktet de brødskivbiten som sakte ble firt ned i vannet, og begeistringen var stor da de små fiskene rykket frem og smakte på hjemmebakst.
Sannsynligvis for første gang.
 
Under bjørkene var det mange blåbær å finne. De tredde vi på strå, og spiste en og en mens vi snakket om alt vi så og alt vi hørte.
Og jaggu landet det ikke en liten flokk ender på vannet mens vi var der.
 
 
 
På vei tilbake, ruslende i den sommermette skogen, tegnet jeg et bilde for dem.
Et bilde som ga ubehag.
"Hva om hele den skogen vi har rundt oss nå, og som vi kjenner så godt, ble hugd ned. Alle dyr, alle fugler som bodde i den, forsvant. Skogen, åsen, bærtuene og vannet ble erstattet med fabrikker, veier, gravemaskiner og oljetårn. Hvordan ville vi reagert på det?"
"Det er jo helt forferdelig, mamma."
"Ja, men dessverre er det det som skjer mange steder i verden. Særlig i regnskogene, som i tillegg inneholder utrolig mange viktige plante- og dyrearter."
 
Vi snakket videre. De reagerte med sinne og vantro med tanken på at alt vi hadde opplevd, den rikdommen vi så, hørte og smakte på vår lille plett på jorda, skulle bli borte.
 
Jeg har meldt meg inn i Regnskogfondet.
 
(C) Foto: Lill-Karin Nyland
 

onsdag 21. august 2013

Lekarstua

 
Grisehus
Lager for revefôr
Lekehus for tre generasjoner barn
 
Jo, lekarstua står der ennå
Kanskje flottere enn noen gang
I kveldssola
 
Står der
Og minner oss om
At livet er langt
Og fullt av gylne øyeblikk
Som dette


 
LK Nyland


lørdag 17. august 2013

Det skumle

De to forrige innleggene mine, om stillhet og om nådeløs ærlighet, ble lest av mange. Noe av årsaken er at jeg linker til dem fra facebook, hvor jeg opprettet konto i fjor høst. Samtidig velger jeg å tro at jeg treffer en nerve hos mange. Setter ord på noe som vi alle kan føle innimellom.
Mitt fremste ønske med bloggen er å inspirere.
Det håper jeg også at jeg gjør.
 
I stillheten finnes det spørsmål. Og svar.
Som barn oppsøkte jeg stillheten daglig, nærmest uten å tenke over det. Jeg bodde temmelig langt fra allfarvei, og var vant med å være alene. Jeg vandret i skogene eller i fjæra, med eller uten selskap, og var fornøyd med det. Jeg skapte min egen drømmeverden av magi og overjordiske skapninger, men var aldri redd. Aldri stresset.
 
Som barn trengte jeg ikke å forsvare mine vandringer og mine dagdrømmerier. Ingen stilte spørsmål ved dem.
Som voksen blir man møtt med andre krav.
Kritiske røster, gjerne inkludert sin egen, hever seg og stiller spørsmål.
Og jo mer man stikker nesen frem, jo mer må man tåle å stå på den plattformen man selv har bygget.
 
Jeg har blogget i over to år nå. Likevel ble det mer skummelt og mer komplisert å blogge da jeg begynte å linke til den fra facebook. Plutselig var det så mange som kunne se hvem jeg er. Eller i alle fall litt av den jeg er.
I innlegget om stillheten spurte jeg meg selv hvorfor det var lenge siden jeg hadde blogget.
Noe av svaret er praktiske ting.
Men i stillheten kommer det også et annet svar: Jo mer jeg skriver her inne, jo mer viser jeg av meg selv.
Og det er litt skummelt.
Men hvorfor, egentlig?
 
Jeg tror disse tankene melder seg hos veldig mange av oss som blogger. Og det er sunt å tenke over hva man skriver for offentligheten.
Samtidig skulle man vel ikke gå rundt og være redd for å vise den man er?
Er det noe galt i å skrive om stillhet, om poesi, om natur og nærhet til det ekte?
Nei. Men ofte er det lett å tråkke på det som ikke roper så høyt.
 
 
Jeg takker alle dere som leser her inne, og ikke minst alle som legger igjen kommentarer. Det setter jeg stor pris på.
Og jeg lover herved å ikke slutte med ordene som beskriver det såre og vare vi mennesker kan oppleve på vår reise.
Hvis vi tar oss tid til å lytte. Hvis vi tør å vise hvem vi er.
 
Og du: Har du tanker du ønsker å dele med meg om dette, men ikke vil skrive de her, send meg en mail på nylandlk@online.no. Jeg blir glad for dine ord uansett.
 
Solnedgang fra hjemplassen min. (C) LK Nyland
 

mandag 12. august 2013

Nådeløs ærlighet

I stillheten, som jeg skrev om i forrige innlegg, kan man finne svar. Det handler om å tørre å stille seg selv noen spørsmål, og ikke minst: Tørre å gi seg selv noen svar.
 
Så sitter man der, med noe man kjenner er en slags sannhet.
Tør man gjøre noe med den sannheten?
 
Det er her veivalgene begynner. Du kjenner gleden, entusiasmen og energien strømme gjennom deg når du tenker på svaret. Jo, dette vil jeg. Hjertet synger. Kroppen vil danse. Dette er riktig for meg.
 
Eller: Nei, dette vil jeg faktisk ikke. Kanskje kjenner du en motstand du ikke har lagt merke til før. Kanskje kjenner du lettelsen over å ha funnet frem til hva som er riktig for deg.
 
Så var det det å gjøre ord til handling...
Tør man ta det første steget, tør man si til verden: Hei dere, jeg har forandret meg. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men bare vent litt, så skal dere se.
 
Tør man begynne å si nei, når man hele tiden har sagt ja?
Eller tør man vise verden hva man egentlig vil, ved å skifte jobb, flytte, bryte ut av mønstre? Alle de andre er jo så vante med hvordan DU er?
 
Man trenger jo ikke rope til verden heller.
Man kan ta endringen i små steg.
Møte hver morgen med et lite smil om munn, fordi man bærer i seg en ny tanke, en ny ide. Noen nye verdier.
Men en dag må de verdiene og ideene tåle dagens lys. Ellers er de jo ikke DEG, ikke ekte.
Og hvis den du har kommet til å bli er den du VIL være, hvorfor skal du ikke bære deg selv ut i verden?
Man skal jo helst stå for den man er, ikke sant?
 
 
If you want to be successful, you must respect one rule:
NEVER LIE TO YOURSELF
Paulo Coelho
 
Det er mye sannhet i å ikke lyve for seg selv.
 
(C) Lill-Karin Nyland


fredag 9. august 2013

Tør du være i stillheten?

Jeg trasker langs traktorveien, går på midten der det er gress og ikke gjørme. De siste dagers regnskyll har omdannet hjulsporene til sorte, vannfylte streker innover skogen. Gresset stryker sidene av støvlene og lager en lav svisjelyd.
 
 
August er her. Skogen dufter tungt av bær, sopp, fuktige trestammer og en sommer på hell. Jeg liker denne tiden, augustmåneden er et slags venterom mellom sommer og høst, en pust i bakken mens naturen bøyer ryggen og byr frem sine fat fulle av bugnende grøde.
 
Kveldene har begynt å vise seg igjen, forsiktig smyger de seg frem og maler skygger mellom husene og sorte rom under trærne.
Jeg tenker på dette mens føttene mine bærer meg innover. De vet hvor de skal, jeg trenger ikke si det til dem.
Jeg tenker på hvor høyt jeg elsker den stadige skiftningen i naturen, tegnene, pulsen, detaljene.
 
Jeg tenker også på hvorfor det er så lenge siden jeg blogget.
 
 
 
Kanskje er det noe med sommeren. I det døgnvarige sommerlyset trer alt så skarpt frem. Poesien trekker seg unna, varheten finner ingen rom å gjemme seg i.
 
Kanskje er det tiden som virker annerledes om sommeren? Alt skal skje i løpet av noen korte uker. Alt, og helst ingenting. For vi skal liksom slappe av, koble av, puste ut. Men samtidig oppleve, nyte, se nye steder, sørge for feriefølelsen.
 
Eller kanskje er det mangel på stillhet som er årsaken?
 
Over meg er himmelen overstrøket med skyer. Her og der åpner de seg og viser en dypblå bakgrunn.
 
 Jeg stopper opp, myser mot det gråblå og kjenner at det er helt greit å ikke ha svar på alt.
Jeg tør å være i stillheten. Jeg VIL være der, oftere enn jeg har vært denne sommeren.
Jeg trenger den.
 
For noen er stillheten en fiende.
De tør ikke være i den, for da... Ja, hva da?
Hva skjer når du oppsøker stillheten?
 
Prøv.
 
Det er august. Tid for stillhet. Tid for ord.
Jeg gleder meg.