lørdag 18. januar 2014

Den som aldri blir mett

Vi mennesker er ofte utålmodige av natur. Vi venter på at noe skal skje. Nye opplevelser rundt neste sving, nye venner på facebook, nettverk, forespørsler. Vi ønsker å være ettertraktet, etterspurt. Vi vil bli sett.
Og jo mer vi ønsker å bli sett, jo vanskeligere blir det.
For alle vil bli sett. Og vi kan ikke alle se hverandre.
Informasjonsstrømmen på internett, tv, radio og aviser er som en gapende gjøkunge som aldri blir mett. Uansett hvor mye oppmerksomhet du gir den, vil den alltid ha mer.
Det eneste som nytter, er å forholde seg rolig og ikke gi den mer tid.
Da forstummer de sultne skrikene.
 
Jo, jeg generaliserer. Det er ikke alle som "jager" omkring og ønsker oppmerksomhet. Men det begynner å bli mange av oss, gjør det ikke?
Som selvstendig næringsdrivende er det ekstra viktig å være "på hugget". Man kan ikke drive med noe uten å bli sett, uten å bli synlig for kundene. Dermed kan det fort bli en livsstil å være "der ute" - selv om du ikke lenger er på jobb, kan en potensiell kunde eller en spennende avtale gå i vasken dersom du ikke er oppmerksom også etter klokka 16 på ettermiddagen. Eller i helgene.
 
Det sier seg selv at man blir stresset av å ha det slik. Du kjenner den nok igjen. Rastløsheten og uroen som kryper under huden så snart det har gått en stund utenfor informasjonsstrømmen. Du må bare sjekke om noe har hendt... Er det kanskje noen som har skrevet noe nyttig på facebook, noe du bare må ha med deg?
Tenk om du går glipp av noe?
 
Her om dagen hørte jeg på radioen om en ung mann som hadde bestemt seg for å logge av fb for en måned. Totalt uten sosiale medier, i fire uker.
Det høres ikke så lenge ut. Men han fikk abstinenser etter få dager.
 
Han klarte å stå imot. Jeg vet ikke hvilke erfaringer han gjorde seg til slutt, men han sa noe jeg festet meg ekstra ved: Han la nemlig merke til at selv i samtale med andre mennesker, sto han plutselig med smarttelefonen i hånden og sjekket facebook. Han gjorde det helt ubevisst. Han klarte rett og slett ikke å fordype seg i samtalen med det levende mennesket foran seg, han måtte "multitaske" og sjekke nyheter på nett samtidig.
 
Jeg tenker at det er på tide vi begynner å trene igjen. Ikke i helsestudio, men trene på å være menneske. Trene på å snakke med hverandre, besøke hverandre, gå turer sammen. Le, gråte, VÆRE.
Uten internett.
Uten behov for å være "på", annet enn på for det mennesket du deler tid med.
Tid er blitt det mest verdifulle vi kan gi hverandre.
 
Og som selvstendig næringsdrivende går det faktisk helt fint hvis man ikke sjekker mail, facebook og nyheter hele tiden.
Det går faktisk helt fint å la det stilne for en stund.
Jeg prøvde det, og oppdaget at det ble rom for glede. Inspirasjon.
Når ting roet seg, kom det frem andre ideer og nye innfallsvinkler.
 
Jeg er glad for denne lærdommen.
Og jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med mennesker i året som kommer.
Uten internett som en hylende gjøkunge mellom oss.
 

7 kommentarer:

  1. Vi mennesker kan ikke spise os mætte, uden at ødelægge den gode sult Lill-Karin. Appetitten på mere opmærksomhed, vokser konstant i takt med muligheden for konstant at være på. God beslutning du har truffet, jeg tror vi må lære at arbejde mere på at være nærværende og deltagende i vores omgivelser i fremtiden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Michael. Internett er selvfølgelig kommet for å bli, og sosiale medier er gode verktøy. Men ingenting slår en ekte samtale med et annet menneske. Og jeg kjenner som du, at jo mer oppmerksomhet man gir den digitale verden, jo mer vil den ha. Og slik går det jo i ring - jo mer vi er "på", jo mer på andre være "på" for at de skal følge med. Hvis alle endrer fokus litt fra digital sosial omgang til ekte, sosial omgang, vil vi kanskje bli flinkere til den gode samtale igjen?

      Slett
  2. Jeg bliver eftertænksom. Tak for dine ord. Læser i øjeblikket: ´Kunsten at elske´, en samfundskritisk analyse, af Erich Fromm. Og selvom den er skrevet i en anden tid, er der mange tråde, genkendelse til dét, du skriver om. Jeg tænker på lystprincippet, fx, i forhold til gøgeungen. At den dybe, nære samtale i fysisk virkelighed mellem mennesker - kan indeholde dyb inderlighed, varme og sjov, og så kan den også indeholde det svære, måske stunder af kedsommelighed, mørke endda - og så kan man i vores tid zappe væk. Kigge på mobilen. Sende en besked. Og ligeså her på nettet. Man vælger ud. Zapper til og fra. Jeg tror, der er meget, som man som menneske umiddelbart ikke har lyst til - det vælger man fra. Men modnes man så? Og er man der så for hinanden?
    Til gengæld skabes et nyt rum - nye måder at være på. Svar på det, som vi slet ikke har endnu. Og dette er også spændende og skabende.
    Men allerførst ved at læse dit indlæg kom jeg faktisk til at tænke på et af dine andre, som handler om ´byen´. Om kreativiteten. Forskelligheden. Synteserne. Alt det magiske ved sådan et sted. Og din konklusion: At det er ikke her, svarene er.
    Jeg føler næsten det samme. Også om internettet.
    Klem fra Laila.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for dine ord, Laila, de er som en liten gave. De får meg til å tenke, du maler bilder og kommer med dine egne betraktninger. Og det er jo dette som gjør internett til en gave til oss mennesker: Hurtig kontakt over landegrensene, men samtidig kan vi velge å finne frem til de ord som ikke er så hurtige. Vi kan dvele ved det vi ønsker å si, deretter skrive det, og i neste sekund kan mottageren lese det.
      Det blir en slags samtale, som likevel ikke er en tale.
      Jeg er veldig glad i bloggen min, nettopp av denne grunn: Den utvider min horisont og bringer nye bekjentskaper inn i min verden.
      Så er det jo denne rastløsheten og avhengigheten jeg forsøker å beskrive. Skyggesiden av internett, skyggesiden av det hurtige, enkle, vanedannende. For meg var det en vekker å høre intervjuet med den unge mannen på radio. Jeg begynte å legge merke til at det nærmest er vanlig å fiske frem mobilen mens man sitter på kafe med en venn. Vi lar mobilen og nettet bli en slags tilleggs"venn", en som til enhver tid har rett til å gripe inn i samtalen. Hvorfor er det slik?

      Vi er som nyfødte i denne tidsalder, der skjermene har plassert seg foran oss og tilbyr oss å leke. Vi må snart bli voksne, slik at vi kan håndtere leketøyet på beste måte.
      Sier jeg, mens jeg ser ut på en gyldenblå himmel og fjell med sol i toppene. Tid for å gå ut.

      Slett
  3. Uten internett som en hylende gjøkunge mellom oss ... den sætning ville jeg gerne have skrevet! ;) For et billede, for en sandhed!

    En sandhed som er sit eget paradoks ...

    SvarSlett
    Svar
    1. Stakkars gjøkungen, som blir et bilde på det alltid sultne og oppmerksomhetssøkende nettet! :) Takk for det, Lene! Det er i sannhet et kompliment til meg at jeg har skrevet en setning du gjerne ville skrive!

      Slett
  4. Tak, kære Lill Karin. Også for alle dine gode, fine ord! Tak for din lytning. Fordi du breder emnet ud, kalder skyggesiden ved navn. Jeg ser det nu. Og jeg er enig. Jeg føler, jeg kan sætte mig ind i, hvad bloggen/internettet betyder for dig. Og jeg forstår dig. Jeg nyder også alle lys - siderne! De er mange og magiske.
    Jeg tænker også, at det er utrolig flot, at du lader internettet og diverse medier stilne i gode stunder, som du skriver. For du må om nogen have det som værktøj: Som menneske, forfatter, journalist og selvstændig! En kunstmaler med alle sine dejlige farver:)
    Men godt, at livet banker på og forstyrrer. Og kræver én. Eller man selv springer ud i den! Det skal man huske. Vores smukke verden, vi lever i og skal passe på. Klem for nu, fra Laila:)

    SvarSlett