søndag 10. august 2014

Kveldsforestilling

Det er en av disse første kveldene i begynnelsen av en høst.
 
Det er fortsatt sommeren som puster varme i vindene der oppe i åsen.
Det er sommeren som bærer humlene gjennom luften, bærer dem til blomstene og nektaren for å vise oss at ingenting er for sent.
Det er sommeren som dreier solens stråler mot fjesene og nakkene, som damper jorden tørr og fester dugg-gardiner til vaiende strå.
 
Men den første kveldsforestillingen er klar.
Et florlett sceneteppe trekkes fra, ingen merket at det var der, men nå da det er borte, er det som om vi ser.
Luften endres fra mild og tung og søt. Til luft. Den har kommet på hva den er og skal være, i sin rene, opprinnelige form, og nå glir den umerkelig over alle hav og alle vann.
På markene er det satt ut nye strå, i gult, brunt, oransje.
På trærne er det festet blader som glitrer.
I farger som øynene trekkes mot, når lyset langsomt klatrer tilbake til stedet bak fjellet.
Dagen er sommer.
Kvelden er høst.
 
Jeg trekkes mot endringene, mot naturens rytme, som for å lytte til dens toner. 
Jeg ser døende humler, i den kjølige kvelden tar de siste rest av sommer med seg og synker sakte ned i skogbunnen. Jeg ser sommerfugler som klatrer mot solstrålenes siste flimring på bjørkestammene.
Jeg ser jorden by på sin grøde; sine bær, sine vekster. 
 
Og jeg åpner hjertet og lytter med det innerste av meg, det som også har sin egen rytme, sine egne toner. Og i stillheten hører jeg at tonene finner hverandre og skaper nye klanger; min rytme og skogbunnen og sommerfuglen og himmelens rytme er den samme, det var bare så glemt og så borte.
 
I stillheten klinger tonene. I skogene dras teppet fra.
 
 
 
 
 

2 kommentarer:

  1. Så fin en aftenforestilling, et billede skabt af ord. Tak fordi du tog mig med ... ud i naturen og ind i mig selv.

    Klem.

    SvarSlett
  2. ...og takk for at du var der, min venn!

    SvarSlett