mandag 24. februar 2014

Min tekst på Harvest

Mandagsekspedisjon... for et fint navn! Og Harvest, det ganske så nystartede nettmagasinet for den som lengter ut, ville ha teksten min som bidrag. Den teksten jeg skrev om hva januar lærte meg.
 
Jeg er takknemlig for å få lov til å bidra, og forundret over at mine ord ser ut til å nå enda flere.
 
Harvest har rom for refleksjon rundt naturen og menneskets forhold til den. Kanskje er det derfor jeg trives så godt der. For meg var det litt som å komme hjem da jeg oppdaget nettmagasinet sist høst.
 
Vil du lese de tre tekstene i ukas mandagsekspedisjon, finner du dem her:
 
 
I Lynmouth var våren på vei. Denne krokusen er litt tufsete etter en haglbyge, men du verden så velkommen likevel!
(C) Lill-Karin Nyland

tirsdag 18. februar 2014

Lyden av flyt

Det snør så stille.
Et landskapsmaleri i sort og hvitt former seg til utenfor vinduet.
Det skaper seg selv, uten noen til å føre penselen.
Det bare er.
 
Bak øynene er det et annet landskap.
Grønne marker og trær i sølv.
Blankhvite elver og smale stier, buktende innover i skogdypet.
Skummende blågrønt havgulv og gyllent himmeltak.
Hun var der, midt mellom alt. En kvinne på reise. I det indre og ytre landskap.
 
 
Jeg har hatt min første skrivereise som forfatter. En hel uke, bare til å skrive.
Åpne dager der flyten, inspirasjonen og skaperkraften kunne komme og gå, som bølgene der nede ved havnen.
Stedet var en liten by ved kysten av North Devon.
Tiden var ikke der.
Deltagerne var meg.
Etter hvert kom det flere til. Noen våknet fra sin dvale i tidens tomrom da jeg kom. De ville skrives om. Noen hadde jeg hilst på før, men så lagt bort igjen.
Andre var nye for meg. Men kanskje enda sterkere til stede.
 
Lynmouth. (C) Lill-Karin Nyland
 
I mitt forrige innlegg, Hva januar lærte meg, skrev jeg om det å være uten å gjøre. Denne turen var planlagt lenge før januar-eksperimentet. Men i etterkant kan jeg ikke være mer takknemlig for at det ble akkurat slik.
Hadde jeg dratt rett på skrivereise med stress i kofferten, ville jeg brukt dager bare på å legge det vekk.
Nå kunne jeg gå rett inn i en verden av flyt, der ordene bød på seg selv, karakterene formelig banket på romdøra mi, og hendelsene la seg etter hverandre på netthinnen.
 
Den vanskeligste prestasjonen i januar var å IKKE prestere.
 
Når vi ikke GJØR noe, da har vi ingenting å vise til.
Hvordan skal vi kunne måles når vi ikke har noe å legge på vekta?
 
Svaret er at vi alle har en verdi i oss selv. Uavhengig av hva vi gjør.
Vi har en verdi bare fordi vi er.
Jeg hører gjerne fra deg.
Har du lignende opplevelser? Noe du har lyst til å dele? Skriv til meg.
 
Lynbridge. (C) Lill-Karin Nyland
 
Det er noe med broer.
Tør vi krysse dem?
Hva er på andre siden?
Jeg for min del vet dette:
Jeg gikk over.
Jeg vil aldri gå tilbake.
 
 
 


Reportasje om en fin hobby

Jeg skrev om Jorunn første gang i lokalavisa, før jul 2013. Så ballet det på seg, og både Fagbladet og Familien har nå fått sak og bilder om den flotte dama. Hun vier hele sin fritid og litt mer til å ta pensjonister ut på tur!
 
Du kan lese begge sakene i denne ukes utgaver av Fagbladet og Familien.
Tekst foto: (C) Lill-Karin Nyland
 



torsdag 13. februar 2014

Publiserte noveller og tekster


Her vil jeg legge ut antatte/innkjøpte tekster/noveller/bøker etter hvert som jeg skriver. Når det gjelder utgivelsene i Danmark og Sverige, har jeg dessverre ikke datoene på disse.
(NB: For å se journalistiske artikler, fagartikler og annet, trykk på fanen "Journalist".)


Publiserte dikt/annet:
- Korthistorien Et juleeventyr blir tatt ut til å være med i Prego Mobiles juleantologi "Magiske gatelys", høsten 2015

- Diktet Ved kanten på trykk i Nordnorsk magasin nr. 1-2015

- Teksten Æ e ho tonesettes og blir urfremført av artist Trine Strand desember 2012. I mai 2014 vil den være en del av artistens nye cd-utgivelse.
- 24. februar 2014 blir teksten Hva januar lærte meg publisert på nettmagasinet Harvest.
- Teksten Ordblomstene i boka "Alt er mulig – en motivasjonsbok for grå dager", utkommet høst 2013
- Boka "Malangseidet-ulykka; Hendelsen som rystet hele Norge" gis ut på Midt-Troms museum sitt forlag høsten 2012.
- Diktene Vindspelet og Ordsankaren på trykk i Nordnorsk magasin mars 2012


Publiserte noveller/serier f.o.m. våren 2012: 

Einars sykkel, novelle                                          Hjemmet Norge nr. 25/2016, Hjemmet Sverige

Hjertets valg (serie, 5 kapitler)                          Hjemmet Norge nr. 30-34/2015, Hjemmet Danmark

Bak fasaden (serie, 5 kapitler)                           Hjemmet Norge, fra uke 45

Pettersen og Lofty, novelle                                 Hjemmet Norge nr. 22/2015

Høy og mørk romantiker                                     Hjemmet Norge og Sverige, kommer

Huset i England (serie, 7 kapitler)                      Hjemmet Norge og Sverige. Starter i Hjemmet 38/2014.

Drømmer av ild (serie, 6 kapitler)                     Allers Norge, kommer 2015

Søte sitroner                                                         Hjemmet Norge nr. 12/2015

September                                                            Hjemmet Norge nr. 40/2014, samt Hjemmet Sverige

Tid for tilgivelse                                                    Familien nr. 20/2014

Setersommer                                                         Familien nr. 18/2014
Livs hemmelighet                                                 Hjemmet Norge nr. 19/2014, samt Hjemmet Danmark og Sverige

Brevet                                                                     Hjemmet Norge, nr. 18/2014
Den tredje frieren                                                 Hjemmet Norge nr. 22/2013
Benken ved havet                                                 Hjemmet Norge nr. 24/2013, samt Hjemmet Danmark
Fortidens skygger (serie, 5 kapitler)                  Hjemmet Norge fra nr. 4/2013, samt Hjemmet Danmark og Sverige
Muranohjertet                                                      Hjemmet Norge nr. 2/2013
Den grønne sofaen                                               Hjemmet Norge nr. 36/2012      
 
Den siste morgenturen                                        Hjemmet Norge nr. 33/2012
Et møte i natten                                                    Hjemmet Norge nr. 24/2012, samt Hjemmet Danmark
I oldermors skuff                                                   Hjemmet Norge nr. 12/2012, samt Hjemmet  Danmark og Sverige



onsdag 5. februar 2014

Hva januar lærte meg

Jeg bestemte meg i desember. Da den siste eksamen var innlevert, den siste artikkelen fløyet fra utboksen, det siste punktum satt, da. Da bestemte jeg meg.
I januar skulle jeg la tiden være i fred. Ikke jage etter den. Ikke sette i gang prosesser, ikke gjøre avtaler. La det som kommer naturlig, få tid på seg.
Og hva ville skje hvis jeg oppsøkte stillheten? Hva ville komme frem fra dypet når overflaten la seg ned og ble blank som et speil?
Jeg kunne gjøre det av flere grunner. Penger på konto, nok til å klare meg sånn noenlunde uten full inntekt. Studiene startet ikke opp igjen før i februar. Jeg hadde lenge lovt meg selv å gi meg tid til kreativ skriving. Nå skulle jeg endelig få den tiden. Januar var en gave til meg selv, i raushetens og roens tegn.
Så hva skjedde?
Hva har jeg lært?
Første lysglimt...
Nyåret pakket seg selv langsomt og forsiktig ut. Lyset dirret sterkere for hver dag. Luften jeg pustet, var vinter. Landskapet var frosset fast, stivnet i et lukket rom av kulde. De første dagene gikk med til å jobbe likevel, med hasteting som dukket opp.
Så ble det stille.
Det var nå jeg skulle gripe stillheten, være tålmodig, vente, puste og leve.
Det var vanskelig. En rastløshet prikket i huden, utålmodighet og stress bygde seg opp innenfra. Jeg måtte da foreta meg noe? Hvem er jeg hvis jeg ikke GJØR noe?
Hvem er vi når vi ikke identifiserer oss med et yrke, en egenskap eller et viktig gjøremål?
Min identitet har så lenge vært bundet sammen med høyt arbeidstempo, effektivitet og høye egenkrav. Hva ville identiteten min være bundet sammen med nå, når jeg i én måned ikke skulle være den jeg de siste årene har vært?
Tenk om mine oppdragsgivere glemte meg når jeg ikke lenger var så aktiv? Tenk om jeg gikk glipp av flotte avtaler bare fordi jeg ikke sjekket mailen?
 
Det er stille i frosset elv.
 
Innimellom var det små drypp av ro, bare jeg klarte å skyve stresstankene unna. Den roen kom bare frem når jeg klarte å slappe av. Når jeg kjente full tillit til meg selv og valget mitt. Og for hver gang jeg hadde opplevd den roen, fikk jeg lyst til å vende tilbake til den. Det var noe verdifullt der, en slags egenverdi i ingenting.
Jeg klarte ikke å gjøre ingenting. Det er en slags aksept i det også, en oppdagelse av ens egen, iboende skapervilje. Men mange dager gjorde jeg lite. Noterte noen ideer. Sendte noen brev. Tumlet i mine egne tanker, vandret på vinterlige stier og funderte over dette lukkede landskapet. Frosten hadde bitt seg fast. Eller var kanskje selve naturen innstilt på å gi meg fred til mitt prosjekt? Var januars tilfrosne skoger, uten vind, uten nedbør, en slags erklæring til meg om at «Se her, naturen kan også gjøre ingenting. Den er like viktig og til stede likevel.»
Langsomt, langsomt forvitret rastløsheten.
Da sola kom tilbake mot slutten av måneden, følte jeg endelig takknemlighet for mitt eget valg. Jeg måtte ikke lenger forsvare valget overfor meg selv. Stresstankene kunne jeg lettere børste av meg, oftere og oftere dukket små lommer av glede og sjelefred opp. Gylne, stille øyeblikk.
Det ble så stille, både inni og utenpå. Det kom ikke noe opp av dypet, det ble bare stille der også.
Januars stille landskap viste meg at det ikke er farlig å skru ned tempoet. Det er tvert imot svært viktig. Jeg føler jeg har fått en gave som jeg forhåpentligvis kommer til å klare å sette mer ord på fremover. En gave som jeg ikke vil gi fra meg igjen. For nå er jeg ikke redd den.
Kan jeg lære andre om dette? Kan jeg inspirere?
Det tar lengre tid enn én måned å forandre seg. Men en måned er en god start. Nå er det februar. Januar har rullet sammen soveposen, slukket bålet og trukket seg tilbake til vinterskogens hemmelige dyp. Jeg sa farvel med et visst vemod. Men ingen kan ta fra meg gaven, den har jeg i hjertet der jeg går på stien mot resten av 2014.  

Tekst og foto (C) Lill-Karin Nyland.