lørdag 16. november 2013

Filosofer og venner som blir

Filosofer.
Hvilket bilde får du opp?
Menn i sandaler som står på et torg og roper ut sine oppdagelser? Gjerne med en bokstabel under armen?
Eller kanskje støvete professorer som vandrer rundt i universitetets mange labyrinter, mumlende på ord ingen forstår?
Kanskje ser du Arne Næss, fjellklatreren med det lekne forhold til livet, filosofen vi alle ble litt kjent med i vår tid?
Er vi kanskje alle hverdagsfilosofer?
 
Denne høsten har jeg tatt forberedende til universitetet. Det betyr at jeg må avlegge eksamen i fagene examen facultatum og examen philosophicum. Populært kalt exfac og exphil. I fagene finner vi underkategoriene samfunnsvitenskap og vitenskapsteori, etikk og filosofihistorie.
 
Dette første møtet med universitetet er ikke bare-bare. Oppgavene og pensum er ikke noe man suser gjennom, eller klatter litt på med bred pensel. Stoffer krever at man tar seg tid. Til å lese, til å la temaene synke inn. Og ofte må man ty til andre kilder hvis pensum ikke er nok til å forstå.
 
Her er det filosofene kommer inn. De store tenkerne. Jeg blir bare mer nysgjerrig på noen av dem ettersom tiden går. Sokrates og Platon. Aristoteles. Og senere: Descartes, Hume og Kant. Det fascinerer meg at mange av de emnene de tenkte på, og forslo løsninger på, er de samme som opptar oss i dag. Lykke og meningen med livet. Moral og etikk. Finne "Det Gode Liv". Hvordan skal man leve best, til fordel for seg selv og resten av samfunnet? Og hvordan bør samfunnet bygges opp?
Og ikke minst, synet på forholdet mellom menneske og natur. Er naturen noe vi egentlig aldri kan forstå, og hvor er vår plass i forhold til dyrene?
 
 
Jeg kjenner dyp takknemlighet for at jeg har gitt meg selv den gaven det er å studere. Det er utviklende. Det er inspirerende. Som å være på en reise tilbake i tid, der man møter mennesker man kjenner seg igjen i. Selv om de levde for 2500 år siden.
Når eksamenene er avlagt før jul, går ferden videre innen faget historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Men de gamle filosofene vil henge med meg, nå som jeg endelig har fått blitt kjent med dem.
 
Og Arne Næss, han blir definitivt. Vi skal bli bedre kjent, han og jeg. En venn har kommet for å bli.
 
 
Bildet er lånt fra denne siden.
 
 
Hvem er vår tids filosofer? Og hva filosoferer de om?
Nettopp det har jeg tenkt å finne ut...


4 kommentarer:

  1. Ja, det er sant at det er spennende med filosofene. Ikke minst Arne Næss. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg da han, selv da han ble senil, greide å bevare det lekne, nysgjerrige menneske. At han til og med da søkte løsninger på problemene og fant sin egen vei. En vei som dugde for ham selv. Selv da han kom inn i en tilstand som la glemselens slør over så mye, var han levende opptatt av å gjøre det beste ut av livet. Som å glede seg om igjen til det han hadde glemt. For en livsfilosofi han hadde!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, Arne Næss omfavnet livet på en slik måte som få av oss gjør. Jeg lar meg stadig inspirere av hans livssyn og filosofi, og jeg tror nok at hans tanker om f.eks synet på naturen og miljøet vil leve videre i all tid. Takk for dine ord, Anne Britt. Ønsker deg en riktig fin dag!

      Slett
  2. Så utrolig spændende, min ven. Det passer så fint til dig, tænker jeg. Denne vej, denne rejse. Jeg følger spændt med og glæder mig til at filosofere lidt med dig på langdistance. ;)

    Og så vil jeg give dig disse ord fra Arne Næss og ønske en god søndag:

    Den forestillingen om levestandard vi har i dag involverer fantastisk mye som ikke trengs. Vi må lægge oss på en lavere levestandard, men med like høy eller høyere livskvalitet. Det kan ta tid, men vi må gå i den retningen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode ord, Lene! Filosofi og historie passer meg nok veldig bra. Jeg merker hvordan jeg nå kan begynne å tegne linjer fra filosofiens tenkere og til dagens samfunn. Mange ting henger bemerkelsesverdig god sammen fortsatt, selv om samfunnet har endret seg enormt på 2000 år!

      Ønsker deg en fin dag i Skrivehuset.

      Slett