mandag 21. juli 2014

Det jeg ikke fant

I en rød solstol av tøy, under en blå parasoll, sitter en kvinne og skriver.
Under føttene har hun gyllengul sand.
Ved havets kant samler menneskene seg. De ser sine fotspor oppstå og forsvinne. Kanskje leter de etter svar i havets toner.
Eller kanskje trår de ut i vannet og er sorgløst til stede, i et øyeblikk fylt av vann, lek og liv.
 
 
 
Stedet er Thailands østkyst.
Turen kom til meg, av familiære grunner. Thailand har ikke lokket før, men nå fikk jeg altså en fin anledning til å reise.
Jeg bestemte meg for å stille meg åpen for inntrykk.
Og ble fullstendig overkjørt.
 
 
Kaoset i Bangkoks gater var som en levende vulkan, glødende het, alltid i bevegelse. 
Bangkok er et sted uten ro.
Det er som om menneskene i menneskehavet røres sammen til en masse.
Enkeltindividet har aldri tenkt tanken på å gå sin egen vei.
For hvor skulle man gå?
Hvor er enkeltmenneskets sjel i denne gryten av sjeler?
Har de noensinne, i løpet av hele sitt liv, fra det første skriket, opplevd et øyeblikk i total stillhet?
 
 
Kanskje er jeg urettferdig. Eller u-opplyst.
Kanskje ble mitt første møte med Thailand farget av den åpenbare fattigdommen, skitten, søppelet.
Gatehundene med betennelser og sår.
Barna som sov bak foreldrenes vogner, der de voksne solgte frityrstekte kjøttbiter, eller vasket opp i skitne baljer. Mens bilene drønnet forbi få centimeter fra beina deres.
Kanskje var det summen av støyen og skitten som til slutt ble til små dyr som kravlet over kroppen, som fikk meg til å ligge våken om nettene og stille spørsmål.
Om menneskeheten og den tapte stillhet, om menneskeskapt fattigdom og forurensning.
 
Så dro vi fra Bangkok og sørover.
Til min brors svigerfamilie.
Også her var det støv og bråk og hunder med tre bein.
Men havet er her.
 
 
 
Havet, som byr på naturkraft og ekthet. Jeg har gått i vannkanten og latt det salte vannet skylle over føttene, igjen og igjen.
Jeg har funnet skjell i alle farger og varianter. De skal med meg hjem.
Jeg har kjent solens sløvende hete, og de milde vindene som kommer i brå kast og rusker i parasoller og hår.
 
Jeg har lært av det jeg har savnet.
Jeg har også lært av min brors nye familie. Som ikke er rike i materiell forstand, men så rike i hjertene sine at de flommer over av kjærlighet og varme.
Jeg ser nå, hvorfor jeg skulle hit.
Jeg fant ingen stillhet, ingen ro. Men jeg fant puslespillbrikker som hører med til min sjels videre reise.
Og i kofferten ligger et skjell og suser med havets evige kraft.
 
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
 
 
 


8 kommentarer:

  1. Herlig beskrivelse fra reisen din..noen ganger lærer vi noe helt annet enn hva vi trodde på forhånd..viktige oppdagelser å ta med seg videre på livsveien. Fortsatt god sommer til deg!😃

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Humlehagen! Det er det som er så fantastisk med å reise - man kan faktisk ikke vite hva man sitter igjen med i bagasjen hjem... God sommer til deg også.

      Slett
  2. Tusen takk Lill Karin. Det er fantastisk å kunne sitte i stillhet og lese de fine ord som du har skrevet. Jeg ble så rørt. Klem fra Tikky som sitter enda i Chaam . :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, kjære svigersøster. Kan tenke meg det ble litt mer stille da resten av oss dro. Takk for fantastiske dager.

      Slett
  3. Svar
    1. Takk skal du ha, Anne Britt, for at du tar deg tid til å både lese og kommentere. God sommer til deg.

      Slett
  4. Fort et fint innlegg, du skriver så godt om din reiseopplevelse!!
    Jeg har aldri vært i Thailand, det er sikkert store kontraster.
    Jeg har et søskenbarn som er gift med ei Thailandsk dame -og de bor der.
    Fortsatt god sommer!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelige ord, Britt. Thailand var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, mye takket være de menneskene jeg møtte. Det er godt med slike reiser som utvider ens horisont. Kanskje du kan besøke ditt søskenbarn en gang? Tror nok det er en fordel å reise sammen med noen som kjenner landet.

      God sommer i nord, vi må bare nyte!

      Slett