Jenta og blåklokken

Høsten har gått videre. Fra å hvile i skyggene av sommeren, som en kjølig vind mot fjeset en augustkveld, har den nå reist seg og begynt sin vandring. September dypper sin pensel i høstfargespannet og former verden slik hun ønsker den. Hun vet nøyaktig hva hun vil. Hun vet nøyaktig hva hennes oppgave er, hennes livsoppgave. Hun nøler ikke, og vet også at alt har sin tid. Hun har sin tid.

Ei lita jente vandrer ved Septembers side.

De snakker ikke.

Jenta tumler med egne tanker, og hopper bortover stien på lette bein.

September lar henne gå, hun vet at menneskebarnet er på reise både i egen sjel og i skogens sjel.

I neste sekund begynner det å regne. Store, tunge dråper smeller ned på skogbunnen med små plask. Jenta går ut av stien og søker ly under skogtaket. Hun finner en trestamme og setter seg. Øynene glir igjen. Luktene og lydene blander seg til nå. Hun liker nå, for det får huden til å nuppe seg og hjertet til å banke så levende.

Hun trekker pusten dypt og åpner øynene. Ved siden av treet står en enslig blåklokke og nikker med hodet. Jenta smiler. Den er så vakker, som en prinsesse i blå, glitrende kjole.

– Hei lille venn, sier jenta og stryker blåklokkehodet med en finger.

– Hei, menneskebarn, svarer den, og jenta lar seg forundre bare et lite øyeblikk.

For hun vet jo at naturen kan snakke. Det er likevel så fortryllende hver gang det skjer, at hjertet fylles med fryd. Hun skakker på hodet og studerer blåklokken. En regndråpe lander rett på den, og den svaier hit og dit en stund.

– Er du ikke lei deg, lille blomst? For at høsten er her, og at du snart blir dekket av frost og snø?

– Jeg er ikke lei meg. Jeg har levd og blomstret siden lyset tentes i meg, og snart skal det slukkes for at nytt liv skal oppstå. Det er livets rytme, og den er jeg en del av, akkurat som du, svarer blomsten og rister av seg enda flere dråper.

Jenta lener seg tilbake til stammen og sukker.

– Dere blomster er så vakre. Med det samme våren kommer, våkner dere, og strekker dere og folder dere ut, så vi som går forbi kan se hvor nydelige dere er. Og slik står dere hele sommeren, mens vindene stryker og solen skinner, dere lever og er akkurat nå.

Blåklokken duver forsiktig i vinden, og er stille en lang stund. Så sier den:

– Men lille jente, mener du at dere mennesker ikke gjør det samme? At dere ikke våkner i livets vår og strekker dere etter lyset? At dere ikke blomstrer i all deres fullkommenhet, slik at alle kan se deres skjønnhet?

Dette grubler jenta lenge på, hun tenker på menneskenes travle liv og alt man måtte gjøre. Hun tenker på hva de voksne sier, som de mener er viktig, og på hvor ofte de klager på at tiden går for fort. Hun tenker på hvor ofte menneskene ikke er glade, men heller slitne og triste, og kan ikke se at noen av dem ligner en blomst.

– Jeg tror ikke menneskene lever livet til fulle som du, sier hun endelig, og lener seg tilbake til blåklokken og snuser på den.

– Lov meg likevel at du vil gjøre det, menneskebarn. For det finnes ingen annen måte å leve på – enn å leve livet til fulle, sier blåklokken og vet at den er den siste av sitt slag i skogene denne høsten.

Og nå visste den hvorfor den hadde fått leve så lenge.

 

 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland