mandag 21. april 2014

Den gamle kvinnen og havet

Den eldre kvinnen så på de siste setningene hun hadde skrevet. Ordene lente seg mot hverandre, stablet opp mellom hvite felt. Noen var korte, noen lange. De så uryddige ut, som steiner kastet av en barnehånd utover en strand.
De ga like lite mening også.
Hun la ned skjermen og lot ordene forsvinne ut i ingenting.
 
De siste ukene, eller var det måneder, hun husket ikke, hadde ordene sluttet å forme seg slik hun ønsket. De var bare tegn, tomme og sorte, som biter av nattehimmel uten stjerner.
Om dagene satt hun og stirret på dem, til øynene ble tørre og fingrene stivnet til klør over tastaturet.
 
Historiene fortsatte å strømme på, men ordene, som skulle forløse historiene og bringe dem videre, til nye lesere og nye øyne, de var smakløse, tomme, uten verdi.
Hun stablet og stablet, til setningene vaklet, raste sammen og forvitret.
Hva gjorde hun galt?
Var hun blitt for gammel? Hadde hun skrevet for mye?
Kanskje var hennes tid som forfatter over.
Hva ville i så fall verden si, om det ikke kom flere bøker?
Det var jo så mange som ventet der ute. Det fikk hun vite hver dag, at leserne ventet.
Hun hadde også ventet. På at ordene skulle finne sin rytme igjen, at musikken skulle starte, at de sorte bokstavene og det hvite arket skulle smelte sammen til en langsom melodi. Slik tangentene på et piano kunne sette stemningen og fylle rommet, slik skulle hennes sorte og hvite ordlek fylle hvert hjerte og få leserne til å danse.  
 
Hun sukket og reiste seg fra stolen.
Så på hendene sine. De lengtet etter noe handfast; solvarm jord å synke ned i, kalde steiner ved kanten av havet, de ville bygge et bål, kubbe for kubbe, og ripe av fyrstikken som skulle tenne det hele.
Armene lengtet etter å være slitne på den gode måten, etter å ha båret noe, eller kanskje etter en svømmetur. Skuldrene husket det faste trykket av en tursekk, tyngden av de eneste eiendelene hun trengte.
Føttene?
De lengtet etter å synke ned i myk sandbunn, eller kanskje å bli dyppet i iskaldt havvann. De ville klatre på steiner, være hennes stødige søyler i ujevnt terreng.
 
Kvinnen pakket sekken sakte.
Hun dvelte ved hver ting, kjente vekten av den, la den akkurat der den ville ligge best.
Hun kledde seg i varme, lette klær.
Håret, som en gang var fyldig og langt, samlet hun raskt i en hestehale.
Hun stakk føttene ned i brune tursko med hard såle.
Sekken vaglet seg til, fant formene hennes, skled på plass på ryggtavlen og la seg tillitsfullt over skuldrene.
Hun trakk glidelåsen helt opp til haken, mens hun fylte lungene med luft til det stakk i dem.
 
Nå var hun klar.
Hun åpnet døren, steg ut på trappen og låste bak seg.
Nøkkelen tok hun ikke med.
Hun hadde så mange andre nøkler.
 
Nå måtte hun finne dørene de passet i.


(Tekst og foto: (C) Lill-Karin Nyland)
 
 


lørdag 19. april 2014

Om balanse og frie fugler

Etter at jeg hadde skrevet om bedriftskvinnen i går, ble jeg gående og fundere.
Hun fremstår ikke så veldig hyggelig, gjør hun vel? Hun er målbevisst og pliktoppfyllende, alltid klar til nye oppgaver.
Men er hun glad? Inspirert? Har hun kontakt med sitt indre, der hun planlegger og kategoriserer, haker av på lister og er effektiv?
 
Innlegget handler ikke bare om meg. Det handler om veldig mange av oss. Det handler om balansen mellom jobb og fritid, mellom må gjøres og vil gjøres.
Jeg er heldig som kan bestemme arbeidsdagen min selv.
Som frilanser er det opp til meg.
Jeg elsker å kunne velge mine egne saker, gå mine egne veier som journalist.
Jeg elsker å kunne skrive en tekst om temaer som ikke bare er interessant for enkelte lesere, men som også jeg, formidleren, finner interessant. Det tør jeg påstå gjør helheten bedre. For intervjuobjektet, for leseren, for formidleren.
 
Men å være frilanser er også et ansvar. Det du gjør, genererer inntekten du har. Hverken mer eller mindre. Slik er det for de fleste gründere og selvstendig næringsdrivende.
Det er opp til deg.
En frihet, og et ansvar.
 
Der er her bedriftskvinnen kommer feiende inn, med sitt selvsikre og målbevisste ganglag.
Klar til å gjøre en innsats.
Alltid våken, alltid med et kritisk blikk på eget arbeid.
 
Gjett hvem som strevde mest med forsøket mitt i januar? Det var henne, selvsagt.
For bedriftskvinnen handler alt om det å gjøre noe. Produsere. Være i gang.
Uten bedriften er hun bare kvinnen.
Og hva er nå det?
Kan man bare være noe, uten å gjøre noe?
 
Man starter som regel en bedrift fordi man vil være fri.
Men bedriftskvinnen er ikke fri.
Hun må balanseres opp mot gleden, inspirasjonen og kreativiteten.
 
Jeg har sett henne nå. Jeg har hentet henne frem, og fra nå vil jeg kunne kjenne henne igjen når hun blir for masete. Når hun setter for høye krav. Når hun slutter å løfte blikket for å se ut vinduet, på greinene som duver i takt med vinden, på fuglene som svever med himmelen på ryggen.
 
Ikke glem drømmen om å fly, jubler de, med sine vinger kurvet på vei mot våren.
 


torsdag 17. april 2014

Jeg ber deg opp til dans, bedriftskvinne

Hun er dyktig, bedriftskvinnen.
Med taktfaste steg går hun fremover, rett i ryggen, blikket festet mot neste mål.
Hun lager lister, utfører det som står der, haker av med et fornøyd nikk.
 
Nikket er det nærmeste hun kommer feiring av seg selv og sin bedrift.
 
For når man er bedriftskvinne, kan man ikke dvele lenge ved sine utførte oppgaver.
Man må videre. Jobbe hardt. Skaffe nye jobber. Komme i mål. Lage nye mål.
Tenke fremgang.
Sette i system.
Ha orden, rytme, arbeidsstruktur, tempo, innsatsvilje.
 
Bedriftskvinnen er ikke bare god å ha.
Hun er nødvendig.
Hun er til å stole på, som et tannhjul som aldri svikter, som fortsetter og fortsetter, taktfast og jevnt.
Det er hun som er den kjølige, nøytrale produsenten. Som får ting gjort.
Iverksetteren, arbeideren.
 
 
Men bedriftskvinnen kan bli nokså masete. Hun gir seg ikke med sine krav om nye steg og nye arbeidsoppgaver. Hun vil stadig definere mål, lage rutiner, flere lister, nye ideer. Hun kan også bli masete på den måten at hun grubler på "hva om", "tenk hvis", "kanskje ikke". Dette gjør hun ikke nødvendigvis for å plage seg selv, men for å drive bedriften videre.
Sikre jobber, sikre nye steg på veien. Sikre at listene stadig fylles.
 
Bedriftskvinnen kan jobbe døgnet rundt, om hun får lov.
Det får hun naturligvis ikke.
Jeg skal jo leve også.
Noen ganger må jeg rett og slett be henne opp til dans.
Jeg byr henne hånden, hun reiser seg fra skrivebordet mens hun flakker med blikket mellom meg og dataskjermen. Hun kan vel ikke bare slippe alt hun må gjøre? Alle oppgavene som venter?
 
Jo, du kan det.
Du må faktisk det.
Fordi du er en del av meg, og jeg er ikke bare deg.
Jeg er så mye mer.
 
La oss danse, så skal jeg vise deg våren.
La oss kjenne varmen fra sola, og ser du hvordan greinene strekker seg mot de livgivende strålene?
 
La oss danse innover stiene, så skal jeg vise deg skogen, og elva. Og det lille, røde huset ved vannet.
La oss sette oss der, og lytte til stillheten. Til vårens hvisken, til hjertets sang.
Livet venter.
La oss leve.
 

(C) Tekst og bilde: Lill-Karin Nyland
 


mandag 14. april 2014

Reportasje om skogsatsing i Troms

 
I vår åpnet Allskog sin nye flisterminal i Balsfjord. Jeg var til stede, blant annet for avisa Nationen.
 
 

Reportasje om nybakte geitebønder

Jeg er så heldig at jeg fortsatt får bruke mine kunnskaper fra primærnæringene, når jeg kan skrive om landbruk og skogbruk. Tidligere i vår besøkte jeg en geitegård i Balsfjord, der et ungt par ble intervjuet til bladet Bedre Gardsdrift.
 
 
 

fredag 4. april 2014

Når alt er lov

Jeg trykker på knappen "Nytt innlegg", og et hvitt felt uten bokstaver kommer opp.
Jeg vil skrive.
Jeg vil berøre, fengsle, være til ettertanke, glede, inspirere.
Jeg vil forsøke å fange noe, et øyeblikk i tiden, en stemning, noe som kan oppsummeres, kanskje en sammenligning eller uventet vinkling som får deg, leseren, til å le. Eller nikke. Eller riste på hodet.
 
Jeg vil.
 
Men det er ikke alltid ordene vil. De stiller seg nødvendigvis ikke opp på rekke, jevnt og pent etter hverandre. De er til tider kranglete og uvillige. De vil vandre av sted uten å bry seg om meg, skriveren. De vil på eventyr, kjenne lukten av frihet i vårskogen kanskje, klatre i trærne, møte kjærligheten, kaste en stein i et vann, fly av gårde med en doven bris.
 
Og slik er det å være en skriver. Jo mer man prøver å fange ordene, sette dem i båser og ordne dem i rekke, jo mindre samarbeidsvillige blir de.
I alle fall opplever jeg det slik.
Jeg har lært mye av min ordvenn Lene Frandsen.
Hun skriver om det å gi seg hen til ordene. Leke med dem, by opp til dans. Skrive intuitivt og fra hjertet, ikke etter et skjema om hva som er lov og ikke lov.
I skriving er alt lov.
 
Kong Vinter er en annen som synes alt er lov. Lenge satt han og halvsov på tronen sin, nonchalant slik bare en selvsikker og mektig konge kan være. Han bredte ut sitt rike allerede i oktober her i nord, og siden den tid har han sittet der, på istronen sin. Så en dag rykket han til, gned seg i øynene og strakte seg. Hva var det som vekket ham? Var det murene i hans iskalde slott som bar frem en ny tone, en dirrende, varm klang? Var det at lyset falt innover gulvene på en mykere måte, eller kanskje at luften ikke lenger bare luktet snø?
Han reiste seg, børstet snøen av den tykke, hvite kappen og tok noen steg ned. Han lyttet.
 
Det dryppet smeltevann et sted der borte i korridorene.
Rasende innså han at våren var på vei. At hans tid på tronen skulle være over.
Men Kong Vinter ville ikke gi seg uten kamp.
Han gikk med faste skritt bort til nærmeste vindusåpning, trakk luft langt ned i lungene og blåste i gang en forrykende vinterstorm. I april.
Og hun? Hun satt på taket hans og dinglet med føttene. Rundt der hun satt, hadde snøen smeltet, og nå rant det smeltevann inn gjennom alle de ørsmå sprekker og hull i kongens slott.
Hun smilte mens hun betraktet kongen.
Min venn, du må innse at slaget er tapt. Du vet hvem som vinner til slutt.
 
Hun reiste seg, plukket forsiktig to sommerfugler av skulderen og la dem under den varme kappen sin. Så sendte hun en mild dråpe smeltevann rett mot kongens nakke, før hun skled ned fra slottstaket og gikk mot de ventende skogene.