mandag 21. april 2014

Den gamle kvinnen og havet

Den eldre kvinnen så på de siste setningene hun hadde skrevet. Ordene lente seg mot hverandre, stablet opp mellom hvite felt. Noen var korte, noen lange. De så uryddige ut, som steiner kastet av en barnehånd utover en strand.
De ga like lite mening også.
Hun la ned skjermen og lot ordene forsvinne ut i ingenting.
 
De siste ukene, eller var det måneder, hun husket ikke, hadde ordene sluttet å forme seg slik hun ønsket. De var bare tegn, tomme og sorte, som biter av nattehimmel uten stjerner.
Om dagene satt hun og stirret på dem, til øynene ble tørre og fingrene stivnet til klør over tastaturet.
 
Historiene fortsatte å strømme på, men ordene, som skulle forløse historiene og bringe dem videre, til nye lesere og nye øyne, de var smakløse, tomme, uten verdi.
Hun stablet og stablet, til setningene vaklet, raste sammen og forvitret.
Hva gjorde hun galt?
Var hun blitt for gammel? Hadde hun skrevet for mye?
Kanskje var hennes tid som forfatter over.
Hva ville i så fall verden si, om det ikke kom flere bøker?
Det var jo så mange som ventet der ute. Det fikk hun vite hver dag, at leserne ventet.
Hun hadde også ventet. På at ordene skulle finne sin rytme igjen, at musikken skulle starte, at de sorte bokstavene og det hvite arket skulle smelte sammen til en langsom melodi. Slik tangentene på et piano kunne sette stemningen og fylle rommet, slik skulle hennes sorte og hvite ordlek fylle hvert hjerte og få leserne til å danse.  
 
Hun sukket og reiste seg fra stolen.
Så på hendene sine. De lengtet etter noe handfast; solvarm jord å synke ned i, kalde steiner ved kanten av havet, de ville bygge et bål, kubbe for kubbe, og ripe av fyrstikken som skulle tenne det hele.
Armene lengtet etter å være slitne på den gode måten, etter å ha båret noe, eller kanskje etter en svømmetur. Skuldrene husket det faste trykket av en tursekk, tyngden av de eneste eiendelene hun trengte.
Føttene?
De lengtet etter å synke ned i myk sandbunn, eller kanskje å bli dyppet i iskaldt havvann. De ville klatre på steiner, være hennes stødige søyler i ujevnt terreng.
 
Kvinnen pakket sekken sakte.
Hun dvelte ved hver ting, kjente vekten av den, la den akkurat der den ville ligge best.
Hun kledde seg i varme, lette klær.
Håret, som en gang var fyldig og langt, samlet hun raskt i en hestehale.
Hun stakk føttene ned i brune tursko med hard såle.
Sekken vaglet seg til, fant formene hennes, skled på plass på ryggtavlen og la seg tillitsfullt over skuldrene.
Hun trakk glidelåsen helt opp til haken, mens hun fylte lungene med luft til det stakk i dem.
 
Nå var hun klar.
Hun åpnet døren, steg ut på trappen og låste bak seg.
Nøkkelen tok hun ikke med.
Hun hadde så mange andre nøkler.
 
Nå måtte hun finne dørene de passet i.


(Tekst og foto: (C) Lill-Karin Nyland)
 
 


4 kommentarer:

  1. En dejlig beskrivelse af en hverdag Lill-Karin. Inspirationen der udeblev, bogstaverne og sætningerne der ikke bidrog til noget underholdende sammenhængende. Hænderne der søger efter andre opgaver af mere fysisk karakter, naturens kalden med strandbreddens vidunderlige lyde når bølgerne bryder brændingen og flytter lidt rundt på stenene. Lysten til at kreere et bål, anrette det i sandet og følelsen af at stryge tændstikken og skabe en hyggelig stemning af varme og flammernes vidunderlige lys og legen med det anrettede bål. Tiden der kommer, finde de forskellige nøgler frem og lade dem finde nogle opgaver at låse op. Mærke udrustningen fra livets skole, tynge rygsækken fastere og fastere til ryggen. Herligt.
    God Mandag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Herlig å lese din betraktning, Michael. Slik er det når man skriver: teksten vet noe mer enn forfatteren vet. Den lever nærmest sitt eget liv. Det er magi. Livets magi.

      Slett
  2. Nydelig å lese om den gamle kvinnen og havet..nyter å lese dine skriverier. :) Hilsen Else Britt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Blir så glad for slike gode ord! Klem.

      Slett