torsdag 17. april 2014

Jeg ber deg opp til dans, bedriftskvinne

Hun er dyktig, bedriftskvinnen.
Med taktfaste steg går hun fremover, rett i ryggen, blikket festet mot neste mål.
Hun lager lister, utfører det som står der, haker av med et fornøyd nikk.
 
Nikket er det nærmeste hun kommer feiring av seg selv og sin bedrift.
 
For når man er bedriftskvinne, kan man ikke dvele lenge ved sine utførte oppgaver.
Man må videre. Jobbe hardt. Skaffe nye jobber. Komme i mål. Lage nye mål.
Tenke fremgang.
Sette i system.
Ha orden, rytme, arbeidsstruktur, tempo, innsatsvilje.
 
Bedriftskvinnen er ikke bare god å ha.
Hun er nødvendig.
Hun er til å stole på, som et tannhjul som aldri svikter, som fortsetter og fortsetter, taktfast og jevnt.
Det er hun som er den kjølige, nøytrale produsenten. Som får ting gjort.
Iverksetteren, arbeideren.
 
 
Men bedriftskvinnen kan bli nokså masete. Hun gir seg ikke med sine krav om nye steg og nye arbeidsoppgaver. Hun vil stadig definere mål, lage rutiner, flere lister, nye ideer. Hun kan også bli masete på den måten at hun grubler på "hva om", "tenk hvis", "kanskje ikke". Dette gjør hun ikke nødvendigvis for å plage seg selv, men for å drive bedriften videre.
Sikre jobber, sikre nye steg på veien. Sikre at listene stadig fylles.
 
Bedriftskvinnen kan jobbe døgnet rundt, om hun får lov.
Det får hun naturligvis ikke.
Jeg skal jo leve også.
Noen ganger må jeg rett og slett be henne opp til dans.
Jeg byr henne hånden, hun reiser seg fra skrivebordet mens hun flakker med blikket mellom meg og dataskjermen. Hun kan vel ikke bare slippe alt hun må gjøre? Alle oppgavene som venter?
 
Jo, du kan det.
Du må faktisk det.
Fordi du er en del av meg, og jeg er ikke bare deg.
Jeg er så mye mer.
 
La oss danse, så skal jeg vise deg våren.
La oss kjenne varmen fra sola, og ser du hvordan greinene strekker seg mot de livgivende strålene?
 
La oss danse innover stiene, så skal jeg vise deg skogen, og elva. Og det lille, røde huset ved vannet.
La oss sette oss der, og lytte til stillheten. Til vårens hvisken, til hjertets sang.
Livet venter.
La oss leve.
 

(C) Tekst og bilde: Lill-Karin Nyland
 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar