torsdag 24. mai 2012

Tanker om litteratur

Litteratur: i videste forstand ethvert skriftlig vitnesbyrd om menneskelig åndsarbeid, i snevrere forstand et folks diktning eller skjønnlitteratur som foreligger i skreven (trykt) form.

Det er definisjonen på "litteratur", ifølge Store norske leksikon. Hva er litteratur for deg?

Jeg har alltid vært en lesehest. Da jeg gikk i 6.klasse (sjokkerende ung!), begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo.
 
Når jeg leser serien i dag, blir jeg like lett fanget inn i Sandemos verden, jeg koser meg med karakterene som jeg føler jeg kjenner.
Etter å ha lest et stort antall andre romaner, ser jeg jo at språket er enkelt. Men betyr det at det er dårlig? Gjorde serien slikt inntrykk "bare" fordi jeg var et barn første gang jeg leste den?


Serier, såkalt kiosklitteratur, blir ofte sett ned på av mer "høyverdige" forfattere. I alle fall kan man tolke det slik, all den tid ingen serieforfattere (arrester meg om jeg tar feil) har fått innpass i for eksempel Forfatterforeningen. Frid Ingulstad, en av Norges mest kjære forfattere, har skrevet både skjønnlitterære verk, historiske romaner og serier. Hun er ikke "god nok" for foreningen. Hvorfor?

Er alle ukebladnoveller enkle? Er det å skrive en serie ensbetydende med at du ikke er god nok for mer "høyverdig" litteratur?
Er det ikke opp til leseren å vurdere hva som er god litteratur? Står ikke en roman, en serie eller en novelle på egne ben så snart den GIR leseren noe?

En forfatter som har gjort begge deler, altså både skrevet serie og en enkeltstående roman (Gyldendal), er Kristine Storli Henningsen. Jeg utfordret henne til å skrive litt om sine erfaringer, og det gjør hun i bloggen sin.

(Bildene er lånt fra hennes blogg.)


Jeg misliker båssetting, og kanskje er det derfor jeg har disse tankene rundt litteratur. Det kunne ikke falt meg inn å kaste Isfolket i søpla i frykt for å havne i en eller annen bås.
For oss som vil skrive, og kanskje har en drøm om å leve av det, er det selve GLEDEN som er drivkraften. Gleden i å skape karakterer, gleden i å forme univers.
Unner vi ikke leseren den samme gleden? 

7 kommentarer:

  1. Jeg er ret enig med dig i dine betragtninger om litteratur og ikke mindst i, at det for os, som skriver og som har en drøm til at gøre det til en levevej eller en del af en levevej, er selve glæden ved at skrive der er drivkraften. Glæden i at skabe, at forme og ikke mindst at lytte til det subtile og det, der findes i os, når vi ikke gør modstand og bare lader "komme".

    Jeg læste om en forfatter Ali Smith, skotsk, som lader romanerne skrive sig selv. Hun lytter, skriver og følger så i øvrigt den handling, der udspiller sig. Lader det flyde. Det kommer der meget spændende ud af. Det vil jeg gerne turde, prøve. :) Så er det nemlig glæden, overraskelsen og legen med ordene, der kommer i centrum. Glæden er drivkraften.

    Læseren bør have den samme glæde ja. Ligegyldigt, hvad der skrives og hvad der læses. Jeg er heller ikke til båse og litterære fængsler! ;)

    Ønsker dig en fin dag, kære skriveven. Klem.

    SvarSlett
  2. Så herlig, Megan, å la romanene skrive seg selv! En fantastisk tanke. Jeg ble faktisk inspirert...
    Jeg leser all slags litteratur, fra det enkle til det komppliserte og dype. Men jeg plukker ikke bøker ut fra hvilke forfattere som er "in" å lese. En forfatter med et stort navn skriver ikke nødvendigvis bøker som passer meg. Mens forfattere som ikke er like høyt ansett, kan treffe en nerve i meg som gjør at jeg følger dem resten av livet.
    Spør man folk hva de liker å lese, får man like mange svar som det finnes sjeler. Tror jeg.
    Ha en god dag!

    SvarSlett
  3. Spennende innlegg, ill-Karin, Log noe som nok kan diskuteres både opp og i mente. Rent litterært har nok den såkalte kiosklitteraturen tradisjonelt hatt dårligere kvalitet enn mer "høyverdig" biblioteklitteratur. Men her er det nok glidende overganger, og mye av litteraturen som man i dag finner på bibliotekene, finner man også i kioskhyllene, så ting er i ferd med å endre seg.

    Hovedforskjellen slik jeg ser det, er kanskje at de forskjellige typene litteratur er ment å dekke ulike behov hos folk. Populærlitteraturen er i større grad ment å gi leserne en ”flukt fra hverdagen”, skape fantasier man kan slappe av med - som ikke krever alt for mye involvering og energi. "Kvalitetslitteratur" kan ofte være mer krevende å lese, og den gir dermed en annen opplevelse enn populærlitteraturen…; jeg vet ikke, jeg leser ikke såkalt kiosklitteratur.

    Forskning viser for øvrig at det tradisjonelt er flest kvinner som leser såkalt kiosklitteratur, og at disse kvinnene har lavere utdanning enn kvinner som frekventerer bibliotekene i høyere grad. Videre viser studier at denne tendensen er arvelig, og går igjen fra mødre til døtre… Så her er det mange mekanismer ute og går, og hva som gjør at kiosklitteraturen har fått et mindreverdighetsstempel på seg, kan som sagt innledningsvis diskuteres til man blir blå… Det som vel er viktig er at man selv liker det man leser, at opplevelsen er tilfredsstillende og gir en noe… Selv er jeg en også en ”lesehest”, har vært det siden jeg lærte å lese som seksåring, og jeg velger litteratur med omhu: Jeg vet med meg selv at jeg liker og trenger bøker som har et godt språk, som utfordrer meg intellektuelt, og som gir meg en opplevelse jeg kan vokse på, som gir rom for ettertanke og …ja, rett og slett tilfredsstiller MINE krav til litteratur jeg skal gidde å lese!

    Ha en fin dag, og takk for at du tar opp slike spennende emner :-)
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt rett, Janna, dette temaet kan diskuteres til man blir blå...Og årsaken til at jeg ville starte en aldri så liten debatt, er nettopp det at det er et spennende tema. Hva er litteratur for oss? Hvorfor betyr det så forskjellig fra person til person?

      Jeg sier "ja takk, begge deler" når det kommer til lettlest/krevende litteratur. Jeg leser én serie nå, skrevet av Bente Pedersen, og det er fordi jeg kjenner henne og intervjuet henne om akkurat den serien. Det er som du sier: Det er lite krevende underholdning, omtrent som å slappe av et øyeblikk med en morsom tv-serie. På den annen side er det ikke ensbetydende med at det er DÅRLIG. Det er bare enklere, mer hverdagslig.

      Jeg trenger like fullt "krevende" litteratur. Litteratur og språk som utfordrer meg, inspirerer og gir noe ekstra.

      Mitt hovedbudskap er vel dette med å sette i bås. Jeg liker BÅDE det ene og det andre...Og jeg mener det må gå an å like all slags litteratur, uten at det setter deg i en eller annen bås.

      Hva hvis en leser kun krim, for eksempel? Krim er underholdningslitteratur, men kan fullt ut være både "krevende" og genial.

      Flere må gjerne henge seg på her! :)

      Slett
  4. PS: ...Lill-Karin.., ikke ill-Karin DS
    :-)

    SvarSlett
  5. Morsomt at du fikk Kristine til å fortelle litt om forskjellene - hun skriver godt! For en serieforfatter skal det mot til å krysse over til den såkalt skjønnlitterære sjangeren. Jeg er i den situasjonen at halve forfatterskapet mitt sannsynligvis ville kvalifisere for opptak i forfatterforeningen, mens de seriebøkene jeg skriver diskvalifiserer meg. Så personlig synes jeg forfatterforeninger er dårlige målepinner for hva som er god litteratur. Det som anses som dårlig litteratur nå, kan bli god litteratur en gang i fremtiden. Se på Raymond Chandler som i dag er en klassiker, eller Charles Dickens' serieromaner som nå er høyverdig litteratur. For en forfatter er som regel målet å skrive en så god historie som man evner, og håpe at det finnes folk der ute som vil lese det man skriver.

    SvarSlett
  6. Tusen takk for ditt interessante svar, Natalie! Det er akkurat det jeg mener - hvordan kan en forening bestemme hva som er god litteratur eller ikke? Og hva med de som liker å lese serier - er de i en klasse for seg, litt lavere på rangstigen?

    Interessant tema, uten tvil. Og godt poeng med gamle klassikere, som kanskje i sin samtid ble sett skjevt på.

    SvarSlett