søndag 13. mai 2012

Tid til å vente

Noe hadde skremt våren, nok til at hun trakk seg tilbake. Som ei snegle gjemmer seg i skallet sitt, bare med følehorn stikkende ut, bevende, søkende. Eller som en kattunge som kryper sammen i støvet innerst, under sofaen, der det er mørkt og trygt.

Det var vinden som skremte henne. Vinden, og de hvite, fuktige snøfillene som kom så brått ei natt.

Våren løftet blomsterkjolen sin opp så de nakne anklene kom frem, og la på sprang. Til skogen, innerst ved tjernet, der det fortsatt lå noen solstråler og blinket på overflaten. Der krøp hun sammen under ei bjørk, trakk ei mosedyne over seg og ventet.

Ventet gjorde også kvinnen. Hun trakk et teppe over seg, lot kroppen hvile. Den måtte hvile, ellers ville den ikke fungere. Det visste hun, med samme visshet som at kaffe smaker deilig og at det vil bli vår. Igjen.

Våren gjemte seg og hvilte. Kvinnen hvilte og ventet.
Alt kan vente. Også en vår.


3 kommentarer:

  1. Du har visst helt rett. Her på vestlandet hvor jeg trodde våren endelig hadde funnet seg til rette er det grått og vått, og regndråpene vasker vinduene mine.....Fint vær å være inne og skrive :-)

    SvarSlett
  2. Jammen må man smøre seg med tålmodighet her nord. Når deg gjelder å vente på våren, varmen, været, sola...

    Fint skrevet, Lill-Karin. Poetisk og sanselig.

    SvarSlett
  3. Godt å høre at man ikke er alene mens man venter... ;) God mandag til dere, jenter!
    Klem fra LK

    SvarSlett